Kald sommer III (vel halve smørstabbtraversen 16.07.)

[morten]

Tor Erik måtte etterhvert ned til lavlandet igjen, men værmeldingen var fortsatt ikke den beste. Likevel bestemte vi oss for å gjøre et forsøk på Smørstabbtraversen denne fredagen.

Vi stod opp litt tidligere denne gangen, men enda et lag med nysnø på toppene gjorde det ikke spesielt trivelig å komme i gang og på vei innover dalen mot Krossbu veltet tunge regnskyer mot oss.
Gøyalt!

Fra Krossbu trasket vi i retning Smørstabbreen, etterhvert midt mellom to stier og totalt uvitende om den flotte stien som tar seg opp til tjernet der Leirbreen og Smørstabbreen møtes (den fant vi på tilbakeveien).

På vei opp mot brekanten satte snøværet inn for fullt igjen, for tredje dag på rad! Vi tok på oss tau og gikk innover breflata i retning Kalven med dobbelttau. Vi rundet opp på venstre side av Kalven og tråklet oss opp i den nysnødekte flanken til vi omsider befant oss på fortoppen i tett tåke.

Eggen videre mot Kalven krevde en del forsiktighet på det sleipe underlaget.

Da vi hadde traversert alle Kalvens tre toppunkt og skulle ta fatt på ryggen mot Skeiei letter været og solstråler var igjen med oss en kort stund. Vi fulgte en markant snøegg ned til det laveste punktet, og så slakt opp til foten av Skeiis egg.

Her var det frem med klatreutstyr. Den var gradert til 3-4 i klatreføreren, men en ting er sikkert: Det hjelper lite hvor lett 5 og 6 går i tørt vær med svasko på et klatrefelt i lavlandet. På vått fjell, mens istappene regner ned over en, med våte fjellstøvler og sekk kan fort 4 bli tilnærmet umulig.
De første fem meterne var enkle. Tor Erik ledet selvfølgelig. Så kom taulengdens crux, et par loddrette metre hvor kroppen måtte kiles litt på skrå i en sprekk for å komme opp.

Vel oppe den første taulengden kom vi opp på et galleri, noen store, våte steinblokker som hellet svakt utover. Jeg med min livlige fantasi innbilte meg at det var mulig å skli utover her, men fulgte til slutt, litt småskjelven etter.

Andre taulengden havnet vi langt ut til høyre, etter at glatte svapartier i mitden virket "umulige". På et punkt ropte Tor Erik - Gjør klart for fall. Nøttepirkeren min mistet jeg på vei opp og en kile måtte settes igjen. Vi gikk sikkert litt feil, men det var aldri tre'er over det ene hjørnet, i alle fall ikke i praksis. Jeg var sjeleglad for å ha et tau ovenfra med halvgode håndtak og noen små, glatte fottak, og Smørstabbreen langt nedenfor.
Spesielt fingrene fikk lide. Med like over null i lufta, kald vind var det guffent for fingrene og krafse det kalde fjellet eller fingre med det kalde jernet.
Det gikk bra og med stor glede kunne jeg notere meg Skeii for besteget.
Fra Skeii i retning Veslebjørn er det flere hamre. På høyre side er det stup, på venstre "stupbratt" Sikkert ok å klyve her når sola skinner og svartmosen er tørr. Nå var det kaldt, vått og veldig vått med litt nysnø, så vi rapellerte den første hammeren med rapellfeste 10 meter inne på flata. Den neste kløv vi ned i siden mot Smørstabbreen og seinere ble hamrene lettere og lettere og kunne klyves greit.

En hammer i starten opp mot en uvesentlig topp like etter det laveste punktet mellom Skeii og Veslebjørn var litt bratt og veldig glatt, så vi rundet ut til venstre på bratt snø, som etterhvert ble så dyp og bratt at den rakk nesten til brystet. Vi kome oss opp på fjell igjen og videre opp på eggen (jeg med hjelp av en taustump).

Videre opp til Veslebjørn var det enkelt.

Nå tetnet det mere til igjen og vi hadde bare sporadisk utsikt. Det jeg grudde meg mest for stod nå for tur, Bjørneggen, også kalt Jotunheimens flotteste egg. Med en gang vi kom ned fra Veslebjørn mot eggen havnet vi i skyggesiden. Nå var det ikke bare nysnø og vått fjell. Nå var det full vinter og iskaldt. Istapper som hang fra steinene og en utrolig gufsen vind som slå inn på eggen fra Leirbreen. For å komme ned til et rapellfeste slang vi et tau rundt en fastkilt blokk og lot oss slippe to meter ned med godt tak i tauet (sikkert enkelt å klyve her på tørt fjell i litt mer sommerlige temperaturer). Hylla var god og brei (mer enn metern), men likevel med snøen som føltes glatt under skoene og de ubønnhørlige stupene nedenfor stod jeg ikke akkurat og danset.

Tor Erik gjorde klart rapellfeste og kastet tauet utenfor. På grunn av den kraftige vinden forsvant tauet rett ut mot Bjørnebreen og måtte rettes på. Rapellen gikk veldig greit. Lett klatring på fine sva står det i klatreføreren. På min rapelltur ned syntes jeg det var uhyggelige og utsatte sva, bratte som fy og sprinklet med vann, is og snø.

Vel nede stod vi på noen for så vidt greie hyller, men de var smale, og dekket av snø, nedenfor var det veldig kort vått sva ut mot evigheten. Snart ble det imidlertid bedre og lettklyvd til tross for forholdene over en liten topp på eggen og så på noen sva nedover, over et lite punkt som minnet litt om opptaket til S Austanbotntind 2, bare ikke fult så utsatt og så videre ned enkel svadekt egg mot en kort svahammer.
Veslebjørn N, var nå så nære at jeg nesten kunne ta på varden, men likevel så langt unna. Vi var fanget på eggen. Opp kom vi ikke. Rapellere nede til sidene virket heller ikke mulig, så vi måtte videre. Et rapellfeste en god del meter innenfor hammeren var det eneste vi fant. Dette hadde også noen gamle slynger som viste at det hadde vært i bruk. Rapellen ned hammeren (gradert 5- andre veien, men veldig kort stykke) var greit. Pendel måtte man ikke få, men ellers ikke noe problem. Det som fulgte var det værste, en 5-10 meter lang eggete hammer bort til skaret. Den var 30-50 cm. bred og bratt ytterst slik at den på ingen måte var god og gå på. På andre egger skriver man gjerne "loddrette stup på begge sider" uten at det stemmer helt hundre prosent. Her stemte det virkelig helt. Det var skikkelig loddrett på begge sider (ok da ikke helt, men så nærme man kommer). Rapellen fortsatte nesten flatt ned et sva som forhåpentligvis ville hindre stor pendel ved fall. Det så helt ekkelt ut å se på Tor Erik der han kløv seg forbi hammeren og bort til skaret. Jeg fulgte etter og visste ikke hvor loddrett det var før jeg stod der i vanlig rapellstilling med ryggen i fartsretningen. Tor Erik hadde hengt opp andre enden slik at pendel ikke skulle kunne skje, men det ville nå blitt et fall da. Dette tauopphenget gjorde at jeg ble mer og mer klemt på innsiden av tauet. En spennende omorganiseringsøkt med dårlige håndtak på en god fothylle som ikke virket så god lenger etter at en del is raste ned på den ført til at jeg igjen fikk tauet på innsiden. Nå stod jeg der med hendene i veggen på noen halvgode tak og føttene på smale men gode hyller (ned mot 4-5 cm.) mens fjellveggen strøk lukt ned i breen 50-100 meter nedenfor. Etter noen skjelvende skritt i denne posituren kunne jeg igjen få hendene rundt solide bøttetak på eggen og med en gang gikk det mye bedre. Eggen videre opp til Bjørnungen var egentlig veldig enkel, men vi sikret noen få meter på grunn av den glatte snøen.
På Bjørnungen kunne jeg svært fornøyd se tilbake på eggen og si, der går jeg aldri igjen. Nå er jeg ikke like sikker lenger, men det må i alle fall være tørt!
Jeg har ikke gått så mange egger av luftig karakter, men denne var et kort stykke, det sykeste jeg har vært med på. Med margin!
Været var ikke lenger noe fint, og det var kaldt, ganske vinterlige temperaturer, så vi droppet planene om å traversere over Saksi,Geiti, Kniven og Store Smørstabbtind, men med visshet om at disse er enklere ved godt vevialg kunne jeg fornøyd konstatere at i alle fall den mest krevende biten var unnagjort.
Håper er å få gått resten av traversen neste sommer.

Fra Bjørneskaret returnerte vi ned Leirbreen i tomannstaulag, stort sett i gamle fotspor og verken så eller følte noe til noen sprekker.

11 og en halv time brukte vi på turen alt i alt.

En kjempeflott tur!

Vi har diskutert det etterpå, og selvsagt var det unødvendig av oss å rapellere med åtter det siste stykket forbi 5- svaet og eggtraversen. Det ville vært mye mer fleksibelt med en nedfiring etterfulgt av løpende mellomforankringer i stedet for å dra tauet gjennom åtteren ved nesten horisontal klatring. Men ovenfra så vi først bare rapellen ned det første svaeet og så ikke helt åssen det så ut videre.

Andre man kunne da tatt en normal rapell ned svaet og så bundet seg inn på normal måte på hylla under og klatret bort, sikret av førstemann.

Bare som tips, dersom noen finner på å kjøre i vei med normal dobbelttau rappell i åtter der slik som vi gjorde

[ods]

Imponerende, Morten, å gå denne traversen under slike forhold.