Unik natur i Norge

[Erling]

Det er jo stadig diskusjoner på dette forumet om hvilket fjellområde i Norge som er det flotteste. Sunnmørsalpene kontra Jotunheimen er jo en gjenganger.

Men dersom noen utlendinger skulle besøkt Norge, hvilket fjellområde eller naturområde ville man anbefalt dem å reise til ? De franskmenn, spanjoler, tyskere eller italienere jeg har møtt har verken snakket om Jotunheimen eller Sunnmørsalpene.

Derimot har jeg truffet en kar fra Barcelona på skitur i Sierra Nevada som hadde veldig lyst til å reise til Lofoten i april for å kjøre på ski. Jeg har truffet en guide i Chamonix som også ledet skiturer i Lyngsalpene i april/mai. Jeg har truffet en franskmann med hytte i Val d’Isere som snakket varmt og de norske fjordene. Og så har jeg hørt om engelskmenn som etter å ha blitt anbefalt klatring i Jotunheimen (Hurrungane) raskt fant ut at det var ganske uinteressant og neppe satser på klatring i Norge noe mer.

Poenget mitt er at unike naturattraksjoner i Norge neppe finnes verken i Sunnmørsalpene eller i Jotunheimen – de europeiske alpene overgår begge disse fjellområdene. Skal man anbefale utlendinger spesielle reisemål i Norge er dette etter mitt skjønn hva bør se:

* Lofoten, med kombinasjon natur og kultur.

* Fjordene på Vestlandet fra Lysefjorden til Sunndalsfjorden med Sognefjorden, Nordfjord og Geirangerfjorden som de mest interessante.

Spesielle severdigheter som Prekestolen, Kjerag, Trollveggen (Trollstigen) kunne kanskje også tas med. Og midnattsola i Nord-Norge.

Jeg tilbringer flest fjellturer i Jotunheimen og er entusiastisk overfor Sunnmørsalpene, men innser at områdene antagelig ikke er veldig interessante for de som søker noe unikt.

[barre]

Du har jo helt rett!

Det som er mest specielt jämfört med Europa er antagligen midnattsolen och ensamheten. Både disse finner man bare i nordnorge, der man dessutom kann gå over grensen til mitt kjere Sverige, for att få ennå mer ensamhet. For eksempel Padjelanta är jo så ensligt så ensligt, speciellt utanfor lederna.

Men, jeg skal til sydnorge om en månad i alla fall. Och det är jo ganske ljust om natten även der, om man jämför med langre ned i Europa.

[Tom]

Det er ikke bare midnattsol og ensomhet som er unikt for Norge i europeisk sammenheng. Også fjordene er meget spesielle, og de finner man svært mange av i Sør-Norge. Og hvis du tror at man ikke kan være "ensam" i Sør-Norge vil jeg anbefale deg et noe lavere inntak av heroin for fremtiden.

[morten]

Hør her. Har ikke vært mye i alpene, men alpene er oppskrytt. Bratte daler, høye fjell, bratte daler, høye fjell, bratte daler, høye fjell. Eine Gebirgsmonotonie! Nå setter jeg det på spissen, men jeg synes Norge har langt mer å by på enn det Erling her sikter til.

Fremfor noe vil jeg fremheve variasjonen, de enorme variasjonene innenfor korte avstander.

Skjærgården rundt Oslofjorden. De store barskogene på østlandet. Heia i agderfylkene med innsjøer og glattskurte breslipte fjellsva.

Idyllen på på sørlandskysten.

Jærstrendene. Ryfylkeheienes særpregede formasjoner.

Folgefonnas hvite kappe høyt over fjorden. Ikke minst Hardangervidda som så mange utlendinger trakter etter, store åpne fjellvidder, både merkede stier og store umerkede områder. Tusenvis av små blinkende tjern, mange med fisk i.

Skarvheimen, et variert fjellområdet med topper, snøfonner om sommeren og masse vann, varierte vandringsturer, uten at det må gå 1000 meter opp, og 1000 meter ned hele tiden.

Og ikke minst alle breene! Fastlandseuropas største bre, Jostedalsbreen med sine vakre brearmer som strekker seg ned i lavlandet. Glasiologiinteresserte fra England kommer da også hit, så vel som likesinnede franskmenn med mer.

Jotunheimen, hvor i alpene kan du vandre over tregrensen i et landskap som ikke ser ut som en saueklippet gressplen, full av opprinnelighet, mens du hele tiden er omgitt av brusende bekker som du kan slukke tørsten i, flotte tjern, snøfonner, breer og fjelltopper som kan by på utfordringer nok?

I det hele tatt, det å kunne vandre i dalene, men samtidig være på fjellet. Det har du ikke på samme måte i alpene. Dovrefjell, Tafjordfjella og Breheimen har det på samme måte som Jotunheimen.

Kommer man lenger nordvest, ja så er landskapet mer som i alpene, bare i liten skala, men her har man den unike kombinasjonen av fjord og fjell.

Rondane har sine helt spesielle formasjoner. Nord Norge (og Nord Sverige) med villmarkstouch. Lofoten, Svartisen og Lyngsalpene. Lang vandringsruter som nordkalottruten, Finnskogen.

Allemannsretten.

Og så mye mye mye mye mer. Det meste av dette finner man innen så korte avstander som man på ingen måte finner i Europa.

En tysker som kontaktet oss en gang, en ekte alpinist som har vært på de fleste 4000 meterne samt fjell over 6000 meter i sør amerika hadde funnet ut at Norge var et skjult paradis for fjellturer. Riktignok ikke så høye fjell, men med de fleste elementene som en høyfjellstur innebærer (utenom tynn luft). Hvor kan du ellers vandre blant snø og breer, høgt over verda gjennom den lyse sommernatta?

For ikke å snakke om alle de installasjonene som enten er med deg et stykke på vei opp mot toppene i alpene, eller som er synlige.

Norge er et eldorado for fotturer, alpene er et eldorado for taubaneturister og tinderanglere. Men Norge er ikke værst for tinderangling det heller, og vi trenger da ikke trekke frem Jotunheimen og Sunnmørsalpene over for turistene, men kanskje heller den fulle pakka.

Norge har en palett med fossefall og elver som er mer variert enn det alpene har, i det hele tatt den vannrikdommen som regjerer i fjordland er utrolig.

For øvrig er det blitt utrolig populært å gå skiturer fra hytte til hytte i bl.a. Jotunheimen blant utlendingene, noe som ikke kan nytes på samme måte i opp og ned alpeland. I uka før påske har det vært innslag på dagsrevyen om at på enkelte DNT hytter var nordmenn i mindretall.

Hvis ikke utlendingene vil til Sunnmøre eller Jotunheimen så kan vi kose oss her selv. Ser man naturomfanget i forhold til de korte avstandene så er Norges natur unikt. punktum

Engasjert Morten og Norgespatriot...

[Tom]

Morten,

du har nettopp prestert en glimrende beskrivelse av norsk natur. Flotte saker!

[Lyngve]

Jeg foretrekker Alpene fremfor den norske fjellheimen. Punktum...

Er man ute etter variasjoner, har New Zealand mye mer å by på enn Norge. Dessuten er landet ganske kompakt, noe som gjør at kontrastene blir mye mer fremtredende.

Jeg synes Norge er oppskrytt...

[Gjest Anonymous]

Morten,

du har nettopp prestert en glimrende beskrivelse av norsk natur. Flotte saker!

En beskrivelse (stort sett) av norsk innlandsnatur.

Hva med alle turistene som kommer til landet for å nyte kysten, ikke via et turistskip, men leie seg en rorbu eller lign. Kystfiske er noe turister fra sentraleuropa verdsetter høyt. Ifølge mange har det blitt så "populært" at det har blitt et problem, bl.a med lokalt overfiske, dårligere næringsgrunnlag for norske yrkesfiskere. Norge har jo en vanvittig lang kyststripe.

Erling:

At Geirangerfjorden er så populær betyr ikke at den er vakrere enn f.eks Hjørundfjorden (eller andre fjorder). De er veldig forskjellige, ikke minst er omgivelsene veldig forskjellige. Markedsføring er cluet i denne sammenhengen. Dessuten ligger Geiranger nært Trollstigen/Trollveggen, noe som gir en sterk "pakke". Får meg til å tenke på noen ord av Bill Gates i forbindelse med pc'ens inntreden: "spiller ingen rolle at Apple har et bedre produkt, vi var først ute" Har man noe som selger, profittmaksimerer man det.

Jeg er enig i at Geirangerfjorden har blitt et merkevare for norsk fjordnatur, og at det derfor er slike trekkplaster som må brukes for å anbefale utlendinger til å besøke landet. Utfordringen er å få dem til å forstå at det finnes så veldig mye mer, helt fra Lindesnes til Nordkapp (sistnevnte har de vel fått med seg....)

Jeg vil heller kalle det en svakhet, at vi har så utrolig mye å by på, men likevel er det bare Geirangerfjorden, Trollveggen og Nordkapp utlendingene kjenner til (satt litt på spissen).

Svein

[Nils]

At New Zealand har mye flott natur, har vi jo fått en smakebit av gjennom Ringenes Herre filmene. Ingen tvil om at det landet har mye å by på til å være så lite.

Men jeg må si meg veldig enig med Morten. Ikke at jeg har sett så veldig mye av Alpene, men det jeg har sett har ikke økt interessen for å reise tilbake dit for å se enda mer. Jeg er nok litt Norgespatriot jeg også, men variasjonen i natur innenfor et såpass lite geografisk område er det ikke mange land som slår. Etter at kona mi og jeg tok en biltur til nord-Norge ifjor, og ellers har reist overalt i sør-Norge tidligere, er jeg ganske imponert over hvor mye natur vi har her i landet. For en som er glad i fjellet og natur generelt er det helt greit å bo i Norge .

[Gjest Anonymous]

Lyngve: Din preferanse for alpene må ha med din interesse for bestigning av deres tinder, eller for den generelle kultur man finner der nede, og ikke for dens unike natur.

New Zealand - har ikke vært der, men Julia har vært rundt øya og iflg. henne, hennes fotoalbum og studier av topografiske kart er jeg ikke enig med deg at New Zealand nødvendigvis har et større spenn i sine naturelementer. New Zealand har ingen hardangervidde, ingen heilandskaper, ingen Lysefjord (Fjordland er jo ganske fuktig og virker å være dominert av ufremkommelig skog). New Zealand har ingen Lofoten og så vidt meg ingen platåbreer.

New Zealand har ingen Finnmarksvidde.

Har de en skjærgård som vår?

De har som ung nasjon i alle fall ingen eldgammel landbrukstradisjon og et slikt kulturlandskap. Kulturlandskapet der er visstnok en tilnærmet kopi av det engelske - very british - sier mange.

New Zealand er sikkert kjempeflott, men ikke for fotturer i den forstand vi er vant med til fra skandinaviske fjell. Skiturer slik vi kjenner det fra Norske fjelldestinasjoner er neppe å oppdrive der.

Men bare fordi New Zealand er langt unna, veldig eksotisk, har pingviner, men ingen elg, er vist i Ringenes Herre osv. betyr det ikke at vi bør svelge alt som kommer fra begeistrede engangsfarere.

Temaet var jo også snakk om unik natur, og ikke unik tindenatur. Når det gjelder tindelandskapet på New Zealand, så er det vel ingen tvil om at det banker det norske ned i støvlene. Har selv siklet over et topografisk kart over Mt. Cook regionen og beundret alle breene og lurt på hvor i h... er det mulig å gå en normal fottur her uten klatreustyr (det er bratt!!!!)

[Gjest Anonymous]

For ikke å snakke om alle de installasjonene som enten er med deg et stykke på vei opp mot toppene i alpene, eller som er synlige.

Detter er desverre ikke noe som er helt unikt i alpene, selv om det nok er mye mere utbygd der sammenliknet med Norge. Synes det etterhvert begynner å bli ganske installasjoner i norsk fjell og natur også.

[ods]

En ting en skal være klar over når en sammenligner natur i de forskjellige områder, er at en ikke evner å se det unike i den natur en har vokst opp med og sett siden barndommen. I min barndom og ungdomstid på Helgelandskysten var det selvfølgelig ikke noe som slo meg at dette var en ganske særegen og vil jeg si, vakker natur. Når jeg i mer moden alder besøker disse områder, evner jeg i større grad å se dette fordi det er kommet meg mer på avstand.

Jeg husker godt min første tur i Jotunheimen som var en påsketur. Den gang skrev jeg dagbok, og i dag er det ganske morsomt å lese hvilke enormt begeistrede uttrykk jeg førte i pennen for å beskrive det jeg så. Det samme må jeg si om min første Alpetur som var i langt modnere alder. Vi var kommet til Chamonix i mørket om natten, og da jeg om morgenen tittet ut av vinduet og så Grand Charmoz med Grepon og alle Aiguillene bortover, var det en nærmest sjokkartet opplevelse. Men inntrykkene mildnes med tiden. ”Det første møtets voldsomme sjokk” som Zapffe uttrykker det da han første gang så Stetinden. Det er nettopp dette med førsteinntrykket som setter sinnet i bevegelse. Men i Norge er det steder jeg kommer tilbake til gang etter gang, blant annet Sunnmørsalpene, og gleden og begeistringen over gjensynet er den samme hver gang.

Det ble nevnt her at noen briter ikke fant Horungane interessante for klatrere. Nei, klatrere kan jo være så mangt. Jeg er ikke sikker på om en del kategorier innenfor betegnelsen klatrere er interessert i natur i det hele tatt. Når jeg leser klatreblad, finner jeg en del fullstendig uinteressante artikler om hvor man klatret ”on-sight” (duverden) et eller annet crag nede i Frankrike og hvor godt og billig ølet var på baren nedenfor. Da har jeg mye mer sans for typer som Eirik Tryti (første nordmann på flere 8000-meterstopper) som skriver like entusiastisk om turen går i Jotunheimen eller på en 8000-tusenmetring i Himalaya.

At norske fjell ikke er så høye er for så vidt riktig, men det er ikke absolutthøyden som gir høyfjellspreg, men hvor høyt fjellene strekker seg over skoggrensen. For det er dette som bestemmer innslaget av breer for eksempel. På Nordvest-Svalbard begynner høyfjellet i fjæresteinene, og selv om fjellene ikke strekker seg opp til 1000 m engang, er høyfjellspreget og de alpine formasjonene like imponerende som i Alpene.

Ellers er jeg enig med Morten i at det ikke er mange steder en finner et slikt enormt spenn i forskjellige typer natur som i Norge.

[Lars]

Jeg tror noe av det vi har mulighet til å score stort på i fremtiden er STILLHETEN. Uansett hva slags naturlandskap. Hvis vi holder tunga i rett munn når det gjelder motorferdsel, og ikke på død og liv skal gjøre alt TILGJENGELIG, så kommer dette til å være en kjemperessurs på litt sikt. Det er det i dag også, men det er ikke så mange som setter pris på det. Eller ser noen sammenheng. Stillheten er vel av en slik karakter at en ikke merker at den er borte før den er det. Og da er det for sent...

I denne sammenheng kan det være på sin plass å ta frem gamle perler av Zapffe: "Farvel Norge" og "Gaustadtoppen"

-lars

[Kjell-Erik]

Jeg tror noe av det vi har mulighet til å score stort på i fremtiden er STILLHETEN. Det er det i dag også, men det er ikke så mange som setter pris på det. Eller ser noen sammenheng. Stillheten er vel av en slik karakter at en ikke merker at den er borte før den er det. Og da er det for sent...

-lars

Helt enig. Særlig når det gjelder sammenhengen i hva Lars selv sier. Vi får vel være glade for at ikke flere kommer til Norge på jakt etter stillheten: da forsvinner den temmelig fort av seg selv!

[Gjest Anonymous]

Lyngve@ har du vært i New Zealand?

Det er nemlig ganske mye oppskryt, det og. Nesten ikke noen uberørte hjørner (bortsett fra det omtalte Fjordlandet), endeløse åslandskaper med kortklipt plen og millioner av sauer på, engelske byer og tettsteder, kiwiplantasjer. Så bor det adskillig flere folk der, så det er mye tettere bebygd.

Det som er anderledes er for det første skogen. Der det er skog er den nærmes ufremkommelig, med mindre det finnes en track. Mygg har de der og, og fluer. Det finnes flotte strender og varme kilder og geysirer, og det sistnevnte finnes ikke i Europa bortsett fra Island. Men vandreterreng er dette heller ikke, for det første er jordsskårpen meget tynn og man kan gå kun på plankeveier, for det andre stinker det så forferdelig at en vil helst vekk fra svolvelområdene så fort som råd. De har noen skikkelig flotte kjeglevulkaner, sånne bildebokfjell og et høyfjellsområde på Nordøya hvor man kan trekke i et par tre dager over tregrensen, men der er det karrig og ikke noe annet en jord og stein pga vulkansk aktivitet. Så hat du Qeenstown, stedet for alle galingene som måtte finne på sprøe adrenalinkikk som Bungee, fallskjerm og basehopp. "Aussteigermiljøet".

Du har flotte klippekyststriper hvor albatrossene og havsulene hekker. Men de er ikke så forskjellige fra det du finner på de Britiske øyer og Irland.

Men - det er klart, det finnes store outdoornavn som Routeburn Track, Kepler Track, Milford Track, Mt. Cook (som for øvrig er et vanvittig flott fjell, som overgår alt som finnes i Norge og mye av det som finnes i Alpene, bl.a. fordi det er så utilrettelagt at en trenger omtrent en ukes tid for å bestige den, altså nærmest en liten ekspredisjon) og Mt. Aspiring. Og ikke minst Nelson Sound området og Abel Tasman Nasjonalpark som er flott å kajakke og vandre i (med det har dessverre andre funnet ut før, så det er noen ganger heller ganske folksomt der - noen tracks trenger du t.o.m. permit for siden trafikken må reguleres av hensyn til slitasjen på naturen). Så er det et litt større uberørt område på den nordøstlige delen av nordøya, og du har selvfølgelig Stewart Island. Det er et ganske så uberørt og flott trekkingområde (mye myr og gjørme, gjerne opp til knærne), lite tilrettelagt, men stier (utenom dem kommer nesten heller ikke frem pga gjørme) og noen hytter underveis. Den lengste tracken på øya tar omtrent 10 dager og er den lengste du kan gå i New Zealand utenfor sivilisasjonen.

Jeg synes det var flott der og skulle gjerne tilbake dit, men jeg er overhodet ikke enig at det nødvendigvis er finere der enn i Norge.

Nå er jo Chile, Norge og New Zealand alene med sin langstrakte, smal landsform og sine fjordgjennomtrengte kystlinjer noe helt spesielt i verdenssammenheng. Og jeg tror nok at Sørchile i hvert fall kan måle seg med New Zealand når det gjelder storslått natur, selv om jeg ikke har vært der. Men det er nesten nødt til å gjøre det, siden det er så uberørt der og du har både høye, spisse fjell, store oppsprukne breer, urskogfjordkyst og vidder. New Zealand er så veldig sivilisert og britisk!

[Erling]

Etter å ha lest gjennom innleggene her kunne jeg føyd til min opprinnelige liste at man kan anbefale utlendinger å oppsøke:

* Brefallene rundt Jostedalsbreen.

* Helgelandskysten (hvorfor ikke Salten også ?).

* Stillheten og ensomheten i en tilgjengelig natur. Men dette med å oppsøke stillheten i naturen er muligens et norsk fenomen som andre ikke skjønner (?) Homo Sapiens, muligens unntatt noen norske eksemplarer, er sosiale dyr.

Av aktiviteter er jeg enig i at vinterskiturer i mars og april i for eksempel Jotunheimen absolutt kan anbefales for skikyndige utlendinger, men så veldig unikt er det ikke. Jeg har faktisk guidet utlendinger på ski i Jotunheimen ved et par anledninger selv ”Jotunheimen rundt på ski” er en flott skitur.

Personlig synes jeg Hjørundfjorden med fjellene omkring representerer det flotteste i den norske fjordverden. Når jeg er i Ålesund hender det jeg tar en dagstur til noen av toppene i Sunnmørsalpene, og starter med en ferjetur om morgenen fra Standal til Leknes eller Sæbø. Jeg synes det overgår et cruise i Geirangerfjorden, men det har nok noe med min tilknytning til Sunnmørsalpene å gjøre.

Jeg er Norgespatriot jeg også, og prøver å få med meg mest mulig av den fra alle landsdeler og naturområder. Men den naturen som er verdt å oppsøke for å finne det unike i Norge kan noe forenklet hevdes å være i Nordland, Møre & Romsdal og Sogn & Fjordane. Alt er nært sjøen. Sunnmørsalpene og Jotunheimen er mer for de spesielt interesserte.

[morten]

Etter å ha lest gjennom innleggene her kunne jeg føyd til min opprinnelige liste at man kan anbefale utlendinger å oppsøke:

* Brefallene rundt Jostedalsbreen.

* Helgelandskysten (hvorfor ikke Salten også ?).

* Stillheten og ensomheten i en tilgjengelig natur. Men dette med å oppsøke stillheten i naturen er muligens et norsk fenomen som andre ikke skjønner (?) Homo Sapiens, muligens unntatt noen norske eksemplarer, er sosiale dyr.

Du glemte en hel del ting, som nordeuropeisk barskog, fjellvidder (relativt unikt i Europa), innsjølandskaper en mass. Skjærgården, har vi kun i skandinavia så vidt meg bekjent mhp. Europa.

For bl.a. nederlender og tysker er ro, stillhet og ikke minst rikelig med plass et KJEMPESTORT argument for å reise til Norge. Så det er noe i høyete grad disse forstår seg på. Når det gjelder mellomeuropeere er jeg litt mer usikker.

Av aktiviteter er jeg enig i at vinterskiturer i mars og april i for eksempel Jotunheimen absolutt kan anbefales for skikyndige utlendinger, men så veldig unikt er det ikke. Jeg har faktisk guidet utlendinger på ski i Jotunheimen ved et par anledninger selv ”Jotunheimen rundt på ski” er en flott skitur.

Fortell meg hvor du nede på kontinentet kan gjennomføre lignende skiturer ala det du kan i f.eks. Jotunheimen / Hardangervidda på ettervinteren?

Jeg er Norgespatriot jeg også, og prøver å få med meg mest mulig av den fra alle landsdeler og naturområder. Men den naturen som er verdt å oppsøke for å finne det unike i Norge kan noe forenklet hevdes å være i Nordland, Møre & Romsdal og Sogn & Fjordane. Alt er nært sjøen. Sunnmørsalpene og Jotunheimen er mer for de spesielt interesserte.

Ditt opprinnelige innlegg var litt misvisende, for du hadde tittelen unik natur, mens innlegget fort ble penslet inn på tindenaturen. Naturen består av mye mye mer. For en del vil nettopp de milde landskapsformene man finner i fjellene i Valdres, Gausdal, Hedmark mm. nettopp være tiltrekkende og nettopp de bratte formasjonene i Sunnmørsalpene / Alpene vil være noe de ikke tiltrekkes av.

For andre vil kystkultur, skog / innsjøer være spennende. Eller den nordiske floraen og faunaen.

Som jeg tidligere har nevnt er det den store spennvidden i naturen innenfor forholdsvis veldig korte avstander som gjør Norge så unikt. Innen Sør Norge finner man nesten alt.

At omtrent ethvert naturfenomen, bre, tind, skog eller vannfall finnes i mer ekstreme utgaver andre steder er ikke poenget, bortsett fra at Sognefjorden angivelig skal være verdens lengste fjord, så er det vel ikke så mye verdens... her

Hva som er flottest av New Zealand og Norge blir også en vanskelig diskusjon. Til tross for at disse to landene på grunn av bl.a. fjorder og fjell ofte sammenlignes, er det temmelig forskjellige, og hva som er flottest vil til slutt blit preget av ens egne preferanser. Lyngve har sterke preferanser for ville fjell, ergo New Zealand.

Men New Zealand er jo rimelig langt unna da, så i det daglige er det temmelig uinteressant hva som finnes der.

[Gjest Anonymous]

Til Morten:

At den nordeuropeiske barskogen i Norge er unik trodde jeg ikke. På skolen lærte jeg at den strekte seg fra Vennesla til Vladivostok. At den er så spennende å se skjønner jeg ikke.

Skjærgård er inkludert på lista mi. Skjærgården på Helgeland med over 10.000 øyer og skjær borger for det ! Oslofjorden og sørlandet er sikkert flott det også, men Helgelandskysten er vel en større severdighet ?

Skiturer kan man gå i mange land. Frankrike, Sveits, Italia, Sverige. Til og med Spania ! Skiturer i Norge er ikke unikt. Men slik vi forestiller oss skiturer skal være med lett skiutstyr er nok Norge det beste landet i Europa. Foretrekker man tyngre utstyr med brattere nedkjøringer er alpene mer interessant. Ellers mente jeg temaet skulle være unik (og severdig) natur i Norge. Dette blir lett subjektivt, og jeg finner altså ikke at mye av den norske innlandsnaturen er severdig og unik, til tross for at jeg bor der og trives med det

[Erling]

Siste innlegg var fra Erling som ikke var pålogget.

[Tom]

Når man først diskuterer fjorder vil jeg trekke frem Nærøyfjorden og Aurlandsfjorden. De er fantastiske. Og Lusterfjorden er svært vakker. Det var der Brudeferden i Hardanger ble malt. Jeg har vært noe i Alpene, og selv om det er stort og mektig er det INGENTING mot norsk natur. Å, jeg elsker norsk natur!

[morten]

Erling: Jeg er klar over at norsk barskog på ingen måte er unik, men i forhold til mellomeuropeere som var nevnt som aktuelle turister er den noe nytt.

Som jeg også har nevnt er det ikke akkurat så mye verdensrekordnatur i Norge, men det spesielle er altså alt sammen på "ett sted". Du kan campe i en granskog ved en innsjø en kveld og nyte magisk skogsstemning, og så kjøre et par timer og befinne eg blant tinder og breer, og en drøy time til så er du i fjordland, og enda en 2-3 timer til så er du etterhvert ut mot det store atlanterhavet.

I global målestokk er jo heller ikke mellomeuropa noe spesielt. Sentralalpene overgås av mange fjellkjeder andre steder. Riveriaen er et overfolket oppskrytt badeland som langt overgås av strender andre steder i verden.

For øvrig skal du ikke undervurdere de skimulighetene vi har i skandinavia og spesielt i Norge. Riktignok kan du gå randonne turer i alpene, men det er milesvis unna det du opplever i Norge. Det blir som å sammenligne en fottur over vidda, med klatring i Hurrungane.

Så den måten å gå på ski på, samt det utvalget av gode langrenns og turskimuligheter er unikt her oppe i forhold til sentraleuropa.

På samme måte som de har et mange ganger så godt utvalgt for alpinister.

Helgelandskysten kjenner jeg dessverre ikke, men en rolig sommeruke i Kragerø eller lenger sør langs kysten er nok ikke så friskt og kjølig som Helgelandskysten. Med Oslofjordsskjærgården mente jeg bare å illustrere at Norge er ikke bare for turister med langbukser og genser, men at man kan virkelig nyte sommeren stedvis i deilige temperaturer (ikke slike oppskrytte 40grader ørkentørstesvetteslite forhold som man har i syden om sommeren). Rusle ut på skjæret barbent i kortbukse klokken 8 om morgenen og nyte late dager på svaberget, avbrutt av et dusin bad.

Når det gjelder severdig har du glemt, til tross for at jeg nevnte det, fosse og elvenaturen vår.

Det finnes sikkert en del flotte fossefall nedover i Europa, selv om jeg ikke har sett mange på mine to turer gjennom alpene.

Men så mange og så konsentrert som i Norge?

Fra vestvidda er det en rekke enorme fosser, så vel som vest i Jotunheimen, Breheimen og Nordvestlandsfjella. I tillegg kommer en lang rekke mindre kaskader og slikt.

Når temaet er natur er det vel viktig å vektlegge mer enn bare det severdige. For meg er naturopplevelsen minst like mye det å utfolde seg i den, være til stedet i den, sanse den med alle sansene, og ikke bare de fotografiske observasjoene av pent, flott osv.

Hvem reiser vel til Italia, Spania etc. bare for å se. Det er jo ikke stort å se lell! Det er vel for å oppleve kulturen, stemningen i tillegg?

Hva er severdig i spania?

[Erling]

Fossefallene i Norge hadde jeg glemt. Selvfølgelig må de med på en liste over unike severdigheter. Det er faktisk unikt med de mengdene fosser vi har i Norge.

Litt utenfor temaet Morten, men jeg synes det er arrogant å skrive at Rivieraen er "et oppskrytt badeland". Det er en mengde kulturseverdigheter der, og naturen er flott, selv om strendene ikke er så interessante.

Jeg reiser til Italia for å se ! Absolutt ! Italia er verdens mest severdige land. Det finnes ingen land i verden med så mange kulturelle severdigheter. Naturen der er flott nok for meg, og svært variert, selv om jeg synes variasjonene i Norge er større.

Spania tror jeg ikke du har peiling på. Spania er adskillig mer enn Costa del Sol og Benidorm. Var det ikke en britisk kåring som plasserte norske fjorder som nr.1 av severdigheter og Costa del Sol på sisteplass ?

Er Morten turistsjef i Valdres

[Gjest Anonymous]

Er Morten turistsjef i Valdres

Nei, men han ville definitift gjøre en utmerket jobb

Men er litt enig med Morten (det høves vel blant ektefeller, i hvert fall av og til ) at Middelhavet er vel og fint og kulturen rikt og mektig, med det er STØVETE, TØRRT, BRUNT (mye av det), STØYETE, SØPLETE og VARMT (i ubehagelig forstand). Det mangler totelt den fargeintensiteten og klarheten i lufta som vi ikke en gang legger merke til her oppe siden vi er så vant med det.

Allerede når jeg kommer til Tyskland legger jeg merke til at himmelen sjeldent er så knallblå som den nestenhver solskinnsdag er her. Den er matt og disete, og det samme gjelder middelhavshimmelen.

Er enig med Tom ang. Lusterfjorden.

[morten]

Erling: Det blir fort litt til at man slenger litt rundt seg i slike lettsindige diskusjoner. Jeg er ingen spaniakjenner, men har da i det minste vær der. Mitt inntrykk av Spania er tørt og varmt. Pyreneene var flott. Middelhavskysten var het, tørr og forsøplet. I det hele tatt de få gangene jeg har forvillet meg til syden har jeg blitt sjokkert over søppelmengdene som ligger henslengt. Spesielt ille var de greske øyer.

Men hvis du ser bort fra romerrikekulrutskatter som jo ikke er natur, hva er unikt med italiensk natur dersom du ser bort fra Dolomittene?

Turistsjef i Valdres? Nei på ingem måte. Jeg trives godt her, både fordi det er såpass fine, variert og ikke minst ustressede omgivelser, med korte avstander til alle de fineste områdene. De fineste områdene er i hovedsak utenfor Valdres, nordover og vestover.

Mitt hovedpoeng var at det er mer ved natur enn bare det som vises på et postkort, som reflekteres av et samspill mellom individets interesser og preferanser og det man kan oppleve i interakson med naturen.

F.eks. har Norge lakseelver som i europeisk sammenheng grenser til unike, men som naturattraksjon har det først verdi for den som er interessert i fisk og fiske, for en ordinær betrakter vil de beste lakseelvene sikkert ikke være noe spennende.

Du gikk også med på å ta med fossenaturen vår på severdighetslista, men hvordan stiller du deg til høgfjellsviddene som bl.a. Hardangervidda representerer.? Det er ingen punktattraksjon, men den har en egenart som svært mange utlendinger finner fasinerende, da primært i fotturøyemed. Det forstår jeg egentlig godt, for hvor finner du ellers en fullverdig høgfjellsvidde nedover i Europa??

Glem for øvrig det jeg skrev om rivieraen, det er basert på et generelt subjektivt inntrykk og ingen personlig dyptgående kjennskap.

[Tom]

Både når det gjelder fjorder og fosser er Norge i verdenstoppen. Vi har rett og slett verdens vakreste land. Jeg er meget kritisk til Norge på mange områder, så jeg er ingen hjernevasket patriot, men naturen tilber jeg.

[Tom]

Morten,

det er ganske mye å se i Spania og Italia, faktisk. Ta deg en tur til f.eks. Roma eller Napoli, så skjønner du det Men fy faen som du lengter til Sognefjellet når du sitter fast i rushtrafikken på ringveien i Roma klokken 22.30 om kvelden