Porten-Skarstind-Ymelstind-Storgjuvtind-Galdhøpiggen

[Ole-Petter]

Delvis skyet, ganske varmt og lite vind.
Vi kom oss av gårde 5 stykker fra Juvasshytta klokka 07:30, krysset Styggebreen, og var ved Porten etter halvannen time. Greit ned Porten, men svært mye løst her! Enkelt over Storgjuvbreen og framme på Illåbandet nøyaktig klokka 10:00. Jeg har gått fra Leirdalen til dette bandet for 10 år siden, og må si at breene var en mer behagelig løsning, først og fremst fordi det er så få høydemetre.

Vi satte fra oss sekkene, og tok med tau mot Skarstind. Som sist gang prøvde vi å runde Nåla litt for høyt, og måtte nedover. Mye ur og tidvist løst mens vi rundet Nåla, og kom etter hvert oppover mot skaret mellom Nåla og Skarstind. Her var det litt klyving, så et grusete og delvis vått svaparti, men med gode tak. Så måtte vi krysse i overkant av en svært bratt snøhelling, og sikret med tau opp denne. Det var bare å beholde tausikringen opp 4-5 meter med enkel klatring, men vått. En eventuell utglidning ville gi en rutsjetur over snøen og videre utfor, og derfor følte jeg at tauet var godt å ha denne gangen. (Gått samme rute 10 år tidligere alene – uten tau. Men da var det tørrere og snøfonna mye mindre, enda datoen var omtrent den samme.)

Så greit opp i skaret mellom Nåla og Skarstind. Vi kløv greit opp og ned Nåla (2310m) herfra (uten tau). Fra skaret opp til Skarstind (2373m) var det helt greit, og når vi fulgte eggen var det langt ned – og tidvis overheng – til Storgjuvbreen. Vi fulgte eksakt samme rute tilbake, ned til Illåbandet, men hadde en ekkel opplevelse rett over punktet vi sikret med tau: Jeg tråkket på en stein som løsnet en større, og sammen tordnet de ned akkurat den veien vi hadde gått opp! Mens vi hadde vært på toppen, hadde dessuten om lag 10 personer gått opp samme rute. Tenk om flere hadde vært på vei opp nå!? Vi holdt oss i tauene disse hadde lagt opp, og skyndte oss nedover, før alle de andre skulle ned samme vei.

Tilbake på Illåbandet klokka 14.00, hadde vi en etterlengtet lunsj, før vi satte kursen for laveste punkt på eggen mellom Ymelstind og Storgjuvtind. Vi gikk opp et snøfelt som var vel bratt – en utglidning her var nok ikke livsfarlig, men kunne stoppet turen – og kom opp på egga. Herfra var det tidvis smal og ganske luftig egg bort til Ymelstind. Et bratt punkt gikk greit å omgå på sørsiden. De siste 3 meterne var det også et luftig opptak som psyket en av oss til å be om en håndsrekning. Fra Ymelstind (2304m) samme vei tilbake, på med sekkene nede på egga, og opp mot Storgjuvtinden. Også her var det hammer som sperret veien, men løsningen var åpenbar: Omgå denne på nordsiden. Et litt utsatt punkt krevde håndsrekning for en av oss også her.

Vel oppe på Storgjuvtinden (2344m) var vi spente på eggen videre mot Galdhøpiggen. Det var smalt, med uproblematisk et kvarters tid, så var det bom stopp. Vi var ved 20-meters rapellen. Slitne og godt ut på ettermiddagen opplevdes denne rapellen som svært utsatt, men en må jo bare stole på tauet. Rapellfeste var det fra før… Underveis nedover observerte vi 2 andre rapellfester/standplasser.

Nede fra rapellen sperret en ny hammer veien. Før denne var det gjort klart til ny rapell, denne gang i retning Svellnosbreen, men vi fant en tålelig grei vei ned samme retning. Slik omgikk vi denne andre hammeren på sørsiden, og kunne sette opp farten oppover sørvesteggen til Galdhøpiggen. Her ventet en hammer av grad 2-3, men et ferdiglagt tau gjorde det mest utsatte punktet litt lettere, selv om tauet godt kunne vært litt lenger. Over dette var det egentlig greit videre en liten stund, før eggen ble svært smal og luftig noen meter oppover, men med gode tak. Antar grad 1 her. To av oss følte tau var ok å ha, ikke minst fordi vi var slitne og svimle. De siste 5 minuttene opp til toppen (2469m) var labbing i snø, og et truende skysystem gjorde at vi ikke oppholdt oss lenge på toppen denne kvelden. Ned nordøsteggen løpende på snø var behagelig, så over Styggebreen, og tilbake ved utgangspunktet etter 13,5 timer, klokka 21.