Duellen vol. 1: Kolåstind (Ørsta) vs. Ringstind (Luster)

[Erling12]

Takker. Jeg er fascinert av turrapporten til Sætretindene, Lisjhornet mm. Går det virkelig an å ta en real skitur der i slutten av juni? Da må det være rått å ta denne i mai. Da er antakelig ikke vannet på returen noe problem heller?

[essem]

2005 var veldig snørik i juni. Det samler seg mye snø i det området, og det er skyggevendt så sola tar ikke så godt. Det går nok an å gå på ski der i hele juni i snitt. Men det kan være et stykke å bære før en finner snø i de minst snørike årene.

Edit: jeg var på nordre Sætretind 4.juli 2001 til fots. Da også lå det mye snø i området. Men det var snøfritt helt opp til Fladalsvatnet, jeg gikk da opp over søre Snarhornet og vasset i snø der i fra.

[NOTAM]

Nå har jeg vært ALT for lite rundt om i Norge til å kunne vurdere hvilket fjell som bør vurderes som "toppen over alle topper", men min soleklare favoritt så langt er Stetind. Det skal også sies at jeg ikke har vært på toppen av den, har hatt to forsøk, men måttet snu ved Mysosten (ca 60 høydemeter unna toppen) pga særdeles dårlig vær. Planen er å prøve igjen til sommeren hvis været er med oss den korte tiden jeg skal være i området. Men jeg har altså følt fjellet på kroppen og det er et type fjell som sitter i sjela en stund. Et mer majestetisk og prektig fjell skal man lete lenge etter, og jeg skjønner godt at fjellet ble kåret til Norges nasjonalfjell av Reiseradioens lyttere og Den norske turistforeningen i 2002. Hvorfor det blir kalt "Guds ambolt" skjønner man i det man ser fjellet for første gang, der det stiger rett opp fra fjorden med sine nesten 1400 meter glattslipte sva. Det er med ærefrykt og enorm spenning man starter oppstigningen så og si i "fjæra", og i det man kommer rundt sørpillaren og ser baksiden av fjellet får man umiddelbart frysningen på ryggen.

Når det gjelder Erling12 sine kriterier for å vurdere en fjelltopp så vil neppe Stetind nå høyt opp siden den hverken har nedkjøringsmuligheter på ski, gode avstikkermuligheter eller gir en spesiell stor villmarksfølelse. Likevel ligger den nok mitt hjerte nærmest i å være den fjelltoppen som har fascinert og imponert meg mest.....til nå. Så skal det sies at både Ringstinden og Kolåstinden er fantastiske fjell. Jeg er i stor grad enig med Erling12 sin sammenligning av de to toppene, men vil nok sette en liten knapp på Kolåstinden, fordi jeg er en av dem som er veldig glad i kombinasjonen fjell/fjord.

Og Marcus, Storronden ser fantastisk ut! Et mektig fjell tør jeg påstå.

[Erling12]

Stetind er mektig, ruvende, spektakulært formet og har sikkert rå utsikt. Men ellers synes jeg den er ganske fæl. Sleip og glatt og ugjestmild. Kanskje kult for klatrere, men for andre ser det mer ut som en lidelse. En topp jeg heller nyter på avstand enn å ha noe ønske om å gi meg i kast med.

Så til dette med fjord. Ja, fjorder kan være uendelig vakre (Nærøyfjorden, Geiranger, Hjørundfjorden, Sørfjorden osv), og fjorder er kanskje den viktigste årsaken til at vi kan påberope oss helt unik natur her i Norge. Men fjord er ikke nødvendigvis en overlegen dimensjon i mine øyne - heller en av flere mulige som trekker opp kvaliteten på en topptur. I Jotunheimen har man for eksempel Gjende. Den gir mye av den samme følelsen som en fjord. Videre finnes det områder med grønne daler, elver, fosser, flotte breer, vakker vegetasjon, fine farger osv. Det er mange ting som kan være like "bra" som en fjord. Mens noen foretrekker fjorder og veier og hektisk liv nedenfor seg på Sunnmøre, lengter andre etter store vidder, høyfjell, evig stillhet og innlandsfølelse som er veldig godt illustrert ved marcus' bilde over fra traktene rundt Rondane.

Det mest givende med en slik poenggivning som jeg har gitt i hovedinnlegget er ikke at min subjektive smak kommer til uttrykk, men at det skaper refleksjon hos andre både hva angår kvalitetskriterier for natur og hvordan smak kan begrunnes. Ofte tenker vi ikke så mye over hvorfor vi synes noe er vakkert eller tiltrekkende, vi tar bare for gitt at det er det. En diskusjon rundt slike ting kan være interessant.

Min hypotese er at dragningen mot og fascinasjonen for natur i stor grad er genetisk betinget, mens hva slags natur vi foretrekker mer er et resultat av livserfaringer. Tenk litt på urmennesket neste gang du nyter synet av rennende vann, kjenner godfølelsen ved å la øynene hvile på et knitrende bål, føler høytidsstemning når du ser en reinsflokk osv. Genene snakker til deg Mens når du atter "ser slike fjell og dalar" Vinje-style, så er det nostalgi og barndomsopplevelser som vekker den innvendige stemning.

Shit, that was deep

[iaa]

Min hypotese er at dragningen mot og fascinasjonen for natur i stor grad er genetisk betinget, mens hva slags natur vi foretrekker mer er et resultat av livserfaringer.

Første ledd i din hypotese er etter min mening en ubetinget sannhet, som det kan trekkes fram mange eksempler på.

Andre ledd der du sier at hva slags natur vi foretrekker mer er et resultat av livserfaringer er kanskje noe mer diskutabelt, men jeg har ikke problemer med å finne eksempler som underbygger din teori. Jeg kjenner folk nordfra som får klaustrofobi bare de hører ordet "granskog", og sunnmøringer som ikke ser kvaliteten ved den ensomhetsfølelsen som illustreres i bildet til Marcus over.

Derimot kan du også finne mange eksempler på det motsatte - at enkeltindivider med livserfaring knyttet til et geografisk avgrenset område også erkjenner kvaliteter ved naturopplevelser av en helt annen karakter en den de er oppvokst med. Et historisk eksempel på dette er bergenseren Emanuel Mohn. Han var født og oppvokst i Bergen, og levde sitt liv i hjembyen i tillegg til en kortere periode i Ålesund. Mohn er kjent for sine mange ekstremt begeistrede skildringer av Jotunheimen, som han var fascinert av hele sitt korte liv. Med et åpent sinn for nye opplevelser tror jeg en vil være i stand til å verdsette et vidt spekter av naturopplevelser uten å foretrekke det ene framfor det andre.

Forøvrig vil jeg si at det var en god og forfriskende start på dagen å lese dette innlegget!

[Erling12]

Derimot kan du også finne mange eksempler på det motsatte - at enkeltindivider med livserfaring knyttet til et geografisk avgrenset område også erkjenner kvaliteter ved naturopplevelser av en helt annen karakter en den de er oppvokst med.

Det er jeg enig i, men det er ikke noe motsetningsforhold mellom dette og min hypotese. Jeg er selv et eksempel på en person som har vokst opp med vidder og avrundede fjell, men som synes Sunnmøre, Sogn og Lyngen er helt rått likevel. Jeg får likevel ikke de samme nostalgiske og/eller følelsessterke forhold til disse områdene. Det kan sammenlignes med en mor, som meget vel kan like andres barn, men som elsker sine egne høyest uansett.

Videre må det tas med i betraktningen at ikke kun barndomserfaringer påvirker, men erfaringer gjennom hele livet. Følelsene vis-a-vis et "nytt" område kan bygge seg opp over tid. Likevel er det noe med oss mennesker og nostalgi i forbindelse med tidlige livserfaringer, og det er en slik nostalgi jeg synes kommer så godt til uttrykk i Vinjes dikt.

No ser eg atter slike fjell og dalar

som dei eg i min fyrste ungdom såg.

Og same vind den heite panna svalar:

Og gullet ligg på snø som før det låg.

Det er eit barnemål som til meg talar

og gjer meg tankefull, men endå fjåg.

Med ungdomsminne er den tala blanda.

Det strøymer på meg så eg knapt kan anda.

(No ser eg atter slike fjell og dalar. 1861)

[iaa]

Når jeg trekker fram Mohn er det også fordi han som en av få har beskrevet forskjellen mellom Sunnmørsalpene og Jotunheimen, som var noe av utgangspunktet for denne turraporten – Kolåstind vs Ringstind.

Hvis jeg skal prøve meg på et konsentrat av hans oppfatning kan det uttrykkes slik:

I Sunnmørsalpene finner du en enorm opplevelsesvariasjon, ettersom perspektivet er i kontinuerlig endring når du beveger deg gjennom landskapet. Fjellformasjonenes forrevne villskap fascinerer men gjør det samtidig vanskeligere å lese landskapets overordnede struktur. I Jotunheimen er toppene oftest samlet i adskilte grupperinger, der fjellene har klare former som gir landskapet ro og verdighet.

”Minder et søndmørsk alpelandskap om en gothisk kirke, så minder et jotunheimsk landskap om et antikt tempel.”

[Erling12]

Mohn var rå til å skrive - noe man finner mange bevis på i DNTs tidlige årbøker.

[Tessatroll]

Artig lesnad denne tråden  Ikkje minst Mohns skildring av ulikskapen i det Jotunheimske og det Sunnmøreske landskap. Mene, kvar plasserar me då Romsdalen og Nord Møres indre?