Hurrungane: Nordre Maradalstinder, 28.07.2004

[Kim]

Jeg har lagt ut 35 bilder og skrevet turreferat fra gårsdagens spennende tur på Maradalsryggen:

http://www.bergtatt.net/turer/2000m/040728_maradalstind/maradalstind04.htm

[Nils]

Interessant turbeskrivelse! Flott og krevende tur det der Kim.

Har siklet litt på Maradalstindane jeg også og samtidig lurt litt på å gå videre til Sentraltind. Kan virke som det holder med Maradalstindane på en dag, og at det å gå videre blir en litt for drøy tur (som dagstur ihvertfall)?

Målte du høyden på de 4 Maradalstindene forresten?

[Kim]

Det tar tid å forsere alle toppene, i tillegg til bre og andre utsatte hyller. Vi var fire og brukte en del ekstra tid pga. det, men jeg ville ikke gått i to-manns lag over Slingsbybreen den dagen uansett.

Morten var ivrig med GPSen, mens jeg stakk ut ruta. Du har vel noen data Morten?

[morten]

Nils: Vi var ikke så fryktelig langt unna Sentraltind og veien fra Sentraltind til Storen er jo ikke så fryketlig lang og veien fra Storen til bandet er heller ikke så fryktelig lang. Det tar jo en del tid å rote seg ned til Slingsbybreen og over denne igjen da, så hvis klatringa over Sentraltind går greit, er det ikke sikkert du bruker så enormt mye lenger tid den veien.

Jeg tenkte den tanken (var imidlertid glad det ikke ble noe av den dagen) og vet Kim tenkte det samme.

Pf.ene kan jeg av spesielle årsaker ikke legge ut ennå, men send meg vil du ha dei så kan jeg sende de til deg på en pm..

[Julia]

Fjelljenter er ikke nødvendigvis så mye slankere, Kim (du er jo virkelig ikke akkurat utstrakt i omfang), men smidigere er de kanskje

[Gjest Anonymous]

Risset har ifølge klatreføreren gradering 2-3, og ikke 5 !

[morten]

Glem klatreføreren. Selv en novise som meg kan se at den stadig har feil og unøyaktigheter.

Det heter:

"Den andre hammeren er lettest via et markert riss på høyre side, over Maradalen (2-3)..."

Greit nok det, 2-3 er også det sydeggen til Uranostinden er gradert til. Vi gikk eggen rett på, som inneholdt et svakt riss inne i en vinkel på glatt fjell.

Her er for øvrig et lite utdrag fra Jon Gangdals forsøk på å billedgjøre klatregradene. Dette sammen med litt erfaring fra graderte klatrefelt i lavlandet, gjør det ikke noe vanskelig å gradere hammeren midt på som mer enn 4.

Har du gått der gjest?

Klatreføreren er også rar.. Enkle steder på Dyrhaugsryggen, evt. Søre Soleietinder graderes som 2, mens andre steder som til tider er gufne graderes (1-2) eller nevnes ikke i det hele tatt.

Klatreføreren er et flott verk, men den blir jo veldig ukonsekvent når det er så mange forskjellige folk med så mange forskjellige vurderinger som har levert inn beskrivelser og rapporter...

En Robert Caspersen eller Ulf Geir Hansen vil kanskje i en del tilfeller neppe huske om passasjer var en lett 3'er eller ingenting... De er på et så høyt nivå, mens små detaljer og variasjoner kan gjøre store forskjeller for mindre tøffe turklatrere....

Grad 1:

En mellomting mellom Karl Johans gate og Besseggen

Grad 2:

Svært enkelt. Mange gode tak å velge i. Sjelden særlig bratt og luftig.

Grad 3:

Fremdeles ganske rikelig med tak som kan brukes på forskjellig måte. Kan være bratt og luftig, men da er takene tilsvarende store og gode.

Grad 4:

Valgmulighetene blir færre, men takene er fremdeles ganske gode, og du kan variere bruken av dem. Balanse og smidighet kan bli satt på prøve. Vedvarende 4+ kan være tungt. Kan være bratt og luftig.

Grad 5:

Avhengig av å finne de rette takene, som ofte kan være små og stille krav til fingerstyrke, balanse og dynamikk. Ofte bratt og luftig. Det er på 5 nivå du virkelig begynner å få følelsen av å gjøre det umulige mulig.

[Gjest Anonymous]

Da jeg gikk Maradalsryggen (Mannen-Storen) i juli 1994, husker jeg at vi gikk et svariss som var "mer enn 3" . Vi overnatta i djupeste skaret mellom N. Maradalstinder og Centraltind. Umiddelbart synes jeg å huske at vi klatra risset etter overnattinga, men 10 år er lang tid....

Strekningen mot Centraltind gikk vi forøvrig svasko. Det sparte oss for en del sikring, samtidig som vi kunne drive litt oppsøkende buldring Forøvrig mye fast og reint fjell her.

Angående gradering i Hurrungane: De fleste graderingene er satt da skalaen gikk fra I til VI. Gradene er generellt hardere en det vi er vant med fra lavlandet. Det er og viktig å tenke på at det er forskjell på å klatre i fjellstøvler og svasko. Dessuten: alle klatreførere er bare veilledene (og av og til villedene)

For de som skal besøke Nordre Maradalstinder kan jeg anbefale travers av hele ryggen Maradalsryggen. Mannen, Kjerringa og Jernskartind er fine topper, selv om de ikke er over 2000 m. Kjerringa fra Maradalsskaret er en av de virkelige klassikerene i norske høyfjell. Den bør oppleves, ikke på grunn av utsøkt klatring, men på grunn av sitt særpreg. Her er det definitivt ikke svaskoterreng

Geir

[ods]

Jeg kan ikke huske disse vanskelighetene som Kim beskriver på Nordre Maradalstinder, men det er over 10 år siden så det er mulig en glemmer etter hvert. Vi fulgte en rampe opp fra Slingsbybreen som endte på ryggen nord for Jernskardtind. Videre fulgte vi eggen oppover. På ett sted møtte vi en hammer som virket vanskelig. Denne omgikk vi i vestsiden. Etter rundingen måtte vi opp et bratt sva som vi muligens slengte ut tau på (husker ikke helt). Fra høyeste topp kløv vi ned til stort snøfelt i vestsiden og tok glissade nesten helt ned til Slingsbybreen. Traversen helt fra Mannen er vanskelig med 5’er-klatring opp på Kjerringa fra Maradalskardet (ble gått tidlig på 1900-tallet av Ferdinand Schelderup og far og sønn Fortun) og 6’er-klatring opp på Jernskardtind. Har vært på både Mannen og Kjerringa, men har aldri traversert mellom dem.

[gi]

Traversen helt fra Mannen er vanskelig med 5’er-klatring opp på Kjerringa fra Maradalskardet (ble gått tidlig på 1900-tallet av Ferdinand Schelderup og far og sønn Fortun) og 6’er-klatring opp på Jernskardtind. Har vært på både Mannen og Kjerringa, men har aldri traversert mellom dem.

Stopp en halv, ods. Her må jeg korrigere deg

Kjerringa fra Maradalskaret har den karakteristiske fingertraversen (forøvrig eneste sted med fast fjell på hele ruta ) som vanskeligste punkt. Det står i 4+ i føreren, og det synes jeg virker fornuftig, slik jeg opplevde det. Den blei ganske riktig gått første gang 18/8-1908 av karene du nevner. Dette er en av de virkelig klassikere i norske fjell og verdt å få med seg.

Jernskardtind fra Jernskaret er 5-, og blei faktisk gått så tidlig som i 1904. Her er fjellet atskillig bedre.

Geir

[ods]

Du har sikkert rett, Geir. Jeg husker nok feil fra rutebeskrivelsene i føreren.