Fine dager i Innerdalen

[ods]

Fire flotte dager i Innerdalen.
Årets ”guttetur” gikk til vakre Innerdalen for å sanke noen 1800-metringer der. Hadde bestemt oss for første dagen å ta Dronningkrona og eventuelt Kongskrona og la oss derfor i telt nede i Virumdalen på fredagskvelden. Fra Dalsbøen gård går det fin sti opp til hengedalen vest for Vinnufjellmassivet. Opp mot 1686 møtte vi nysnøen som det var kommet en meter av i begynnelsen av juni ifølge bonden på Dalsbøen. Vi vasset i snø til midt på leggen kilometrene innover ryggen. Dronningkrona (1816 m) er en nydelig utsiktstopp. Du ser rett ned i Sunndalsfjorden. Sunndalsøra skjermes av Hovsnebba (førstegangsbesteget av Slingsby) som er på meteren like høy som Slogen. Likevel lå toppen dypt under oss. I synsfeltet kunne vi plukke ut Vengetindane, Store Trolltind og mange andre kjente Romsdalstopper samt Karitind og Pyttegga i Tafjordfjellene pluss Snøhettamasivet på Dovre. Med de store nysnømengdene var det ikke aktuelt å gå videre til Kongskrona, men vi ville undersøke mulighetene for nedstigning fra Dronningkrona og ned på breen for eventuelt senere turer. Noen meter fra fremspringet øst for varden så det ut som en klatrebar pillar kunne følges nedover et stykke og videre ned en renne. Vi hadde oversikt bare halvveis ned i stupet og vet ikke om nedre halvdel er farbar. Hele veien nordover lå svære hengeskavler utover stupkanten mot Grasdalen, men i første skar nord for toppen fikk vi litt oversikt hvor skavlen bare var loddrett. Det var likevel mellom fem og ti meter ned til fast fjell. Her vil det nok under andre snøforhold være en nedgangsmulighet. Vi fulgte våre egne spor tilbake til 1686 og herfra en herlig nedstigning på snøbakker som etter hvert gikk over i en snørenne helt ned til bunnen av hengedalen. Med småløping og skøytetak gikk alle disse høydehundremetrene på noen minutter. Etter et godt middagsmåltid ved teltet forflyttet vi oss innover til høyere levestandard på Innerdalshytta.
Neste dag hadde vi lurt litt på Store Trolla. Iver, sønn til legendariske Olav Innerdal som døde sist vinter, var litt skeptisk. Vi besluttet å heller bestige Tåga (1840 m) på andre siden av Giklingdalen og samtidig studere oppstigningen til Store Trolla. Vi startet sent, gikk feil på grunn av litt for rask studering av rutebeskrivelsen og havnet på en navnløs topp på nesten 1700 m mellom Tåga og Såtbakk-kollen. Herfra gikk en hakket egg videre bort til et skar. Opp fra dette så det veldig bratt ut. Da samtidig tåka la seg om de høyeste toppene inklusive Tåga, besluttet vi å returnere. Fra like under toppen kunne vi følge snøkammer og snørenner helt ned til 1200 m. Snakk om rask nedstigning. Her kom det gamle britiske prinsipp ”up the rock, down the snow” virkelig til nytte. Det lå mye snø høyt oppe i Trollaveggen slik at vann fløt i rikelige mengder nedover de bratte svaene. Vi forsto at det var for tidlig i sesongen til å prøve seg på Store Trolla. Fra vår side av Giklingdalen fikk vi ypperlig oversikt over Trollatraversen. Voldsomme saker. For en del år tilbake hadde vi planer om denne. Men det inntrykk vi nå fikk var at denne turen var nok størrelse XXXL for oss.
Neste dag skulle Skarfjell til pers. Gikk ned til Nerdal for å starte oppstigning til Grasdalen derfra. Iver hadde gitt oss tips om å starte oppstigningen fra Grasdalen ca 300 m innenfor setra. Dette var et godt tips da vi kunne følge lette lyngrygger på siden av rasrenner høyt opp i fjellsiden. Høyt oppe er det loddrette festningsforbygg hele dalsiden innover med enkelte gjel som bryter kontinuiteten. Vi valgte et bredt gjel som ender oppe under foten av Jøtulgubben og Jøtulkjerringa. I gjelet var det veldig løst slik at vi måtte vise ytterst forsiktighet for ikke å utløse steiner på de som var under oss. Tok matpause på et fremspring på høyde med foten av Jøtulene. Nå var spørsmålet: Skulle vi gå gjennom skaret ved Jøtulgubben og ta oss over i snørenna som går opp fra foten av nordveggen som er en av de mulige ruter, eller skulle vi prøve å følge hylleformasjoner innover langs festningen for å finne mulige brudd i denne. Vi valgte det siste. Første hylle vi forsøkte endte i intet. Noen timetre i høyde ovenfor startet en ny hylle. Denne så mer lovende ut, spesielt da vi begynte å oppdage små varder. Kom etter hvert til et stort gjel som vi var spente på om kunne åpne en vei. Men bare blanksvarte hamre møtte oss. Gjelet måtte traverseres på bratt snø og isøksene måtte fram. Rundt neste framspring og vi kom til et område med flere små gjel. Allerede på det første så vi muligheten for å klyve opp, og kommet over kanten kunne vi se oppover et slakere, problemfritt lende opp mot toppen. Vi bygde en større nedgangsvarde med tanke på nedstigningen. Å titte ned nordveggen på Skarfjell gir et skikkelig gys. Langt der nede lå Innerdalshytta og Renndølsetra. Overfor Iver hadde vi luftet muligheten til å ta seg ned på breen i Trollbotnen fra et punkt et stykke syd for toppen og derfra ned i Giklingdalen. Dette hadde han stilt seg skeptisk til. Vi skjønte godt hvorfor da vi undersøkte muligheten. Høye, loddrette stup hele veien sydover mot Trollporten, dette dype øksehogget i egga. Kommet tilbake til området nede ved vår egen nedgangsvarde, ville vi undersøke muligheten for å gå ned den tidligere nevnte snørenna til under nordveggen. Øverst var den meget bratt. Men vi kunne følge et steinbelte et stykke nedover. Fra dette kunne vi ved hjelp av isøksene traversere den bratte snøen bare noen meter over til et nytt steinbelte som brakte oss enda lengre nedover. Herfra var helningsvinkelen blitt slik at vi kunne ta glissade med skaftet på isøksen som brems langt nedover. Nå gjensto det store feltet med enorme steinblokker under nordveggen som vi viste kunne ta sin tid. Blokker store som hus gjorde forseringen til en tålmodighetsprøve, men til slutt kom vi gjennom. Elva fra Giklingdalen var stor og stri så vi visste at vi måtte bort til utløpsoset for å komme over. Men selv her hvor den var bred og med moderat strøm, gikk vannet til opp på lårene. Så gjensto bare fin sti ned til Innerdalshytta. Dette hadde vært en flott dag med en virkelig alpin tur med utfordrende rutefinning og isøksarbeid.
Etter tre dager med til sammen 4500 høydemeter stigning, skulle siste dagen bli en kosetur over Renndølskamman og Kringlehø med bare netto 1100 m stigning (1250 m brutto). Denne turen kan anbefales på det varmeste. Kjempeutsikt mot Innerdalstårnet og de svære fjellmassivene syd for Innerdalen med denne dypt under en.
De fire dagene i Innerdalen ble en meget vellykket ekspedisjon selv om 1800-metringene Kongekrona, Store Trolla og Tåga forble ubesteget.

[Gjest Anonymous]

Hørtes ut som en spennende tur Oddvar. Det er nok et bevis på at det er kjempemye spennende å ta seg til når disse 2000 meterne kommer litt mer i bakgrunnen. Har bare vært i Innerdalen (gråvær) en gang, men det var en fasinerende plass.

[Gjest Anonymous]

Gikk Dronningkrona på ski for et par år siden. Tror jeg skal gjøre det igjen selv om det var veldig langt opp.

Fra selve Dronningkrona virket det fryktelig bratt i retning Kongskrona. Tror det kan være greit å gå ned på breen ved Sandvikshaugen og styre i retning Kongskrona derfra. Litt omvei, men det så greit ut. Har fryktelig lyst på den også. Den ser bare ut som en diger klump med puddersnø.

Nedkjøring fra dronningen må være en av norges fineste nedturer. 1000 høydemeter med akkurat litt for bratt snø.

[LTP]

Det går organiserte turer fra Dronninga over til Kongen hver sommer (KNT). Man klatrer ned på det laveste punktet før oppstigningen til selve Dronningkrona. Dette fordrer dog lite snø hvis det skal gjøres uten sikring.

Det påstås forøvrig at det var en svenske som falt utfor fra toppen da han prøvde å klatre ned her.

[Gjest Anonymous]

Hmm, okey men Kongen har vel bre på toppen ?! så en eller annen sikring må vel benyttes.

Å klatre direkte ned fra Dronningen usikret i retning Kongen virker rimelig friskt. Temmelig bratt ned der. Det er slakere opp mot Kongen, men igjen så er det vel bre ?