Gå til innhold
  • Bli medlem

75% fottur, 25% skitur – Høgronden i kuling 2.mai


Ole-Petter

Anbefalte innlegg

En liten tidsluke kunne utnyttes første helga i mai, og ”revansje” over Høgronden sto på programmet. Om forholdene tillot det, skulle hele ryggen tas, med Midt- og Digerronden også. Det siste ble egentlig aldri noe valg…

Ved avkjøringa til Gammelgarden parkerte jeg kl 21.30, og la ut liggeunderlag og vintersovepose med nødbivuakken utenpå. Enklere kan det ikke bli, og posen var faktisk i varmeste laget, særlig når en har superundertøyet på. (Men da er det ikke så kaldt å stå opp om natta.) Sist gang måtte vi snu på vei til Høgronden fordi vi hadde startet altfor seint på morgenen. Denne gangen var det mye lenger ut på våren, med lysere kvelder, og jeg skulle definitivt ikke gjøre den samme feilen igjen.

Derfor sto jeg likeså godt opp da jeg våknet av meg selv kl 3 på natta, 2 timer før alarmen. Det blåste en del, men været så lovende ut. Fin temperatur! I lyset av hodelykta surret jeg skiene bak på sekken og trasket rolig innover veien mot Bjørnhollia. Skilt varslet om at selvbetjeningskvarteret på hytta var stengt, men jeg skulle ikke dit. Rett som det var skvatt en rype eller to opp, og rundt halv fire var det antydning til lysning på himmelen i nordøst. Riktig stemningsfullt å rusle innover på denne tiden av døgnet! Men vinden uroet meg, for det blåste riktig kraftig alt her nede på 8-900 meter, og en hørte tydelig vinden stryke trærne.

Etter en times tid kom jeg til punktet der stien fra rv 27 krysser veien inn mot Bjørnhollia (gps 32 V 553041 6865471 på 873m). Til nå hadde snøfonnene i veien vært enkle å gå utenom, og noen ferske sykkelspor så jeg også. En klarer kanskje med nød og neppe å sykle inn til hytta nå? Jeg svingte rett vestover, og måtte straks ned i et bratt søkk med råtten snø. Gjennomslag! Æsj, da var det å tømme støvlene for snø og se til å få på seg gamasjene. Etter litt baksing og kaving fant jeg en fornuftig vei igjennom og opp. Skiene bak på sekken skapte selvsagt litt ekstra overraskelser i småskogen her, der de rett som det var hang seg opp.

Å følge stien videre var ikke mulig på grunn av stadige snøfelter som skjulte tråkket. En del felter med råtten snø var det (mens andre hadde brukbart hold). Snart var jeg kommet på avveier. Gps-en ble tatt fram, da terrenget ble ulendt, og jeg kom meg inn på stien igjen. Rart hvor mye lettere det er å følge en sti, egentlig!

Det var godt å komme over tregrensa, for da skapte ikke lenger greinene noe tull med skia. Vinden tiltok imidlertid ytterligere. Nå var det så lyst at jeg kunne skru av lykta. (Ca kl 4.30) Egentlig kunne jeg ha gått helt uten lykt hele tiden, men det var godt å se detaljene og steinene der en satte ned foten, i alle fall når en hadde forlatt grusveien.

Jeg kom snart inn i Veslkolldalen, og så at det nærmet seg soloppgang. Fotoapparatet var imidlertid som forseglet nede i sekken på grunn av skiene, som var festet og surret med store strikker øverst og nederst på sekken. Noen som har en lur og lettvinn måte å feste ski på sekken? Det hadde vært kjekt å få vite. Soloppgangen ble derfor ikke foreviget, men gjorde inntrykk likevel.

Jeg søkte snart opp på ryggen som leder mot Høgronden, i håp om å finne sammenhengende snøfelter, og på rundt 1300 meter var det tid for å bytte til ski og feller. Jeg så også tydelig at de siste 200 meterne på Høgronden bød på fottur igjen (se bilde), men jammen skulle jeg bruke skiene, når jeg hadde båret på dem hele tiden!

Øst for Søre Oksle (1779m) er det en bratt renne. Jeg krysset like i overkant av denne, og det var svært isete så tidlig på morgenen. Godt med stålkanter på skia, hvis ikke måtte jeg holdt langt høyere. Tanken på en eventuell utglidning fikk meg til å fokusere på å holde balansen. Heldigvis var jeg i le for den verste vinden her.

Ved foten av selve toppen ligger en liten steinhytte. Jeg hadde opprinnelig tenkt meg innom her, men nå så jeg at skyer hadde lagt seg rundt toppen på Rondeslottet. Jammen skyet det ikke til! Da gjaldt det å skynde seg opp til topps, skulle det bli noe bilde. Planen om å gå hele rekka med fjell ble glatt lagt vekk, når det blåste slik som nå. Dessuten så værutsiktene mildest talt elendige ut.

Sterk vind!
Jeg satte fra meg sekken, tok med mobiltelefonen i lomma, og kjørte på oppover brattene til fots. Stort sett var det bart, men noen snøflekker måtte krysses, og en del gjennomslag ble det. Det er utrolig slitsomt å gå bratt oppover på snø som nesten holder! Vinden økte på, og det var godt å ha stavene for å holde balansen. Hver gang jeg gikk på skrå mot høyre, fikk jeg vinden rett i ryggen, og den hjalp betydelig på oppstigningen noen skritt! Dette måtte da være kuling, kanskje sterk i kastene? I alle andre retninger ble vindkastene en prøvelse, og flere ganger ble jeg blåst i ubalanse i steinura, så jeg måtte ta meg for. Ikke helt trygt dette, også helt alene! Men jeg snudde ikke nå, på det andre forsøket!

Helt mot slutten begynte det å piske mot jakka. Snø! Og dermed forsvant sikten. Stønn! Akkurat for seint til å få noe utsikt. De siste 5 meterne opp til varden blåste det helt hinsides det meste jeg kan huske å ha opplevd: Jeg krøp sammen og formelig krabbet opp i le av varden. Så trakk jeg meg litt bakover, for å prøve å få hele varden i fokus, holdt mobilen med begge hender, men ble blåst overende. Jeg LA meg ned bak varden, og tok et håpløst bilde, liggende på magen, med begge hendene på telefonen. Så var det bare å pelle seg ned igjen…

Det var verre å gå nedover i ura med vinden i fjeset, enn det var oppover. Jeg hadde slalombriller og balaklava på, så det pisket ikke i ansiktet i alle fall. Verre var det med balansen, og jeg ville for enhver pris ikke trå over nå! Jeg tok det med ro, fulgte t-stien ned til sekken, og vurderte en tur innom hytta igjen. Det hadde smakt med litt mat og ly, men iveren etter å komme seg lenger ned var for stor. Litt sikt var det også blitt igjen, og verdt å utnytte.

På veien ned kom vinden ved to anledninger i slike kast at jeg kom i overbalanse og ramla. Vel nede i Veslkolldalen surret jeg skiene på sekken igjen. Her var vinden langt svakere – deilig. Været ble også bedre. Jeg snudde meg bekymret; skulle det bli bedring i været nå, da? Neida, toppene lå i skyer, og fra hastigheten på disse å dømme blåste det fortsatt friskt. En vardet sti dukket opp, med retning nordøst. Hvis denne gikk helt ned til veien, var det en betydelig besparelse i forhold til å følge t-nettet, som går rett østlig. Men jeg visste, klok av tidligere skade, om det kronglete juvet som går parallelt med veien inn til Bjørnhollia. Men en vardet sti kunne da ikke ende i ingenting?

Flomstore bekker
Jeg tok sjansen, og fulgte vardene. I blant dekket snøfeltene alle spor, men jeg passet omhyggelig på å finne steinvarder igjen etterpå, før jeg fortsatte. Stien holdt ganske nøyaktig 40 grader (nordøst) i 750 meter, ned til 1000-meters-høydekoten (gps 32 V 551971 6866467 akkurat på 1000 meters-koten.) Herfra rundt 300 meter rett nord, så 54 grader (nordøst) i 600 meter ned til et lite vann (ligger på 880 meter). Passerte rett nord for dette vannet, mens sola riktig varmet, vardingen forsvant, og stien ble tydeligere i stadig mer skogsterreng. Så 350 meter 60 grader (nordøst) til nordenden av et idyllisk avlangt vann, på 840 meter.

De siste 50 meterne var det ingen sti, men en flomstor bekk som rant nøyaktig der stien åpenbart må ha gått! Tanken streifet meg; sett at jeg må over en større flomstor bekk i enden? Nede ved vannet, og bare 180 meter fra veien til Bjørnhollia, så jeg at denne bekken i nordenden av vannet var stor nok til å gjøre meg søkkvåt til livet, men at det tydelig var et passeringspunkt med noen store steiner, i det bekken falt litt. Med stavene som god støtte ble det bare nødvendig med et lite tigersprang over steinene, nesten skuffende, og så var spenningen over. Herfra er det merket sti på kartet, og jeg kom etter 250 meter inn på grusveien, ved gps-punkt 32 V 552999 6867454 på 807 meter. Stikrysset er merket med en liten varde, og ganske lett å se. (Hvis flere gikk denne stien, så tråkket ble bedre, sparer en 1,3 km fra Gammelgarden. Men i den stand stien er i nå, er det et spørsmål om en ikke går inn denne distansen med tanke på tid, fordi normalruta går et stykke på vei, før den tar av på sti. Starter en fra riksveien, er jo problemstillingen helt uinteressant.

Avslutningsvis var det en kilometer koselig rusling på vei i skogen. 8,5 time tur/retur fra bilen, 19 km totalt, 1400 hm stigning, for de talltørste, men litt for tidlig for fottur enda, og for seint for skitur i dette området.

post-469-133474620871_thumb.jpg

post-469-133474620876_thumb.jpg

post-469-133474620889_thumb.jpg

Vis rapporten i Turkartet

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Så det er flere som har stifta bekjentskap med kuling på topptur i Rondane...

Kanskje dette var enda verre enn da jeg var på Digerronden, men jeg måtte iallfall krabbe jeg også. Eneste forskjellen er at vinden aldri klarte å dytte meg over ende, så det må ha vært hakket verre på Høgronden i helga.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gikk med skistøvler hele tiden. Jeg har vanlige fjellski, og dermed ganske vanlige skistøvler i lær. De er helt greie å gå i.

Men skal du gå i juni, får du nok svært lite bruk for skia i disse fjellene. Jeg pønsker på tur selv, i neste uke, hvis været blir bra. Da vil jeg prøve meg på fottur fra ende til annen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Gjenopprett formatering

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.