139 meter under Norges høyeste, Leirhø 2330 moh, 19.06.

[Kim]

Tvilsom værmelding, men vi dro på tur. En fottur uten annet enn en lang bakke burde gå uansett. Lave skyer og nysnø ned mot 13-1400 rundt Spiterstulen. Innover Visdalen lettet været og oppstigningen inneholdt mange flotte skuer utover og innover i Jotunheimen. Mye nysnø i høyden, men med Line som tråkkemaskin var ikke det noe problem. Flott tur til en av Jotunheimens stortopper.

Snømengden ellers i Jotunheimen er ikke noe voldsomt, så når nysnøen trekker seg vekk igjen er fjellet fullt farbart til fots.

Bilder på Bergtatt

[ods]

Jeg imponeres til stadighet over aktivitetsnivået til familien Dahlen. Hvor mange hundretusen kilometer kjører dere i året for å komme dere på tur? En villmann jeg kjenner lå fast på Leirvassbu en sommer vi lå i telt der. En kveld vi snakket med ham, hadde han besteget Larstind på Dovre den dagen. Men det blir jo for intet å regne sammenlignet med dere.

[Tom]

Den villmannen likte jeg. En god ide å ligge der oppe hele sommeren. Skulle bare hatt en god kvinne som ville være med.

[morten]

Jeg imponeres til stadighet over aktivitetsnivået til familien Dahlen. Hvor mange hundretusen kilometer kjører dere i året for å komme dere på tur? En villmann jeg kjenner lå fast på Leirvassbu en sommer vi lå i telt der. En kveld vi snakket med ham, hadde han besteget Larstind på Dovre den dagen. Men det blir jo for intet å regne sammenlignet med dere.

Siden når er det å regne for villmann dersom man ligger på Leirvassbu en sommersesong?

[morten]

Panda: Antar at denne villmannen også lå i telt, men det sier innlegget til Ods ingenting om, kun at de selv lå i telt. Det kan jo hende at Ods tilbrakte kveldene ved Leirvassbu inne i peisestua og således kom i kontakt med denne villmannen (mens han koste seg med sin villmarks øl og noen ville peanøtter) der?

[ods]

Om losjiet som den nevnte villmannen benyttet ikke var så villmannsaktig, så var hans turer ofte det. Han var av de første som hadde vært på alle totusenmetringene i Norge (rundt 1990), og han gikk for det meste alene selv om han måtte gå over bre. Han er nevnt i en av Thommesens bøker. Jeg møtte han første gang på Austabottind, og da hadde han tenkt å fortsette direkte til Store Riingstind (noe han riktignok droppet da han så terrenget videre). Han besteg alle Holåtindene fra Sota på lette markaski med dertil skisko uten tilstrekkelig mat og drikke med. På tilbaketuren opp mot Fortundalsbreen gikk han tom, men slet seg videre til Sota. Da han skulle sette seg i bilen å ta av skiskoene, var de frosset fast i foten som var som en isklump. Han klarte likevel å kjøre direkte til Ullevål sykehus med forferdelige smerter da foten begynte å tine opp underveis. Bare et under forhindret amputasjon.