Storen, Sentraltind og Skagastølsryggen i vekslende vær 7/8

[morten]

Oppstigningen
03:30 ringte vekkerklokka i teltet. Ikke mange timene siden jeg la meg nei, og sovet dårlig det hadde jeg. Men man er litt ekstra gira foran en slik tur, så man slår liksom ikke av vekkerklokka og legger seg til å sove igjen (slik som jeg har gjort ved andre turtilfeller).

Avmarsj drar ut og 04:20 rusler vi fra Ringsdalsmunningen, over demningen og runder inn i Skagastølsdalen ved Tindeklubbhytta.
Breen er fin og lettgått, men det varer nok ikke lenge før stegjern er "påbudt".
Til tross for vår tidlige start er det 4 foran oss opp breen. Det er kjipt og stå i kø ved Heftys når man har en lang tur foran seg, og brodern vil absolutt gå den klassiske Heftys fremfor Andrews renne.

Det regnet kvelden før og skyene henger fortsatt over Dyrhaugsryggen. I den kalde morgenskyggen tørker ikke fjellet så fort og det er vått og glatt oppover fra bandet. De 4 foran oss sikrer over svafeltet. Vi sikrer også et kort punkt på det glatte, våte svaet, men er etter dette først i rekken av bestigere, med god margin. Nedover i fjellsiden begynner det å strømme på med folk.

Til Hjørnet er det ikke noe problem. Med ekstra forsiktighet klarer vi å la alle løse steiner bli liggende (sikkert ikke like lett når man går ned igjen). Og vips er vi på hjørnet. Vi sikrer det første hyllegalleriet, selv om dette strengt tatt kan gås i tørt vær uten dersom man er stø på foten og kommer til et punkt hvor hyllegalleriet ikke fortsetter lenger. Her er det 3-4 meter blatt klyveklatring opp til foten av Heftys renne. Ikke altfor gode tak her, og fjellet er litt glatt etter at tusener av føtter har gått på det.

Innsteget i Heftys er litt kjeitete. Tor Erik jobber litt med sekk og isøks på, men nekter og bruke bolten som fotfeste. Jeg følger etter, men jukser glatt ved å tråkke på bolten, noe som gjør opptaket meget enkelt. Inne i renna sliter jeg fælt, den er våt og trang og isøksa som stikker opp over sekken kjører seg stadig fast.

Vel ovenfor Heftys er det lett klyving på tørt fjell i morgensola opp til fortoppen, ned i et lite hakk og opp et sva som ser litt bratt ut, men med veldig mange gode tak og hyller opp til Storen.

Det er en deilig følelse og endelig ha nådd denne toppen etter å ha snudd en gang tidligere.

En halvtimes pause nytes på toppen.

I det vi skal til å gå videre kommer de første strømmende opp fra både Andrews og Heftys ruta.

Til Vesle Skagastølstind
Været er flott enn så lenge. Litt snø og is innimellom, men ikke noe problem. Eggen over de to andre små knausene på Storen klyves enkelt men forsiktig.
Videre bærer det bratt ned mot Mohns Skard. Det går greit nesten ned, men ved et lite punkt med knallhard is og grønn mose som ennå er litt våt, får jeg den dårlige følelsen og vi lager en rapell et kort stykke (10 meter), før de siste svaene ned mot Mohns gås enkelt i kanten av snøen.

Fra Mohns går vi opp svaene i retning eggen rett mot Vesle. Oppunder eggen som ikke ser så bratt ut lager vi standplass og Tor Erik følger et markert, dypt riss. 5-6 meter oppi der er det full stopp. Gode tak og fotfester finnes ikke og etter å ha jobbet, gluppet og stått i en stund klarer han å få klatret seg ned igjen. Fjellstøvler har sine begrensninger. Så er det ned igjen. Tor Erik vil følge hyllformasjoner bort mot Sentraltind. Jeg er skeptisk. Delvis snødekket, med løs grus ser det ikke noe fristende ut.

Vi begynner å klyve litt oppover flanken mot Vesle, tar ut tauet og Tor Erik går en taulengde oppover, søker ut til høre, banner, snur, kommer tilbake og opp til venstre. Jeg følger etter, synes det ene punktet er litt vel heavy, drar i tauet og kommer etter. Ny standplass. Ny kort taulengde, mens to rapellerende passerer oss. Vi svette og slitne, de smilende på vei ned med tyngdekrafta.
Etter to korte og en veldig kort taulengde er vi oppe. Vet ikke om vi gikk riktig, men vi jabbet oss opp litt til høyre for rapelldraget. Fjellet var glatt, storblokkete kartlavsva med lite tak og hyller. Det var rett og slett jobbete og komme opp (noe underarmene mine blant annet vitner om). Det er kanskje ikke så vanskelig rent teknisk, men jeg syntes et par punkter var ganske mugne, og med sekk og fjellsko så blir det jo ekstra uffent.

Til Sentraltind
Jeg ville jo gjerne til Sentraltind, men nå hamret regnskyer innover oss, akkurat i det vi var ferdig med den mest krevende klatringen. Jeg sa jeg forstod det dersom Tor Erik ville droppe toppen, men vi kunne gå og se hvor raskt det gikk sa Tor Erik, jeg med en taukveil i hånda, men med sekkene gjenlagt på Vesle Skagastølstind. Ryggen bort til foten av Sentraltind var meget lettgått. Litt forsiktighet på det regnvåte fjellet, stedvis på gjenliggende snefonner.

Opp til Sentraltind var en hammer som vi klatret lett litt til venstre for eggen. Nesten ikke nødvendig med sikring under tørre bare forhold, men nå var alt klissvått og det lå noen isrester. Ovenfor hammeren forsiktig gange på det klissvåte fjellet til topps.
Sentraltind i tåke, men neida, i et kort øyeblikk åpenbarer Storen og Styggedalsryggen seg. Det virker langt ned i skaret mot Styggedalsryggen. Herligheten varer ikke lenge før tåka igjen lukker seg rundt oss.
Tilbake tar vi en rapell. Deretter greit opp på Vesle.
På Vesle sprutregner det og vi er snart like gjennomblaute som fjellet.

Skagastølsryggen
På det klissvåte fjellet går det smått, noen punkter lirker jeg meg så vidt forbi, et sted tar vi en uvanlig rapell ned en hammer, et annet sted sikrer vi opp et klyveklatreparti. Det går smått og forsiktig. Alt er temmelig glatt.
Ned Halls Hammer får skoene ikke feste i rappellen i det hele tatt, de sklir unna hele tiden. Hammeren er enorm. Skjønner godt at Hall snudde her. De som klatrer denne i tørrvær er gode!!! I dag hadde vel ikke noe menneske kommet opp.
Under hammeren ligger litt ekkel is igjen ennå.

Bort til midtre går det stort sett greit. Liker meg ikke under disse forholdene, men vi kommer da oss bort til Midtre. Tiden har gått fort. Vi rotet bort en masse tid opp mot Vesle, og i våtværet har det gått smått bort til Midtre også. Klokka er blitt seks.

Jeg har ikke lyst til å gå ned de glatte, våte svaene mot den første rapellen til Berges Stol, så vi rapellerer "forrapellen" ned fra Midtre til kanten. Deretter greit ned på Berges. Rapellen i V skaret blir litt kinkig. Tor Erik kommer ned på 60 meterstauet ved å klyveklatre de siste 5 meterne ned, men ikke sjans om tauet fås ned derfra. Jeg befinner med 2/3 oppe i rapellen. Tauet glir så vidt, rapellerer ned til siste rapellstasjonen. Her må jeg nødt til å få ned tauet. Med et nødskrik beveger det seg, sakte sakte. Armene verker, meter for meter. Jeg ber om at enden ikke kiler seg fast i et eller annet.
Stopp. Følelsen er litt som bånning med fiskekrok. Litt risting og napping og så kommer den. Jeg kan puste lettet ut og rapellere ned i det regntunge og gufne V skaret. På det våte fjellet ser klatringen opp her lite trivelig ut.

Ut til Nordre går det veldig greit, men nå er jeg SLITEN og Dehydrert. Ingen ordentlige pauser siden Storen kl. 10:30 har vi hatt. Ned fra Nordre overraskes jeg av et litt kinkig punkt, trodde dette var over nå. Det er mulig jeg gikk litt feil, men det ble en litt utsatt runding ut til venstre.

Avslutningen
Ned røysa mot Tindeklubbhytta er det slit. Steinene er klissblaute og glatte som såpe, til tross for at det klarner opp igjen. Mosen holder lenge på fukta.
Ti på ti slenger jeg hodet ned i bekken ved Tindeklubbhytta og halv elleve dundrer vi inn på Turtagrø tunet hvor det nærmest er utepilsparty på balkongen. Noen bare er der, mens andre synes de har fortjent en pils etter Storenerobringen sin. Det var MANGE på Storen, men bare 2 andre på Skagastølsryggen, samt 3 som tydeligvis hadde overnattet nær Sentraltind, for disse var på Sentraltind allerede da vi var på Hjørnet og brukte en halv evighet på det korte stykket til Vesle, altså kan de umulig ha gått nedenfra denne dagen. Ellers var det ingen andre på disse traktene den dagen.

18 timer på tur. Ikke så værst det, men så blei jeg sliten og da! Vi rotet fort en god time og vel så det ekstra på Vesle, og det gikk sikkert minst en time ekstra på resten på grunn av våtværet, men likevel, en slik tur tar tid!

[Kim]

Artig å lese, mange kjente plasser

Opp til Vesle er det nok fort å klatre feil. Jeg måtte jo opp igjen der da rappelltauet satt seg fast på toppen. 50 meter rett opp, det var også noe forferdelig styr.

Grattis med etterlengted mål, Morten!

[Lyngve]

Well done !!

Velkommen inn i Sentraltind-klubben. (Norges mest "isolerte" 2000 meter). Forhåpentligvis får vi selskap av Kim også etterhvert

[ods]

Når jeg leser Mortens beretning om Skagastølsryggen og Kims beretning om Snøhettatraversen, minner det meg på om hvor viktig det er å ”lese” fjellet riktig for å finne enkleste vei. Oppgangen fra Mohns skar til østryggen på Vesle Skagastølstind har jeg gått både under tørre og fuktige forhold, men har ingen av gangene vurdert å bruke tau (det høres kanskje ut som et utsagn fra en garvet klatrer, noe jeg så absolutt ikke er). Finner en enkleste vei her, er det kun klyving. En kommer da opp litt nedenfor bivuakkplassen på ryggen.

Oppgangen fra skaret til Vest-toppen på Snøhetta har også flere muligheter. Kim har tydeligvis funnet den riktige starten, men høyere oppe innser jeg at rutevalget ikke er så enkelt og lett kan føre til vanskeligere klatring enn nødvendig.

Et annet eksempel er Torfinnstind-traversen. Her er det fra vestskaret og opp til Midtre i føreren angitt en rute som følger nær nordøst-stupet. Enklere er det fra bunnen av skaret å skrå opp mot høyre. Vi brukte tauet kun på denne passasjen, resten opp mot toppen var klyving.

Romsdalsfjellene byr ofte på litt komplisert rutefinning. På min første tur på Hornet hadde jeg med guttungene. Vi skulle gå normalveien, det ble for vanskelig, og vi måtte snu med uforrettet sak. Da vi kom tilbake to dager senere, hadde jeg på baklomma, briten Tony Howard’s nydelige lille fører for Romsdalsfjellene, og ”nu gikk alt så meget bedre”. På normalruta til Store Trolltind kan en likeens fort gå seg bort blant pinnakler og tårn selv om turen er gradert som 2-er.

[Gjest Anonymous]

Ods: Vi er sikkert ingen spesialister i å lese fjell, og klatreføren var mange mil unna, men vi visste om at det var lettest å traversere bortover i retning Sentraltind (det så vi også), men i finværet (som fortsatt ennå var) hadde vi lyst på littegranne klatreutfordring utover akkurat opp på Storen, så vi prøvde oss derfor med vilje opp mot Vesle Skagastølstind, først via vesteggen og deretter opp "veggen" rett på / litt vest for toppen.

Generelt synes jeg det er vanskelig å lese klatrefjell når det begynner å bli bratt. Noe som ser ganske lett ut nedenfra blir fort nær umulig på nært hold, mens noe som så grisevanskelig ut på avstand blir lett på nært hold. Et eksempel, fra siste standplass opp mot Vesle, sendte jeg Tor Erik ut mot venstre fordi det så best ut lenger nedenfra opp noen formasjoner mot rapellfestet. Det var ikke spesielt vanskelig men utsatt. Etterpå så jeg fra standplass at siste veggmeterne rett opp til toppen, som så loddrette ut nedenfra hadde en hylleformasjon som gjorde det meget lett å ta seg opp.

Å "lese" fjell er en øvelsessak, og man lærer sikkert mer av å prøve seg frem selv, enn å finlese klatreføreren.. Slik øvelse har vi temmelig lite av, men det kommer sakte men sikkert

Jeg synes i alle fall det var moro og gå opp der og få slite litt og skrape opp armene en del, når vi likevel skulle gå the "easy way" Skagastølsryggen mot nord.

Det var nå meg det da - Morten