Kald sommer I (Storgrovhø-tind mfl.) (14.07.)

[morten]

Julia kjørte meg til Randsverk tirsdagsettermiddag hvor jeg traff Tor Erik denne kalde tirsdagskvelden. Det ble sent før vi hadde teltet oppe og posene inni, i Leirdalen. Ikke før hadde vi rigget campen, så hamret bygene inn fra nordvest.

Det var ikke overvettes tidlig da førstemann stakk hodet ut av teltet onsdagsmorgen. Skyene hang tungt over de flotte tindene rundt Leirdalen og fra 1400 moh lå et hvitt slør på marken, et slør som ikke var til å ta feil av: NYSNØ!

Smørstabbtraversen hadde vi egentlig slått fra oss dagen før og i jakten på alternativte turmål landet vi på Storgrovhøiene, Storgrovtinden og så langt vi kom over denne tinderekka.

Det duskregnet da vi beveget oss opp i retnint skaret hvor Heimre Illåbreen for lengst har trukket seg tilbake og blitt usynlig fra dalen. Elva var uproblematisk å krysse, men steinura videre oppover var vanvittig glatt. Her fikk vi også vår første snøbyge.
På sidemorenen et stykke over breen fikk vi et solgløtt som innbød til en deilig pause.

Veien videre gikk over nysnødekket stein i retning høyde 2050 moh på kartet. Jeg ville sjekke nærmere hva dette var for noe, og kan egentlig bare anbefale alle andre å styre unna, høyde 2050 gir ikke noe minne for livet.

Kraftig vind og snøbyger veltet innover oss, og det ble trasking i tett tåke, snøbyger og iskald vind opp mot fremre Storgrovhøi.
Nysnøen dekket det meste av stein og rusk og stemningen var mer vinterlig enn sommerlig.

På vei mot Bakre Storgrovhøi tittet imidlertid sola frem og dens varmende stråler kjælte en alt for kort stund med ansiktet før snøbygene kom piskende fra nordvest igjen.

Bakre Storgrovhøi ble nådd uten dramatikk eller utsikt. Her tok vi også på hjelmer og klatresele. Førstnevnte er egentlig ingen dum ting å ha i uoversiktlig steinur. Fallsannsynligheten og konsekvensene er ikke nødvendigvis så mye mindre her enn på en sykkel, og likevel bruker "alle" hjelm på sykkel og "ingen" hjelm i bratt og glatt steinur.
Ryggen ned mot Storgrovtinden virket bratt, og den var i alle fall glatt. Istappene hang enda fra steinene og snøen lå over alt. Et lengre solgløtt gjorde nestigningen litt mer trivelig likevel.

Det var stedvis bratt ned ryggen og den største forsiktighet ble utvist. Kort ovenfor det laveste punktet på eggen, sperret en hammer veien videre. På det våte, snødekte fjellet var det uaktuelt og prøve på noen omklatring i den bratt siden, så rapellfeste ble raskt klargjort.

Rapellen var el en 5-6 meter og var raskt unnagjort. Skaret var temmelig smalt. En liten blokk var kilt fast i skaret og ned mot øst var det stup, mens en BRATT renne førte ned mot H.Illåbreen.

På andre siden var det par bratt meter opp på sleipt snødekt fjell før ryggen videre flatet ut. Klyvingen videre opp på Storgrovtinden var enkel, men ble likevel litt mer psykisk på det sleipe fjellet.

Ved varden brakk veien videre av i et loddrett stup på vel 20 meter. Vi kikket litt ned på venstre side og så noen gallerier som førte til et rapellfeste snaut 15 meter under toppen. Vi valgte likevel å rapellere fra toppen og fikk en fin lang rapell. Noe løsgods utløste "Stein!" rop og laget litt spenning, men det gikk bra denne gangen også.

Eggen videre ned mot det laveste punktet var grei skuring og klyving og enda enklere opp til Heimre Illåbreatinden. Opp mot denne var også første mulige oppgang fra Storjuvbreen. Hittil hadde det vært stup av varierende høyde ned på den siden.

NØ Skardstinden så bratt ut fra denne siden, og temmelig snødekt. Den majestetiske Skardstinden ruvet også imponerende høyt over hodene våre. Utsikten mot Piggene var heller ikke å forakte.

Det ble en bratt tur opp på den siste toppen. Tor Erik gikk først og jeg fikk en taustump eller en hånd opp de snødekte svaene før vi kunne kravle over snøskavelen til toppeggen.

Jeg hadde ikke noe lyst til å gå ned denne flanken igjen, så vi rundet på breen, en aksjon som neppe var helt etter boka.

Returen i kant av Heimre Illåbreen var behagelig, men med nesten 12 timer på tur, ble det sen retur. Heldigvis klarnet det opp, slik at matstellet kunne foregå utendørs.