Retur i white-out fra Alvdal-Vestfjell 27/2

[Ole-Petter]

I vår tredje vinterferie på rad var Rondane målet, og nok en gang skulle vi ikke kunne krysse av Høgronden på lista vår – ja, vi prøvde oss ikke en gang!

Planen var først et besøk på Breisjøseter turisthytte i Alvdal-Vestfjell, med bestigning av Storsølnkletten, høyeste punkt i Alvdal kommune, og et utsiktspunkt av de sjeldne i følge mange. Ved først å besøke denne, kunne vi sjekke snø- og isforholdene med tanke på Høgronden dagen(e) etterpå – da været også var meldt bedre.

Som forventet var det skyet og lett snødrev på vei inn til Breisjøseter ons 25/2, og vi nådde fram akkurat da det ble mørkt. Det var år og dager siden jeg hadde overnattet på en betjent turisthytte i Norge. Vertskapet var hyggelig, maten var topp, og oppholdet svært komfortabelt.

Storsølnkletten
Neste morgen (26.feb) var det noe lettere vær, og jeg var spent på utsynet mot Storsølnkletten. Fra stua i hytta var det fin utsikt mot denne artige toppen. Jeg håpet på fotovær på toppen og gode bilder mot Rondane fra øst. Stegjerna tok vi også med oss, selv om bestyreren på hytta mente vi ikke kom til å trenge dem. Han lovte oss en del snø og dårlig med skare.

Vi fulgte scooterspor 2 km østover, mens vinden tiltok og lett snøfokk møtte oss i det vi svingte av nordover på 1200 meter, og oppover sørryggen. Ganske snart satte vi igjen skiene og sekkene, merket av punktet på gps-en, og hoppet fra stein til stein oppover så langt det gikk, helst uten å tråkke ut i snøen. Stegjern var ikke nødvendig, og mange steder sank vi 10-20 cm ned i snøen – litt uvanlig visstnok at det var så lite skare i slutten av februar.

Fra rundt 1500 meter var det slutt på steiner, og rundt 300 høydemeter ganske bratt snøbakke ventet. Det ble litt pesing, men heldigvis kom vi nå helt i le for vinden. Noen steder sank vi med en gang nedi snøen 15-20 cm, noen ganger helt til knærne, andre steder holdt skaren ved prøvebelastning, men brast da skrittet ble tatt fullt ut. I bratt motbakke er slikt ypperlig trening! (Lars-Petter (14) var svært fornøyd med å gå bak sin far, som tråkket opp sporene.)
Vi holdt et forholdsvis rolig og jevnt tempo, og ville ikke bli våte av svette – hadde heller mindre tøy på. Vi slo også fast at Høgronden og eventuelt videre toppsanking de neste dagene ville bli en tung tur under slike forhold, og forkastet nok disse planene allerede nå.

De siste 50 meterne var skaren bedre, men skyene hadde lagt seg rundt toppen nå, så det ble ingen utsikt! Vinden hadde nok løyet noe, men var sterk nok til å gjøre oppholdet på toppen (1827m) ganske kort og ”forretningsmessig.” Det betydde noen bilder med mobilkamera, og så retur.

Nedover var snøen vår venn, men vi visste bedre enn å styrte ned: Noen steder sank foten dypt ned, og skulle dette skjedd mellom to steiner kombinert med rask bevegelse, kunne det fort blitt kritisk. Vi fulgte snøfelter litt lengre mot vest nedover, og her kunne man jammen kjørt telemark ned – ikke ofte det er slike gode snøforhold i disse traktene!

Det var ikke enkelt å se sekkene i steinura nede i blesten, men med gps-en så vi at vi fortsatt var 99 meter for langt mot nord. Kjekt hjelpemiddel gitt! Så skled vi lett samme vei tilbake til hytta, og kjøpte oss karbonadesmørbrød, som smakte himmelsk.
3 timer opp og 1,5 time ned. Bjørn Dæhlie hadde visstnok en gang løpt opp sommerstid på 45 min fra hytta!

Retur i white-out
Neste dag, fre 27/2, skulle i følge et to-dager gammelt værvarsel det beste været slått til, men det så vi ikke mye av. Toppene lå innhyllet i skyer, men det var også gløtt av blå himmel i blant. Rondane-planene var definitivt forkastet nå, men vi kunne kanskje få plukket med oss Gravskardhøgda, høyeste punkt i Stor-Elvdal, på tilbakeveien?

I 7 kuldegrader og laber bris i ryggen la vi i vei langs den merka løypa tilbake. Vinden økte litt på, og skydekket ble tettere og mørkere. Etter en times tid passerte vi Skjellådalen, som tok av til høyre (vest) og skulle vi prøve oss på Gravskarhøgda, måtte vi ta av nå. Plutselig skinte solen og en blå himmel åpnet seg over oss, og toppen ble synlig i vest. Vi skiftet til skifeller, tok av fra løypa, tok på alpinbriller og balaklava, for nå fikk vi vinden mer i ansiktet.

Gleden over tegn på godt vær ble kortvarig, og toppen var alt forsvunnet i skyer innen vi rakk å begynne å gå! Likevel gikk vi 2-300 meter i slak motbakke mot toppen, men nå begynte det å snø for alvor, og snøfokket gjorde brått at absolutt alt forsvant rundt oss. Ingen vits i å fortsette nå. Vi holdt høyden sørover, og visste vi kom til å møte på sporet tilbake til Atnsjø. Merkepinnene støtte vi snart på, men scootersporet var så godt som forsvunnet.

I en halv time fulgte vi pinnene bortover og i blant svakt oppover, hele tiden med et solid vindtrykk i ryggen, som kompenserte for dårlig glid. Men da løypa begynte å helle nedover fra 1180 meter, forsvant all sikt. Enda godt vi hadde uværet i ryggen, og at vi hadde merkepinner å følge. Vi kunne ikke lenger se fra en pinne til neste, men ved å fortsette i omtrent samme retning etter å ha passert en, var det en lettelse å finne neste, og korrigere kursen. Jeg benyttet anledningen til å øve på å betjene gps-en med store vindvotter – en skikkelig utfordring! Og uten votter på ble det ganske kjølig øyeblikkelig.

Etter 20 minutter i blinde kom vi så ned i bjørkeskogen, og det ble sikt igjen. En nyttig erfaring å ha med seg, ikke minst for Lars-Petter, som ikke hadde opplevd slikt før! Like før vi nådde bilen var det et øyeblikk med fantastisk lys og brukbar sikt innover mot Rondane, men innen kameraet var ute av sekken, var skuet dessverre over.

Selv om været jevnt over var dårlig på denne turen var vi enige om at den hadde sin sjarm og spenning likevel.

Ser at andre også var på tur i høyfjellet denne dagen, og er til en viss grad trøstet ved at flere opplevde vind og masse vær.

[500fjell]

Store Sølnkletten står høyt på lista av kremtopper under 2000 meter jeg sikler etter. Synd dere ikke fikk utsikt på toppen. Forstår godt at dere snudde på Gravskardhøgda, vinterhøyfjellet er ikke til å spøke med.

[oyvindbr]

Artig med rapport fra Hedmark! Har jo vært interessert i Rendalssølen i over et år nå. Store Sølnkletten er ikke verst den heller.

Men jeg er nok glad jeg var på skauen istedet for fjellet siste døgnet som gikk.