Hvilke tabber har dere gjort i fjellet?

[Tracon]

Jeg har selv brukt mye tid i fjellet uten å ha kommet ut for noen situasjoner som jeg har opplevd som farlig. Derimot mistet jeg venner i fjellet for omlag 15 år siden. De ble overrasket av det vi må kunne betraktet som svært dårlig vær. Det var en vintertur i midt-norge der sterk vind og lav temperatur kom svært overraskende. Jeg har brukt mye tid på å forstå hva som hva gikk galt på denne turen, uten å ha kommet til en entydig konklusjon.

Jeg jobber til daglig innen luftfart, og der er vi svært opptatt av å lære av feil/erfaringer som andre har gjort. Derfor er jeg spent på om noen vil dele erfaringer som de tror vil kunne være til lærdom for andre på dette forumet.

[GEITA]

Temaet er muligens for 'touchy' til at man deler av sin erfaring?

Jeg tror at vi gjerne legger ut om vår egen fortreffelighet i fjellet og ikke minst hvor bra utstyr man selv har vært så fornuftig å investert i, mens tabbene (synes feilvurdering er et bedre ord enn tabbe) er noe man helst kun deler i mer private fora (?)

Selv brakk jeg foten på ett utrolig klønete vis på en liten filleklatretur sammens med 2 kamerater for mange år siden, men saken hører strengt tatt ikke inn under emnet "Ski og vinter", siden dette skjedde ved begynnelsen av en av de beste somrene vi har hatt her nord (1986). En sommer hvor jeg forøvrig vandret rundt med foten i gips og betraktet mine badende venner

Moralen for meg etter uhellet var i alle fall at selv på den minste lille klatretur, så skal sikringene settes like godt og like tett som på en vrien og lang rute! (Og så snakker vi ikke mer om den saken... )

[500fjell]

Har hatt en del "nær døden" opplevelser hvor jeg i ettertid tenker at "det var nære på". De store tabbene har heldigvis ikke vært der med unntak av skrubbsår og overtråkk etc. Forrige uke var det en tabbe å ta med bikkja på tur.

Se forøvrig denne tråden, sikkert mange som kjenner seg igjen: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=5691&view=next

[Nordaførr]

For 5 år siden skulle jeg gå med truger og skistaver opp til et vann for å fiske røye. Det er svært bratt opp til dette vannet selv på sommerføre, med ca. 400 høydemeter stigning uten en eneste kneik/avsats underveis. Typisk fjell i Nord-Troms.

Det var lite snø, skare og is, så det var ingen skredfare å ta i betraktning. Imidlertid var mine plast/hyttetruger neppe det beste utstyret for denne turen, selv om det var brodder under. Etter å ha gått med tung sekk ca. 200 av de 400 høydemeterene skulle jeg ta meg en rast. Da fant jeg ut at om det var vanskelig å komme seg oppover, var det å gå nedover med truger/skistaver og tung sekk og isbor fullstendig umulig!

Den første beslutningen ble selvsagt å ikke gå videre oppover. Så var det å finne en måte å komme seg helskinnet ned. Først tok jeg av trugene, og prøvde om jeg kunne gå baklengs ved å sparke meg trinn inn i skaren. Det tok usannsynlig mye tid, og det ville tatt meg mange timer å rygge ned som en tulling.

Den neste beslutningen ble å traversere skrått over en bekk (bratt kløft parallelt med min rute) for å komme inn i et mer variert terreng med trær og busker å klore seg fast i. Jeg hengte trugene på den allerede tunge sekken og sparket/trampet meg hull i skaren bortover. Halvveis i traverseringen innså jeg imidlertid at et glipptak ville føre meg i en stupbratt isrenne 100-150 meter nedover og rett i kvasse kampesteiner i bunnen av renna... En ufrivillig aketur i 50-60 (70?) kilometer i timen, med en tvungen endestasjon og en rimelig brå stopp!

Jeg fikk den store og velkjente kneskjelven. Måtte stå i ro en stund for å samle meg og ikke få panikk. Jeg løsnet brystreim og hoftereim på sekken, slik at jeg ihvertfall kunne bruke den som "airbag" om jeg måtte ut og ake. Deretter fokuserte jeg utelukkende på å gjøre hvert enkelt skritt/trinn så stødig som mulig til jeg endelig kom meg over i trygt terreng. Jeg tilstår at jeg snakket høyt med meg selv i disse minuttene, for å berolige meg selv.

I etterpåklokskapens klare lys er det lett å se at jeg ALDRI burde gjort dette forsøket med det utstyret jeg hadde. Det var ikke terreng for truger/skistaver og tung sekk, men snarere for bresko, isøkser og lett oppakning. (På et tidspunkt skulle jeg gladelig betalt 10 lapper for å ha en isøks i hver hånd.) Og ingen burde vel egentlig gå slike brattheng alene.

Jeg har hørt lignende beskrivelser fra andre som i et ivrig øyeblikk har forflyttet seg i isete skråninger f.eks. under jakt, og funnet ut at de etter hvert verken kom seg opp eller ned. Så jeg er vel verken den første eller siste som gjør denne tabben, men jeg kan garantere at det er absolutt siste gang akkurat jeg gjør noe lignende...

Moralen i historien: What goes up, must come down...

[oyvindbr]

Har vel aldri gjort store tabber i fjellet til nå, hvis vi ser bort fra at jeg har litt mangelfullt utstyr.

Men småtabber har jeg massevis av. At jeg ikke gikk ned Leirløyftet fra Vestre Tverrbotntind sist sommer var håpløst. Skulle over Sauhøe, men orka ikke prøve engang siden det så for jævlig ut. Rota meg ned ei renne som endte i en slags knoll over et stup. Har sett den mange ganger sørfra i ettertid og skjønt at det ikke ville blitt så stor omvei for meg om jeg ikke visste bedre, men jeg frykta å måtte gå til topps igjen og ned Leirløyftet. Fant noen hyller som ledet ut av stuppartiene.

Total vannmangel på vei til Midte Heillstugutind i fjor var en prøvelse. Aldri vært så kraftløs, og det sier ikke lite, jeg har ofte vært kraftløs på tur.

Falketind høsten 2006 burde jeg vel holdt meg unna. Gikk bratt og greit oppover, men da jeg så meg tilbake så det helt for jævlig ut. Dette var rett før toppeggen starter fra vest. Måtte ned snø/isflanken not Stølsnosbreen. Det tok sine 28 minutter uten stegjern og isøks, og minst 6 spark med hæla inn i snøen for hvert skritt, selvsagt i sittende stilling.

Uranostind dagen før burde jeg også holdt meg unna, snudde glatt på søregga, men gikk rundt på Urdadalssida langt oppi flanken på snødekke. Er endel småstup i denne flanken, Bjarne Lindholdt har nevnt at han først velberget nede fra denne flanken visste at han ville overleve

Ned mot Bjåstaddalen fra Bjåstadbreen i desember 2002 på vei fra Sogndalsdalen til Berge langs Fjærlandsfjorden var jeg litt redd. Frykta at jeg når som helst ville skli 2-300 meter bratt ned i dalen der jeg forserte en svært lang og bratt skrent. Brukte stålkantene som bare det, og da jeg nådde trygt terreng var venstrearmen nesten følelsesløs.

Ellers har jeg glemt liggeunderlaget på tur i marka vinterstid, bare en gang riktignok.

Ellers tok det en stund før jeg skjønte at sprengte vørterølflasker i sekken vinterstid ikke er særlig stas og derfor ikke bør medbringes.

Sist helg på vei til hytta etter årets første utenatt på skauen sklei skia for fort på demninga ved vannet rett i nærheten av hytta, så jeg tok ufrivillig brassespark med tung sekk og kunne risikert å falle en 6-7 meter ned. Heretter tar jeg alltid av skia om damhytta er vanskelig å passere.

Stor tabbe var det forresten å havne på Mjølfjell da jeg og dama skulle over til Uppsete fra nord sist sommer. Fant for sent ut at ingen av de to karta dekte denne smale stripa mellom to turkart. Trudde vi gikk langt nok til venstre i et kryss, men gikk nok for langt til høyre likevel...

Ungdomsherberge som nødløsning var en gedigen nedtur i forhold til telt eller anneks for oss sjøl

[GEITA]

I etterpåklokskapens klare lys er det lett å se at jeg ALDRI burde gjort dette forsøket med det utstyret jeg hadde. Det var ikke terreng for truger/skistaver og tung sekk, men snarere for bresko, isøkser og lett oppakning. (På et tidspunkt skulle jeg gladelig betalt 10 lapper for å ha en isøks i hver hånd.) Og ingen burde vel egentlig gå slike brattheng alene.

Jeg har hørt lignende beskrivelser fra andre som i et ivrig øyeblikk har forflyttet seg i isete skråninger f.eks. under jakt, og funnet ut at de etter hvert verken kom seg opp eller ned. Så jeg er vel verken den første eller siste som gjør denne tabben, men jeg kan garantere at det er absolutt siste gang akkurat jeg gjør noe lignende...

Moralen i historien: What goes up, must come down...

Å dette lyder bare så velkjent, så velkjent... Jeg synes det er helt forferdelig når den store kneskjelven kommer og man innser at en høyst ufrivillig "akeseilas" kan ende nærmest i forferdelse!

Heldigvis er det sjelden man hører at slike historier ikke går bra

[Nordaførr]

GEITA skrev "Heldigvis er det sjelden man hører at slike historier ikke går bra."

Ja de fleste klamrer seg jo til livet så godt de kan

De gangene det går galt er det ofte ingen som kan fortelle hva som egentlig skjedde...

[GEITA]

GEITA skrev "Heldigvis er det sjelden man hører at slike historier ikke går bra."

Ja de fleste klamrer seg jo til livet så godt de kan

De gangene det går galt er det ofte ingen som kan fortelle hva som egentlig skjedde...

Godt poeng (og bra sitat av Zapffe )

[jarmol]

Jeg fikk den store og velkjente kneskjelven. Måtte stå i ro en stund for å samle meg og ikke få panikk.

Kjenner til den der, ja. Var borti en litt tilsvarende situasjon på brett i Stevens Pass i Washington. Eplekjekk som jeg var, satte jeg utfor noe backcountry kjøring på egen hånd, mens kameratene mine (som ikke var spesielt erfarne) fulgte løypa nedover. Det endte opp i et område som ble brattere og brattere og mer og mer isete. Til slutt sto jeg tverrstilt mot et tre foran et dropp på 7-8 meter ned i meget ulendt terreng, med det som jeg oppfattet som klink is rundt meg. Med snowboardsko og uten staver var det rimelig uaktuelt å prøve å klatre opp igjen. Så det tok noen minutter for å psyke meg opp, før jeg fikk kastet ned brettet og hoppet bort i et svært grantre som heldigvis kom nesten bort til kanten foran meg. Var ikke fullt så eplekjekk lenger der jeg klatret nedover for å ta på meg brettet igjen og kjøre ned i bånn av fjellet.

[Nordaførr]

Kan tenke meg at det ikke er morsomt å havne i ishenget med begge beina låst fast i et snøbrett...

Trådstarteren ønsket vel primært at man skulle lære av tabber/feilbedømminger. Rent bortsett fra "ha riktig utstyr" og "tenk fremover", vil jeg påpeke at man kan forsøke å lese hvor det kommer til å være isete i forhold til sol/skygge. Der sola står på kan det være råtten snø, mens det kan være issvuller 50 meter unna i et skyggeparti. Enkelt å forstå siden det gjerne er flere plussgrader i sola og flere minusgrader i skyggen. Men å legge ruta etter dette passer kanskje dårlig med hvor man skal...

Generelt vinterstid er det jo mange potensielle farer som lurer. Når jeg går vintertur har jeg mest oppmerksomhet mot:

- skredfare

- usikker is på vann

- bratte skrenter

Felles for disse tingene er at de kan gi deg en rimelig rask død. Nærmest alle andre problemer (snefokk, desorientering, benbrudd osv.) kan man overvinne etter at uhellet er ute og man vil som regel komme fra det uten varige plager (grave seg ned osv.). De 3 tingene jeg retter min oppmerksomhet mot lar seg vanskelig overvinne når man først er ute å kjøre. Hvis man går alene har man ikke råd til en tabbe på disse områdene.

Er det noen som har andre innspill? Mange ville kanskje føyd til primusfyring i telt (kullos/brann) eller andre ting?

[oyvindh]

At man har det for travelt tror jeg er med på å skape mange farlige situasjoner. Når man kommer rett fra sivilisasjonen hvor ting skal foregå raskt og effektivt, drar man med seg denne indre uroen ut på tur. Det kan resultere i alt fra småskader i omgang med skarpe redskaper til at man havner i farlig terreng fordi man ikke tok seg tid til grundig orientering.

Personlig sliter jeg med dette og må ta meg sammen på tur for ikke å utsette meg for unødig risiko.

[Lompa]

Min største tabbe har vært å legge ut på lengre tur med mennesker man ikke kjenner og som man ikke aner hvordan de vil reagere i kritiske situasjoner. Når folk får panikk gjøres det meste galt. Jeg kommer aldri mer til å dra på lengre og krevende turer med folk jeg ikke kjenner.

[essem]

Det som ikke dreper en gjør en sterkere. Eller omskrevet, de feilvurderinger som er gjort gjør en mer erfaren så lenge det har gått bra. Jeg har gjort mine feilvurderinger som de aller fleste andre, men har kommet meg ut av det på en grei måte. Alle er nesten uten unntak under klyving.. Noen av de har gjort det vanskelig å sove natta etterpå. Lysten til å nå toppen eller klare det en har begynt på kan av og til bli litt for stor. Noen av disse vil jeg definere som hårete..

Den eneste jeg vil definere som tabbe var da jeg skulle klyve ned en enkel og ufarlig hammer på vei ned fra Hornindalsrokken i 2002. Dette var nede i dalføret på returen, 3-4m høy med en skrående vegetert side nedenfor. Det var i oktober så jeg hadde på et par varme fleecehansker. De var IKKE egnet til å klyve med, så jeg mistet fingerfestet og ramlet baklengs ned. Når jeg lander sklir jeg med hodet først nedover, vrir meg rundt for å se hvor jeg havner og ser en enslig stein komme mot meg... Hører bare et lite knekk og får en skikkelig kink i nakken, i tillegg til skrubbsår i panna. Kjente det faktisk i nakken i et par år etterpå, burde kanskje gått til kiropraktor.. Men det gikk bra, og i dag klyver jeg aldri med annet enn tynne/følsomme hansker. Aller helst uten

[Mayhassen]

Tabber på vinterstid ja, har jo hatt et par feilskjær:

*På tur fra Låven og mot Vestre Hestbreapigg gikk jeg rett utenfor stupet ned i Høybrean. Jeg "datt" kanskje en halv meter før jeg stoppet på en utstående skavel. Det var null sikt og gikk kun etter GPS i rufsevær.

---

Kunne vært unngått ved å følge bedre med på GPS

*På toppen av Sørvestre Smørstabbtind i null sikt går plutselig staven gjennom toppskavelen som henger ut over breen et godt stykke under.

---

Kunne kanskje ikke vært unngått uten å snu før toppen, lærdommen ble stor mht toppskavler.

*På vei opp mot Heimre Illåbreen i null sikt klarer jeg på en eller annen måte å komme meg opp i et bratt terreng, og ganske utsatt etterhvert. Grunnen var frykt for snøras.

---

Burde returnert i bratta når det ble så bratt at stegjerna måtte på. Om dette hjelper på å snu en annen gang er mindre sikkert.

*I turfølge med en som ikke burde lagt ut på tur, og det burde gruppa også ha skjønt. Det endte med kollaps på 1900m i storm, det gikk bra og alle returnerte uten større skavanker.

---

Lærdommen: Lytt til din kropp, planlegg før turen om hva som er grensen for å snu.

*På Store Memurutinden Østtoppen har jeg innbilt meg at det ligger en topp mellom meg og Vesttoppen (som jeg var på tidligere den dagen), sterk vind og dårlig sikt klyver jeg bortover, ender tilslutt opp på Vesttoppen før jeg kjenner meg igjen. Et sted hvor jeg tok meg litt ned i siden for å få ly for vinden blir jeg plutselig igjen i en loddrett fjellvegg, snøen sprakk opp og raset nedover. Etterpå så jeg at snøen ikke datt mer enn 4-5m og at jeg ikke hadde skadet meg noe ved et fall, men det visste jeg ikke når jeg skalv meg bortover til ei hylle og trygghet.

---

Kunne vært unngått ved bedre planlegging

*Blir tatt i snøras på Tverrbytthornet, klarer å holde meg fast med isøksa i skaren under laget som forsvant under beina.

---

Ingen/lite kunnskap om snøras. Under forholdene som var, kunne jeg aldri tenkt meg at det kunne gå et ras av den størrelsen som det gjorde.

Gjengangeren er null sikt, liten erfaring og en høy terskel for å snu. De to siste er en gjenganger på tabber sommerstid også.

Konsekvensen er at jeg drar på mindre turer i dårlig sikt, disse blir i såfall planlagt mye bedre og toppene velges ut mer kritisk.

[Bjarne Lindholdt]

Vanlig er isøksen min altid med på fjelltur, med i fjor presterte jeg to ganger å glemme den.

Det resulterte i noe ufyselig tøffe nedturer i bratt snøbakke, både på Uranostind og Torfinnstindane

[essem]

Noen av disse vil jeg definere som hårete..

Kom til å tenke på tilbake til 1997 under førstereis til Brekketinden, gikk i lag med svigern. Vi gikk opp feil renne fra Gullmorbreen og møtte "veggen". Jeg begynte å traversere over til en annen renne via noen mildt sagt luftige tak, og finner ut at den er enklere (kom over i den rette renna). Går litt tilbake og sier til svigern at jeg er på riktig vei. Han følger etter.. på et kritisk punkt er det stopp og han har fortalt i ettertid som om at det føltes ut som om han bare hang etter fingertuppene. Med litt hjelp kom han over. En hårete manøver.

En liten en til, Leirvasshornet sør for Habostaddalen 23.aug 2002 (ja, jeg skriver ned hvor jeg har gått og når tid..), jeg hadde vært på Nordre Smørskredtinden først og gikk til Leirvasshornet via egga fra sørvest fra topp 1390. Ei luftig egg som nok har grad 3. Den har blitt beskrevet som "hårete klyving" her på fjellforum før da den ble gått motsatt vei. Jeg syns den var grei å gå oppover, min tur ned fra fjellet er den jeg husker best... Jeg hadde bilen i Strandamoldskreddalen og tenkte å prøve å gå direkte ned i dalen fra Leirvasshornet. De som er kjent vet at der er bratte svaberg, men været var strålende, det var topp "føre". Så jeg prøvde. Det ble etterhvert både bratt og lite å holde seg fast i, løsningen ble et lite hjørne som delvis hjalp. Kanskje kamin er en bedre beskrivelse. Helt til det gjensto 10-15m, da var det verken eller. Dette er eneste gangen jeg har brukt kun ræva som friksjon på vei ned fra fjellet. Det gikk både fort og greit. Bortsett fra fjellbuksa, kan godt si at jeg fikk bedre lufting

Jeg husker også en gang jeg prøvde å gå til Lille Brekketind direkte fra Geitskaret, langs egga. Da også var jeg alene, og usikret. Den var ikke enkel. Husker at når jeg ikke kom lenger så klyvde jeg ned fra egga ned en kanskje 10m høy avsats/vegg med bare noen ørsmå fingertak hele veien Det var uaktuelt å gå egga tilbake til Geitskaret, for jeg skulle jo til topps. Og fant en "grei" vei opp som ikke gikk langs egga Dette var i 1998.

[Joker]

Kjørte en liten nedoverbakke med feller på skia. Det var knallhard skare så det gikk fint og farta var bra helt til jeg kjørte inn i ei tynn stripe med fokksnø. Der stoppa skia, men kroppen fortsatte ufortrødent videre. Fikk en fin liten flyvetur og det første som tok bakken var ansiktet. Resultatet ble bare et stort kutt på kinnbeinet like under øyet og en flenge som stoppet borte ved nesen. Det blødde bra, men siden det var såpass kaldt stoppet det å blø rimelig fort.

Nå har jeg lært at skifeller er for oppoverbakker

[200-meter samler]

Tabber på vinterstid ja, har jo hatt et par feilskjær:

*På tur fra Låven og mot Vestre Hestbreapigg gikk jeg rett utenfor stupet ned i Høybrean. Jeg "datt" kanskje en halv meter før jeg stoppet på en utstående skavel. Det var null sikt og gikk kun etter GPS i rufsevær.

---

Kunne vært unngått ved å følge bedre med på GPS

Hva med å følge med på hvor du går?

[hshanssen]

Tenkte jeg skulle være lur og la fellene på skiene kvelden før tur, inne på godt og varmt kjøkken. Skiene sto inne hele natta, neste dag var det ut på tur, ganske kaldt. Vel oppe skulle fellene av, men de satt godt fast. Fikk de av til slutt, men mesteparten av limet satt igjen på skisålen! Nedturen ble nettopp det - en nedtur. Den tabben gjør jeg ikke en gang til!

[500fjell]

Hva med å følge med på hvor du går?

I totalt whiteout er det nesten umulig å se hvor en går, om det går opp eller ned, om man går framover eller står stille.

[+Memento mori]

Min søster reiste på påsketur med barna. Hadde med alt hun trengte av ved, pølser, bacon etc.

Min søster - hun hadde sluttet og røyke for ca en mnd siden, og fyrstikker var jo aldri blitt pakket med, for fyrstikker og røyken lå jo alltid i lomma, tidligere.

Ingen fyrstikker - ikke bål - ikke varm mat

Vi har ledd mye av dette i ettertid.

[Mayhassen]

Hva med å følge med på hvor du går?

øø, hva mener du egentlig?

[Mayhassen]

Min søster reiste på påsketur med barna. Hadde med alt hun trengte av ved, pølser, bacon etc.

Min søster - hun hadde sluttet og røyke for ca en mnd siden, og fyrstikker var jo aldri blitt pakket med, for fyrstikker og røyken lå jo alltid i lomma, tidliger.

Ingen fyrstikker - ikke bål - ikke varm mat

Vi har ledd mye av dette i ettertid.

Hehe, dette kan jeg relatere meg til, har blitt litt ferdig opphugd ved i skogen pga dette... vanesak å alltid ha fyr i lomma, så kommer røykekutten-> plutselig ingen bål

[Polardego]

Gikk inn på sørsida av en trang dal etter en lang periode med sørlig kuling og snøfokk. Etter en slik uværsperiode bruker det å samles godt med ryper i dalen. Selv om det var ganske bratt var det lett å gå på fokksnøen selv til fots. Etter en stund satte jeg og jaktkameraten oss ned på en liten forhøyning i terrenget for å drikke og dele en Kvikk Lunsj. Mens vi satt der løsna det i fjellet bak oss og blokker som var ca en meter tykke styrta ned på elva i dalbunnen. Vi ble bare sittende og flire dumt til hverandre etter at det var stille igjen.

Har også flere ganger havnet på skaraen i bratte områder hvor jeg ikke har fått feste som mange her skriver. Stoppe opp og puse rolig for å klare å tenke klart. Sakte klore seg videre og sparke hakker der det er mulig.

[Gjest Anonymous]

Var på tur over alle de syv søstre sammen med tre svenske kompiser sommeren 2008, startet turen ca 1700 på ettermiddagen etter en relativt lang seilas til Sandnessjøen sørfra.. Jeg fant ut at jeg skulle ta med whisperliten og noe drytech slik at vi kunne spise et litt solid måltid iløpet av den ikke så spesielt korte fjellturen. Vi planla å inta måltidet etter vi hadde besteget Tvillingene, siden vi gikk sørfra vil det si 4/7 av turen.. Rimelig lave i blodsukkeret var vi når vi kom hit, så motivasjonen steg eksponentielt når monteringen og pumpingen av kokeaparatet tok til! Slapp ut litt bensin i skåla for formarming og innser at jeg har lagt tennstålet igjen ombord på båten... ingen går selvfølgelig rundt med lighter eller fyrstikker på seg heller, så stemningen ble noe spesiell kan man vel si. Dette var vel ingen situasjon som medførte noe stor risiko for fysiske skader eller død, men det var desto en større emosjonell påkjenning!

Vi (jeg) svelgte så denne svært flaue kamelen.. spiste de siste tørre kjeksa og brant på resten av turen - hvor ikke like mange ord ble utvekslet som på de fire første toppene... Stemningen ble riktignok opprettet igjen når vi ankom toppen av Botnkrona, hvor jeg endelig fikk servere svenskene hver sin halvliter mack-øl som premie for bestigningen.. (skikkelig gramjeger på tur!) i skyfritt og nesten vindstille nordnorsk sommervær!