Mjølkedalspiggen, Mjølkedalstind & nesten-travers av Sagi

[Nils]

Lørdag 31.07.2004: Fondsbu-Mjølkedalspiggan-Sagi-Olavsbu

Tidlig lørdag morgen ankom vi Fondsbu etter overnatting i Vang i Valdres. Vel vitende om at turen vi hadde planlagt kom til å ta hele dagen, var vi 3 stk som la i vei fra Fondsbu kl 0630.

Første del gikk på stien Fondsbu-Olavsbu, til vi var ved nordenden av store Mjølkedalsvatnet. Der forlot vi stien og fulgte nordbredden av vatnet under Storeguts (1968 moh) bratte fjellsider. Lett å ta seg fram der, med passering av noen steinrøyser. Mer stein ville det bli, og et landskap preget av breens herjinger møtte oss ved østenden av Mjølkedalsbreen. Mer løs stein, og plutselig tråkket vi av og til ned i en leireaktig grunn. Vi tok sikte på sørøstryggen som leder opp til toppen på 1987 moh, sørøstre Mjølkedalspigg.

Etter en matpause begynte vi oppstigningen, som er grei hele veien opp. Nederst var det riktignok noe svapartier og noen snøfonner igjen, men ryggen er bred nederst og ikke så veldig bratt. Nærmere toppen smalner den av uten vanskeligheter. På 1987 moh var det flott utsikt mot dagens neste mål: Mjølkedalspiggen og Sagi.

Fra 1987 ruslet vi langs ryggen mot Mjølkedalspiggen (2040 moh), vekselvis på stein og snø. Litt før Mjølkedalspiggen stiger plutselig ryggen bratt til værs. Klyving og litt utsatt noen meter, så lett til bort til toppunktet. Fra Mjølkedalspiggen kunne vi betrakte Sagi, som vi visste hadde et meget utsatt punkt like sør for nordtoppen. Uten sikringsutstyr var vi forberedt på å måtte snu på det punktet. Men først ventet nedstigningen fra Mjølkedalspiggen, som virket meget bratt!

Jeg hadde lest at det var bratt klyving noen meter, men så bratt? Vi forsøkte litt nordover, men hele veien endte det i stup mot breen nordvest for toppen. Vi gikk tilbake mot toppen igjen, hvor vi kløv forsiktig ned noen meter. Nå gjensto ca 5 meter med en bratt hammer, før vi var nede på steinrøysa. Mot venstre (sør) gikk en renne ned med en del trinn. Dette virket å være eneste farbar vei for oss uten tau. Forsiktig kløv/klatret vi ned med ganske tung sekk på ryggen. Den ene som var med, valgte å kaste ned sekken først. Denne passasjen var noe mer ekkel enn jeg hadde ventet egentlig.

Videre mot Sagi først over den lille høydeløse toppen på ca 1950 meter, så ved foten av Sagi på snøfonn som strakte seg litt oppover. Etterhvert i ura og med lett klyving til topps på Sagis sørtopp (2040 moh). Sola hadde kommet og gått, og nå kom den mest. Det så spennende ut bortover Sagi-eggen! Bare det ikke ble for spennende? Vel, nordover gikk det opp og ned og foreløpig veldig enkelt. Etterhvert var 4-felten blitt til 2-felt, og så kom vi dit sikkert mange andre har kommet og fått hetta. Nå var 2-felten blitt til kun ei midtstripe, i tillegg var de første metrene rett opp. Meget luftig og utsatt, og uten sikringsutstyr ville det innebære altfor stor risiko å forsøke. Svapartiene i vestsiden var heller ikke særlig fristende. Et fall ville bare bety en ting!

Dette punktet er gradert 2-3, det samme som søreggen på Urdanostind og søreggen på store Knutsholstind. De to sistnevnte har jeg gått usikret og synes var forholdsvis greie og morsomme på tørt føre. Men her, også helt tørt, var det uaktuelt å prøve. Dette er mer enn grad 2 i hvertfall!! En del tak, ja, men du verden så utsatt.

Da ble det omveien! Tilbake til Sagis sørtopp, ned en forferdelig løs steinrøys på sørsiden og langs vestsiden på Sagi til vi var ved enden av det bratte partiet under eggen på Sagi. Hele veien holdt vi ca 1800 moh, og steinrøysa var konstant rasvillig. Nesten 1 km nordvest for nordtoppen på Sagi dreide vi opp på ryggen igjen. Der satte vi igjen sekkene og tok en matbit. Bakken mot nordtoppen ble tung. Rett før nordtoppen kom en fortopp, kalt N-2. Den har nok 10 m i pf. Over denne og lett til nok en topp på 2040 moh. Omveien til nordtoppen hadde tatt 2t og 30min. Nå var det på tide å tenke Olavsbu, og dit var veien fortsatt lang.

Ned en del snøfonner gikk det ganske fort mot vann 1298 moh i Skogadalen. Så forbi vann 1303 moh, hvor vi tok sikte på ryggen nord for oss som vi måtte gå over for å komme til Rauddalen. Bakken opp til ryggens laveste punkt (ca 1550 moh, rett vest for den T-merkede stien som også går over ryggen) ble ekstremt tung for min del. Pausene ble langt hyppigere, og jeg var sjeleglad da vi kunne skli ned på fonner mot Rauddalen. Noen km til på sti, og vi kunne endelig skrive oss inn på Olavsbu 14 timer etter start. En dusj hadde smakt godt, men det ble med isvask i det lille vannet rett nedenfor Olavsbu.

Søndag 01.08.2004: Olavsbu-Mjølkedalstind-Fondsbu

Denne dagen var ruta heldigvis en god del lettere. Og det var godt! Gårdagens marsj satt godt i bein og føtter. Under nesten skyfri himmel og allerede god temperatur gikk vi normalveien mot Mjølkedalstind (2137 moh). Dvs sørvestover mot høyde 1808, så ryggen sørøstover til topps. Etter hva vi hadde sett på Sagi dagen før, ble denne ryggen rene motorveien i forhold. Riktignok smalnet ryggen av mot slutten, men det var aldri veldig luftig. På vei opp fikk vi følge med ei jente som også kom fra Olavsbu, og som gikk uten sekk og drikke. Ganske sprekt må jeg si! Jeg for min del, tørstet nesten konstant selv om vi drakk jevnlig. Men, nå bar vi på litt mer oppakning da, og jeg for min del, litt mer kg ellers også.

Det ble en lang pause i sola på toppen, nesten for varmt i shorts og T-skjorte! Vi 3 hadde tenkt å finne renna sør for toppen og følge denne ned. Trodde vi! Litt nedover gikk det, vi fant ei renne og gikk på skrå inn i den. Veldig bratt og løst var det nedover, og det var litt vanskelig å se hvordan den endte helt nederst. Jeg visste at renna skulle være farbar (var dette den riktige?), men den ene som var med liker seg absolutt ikke på sånne steder med mye løsgods. Han nektet, og da var det ingen vits for oss 2 andre å gå ned heller. Opp igjen bar det, litt under toppen mot øst, hvor noen småvarder ledet oss ned og under en loddrett vegg øst for toppen av Mjølkedalstind. En litt utsatt passasje på skråsva med løsstein ble passert, og vi kom utpå en liten rygg øst for toppen med en langt videre renne ned til høyre. Der var det grei vei ned mot sør og noen etterlengtede snøfonner mot ryggen med høyde 1843 moh. Denne ryggen fulgte vi sørøstover og senere mot sør, til vi møtte stien fra Skogadalsbøen like ved Mjølkedalstjørni (det øverste på 1470 moh). Deretter strake veien på sti tilbake til Fondsbu med regnbygene i hælene. Noen lette regndrypp fikk vi, men det var nesten behagelig avkjølende.

Etter 7 timer til fots var vi på Fondsbu. Storfornøyde etter en fantastisk helg, kunne vi lufte våre skrukkete og såre føtter og forlate Jotunheimen for denne gang. Like vemodig var det å reise langs Tyin å se Urdanostind, Falketind og alle de andre tindene bli mer og mer fjerne denne gangen også.

[Lyngve]

Den siste passasjen opp til Mjølkedalspiggen husker jeg også. Jeg prøvde først på venstresiden, men 5 meter oppe på hammeren fant jeg ut at denne helst burde sikres før jeg klatret videre opp. Så jeg gikk ned igjen og fant omsider den rennen du snakker om, og den gikk greit uten tau.

Førøvrig et veldig artig bilde du har av Sagi N. Det ser nesten ut som det er en bra fothylle i nedre kant av hammeren, og hvis man står på den rekker man kanskje opp på toppen av hammeren. Den ser absolutt morsom ut, men sannsynligvis altfor eksponert til å ta uten tau....

[Nils]

Førøvrig et veldig artig bilde du har av Sagi N. Det ser nesten ut som det er en bra fothylle i nedre kant av hammeren, og hvis man står på den rekker man kanskje opp på toppen av hammeren. Den ser absolutt morsom ut, men sannsynligvis altfor eksponert til å ta uten tau....

Stemmer det Lyngve. Det er en hylle litt nede på den hammeren. Vi kunne nok ha listet oss opp på den hylla, men det siste opptaket på hammeren virket litt høyt uten flere gode fotfester slik at man nærmest måtte ha heist seg opp. Og det fristet ikke mye når det er så ekstremt utsatt og luftig. Vi satt og studerte ruta litt, og tror at ovenfor den første hammeren kunne vi ha akt oss bortover eggen og opp.

[gi]

Et fint bilde av en flott egg.

Hvorfor ikke ta med en liten taustump og litt sikringsutstyr ?

Da kan en få med seg slike artige passasjer, og slipper unna omveier.

Geir

[Nils]

Joda Geir, jeg var inne på tanken om å ta med tau, men siden jeg visste at det bare ville være på dette ene stedet at tau ville være nødvendig på vår 2 dagers tur, droppet jeg det for å spare vekt. Ikke at en liten taustump hadde betydd så mange kg ekstra, men mange bekker små blir fort til en tung sekk.

Nå kan det forsåvidt hende at slitet med å gå omveien veide opp for hvor mye tauets vektøkning ville utgjort, men det er nå så.

[morten]

Nils: Jeg syntes at den øverste svahammeren var nesten like utsatt som den første. Så det er i alle fall to punkt der.

Gi: Det kan være greit å ha en taustump, men det er heller ikke 100% sikkert. Den som holder taustumpen kan glippe osv. og det fordrer ganske mye tillit. Skal det være 100% bør man ha sele e.l. og tilstrekkelige sikringsmidler. Eggen var så løs at det var langt fra ubegrenset med steder for 100% sikring. Skal du ha med litt slynger, sele og litt jern i tillegg til taustumpen, så blir det fort vekt av det....

[gi]

Nils: Forstår vektargumentene dine. Det blir et spørsmål om valg.

Morten: Med taustump mente jeg et kort tau (f.eks 25 m). Jeg sa litt sikringsutstyr, i dette regner jeg også personlig utstyr slik som sele, taubrems.

Hva angår forankringsmuligheter på denne traversen greier ikke jeg å vurdere ut i fra bildet. Kanskje kommer jeg dit en vakker dag

Hvor mye utstyr en bør ha med for å GJENNOMFØRE slike egger blir en vurdering basert på erfaring, magefølelse og kunnskap om den aktuelle ruta.

Geir