Førjulstur i Børgefjell, 15-21 desember 2008

[mattings]

Etter sjette året på rad har det nesten blitt en tradisjon for meg og noen venner med en skikkelig førjulstur. I år var vi fem stykker som valgte Børgefjell som turmål. Så langt nord er dagene korte i midten av desember, ca seks timer fra kl ni til kl tre. Ruta som var planlagt gikk fra Kroken i Susendalen til Majavatn langs E6 via Ranseren. Mesteparten av nettene skulle tilbringes i telt, men et par netter ved hytter var planlagt. Værmeldinga så brukbar ut for hele uka vi skulle tilbringe i fjellet. Overskya, lite nedbør, rundt -5 grader og sørlig vind av bris styrke.

ROLIG START
Turen starta med tog fra Trondheim til Trofors (ca 5 timer), og buss derifra via Hattfjelldal innover til endestoppen ved Kroken i Susendalen (ca 2 timer). Veien er brøyta videre innover, så vi fulgte den i tre km fram til parkeringsplassen ved Oksvollen. Siden det allerede var blitt mørkt ble teltene slått opp nedenfor veien rett ved broa over elva. Dagen etter var det dårlig sikt, men brukbart ellers. Målet for dagen var å komme seg inn til Statskog sin hytte ved Tiplingen. Dette er en utleiehytte vi på forhånd hadde lånt nøkkel til. (Bussen hadde 20 min stopp i Hattfjelldal og det passa perfekt for å stikke innom Statskogkontoret og hente nøkkelen.) Vi fulgte stort sett sommerruta over Susenfjellenden og holdt oss over tregrensa til vi rant ned mot Ruffie og gikk over til hytta. Hytta har seks senger, gasskomfyr og en trivelig vedovn. Kvelden var lang, så det ble mye griseprat før vi kom oss ned i posene. Hele natta var det urolig vær med en god del nedbør.

TATT AV SNØSKRED
Tredje dagen var planen å gå videre innover mot Ranserhytta, en åpen Statskoghytte. Ute var det dårlig sikt, mye vind, og bare -1 grad. Vi la av gårde sørover på kompasskurs med vinden rett i mot. Kompasskursen var lagt i nedkant av Austre Hundfjellet i en sør-sørøstlig retning. Det var ca 100 høydemeter før det skulle flate ut. Det gikk greit unna oppover tregrensa, og det var ikke lange tida før vi kom over bjørketrærne. I det vi gikk der var det nok flere av oss som syntes at kursen bar litt vel mye oppover, men før noen av oss gjorde noe med det var det for seint. Plutselig løsna snøen under skia på de to første av oss. Jeg gikk som nummer fire et stykke bak de tre første og kunne se at de skled nedover. Jeg tok som refleks noen skitt bakover, men i det jeg snudde meg bakover kunne jeg se snø komme farende mot oss ovenfra. Det gikk opp for meg at vi var i ferd med å bli tatt av et skred. Før jeg rakk å gjøre noe annet var jeg allerede inne i snømassene. Det eneste jeg tenkte på var å prøve å holde meg flytende. Jeg kunne se og høre at sistemann rett bak meg også ble tatt av skredet. Da ting roa seg kunne jeg konstatere at jeg hadde hode og den ene armen over snøen. Jeg fikk straks kontakt med han bak meg som hadde hele overkroppen over snøen. Jeg begynte å grave meg fram så fort jeg kunne i tilfelle de andre trengte hjelp, men det tok ikke lang tid før jeg hørte rop fra alle de andre tre også. Heldigvis var det altså ingen av oss som var helt begravd. Når alle hadde kommet seg løs viste det seg at ingen var blitt særlig skadet. Det var bare en av oss som hadde en rift i buksa og et slag bak låret. Av utstyr mangla vi noen staver og noen ski. Vi satte straks i gang med å prøve å grave utstyret fram. Etter en kort stund var alt foruten en ski blitt lokalisert, og det tok oss flere timer før vi fant den siste skien. Siden alle sammen nå var søkkvåte og kalde og det var lite igjen av dagen, var vi alle enige om å returnere til hytta som bare lå 1 km unna.

Det er vanskelig å si hvor stort skredet vi ble tatt av var siden sikten var så dårlig at vi ikke kunne se stort. Men vi ble i hvert fall ført rundt 100 meter nedover av det, og utstrekningen var godt over 100 meter, som var den omtrentlige avstanden mellom første og sistemann. Helningen vi gikk i var godt under 30 grader, og jeg vil anta at det var akkurat i grenseland for hva som kreves for å utløse et skred. De to første som sannsynligvis utløste skredet fortalte at etter at snøen ga etter og de begynte å skli nedover, kom det mer snømengder ovenfra. Det var den snøen vi andre ble tatt av. Fjellsida ble brattere ovenfor der vi gikk, og vi kunne i løpet av timene vi var der skimte at det var skavler tilstede langs hele fjellsida, og at skredet sannsynligvis fortsatte flere hundre meter bortover langs fjellsida foran oss. Siden vinden hadde blåst sterkt fra sør hele natta, det hadde kommet en god del nysnø, fjellsida var nordovervendt, og temperaturen bare var -1 grad, var det sannsynligvis meget stor snøskredfare i dette området denne dagen. Merkelig nok var det ingen av oss som tenkte over denne risikoen når vi planla rutevalget, selv om de fleste av oss kan anses som godt fjellvante og vant med å vurdere snøskredrisiko. Vi var rett og slett ikke innstilt på risikoen.

STORM I FJELLET
Etter enda en kveld på hytta der vi fikk gått gjennom dagens hendelser i ro og mak, innså vi at den opprinnelige planen måtte endres pga tidsbegrensningen. Ny rute ble lagt direkte fra Tiplingen via Kjukkelvatnet ned til Majavatn. Ute så været ganske brukbart ut med noen få minusgrader. Vi la av gårde vestover over Vestre Tiplingen, innstilt på å være veldig obs på snøskredfaren. Etter hvert som vi kom innover langs Simskardelva kom værforandringen. Vinden tok seg opp og sikten ble redusert. Når vi hadde tatt oss opp den siste stigningen et par km fra nordenden av Kjukkelvatnet var sikten tilnærma null og vinden var sannsynligvis av stiv kuling styrke rett i fleisen. Siden vi visste snøskredfaren var overhengende (vi hadde sett flere mindre skavlskred langs bekkedalen vi fulgte), og siden vi ikke kunne se hvor vi gikk, bestemte vi oss for å slå opp teltene der vi var. Det begynte uansett å bli mørkt. Etter litt streving med å få opp teltene i vinden og etter å ha bygd noen solide vindskjermer la vi oss til inne i telta. Vi var alle gjennombløte og nokså kalde. Det blafra friskt i teltdukene. Vi ble enige om å se an forholdene neste dag før vi bestemte oss for hva vi skulle gjøre videre. Etter noen timer i telta begynte det i teltet jeg lå i (et 3-manns Svalbardtelt) å bli urovekkende mye snø som samla seg over forteltet. Vi måtte ut en tur for å sjekke, og da viste det seg at slik vi hadde bygd vindskjermene var en stor snøfonn i ferd med å bygge seg opp over forteltet. Etter litt graving og ombygging var likevel problemet løst, og vi kunne legge oss trygt inn i teltet. Det ble en urolig natt, der vinden må ha vært oppe i liten storm på det værste. Teltene hadde heldigvis ikke problemer med å holde ut vinden. Vi registrerte et lufttrykk på 840 mbar på det laveste.

RETRETT
Dagen etter var det ingen forandring å se utenfor telta. Vi ble enige om at vi ikke ville fortsette, selv om terrenget slaka veldig ut. Det var for mye motvind og alt for liten sikt. Vi vurderte alternativene, og ble til slutt enige om å gå samme vei tilbake som vi var kommet fra tilbake til hytta ved Tiplingen. Det var nå medvind så det gikk raskt unna. Nede ved Vestre Tiplingen var vi kommet ut av ruskeværet. Vi kunne tydelig se et frontsystem bak oss som vi var kommet ut av. Det ble enda en behagelig kveld i hytta der vi fikk tørka alt av det våte utstyret og klærne. Siden dagene gikk fort fra oss hadde vi nå ikke så mange dager på oss før vi måtte ned fra fjellet. Vi bestemte oss derfor å gi opp Majavatn og heller gå nordvestover via Gaarenesjaevrie mot Susendalen. Det ble en forholdsvis kort og fin etappe der vi slo opp teltet under tregrensa ikke langt fra Stormyra. Det var rolig vær og brukbart med ved i området, så det ble en fin kveld rundt leirbålet. Siste dagen var stort sett bare å komme seg ned lia til Øyum i Susendalen. Derifra ble det taxi ned til Trofors og tog tilbake til Trondheim.


Denne turen ble ikke helt som planlagt, men i midten av desember må man regne med at været ikke alltid spiller på lag. Dette er jo litt av utfordringen med å legge ut på tur på denne årstida. Temperaturene var betraktelig mildere enn hva vi hadde regna med, de holdt seg stort sett mellom -1 og -5 hele uka. Vindstyrken ble kraftigere enn hva vi hadde regna med, men holdt seg hele tiden fra sør til det som var meldt. Hadde vi vært litt lurere hadde vi nok heller lagt om turen og gått i motsatt retning fra Majavatn til Susendalen. Da hadde vi fått vinden i ryggen mesteparten av tida. Snømessig var det mindre snø enn forventa, og flere steder var småbekker åpne under 700 meter. At vi undervurderte (og til dels overså) snøskredfaren til å begynne med må vi ta selvkritikk på. Men heldigvis gikk det bra selv om alle fem ble tatt av et forholdsvis stort skred.

Været og lyset lå ikke til rette for gode bilder, men jeg har nå likevel lagt ved noen få bilder som viser litt hvordan vi hadde det.

[Kjell Iver]

Spennende lesning! Det var jammen bra det gikk bra med dere. Ikke til å spøke med de snøskredene

Hvordan var stemningen på å gjøre et nytt forsøk senere? Det blir vel ofte sånn at man føler at man må fullføre et slikt prosjekt...

Hvilken annen hytte var det dere hadde som alternativ underveis?

[mattings]

Det var nok ikke siste gang vi var i Børgefjell, nei. Når man ikke får fullført den opprinnelige planen er jo det veldig god grunn til å komme tilbake ved en senere anledning.

Det var Ranserhytta vi hadde tenkt oss innover til. Vi hadde tenkt å slå opp telt utenfor siden hytta er så liten.

[Sissela]

Hei

Vi sitter og planlegger førpåsketur 2009 og da var det artig og bli tipsa om deres innlegg av Kjell Iver. Bra det gikk bra med dere

Lurer på om dere bruker gps på turene deres? Vi har en lengre tur hvert år som "premie" for vintertreninga

Vi tenker og starte fra Store Namsvatn opp til Gaukaren over Kjukkelvatna ned til Tiplingvatna. For så og gå opp Ranserdalen over i Viermadalen og ned til Namsvatnet igjen. Vi lurer på om noen har passert den "biten" fra Ranserdalen over til Viermadalen. Ser på kartet at det er to veier en kan ta for og komme til Viermadalen fra Ranserdalen. Tips motaes med takk

[mattings]

Lurer på om dere bruker gps på turene deres?

Nei, jeg har veldig sjelden GPS med på tur. Stoler rimelig bra på kompasskunnskapene mine (og de jeg er på tur med). Det kan hende på lengre vinterturerturer når værmeldinga er dårlig at den er med nederst i sekken som backup, men aldri ellers. Vi hadde faktisk tenkt å ha med GPS på denne turen, men den ble glemt igjen hjemme.

Vi lurer på om noen har passert den "biten" fra Ranserdalen over til Viermadalen. Ser på kartet at det er to veier en kan ta for og komme til Viermadalen fra Ranserdalen. Tips motaes med takk

Siden vi aldri kom oss så langt inn kan jeg dessverre ikke hjelpe deg her, men vi hadde tenkt å gå i området rett sør for Flåfjellet. Mulig andre her på forumet kan hjelpe dere?

[TL]

Vi lurer på om noen har passert den "biten" fra Ranserdalen over til Viermadalen. Ser på kartet at det er to veier en kan ta for og komme til Viermadalen fra Ranserdalen. Tips motaes med takk

Veldig greit å gå over fra Ranserdalen til Viermadalen. Sør for Flåfjellet er det kun ei lita kneik du må opp, før du er over vannskillet og landskapet begynner å helle nedover mot Viermadalen og Vierma. Legger ved et bilde som er tatt omtrent fra vannskillet mot de øvre deler av Viermadalen. Ødemark

[Sissela]

Takk for tips. På kartet ser det ut som det ligger helårssnø/is der! Du har gått der på vinter? Er litt skeptisk etter de rashistoriene som verserer Har du gått på vintertur fra Tiplingen og opp Ranserdalen og over til Viermadalen? Vi er ekstra forsiktig da turfølge vårt består også av fire 12-14 åringer. (Hønemor!)

[TL]

Har ikke gått over her på vinteren, kun på seinsommeren. Den snøfonna som er avtegnet på kartet var det lite igjen av i august 2006. Selve landskapet burde i utgangspunktet ikke by på særlige problemer, men man er jo fullstendig overlatt til seg selv i disse traktene (med tanke på at det ikke eksisterer hytter el.l., samt generelt lite ferdsel.)

[Terje WJ]

Rasepisoden var en liten vekker. Når sikten er dårlig, er det jo vanskelig å få øye på skavler o.l. Ekstra forholdsregler burde derfor taes i terreng over 25 grader, og desto mer etter det har vært mye vind.

Artig å lese om folk som drar andre steder enn Jotunheimens tindeverden. Bra sted det, men føler at innlandet langs svenskegrensen er mye mer et sted for meg. Selv var jeg i Børgefjell 8 dager i juli/august ifjor, et helt annet sted da enn i desember. En vintertur til Børgefjell kommer helt sikkert!

Legger ved et bilde som en kontrast til vinteren i Børgefjell.

[Dag G - Evje]

Artig med turrapporter utenfor autostradaene.

Snøras er ikke å spøke med.

Her var vel en del flaks involvert når det først skulle gå så gale.

Tipper adrenalinet var ganske høyt utover kvelden.

Vi ble en gang tatt av et ras i en utrolig slak skråning vest på Hardangervidda.

Sikker langt under 25 grader.

Heldigvis seilte vi begge to på topplaget.