Motgangsoptimisme! En sang hjelper alltid.

[martin.m]

Hei,

nå som viteren står for døren fikk jeg lyst til å dele en sang jeg og en venn gjendiktet en gang for mange år siden

da en tur ble litt annet enn planlagt.

Sekkene var alt for tunge, utstyret forøvrig likeså, løypene var harde på alle måter, det begynte å bli mørkt på alle vis.

Da tenkte vi; en sang hjelper da alltid!

Sangen ble avsunget i et noe dempet og sorgmuntert toneleie, i motsetning til orginalen som vi da fant noe vel overoptimistisk og gladlynt.

Melodi: Jeg snører min sekk.

Jeg smører meg vekk

jeg brenner mine ski

jeg banner så det

lyser i heien

Hu hei hvor det går

med kramper i lår

Nu kan jeg heller ei

finne veien!

Vi lagde også et vers til, men det må jeg ha fortrengt...

Vi fant fram til hytta med mer flaks enn evne,

etterhvert som kvelden gikk ble sekkene tømt for noe av vekten og humøret steg til nye høyder.

Dagen etter var det sol og atter lutter glede.

Nye vers eller andre gjendiktninger taes gjerne imot.

Mvh

Martin

[Gal Krokfot]

Ikkje gjendiktining med det er nå ein skisang iallefall.

Gruppa heiter Baksia og er verdsberømte i Gudbrandsdalen.

Dessverre så har eg ikkje tonen på den.

Ut på ski

(Trond Halle)

E e nordmeinn og født med ski på føtom

Og vinter'n syns e va' så fin ei tid

Oss hadde langreinn og slalombakke

Ja, det va' morrosamt å stå på ski

Ut på ski

I skog og li

Snog på trea

E går forbi

Det e så friskt

Og sola skinn

E har mørkblå lue

Og raude kinn

E va stolt fyrste gongen e fekk premi

E fekk diplom og en appelsin

E tok ski'n og rusla hemmat

Og ho mor syns diplomen den va' fin

E hørde om del store gutta

Som va' med i holmenkoll'n og slikt

E gikk i trening og skull bli god

Og vorte verdensmester skull e likt

Nå e e vakse og ski' n fer ofte kvile

E vart nok ingen verdensstjerne e

Men det e såmmå e har gode minner

Fra mang ei stund når oss stod på ski

[jankj]

Etter en myggfull tur til Finnmarksvidda fikk Mannen og Kråka ( http://vloggen.blogspot.com/2006/06/krkevisa.html )

gjennomgå litt kreativ omskriving:

Eg gjekk meg ei tur i viarkratt,

Hei fara, i viarkratt

Der satt det ein mygg så stor som ein katt.

Hei fara. Faltu riltu raltura.

Så tenkte eg med heile meg:

Hei fara, med heile meg,

"Skal tru om den myggen vil drepe meg",

Hei fara. Faltu riltu raltura.

Eg dro fram min Radar - oh yeah!

Hei fara, min radar oh yeah

Og spraya den myggen så ho datt ned

Hei fara. Faltu riltu raltura.

...

etterfulgt av en bråte vers der myggens kroppsdeler blir brukt på ymse kreativt vis: Brodden til fiskestang, beina til å spjelke spant på Allykano og så videre. Husker ikke alt sammen.

For øvrig er dette en god vise å improvisere på. Masse gjentagelse og en melodi som er god å synge.