Søraustre Styggehøbreatinden

[morten]

Etter diverse akrobatiske krumspring blant meterologene på dnmi (møkkameldinger som endte i finvær) ble først helga klatretur til Sognefjellet avlyst, mens nødtur til Veodalen ble igangsatt på lørdagen da været likevel ikke var så dårlig.

Søraustre Styggehøbreatinden var dagens mål, en topp langt innenfor bortenfor enhver parkeringsplass. Men ved hjelp av syklene våre som vi syklet inn mot Glitterheim ble støvelstrekket noe kortere.

Veien innover mot Veodalen er et kapittel for seg i i stigningene opp fra skog til fjell. Verken her eller der, i Norge eller Spania har jeg opplevd et voldsommere eksempel på vaskebrettvei. Hvis du er av typen som synes forstillingskontroll på bilen er morsomt - er det bare å tå et par turer opp og ned her.

Nok om det - Vi parkerte syklene noen hundre meter før Glitterheim og krysset Veo på brua og fulgte stien et stykke opp i lia før vi tok vår egen vei (skjønt det var noen varder her, som tydeligvis skulle vise vei mot Styggehøbreen, en mulig breovergang mellom Glitterheim og Memurubu). Vi rundet Styggehøen på venstre hånd og trasket i stein innover mot Styggebreen, som hadde trukket seg majestetisk tilbake i forhold til kartet.

Innunder breen var en gedigen, fasinerende grusslette, nesten som på et industrianlegg.

Skyene klabbet seg mer og mer sammen, og solskinn ble etterhvert et sjeldent fenomen, men det var fint å være ute. Fri sikt i alle retninger, tørt og ikke for varmt.

Vi fulgte omtrent slakeste vei opp til venstre for breen og etterhvert over den "fonna" som er avmerket som bre på kartet. Nysnøen skjulte det som evt. måtte være av sprekker, så vi tok det litt piano og følte oss litt frem.

Kan ikke tenkt meg noe tyngre enn å traske oppover i skikkelig dyp løssnø, så det gikk litt smått opp her, og kreftene ble effektivt eliminert.

Men som regel dukker toppen opp til slutt, så også denne gangen. Maten hadde vi spist opp for mange timer siden, og bortsett fra noen sjokoladerester var det ikke mye spennende i sekken, så vi la sekkene like godt igjen og fortsatte eggen videre mot Sørvestre. Jeg visste jeg ikke ville komme forbi her uten sikringsutstyr, men det var artig å kikke litt.

Fra toppen var det først forholdsvis enkel klyving ned et stykke og så trivielt bortetter eggen til omtrent det laveste punktet. Så ble det smalere. Jeg balanserte bortetter en til tider temmelig smal egg, stedvis bekledd med overraskende store steinblokker som til min store forundring lå oppe på eggen i de mest utsatte posisjoner. Jeg prøvde hele tiden bare å ta / trå på dem med et lett trykk.

Etter noen minutter bortetter denne eggen kom jeg til en temmelig glatt hammer. Jeg gikke et par meter opp her, men veien videre var rein klatring. Mitt utrenede klatregraderingsøye landet raskt på minst 4'er, kanskje mer.
Lenger ut til venstre var et rapellfeste som vitnet om at andre hadde tatt i bruk hjelpemidler for å komme seg forbi her.

Denne hammeren s¨mulig ut å runde lenger nede i siden, men det fristet ikke med all den løse grusen og Julia som ventet, nei skal jeg gå her noen gang så skal jeg følge eggen, enten med noen som kan klatre, eller ved å gå den andre veien som virket enklere da man tilsynelatende kan rapeller ned vanskelighetene de fleste stedene.

Tilbakeveien ble lang, vi gikk tilbake opp over toppen, over den markerte toppen litt lenger ned og ut mot Blåbreen. Hadde ikke noe målerutstyr, så jeg "målte med øyet", men tviler på om den holder 10 meter (tipper 7- , men kan ikke utelukke det.
Videre fulgte vi kanten høyt over Blåbreen før vi gikk på snøen ned den bratte siden mot Blåbreen. Et par steder ble det litt småklyving ned et par hindre, men forøvrig gikk det greit. Største faremomentet er å tråkke over, eller snuble i alle den løse morenesteinen på slutten av en lang dag, når både ankelledd og hode begynner å tenke mer på mat og seng enn å gå riktig.
Det gikk heldigvis bra.
Fra Blåbreen rundet vi ut langs kanten og seinere elva, på venstre side av vannet og så rett utover mot stien.

På slutten droppet vi tanken på å forene oss med stien på denne siden av Styggehøryggen da det gikk et fristende skar opp til venstre nesten 2 km. tidligere. Så vi skar opp i skard 1705 moh før vi etterhvert kom ned på stien en 3 km før Glitterheim.....

Med rubb og rake sikkert en nærmere 25 km tur (+15-16 på sykkel), ikke så enormt mange høydmetere (eff. en ca. 1250-1300), men ganske lange strekk på stein og i snø gjørde at det ble en slitsom affære, og ikke minst tidkrevende.
Vi hadde stått opp som til en normal arbeidsdag, og var ikke hjemme før borti midnatt.

I dag er det reinspikka hviledag

[Tom]

Skal du ikke på noen topp i dag altså? Hva skal jeg lese i morgen da?!

Det hørtes fint ut, Morten, men de toppene der inne gruer jeg litt for. Voldsom innmarsj, og bilen min egner seg ikke til å medbringe sykkel heller...får kjøpe jeep...

[Kim]

...får kjøpe jeep...

Det hørtes lurt ut