Hettpiggen på hvitt føre

[Mayhassen]

Endelig, dagen før dagen. Dagen som jeg hadde ventet på i over to måneder. Dagen som bare var bestemt at denne dagen skulle det prøves, nei, ikke prøves, det skulle skje; Jeg er på Hjerkinn og på vei vekk fra sivilisasjonen, dvs., forhåpentligvis langt nok vekk til å unnslippe den særnorske susen fra E6’en.

Det er ei uke til langfredag, bilen ble parkert i ensom majestet på en stor brøytet plass. Det er fortsatt kanskje noen som tror at nordmenn flest er i fjellet i påska… Det er litt regn i lufta, eller skal jeg si yr, nei vent, sleng på dot no. Denne gang skulle ikke regn eller yr ødelegge turen min, det hadde den flotte tjenesten gjort lenge nok!

Etter ei mil innover ble det klart, ingen skyer, ingen mennesker, bare en og annen semitrailer som suser over fjellet med fri eksos kan anes i det fjerne. Med full mobildekning når jeg enden av bilveien, parkerer skia, og stiger inn i ei hytte med varmekabler, vedovn med ved, vannkoker, lys, telefon og noe finsk makaroni (som jeg fråtser av senere på kvelden når jeg innser at jeg har tatt med altfor lite mat).

Med en god natt søvn, en monoton blåfarget himmel, og et snart så rødt ansikt, lå alt duket for en flott og vellykket dag på Snøhetta-massivet. Nesten så det var meninga at i dag var dagen, perfekte forhold da gitt.

Skia ble parkert på nytt, ved ei ny hytte, denne gang inneholdt hytta noe mer teknologi, var grønnfarget, hadde en tilhørende helikopterrampe og en flott utsikt fra 2286moh.

Jeg lunket videre bortover over midten, før alt det skarpe machoutstyret ble snørt stramt om føtter og lanker, her skulle det lekes i snøen!

Med et dårlig førstevalg på rute opp, fikk jeg snudd etter noen minutters spenning på stegjernstuppene på det jeg trodde var omtalt som ”svaet”, jeg hadde nok i min iver godt litt for rett på. Jeg snudde før jeg hadde gått for langt, for en gangs skyld klarte jeg å bruke min erfaring for å bevege meg sikrere i fjellsida. Jeg så ut en feigere vei litt lenger ned i sida, og vips sto jeg ved det som åpenbart er svaet.

Jeg hadde sett for meg å gå opp en av de to tydelige rennene som går ganske loddrett opp fra bunn av svaet, men til min store glede slapp jeg det. Denne skråe flata var så hard og hvit, jeg var perfekt skodd for den og følte meg på topp når jeg tuppet meg oppover, og jeg gledet meg til den lille renna i enden der oppe.

Noe dårlig snøis med noe dårlig med feste for metallpigger kom jeg meg opp i noe dårlig stil, hilste på øksa med panna, og laget et lite hull i buksa, MEN, jeg satt oppe på toppvarden; Alene, Sol, Fjellglede!

[500fjell]

Gratulerer med å ha beseiret Hettpiggen!

[oyvindbr]

Gratulerer med Hettpiggen

Den har du ventet lenge på... Lurte på det underveis på Rondaneturen om du var der oppe. Såvidt jeg forstår av både vær på bildene og at det var en uke til langfredag så må du ha vært på toppen lørdag 4.april. Da var jeg på Storsmeden i knallværet, og Snøhettamassivet så innbydende ut ikke så altfor langt unna. Jeg lurte fælt på om dette kunne være Hettpiggdagen din, men håpet nesten ikke det da jeg vel nede ble vitne til massevis av snøskred i alle mulige renner. Får håpe han er i sikkerhet nå tenkte jeg da...

[Mayhassen]

Takk takk, denne smakte godt ja!

Det var ikke noe skredfare når jeg var der oppe den dagen, er jo skygge det meste av bratte flanker, selv om kanskje ned fra Midtre er litt utsatt når sola får jobbe.