Nålene på Knutseggi & nordre Knutsholstinder 24.07.04

[Nils]

Denne helgen hadde Jakob og jeg planlagt tur over Styggedalsryggen og Skagastølsryggen. Trusler om vestavær og kaldfronter som skulle passere i løpet av helgen, gjorde at vi trakk oss lenger øst i Jotunheimen med en annen klatretur som mål: Burchardts tind, nordre og midtre Knutsholstind, med avslutning over nålene på Knutseggi. Søre nål (Kjerringa med staven) var utvilsomt toppen vi var mest spent på, og som gjorde at vi hadde med tau og annet sikringsutstyr.

Etter en regnfull natt på Gjendesheim, hadde været lettet betraktelig denne lørdagsmorgenen. Vi var meget positivt overrasket over alt det blå over oss; dette lovet bra! Heldigvis var det ikke altfor mange mennesker som sto og ventet på Gjende-båtene da vi ankom kaia en halv time før første båt skulle gå. Vi skulle komme med denne gangen også! Litt før kl 9 var vi på Gjendebu, hvor vi inntok frokost før vi pakket om sekkene og satte igjen alt vi ikke trengte på dagens tur.

Kl 0930 var vi igang på en velkjent sti som var lagt om siden vi sist var her. Nå måtte vi en halv km oppover Vesleådalen før stien tok av mot Torfinnsbu. Like ved stidelet var brua, så bar det på skrå oppover i østlig retning på en sti som var ny for oss. På ca 1150 moh møtte vi gamlestien igjen, og vi tok fatt på den seige bakken til Svartdalen. Der stien krysser elva i Svartdalen (Svartdalsåe) tok vi av, og dreide mot nord for så å passere litt sør for vann 1590 moh. Etter hvert kom til nordkanten av breen som ligger nord for Knutseggi. Først prøvde vi å gå på morenerygger oppover, men fant fort ut at det var mye raskere å gå ut på snøen og så følge nordøstkanten av breen mot dagens første topp: den bortgjemte Burchardts tind (2125 moh).

Nå stekte faktisk sola, og mens vi sakte tok oss opp urda mot Burchardts tind var himmelen stort sett blå over det meste av øst-Jotunheimen. Like før toppen kom vi opp på en litt luftig rygg som vi selvsagt måtte følge direkte til topps; vi trives jo så godt med luft under vingene. Burchardts tind (eller Knutsholstind, på NØ-eggen, som den også kalles) er en morsom og ganske spiss topp.

Videre mot nordre Knutsholstind (2185 moh) stupte det bratt ned, og vi visste at det mest fornuftige var å ta ned på nordsiden igjen, og runde toppen på vestsiden. En rappell ble vurdert for å gjøre veien noe kortere, men vi hadde egentlig med utstyr kun beregnet for søre Nål, så vi sparte på utstyret og gikk ned og rundt toppen. Vi var litt spente på hvordan det var opp mot nordre Knutsholstind; det hadde sett litt bratt og ekkelt ut fra Burchardts tind, men jeg hadde lest at det skulle være ganske greit å ta seg fram så sant det ikke var is. Delvis på løs snø tok vi oss opp med enkel klyving, og nordre Knutsholstind ble nådd etter drøyt 5 timer på farten. (Se vedlagte bilde.)

I strålende sol ruvet store Knutsholstind i sør. At været skulle bli sånn hadde vi ikke trodd! Etter en matbit ruslet vi nedover mot midtre Knutsholstind (2170 moh). Vi satte igjen sekkene i skaret nord for denne, og fulgte ryggen over et par klyvepunter til topps. Tilbake ved sekkene igjen, var neste mål nålene på Knutseggi. Herfra så søre Nål meget spennende ut og var virkelig en nål! Vi holdt høyden nordover og nådde igjen breen nord for Knutseggi. Nå var vi øverst på breen, og fulgte kanten av denne ned mot nålene. (Se bilde nr.2)

Søre Nål (Kjerringa med staven):

I skaret sørøst for søre Nål, hvor det også er mulig å ta seg ned på skrå mot Svartdalen, tok vi fram tau og sikringsutstyr. Vi sto nå ved begynnelsen av en skarp egg som ledet opp mot selve nåla. På østsiden av eggen lå en snøfonn som nå ikke nådde høyt nok opp til at vi kunne bruke den for å lett komme innunder nåla. Med sele på og alt klatreutstyr med gikk vi først løs på eggen. Oppover var det et par trinn som var meget bratte og utsatte, før det smalnet av og vi valgte å ake skrevs over eggen et par meter. Fallhøyden var selvsagt meget stor ut mot Svartdalen, mens det mot øst bare var noen meter ned i snøfonna, men høyt nok til at et fall ikke fristet særlig. Sikring føltes allikevel ikke nødvendig her. Det var meget gode tak hele veien og god friksjon i fjellet. Høy grad av forsiktighet og konsentrasjon holdt.

Vi kom så til stedet hvor nåla reiser seg rett opp og klatringen begynner. Jakob, som har masse erfaring med bruk av sikringstutsyr, skulle lede opp. Først klatret han rett på og opp 4-5 meter, mens jeg sto på standplass og serverte tau. Var dette rett vei tro? Vi ble i tvil, for rett ovenfor han var fjellet nesten utoverhengende med lite tak, og til sidene var det heller ingen særlig farbar vei. Han kom ned igjen til meg. Fra standplass gikk det nemlig en hylle ut mot Svartdalen som han hadde sett ville lede til en eventuell ny standplass mer på vestsiden.

Han satte en sikring ved første standplass og smøg seg ut på hylla, rundet fjellet og ble borte. Etter en stund ropte han ”standplass” og var klar til å sikre meg. Jeg ga han resten av tauet, løsnet kilen han hadde satt og kom etter. Det var gode fingertak rundt hylla, men fryktelig langt ned mot Svartdalen. Der vi nå sto (på 2. standplass), gikk en renne rett opp med en stor sprekk og en mindre sprekk til høyre som gikk litt sikksakk oppover. Helt øverst helte fjellet litt utover, så dette så meget spennende ut. Vi tittet til venstre også, om det var lettere mer mot nordvest, men det så ikke noe mindre ekkelt ut, så vi satset på renna ovenfor oss.

Jakob klatret oppover ganske greit til han var øverst i sprekken. Nå var han ved den litt utoverhengende steinen, og brukte litt mer tid. (SE BILDE NR.3) Etter litt plundring kom han seg over, og var så på toppen. Så var det min tur. Jeg både gledet og gruet meg. Ved å bruke den store sprekken, noen små fotfester og fingertak ellers, gikk det nokså fint oppover, samtidig som jeg tok ut sikringene Jakob hadde satt. Jeg slett også litt helt øverst, men fikk dratt meg over, og der satt vi begge to på denne særdeles luftige toppen. HERLIG! Her var det ikke rom for noen jubelsprett, men stille nytelse av utsikt, før vi gjorde klar for rappellen. Den skulle vi ta samme veien som vi kom opp. Jeg først, og dette hadde jeg bare gjort en gang tidligere merket jeg. Fomla litt med å komme i gang, men da jeg først hang i tauet og kjente at jeg hadde full kontroll med tauet, var det bare å slippe seg ned. Vi rappellert rundt hylla igjen også, tilbake til 1. standplass. Jakob tok rappellen en del mer elegant enn meg, og var raskt nede. Så forsiktig ned den utsatte eggen igjen til sekkene sørøst for søre Nål.

Videre bar det mot midtre Nål, som har oppgitt samme høyde som søre Nål: 2050 moh.
DET KAN UMULIG STEMME! Den var merkbart lavere enn søre Nål. På søre Nål viste høydemåleren på klokka 2060 moh, mens den på midtre sto på 2050 meter. Klokka er absolutt ikke nøyaktig, men det skilte altså ca 10 meter. (Se forøvrig bilde nr.2).

Vi kløv også over de nordre nålene. Som Kim Dahlen også har nevnt i sin turbeskrivelse over nålene på bergtatt.net, stiller jeg også spørsmålstegn ved om de nordre har 10 m i pf. Uansett, de var litt morsomme å klyve over, og den lengst mot nord var nokså spennende med 3 små pigger. Ned igjen småløp vi på vestsiden av breen som vi tidligere hadde vært utpå og tok raskt noen høydemeter, så sør for vann 1590 moh og samme vei tilbake til Gjendebu. Etter 12 timer på tur fikk vi i siste liten middag på Gjendebu kl 2200, selv om siste middagsservering egentlig var kl 2030. God service det der! Søndag morgen våknet vi til nysnø ned til ca 1800 m og langt kjøligere vær, så vi kunne ikke vært mer heldig med været denne helgen.

En fantastisk tur med en del klyving og litt klatring i nydelig vær!

[Lyngve]

Du fomler med kameraet mens du sikrer!!!!

Jeg håper for Guds skyld at du bare hadde en hånd på kameraet

[Nils]

Lyngve:

Kan berolige deg med at det siste bildet var en enhåndsoperasjon og at vi begge hadde full kontroll.

Godt observert forresten! Du har fulgt med i skoletimene skjønner jeg.

[ods]

Den enkleste oppgang på Kjerringa med staven slik jeg bedømte det etter å ha studert den fra flere kanter, var fra nordvest. Her gikk jeg opp uten tausikring og vil klassifisere det som en god treer.