Tåketur på Høgronden

[panda]

Alle som eier kartet "Rondane Nord" har sikkert lagt merke til det fine bildet på forsiden av en mystisk rygg med en liten sukkertopp på hver side. Slike rygger må selvsagt bare gåes. Litt research avslørte at det dreide seg om de "nordlige rondene". Til venstre ligger Høgronden, ronden i midten heter.... Midtronden og den digre ronden til høyre har noen valgt å kalle Digerronden.

Jeg hadde tenkt å rusle fra Dørålseter opp på Høgronden og returnere via Midtronden og Digerronden ned til Dørålseter. En ambisiøs plan, men gjennomførbar bare været holdt seg sånn noenlunde. Det gjorde det ikke.

Høgronden er en av de toppene som er så heldig at den har en blå-sti over seg. Den er både bred og lang. På grunn av nasjonalparkgrensene må man ofte gå ganske langt for å komme bort til rondetoppene, og Høgronden er ikke noe unntak. rundt 2-3 timer tar det fra Dørålseter før det i det hele tatt begynner å gå oppover. Da har man passert de sjarmerende "Skranglehaugene" samt en halvt uttørket liten sjø som lignet veldig på noe jeg har sett i "The good, the bad and the ugly".

Først da jeg passerte en rygg som gikk oppover mot Midtronden, (ser gøyal ut! har noen gått den ?) begynte det å skje litt. Stien skrånet oppover og ble etterhvert oppslukt av tåka.

Den neste timen gikk jeg oppover en monoton rygg som bare fortsatte høyere og høyere. T-ene var lette å få øye på så jeg skjønte ikke helt hvorfor noen hadde klaget på dem. Langt om lenge dukket en slags hammer opp mørk og truende bak en tåkebanke. Denslags hindringer har stoppet meg rett ved topper før, men ikke denne gangen. Hammeren var overraskende enkel og det var ikke engang nødvendig og klyve den. Stien gjorde en liten sving ut mot stupet her uten at man kom særlig nær. Kort tid etter var jeg oppe.

En rygg gikk fra varden mot høyre hvor jeg regnet med at Midtronden lå. Det var i grunnen ikke aktuellt å gjøre et forsøk på å klyve over den på våte glatte stein når jeg ikke så noe som helst. Jeg ruslet likevel bortover et lite stykke i håp om at tåka plutselig skulle lette, noe den selvsagt ikke gjorde. Noen minutter senere var jeg på vei ned igjen.

Steinen i Rondane er glattere enn andre steder. Det er ikke tull! I Jotunheimen f.eks er steinene stort sett knudrete og ganske stabile, men i Rondane er fjellene dekket med flate heller som er fulle av mose. Når det regner blir det såpeglatt. Jeg gikk veldig forsiktig nedover, men klarte ikke å unngå å falle et par ganger. En gang klarte jeg å treffe den eneste spisse steinen i Rondane og få et stygt blåmerke på den ene armen. Direkte ekkelt var det faktisk å gå ned her.

De siste par timene med flatmarkstrasking tilbake til Dørålseter foregikk i pissregn. Jeg var veldig glad jeg hadde vært forutseende nok til å ta med en Discman med destruktiv musikk til bruk i akkurat slike tilfeller. Når armen ble for vond kunne jeg bare skru opp volumet litt....

Det verste er at det egentlig var en fin tur.. og når det gjelder rondene som unnslapp denne gangen, kan jeg bare si som Arnold... " Ill be back!"

Med ønske om en fortsatt god sommer

Bjørn Revil

(Jeg har forresten ikke med noen bilder denne gangen da de fire jeg tok mer eller mindre viser den samme tåkedotten fra fire forskjellige vinkler.)

[Gjest Anonymous]

Først da jeg passerte en rygg som gikk oppover mot Midtronden, (ser gøyal ut! har noen gått den ?)

Morten og jeg har gått den første av de to rygg som går opp mot Midtronden, den som kommer opp litt til venstre for skaret mot Digerronden. Den var i utgangspunkt ikke noe problem, men veldig mye løs materiale krevde litt forsiktighet og gjorde at jeg ikke likte meg helt. Morten fikk meg imidlertid hel opp (og også hel ned Digerronden's vestflanke). Det var i september en gang og i skyggene og rundt toppen av Digerronden var steinene dekket av islag, noe som medførte at det til tider gikk litt småttere. Men vi hadde strålende vær - og du verden for en flott tur!

[Nils]

Først da jeg passerte en rygg som gikk oppover mot Midtronden, (ser gøyal ut! har noen gått den ?) begynte det å skje litt. Stien skrånet oppover og ble etterhvert oppslukt av tåka.

Panda:

Ryggen du passerte, som leder rett opp mot østre Midtronden fra nord, gikk jeg og en til i 1996. Enkel og småmorsom rygg med lett klyving helt øverst. Den krydret ihvertfall turen vår over Midtrondene og Digerronden fra Dørålseter. Anbefales!