Rus

[Torodd]

Hei.

Dette skjedde for 20 aar siden og jeg er like forvirret. Men min lege og all litteratur har gitt meg svaret. Men merkelig var det allikevel.

Jeg var i "forcen" paa Setermoen, Bardu, Indre Troms i 1989. Jeg la ut paa en sykkeltur mot Gryllefjord, Senja en ettermiddag. Jeg slet veldig til jeg kom til Finnsnes der jeg var utkjort. Men jeg fortsatte over broa til Senja og videre mot Gryllefjord tvers over Senja. Det er alt jeg husker.

Det som skjedde mener legene er at jeg var saa sliten at hjernen pumpet meg full av den naturlige kokainen som hjernen har i slike tilfeller. Endomorfin tror jeg det heter.

Resultatet er at jeg ikke var ved mine fulle fem og syklet i rus helt til toppen av dalen ned til yttersiden av Senja. Effektivt 3-4 mil i ren rus. Jeg bokstavelig talt vaaknet opp paa toppen av dalen og var temmelig forvirret. Hvem Hva Hvor var det jeg spurte meg selv om.

Jeg slo opp teltet umiddelbart og sovnet raskt. Resten av de 20 milene den weekenden var helt OK.

Paa veien opp Hallingdal paa sykkel til Sogndal noen aar senere var jeg ogsaa i en slags type rus da alt paa den turen var perfekt og jeg syklet raskt og uten vesentlige bruk av krefter. Dvs helt til jeg kom til Hemsedal der jeg sprakk skikkelig etter 21 mil paa sykkelsetet da adrenalinet rant ut.

Men den rusen var helt annerledes enn rusen over Senja. For over Senja var jeg helt borte rent psykisk. Lyset var slukket. Ingen var hjemme i mitt hode. Alt gikk automatisk.

Jeg var skremt i noen aar av dette. Men jeg ble fortalt av legene at dette var en fin sak og jeg burde vaere glad over denne opplevelsen. Ingen skade har skjedd.

Men jeg er fremdeles veldig undrende over denne opplevelsen da jeg er en kontroll freak. Derfor blir jeg aldri full og jeg rorer aldri rusmidler. Et glass rodvin for hjertet og en liten nubbe med whisky mot det skotske klimaet. Det er alt min rus strekker seg til.

Noen her med samme opplevelsen som jeg hadde over Senja ?

[Wander]

Det er jo sagt fra eskimohold at "når du har gått så langt at du ikke orker å gå mer, da har du gått halvparten av det du klarer". Kanskje du bikket det punktet??

[Nutfant]

Hei

Din Senja opplevelse er noe jeg kjenner meg veldig godt igjen i.

Jeg velger å kalle det for "koma gange" når jeg er på ekspedisjoner og langturer.

Selv om man føler at man er helt borte og i en form for transe, så er man på ingen måte det.

På en av mine ekspedisjoner på Svalbard fikk jeg en opplevelse som bekrefter nettopp dette.

Etter 4 lange og slitsome mil foran pulken, helt alene i et endeløst arktisk polarlandskap møter jeg

plutselig en rugg av en Isbjørn, og i løpet av sekunder er jeg våken og klar med signalpistolen.

Da hadde jeg gått store deler av de 2 siste milene uten egentlig å være helt "til stede".

Jeg hadde i etterkant også problemer med å huske deler av turen, og detaljer underveis.

Underbevisstheten sørget for at jeg fikk kontroll over situasjonen den gangen, og mange ganger etter

dette også.

Isbjørnen var nok langt farligere enn selve "koma gangen" vil jeg tro

[Zabel]

har også opplevd lignende under styrkeprøven (trondheim - oslo). det er store deler av den turen jeg ikke kan gjøre rede for. beina er helt utslitt, men trår av seg selv. skikkelig koma

[roysigurd]

dette har jeg opplevd i bil...

Kjørt rundt 14 mil, uten å huske nevneverdig av turen... alt gikk på automatisk...

Folk som satt på meg, merket ingenting... utenom at jeg ikke sa noe.

Men kjøringa va fin, jeg følgte med sir dem... og holdt fartsgrenser.

Tilogmed forbikjøring tok jeg i denne tilstanden...

Så jeg har ikke på noen måter vært utslitt... for dette har skjedd på morran etter jeg har stått opp å kjørt bil, etter jobb på tur på hytta, ferie eller no.

Jeg har altså vært nyoppstått, etter jobb, etter 20 timer våken, og ellers i en utkvilt tilstand.