Et splittet fjellsamfunn!

[Gjest Anonymous]

Jeg har fulgt med på dette forumet i lengre tid, og jeg har med tiden fått et klart inntrykk av at det råder full splid og konflikt innad i fjellvandrer kretsene.

Det er to turgåertyper som står mot hverandre.

Den ene er lett, smart, fancy og veltrent. Han teller gram, han kommer langt, han spiser smart, hans klær skinner og er gode.

Den andre er tung, gammel til sins, er lett overvektig, men innbiller seg at han er i sitt rette element over tregrensa. Han bærer gjerne en tung sekk og spiser joikaboller i originalemalasje på tur. Hans mål er ei at bestige de høyeste topper, men å "være" i fjellet; underforstått å sitte i ro rundt et bål eller å late seg ved et vann (les:fiske).

Hvem er du?

[Gjest Anonymous]

Er ikke lett men heller ikke tung. Normalt smart, ikke fancy og i god form. Eier ikke badevekt, kommer ganske langt avgårde, bryr meg ikke om hva slags mat jeg spiser, klærne skinner ikke men fungerer.

Jeg trives best over tregrensa og bærer tung sekk (som inneholder en hund). Målet er å "være" i fjellet, samt få med seg flotte topper.

I *hele* vårt langstrakte land.

Du glemte oss hybrider ...

Arnt.

[Gjest Anonymous]

Prøv ei at forvirre med dine nyanser og ordlek!

[Kristian]

Er nok type 1. Helt klart. "Desverre". Selv om jeg er rimelig tung

[morten]

Jeg er tung og overvektig, bærer gjerne tungt, går høgt og lavt, langt og på alle topper jeg når. Jeg er verken "jogger" eller "loffer", ei heller føler jeg at det er noen grunnleggende konlflikt, bare forskjellige måter å drive sitt friluftsliv på. Konflikt blir det først dersom en part plages av og ønsker å motarbeide en annen parts tilnærming til friluftslivset.

Har for øvrig selv forsøkt meg på en slik to-grupperingsmodell på topptur / tinderanglerne. Det er nok enda vanskeligere på fjell- / friluftslivsfolk generelt.

[Kjell-Erik]

Jeg spiser alt for mye og absolutt ikke smart, men er heldigvis (enda) ikke for tung. Bærer ikke for mange kilo, men passer ikke på grammene. Klærne er en funksjonell blanding av gammelt og nytt: hvis jeg finner noe jeg liker, blir vi fullstendig uadskillelige. Ikke mentalt gammel tror jeg, men det er det vel andre som må vurdere. Trives over alt i fjellet men særlig alene om dagen på toppene og i koselig selskap på hyttene om kvelden. Et par one-liners sier kanskje mer om hvem jeg er (i fjellet):

'Solitude is a beautiful thing; but it really needs someone to tell you that solitude is a beautiful thing'

Honor de Balzac

‘To die is poignantly bitter, but to die wothout having lived is unbearable’

Erich Fromm

[panda]

Skal man dele inn fjellfolk i to grupper ser det mere slik ut:

1. Folk som faktisk ferdes i fjellet ganske mye. De tar utgangspunkt i sin erfaring. De er opptatt av funksjonalitet, lav pris, vekt, driftssikkerhet, holdbarhet og de er flinke til å skille mellom hva som er nødvendig og hva som er det rene tøv. Utstyret deres er en typisk blanding av gammelt og nytt.

2. Folk som sitter med nesa i utstyrskataloger. De vet ikke så veldig mye, men de gjør så godt de kan. Siden de ikke har særlig erfaring siterer de ofte direkte fra reklametekster eller fra kataloger. De er opptatt av merke, høy pris, modell, samt fancy detaljer. De kan alt om betegnelser, nye modeller og løsninger, og annet man kan lese seg til. Alt utstyret deres er veldig nytt og de har lett krokete knær pga alt det tunge stashet de bare MÅ ha i 130 liters sekken sin.

[Fjellfanten]

Du har nok litt rett i dette Panda. Men sannheten er vel at ingenting kan deles i to unyanserte fraksjoner. Trenger man legge en negativ schwung over det ene eller andre alternativet? Slike delinger skaper jo bare uenighet og konflikt. Jeg er til en viss grad enig med beskrivelsen din, men forsøk å nyansere det litt. Da er jeg kanskje 100% enig. Er det ikke mulig å dele det opp i to nøytrale grupper, eller må det være en "riktig" og en "feil" fjellvandrer?

[panda]

Vær så snill å ikke ta meg til inntekt for noe jeg ikke mener "fjellfanten". Jeg skrev faktisk:

"Skal man dele inn fjellfolk i to grupper".

Regnet med at det skinte ganske klart igjennom at jeg mener det er noe tull å dele inn folk i to grupper.

Leser man innlegget til "Pelle og Proffen" virker det som vedkommende er veldig opptatt av at man ikke skal vise seg i fjellet hvis man ikke har det nyeste og dyreste av utstyr. Jeg synes det er svært trist at dersom den typen holdninger får feste seg. Dette kan jo skremme bort mange som kunne tenke seg å rusle litt rundt på fjellet, men er usikker på om klærne og sekken deres ser dyr nok ut.

[Fjellfanten]

Beklager det Panda. Det var ikke min intensjon å belemre deg med slike meninger. Virker som alle egentlig er enig om at en inndeling bare er tøys. Håper ingen sitter hjemme fordi de ikke tror utstyret er godt nok. Det ville vært en synd og skam

[panda]

Helt enig

[Gjest Anonymous]

Leser man innlegget til "Pelle og Proffen" virker det som vedkommende er veldig opptatt av at man ikke skal vise seg i fjellet hvis man ikke har det nyeste og dyreste av utstyr.

"Vedkommende" er ikke opptatt av nytt og dyrt utstyr (sånn i prinsippet iallefall...hehe..)

Men vedkommende er opptatt av at det skal være lett, enkelt og funksjonelt. Sikkert i likhet med de fleste av dere. Men jeg synes det er sjuko å observere en annen gruppe "gamliser" som dyrker den motsatte ekstremen: de tror de er så tøffe fordi utstyret deres er så grovkuttet og tungt, fordi deres innstilling til fjelllivet er så robust og primitivt. De hater oss utstyrshorer, de synes vi er snobbete og uerfarne, fordi vi ikke har erfart at selv det enkleste utstyr duger. Misforstå meg rett: jeg kjøper ikke gadgets som ser fancy ut men som man ikke trenger.

Poenget mitt er at jeg savner et større innslag av folk som er i fjellet for å trene. Hvorfor må man gå i 3,5 km/t når man kan jogge i 6 km/t? Hvor er hordene av "trail runners" med cammelback og ultra lighte klær? Norske fjellfolk er så jævli sedate, late og fete. De topptrente gutta skal liksom sitte på en landeveissykkel eller springe på ski i nordmarka - fjellet er ikke en treningsarena for dem.

Det håper jeg det blir en slutt på.

[Gjest Anonymous]

Ble litt ivrig der.

Jeg er også glad i alle sammen, og liker såvel den trege som den kjappe.

Bare slutt å tro at en fyr med 5 kg i sekken er en dårligere fjellmann enn fyren som er klar for orkan, snøstorm, flom og skogbrann er mer erfaren enn den andre.

Hvis det er noen som tror det da.

Klem og koz til alle mann.

[Gjest Anonymous]

Tror neppe det er snakk om så mye konflikt og strid akkurat, snarere forskjellige måter å nyte fjellet på. Framfor å dele inn inn i fancy og sidrompa tror jeg det er mere fruktbart å dele folk inn i grader av lidenskap/ernergi de bruker på fjellet. Som innen alle idretter/hobbier finner man de halvtente og de heltente. I fjellsammenheng tror jeg man kan snakke om "den tilfeldige turist" og "fjellentusiasten". Den tilfeldige turist er på fjellet kanskje et par korte turer i året, sliter seg ikke ut, tar kanskje dagsturer rundt tregrensen, og nyter lavterskelaktiviteter som fiske, kaffekoking og god mat.

Utstyret er det ikke så nøye med, gammel sliten pakkrammesekk, olabukser, joggesko og fotballsovertrekksjakke er utbredt.

Entusiasten derimot bruker masse tid, penger og energi på fjellivet, har ofte dyrt og nytt utstyr og strever gjerne etter fysisk utfordrende turer, helst der folk flest ikke går. Entusiasten er på fjellet så ofte som mulig, også i dårlig vær.

Jeg ser slett ingen konflikt i disse skillene, tvert i mot tror jeg begge grupper nyter fjellet så godt de kan etter sine preferanser uten å gå i veien for hverandre. Er det ikke det som er så fint med fjellet kanskje..?

[Stuttjukken]

Sjølv er eg i gruppe 3 av fjellfolk: Vonlaus romantikar med temmeleg stor vom framme, og stor sekk bak med fotoutstyr. Førekomst innover fjelldalane , opp eller ned lange vestlandsliar og ein hende gong oppå utvalde toppar. Like vanleg som sjeldan!

Helsing Stuttjukken.

[Gjest Anonymous]

Poenget mitt er at jeg savner et større innslag av folk som er i fjellet for å trene. Hvorfor må man gå i 3,5 km/t når man kan jogge i 6 km/t? Hvor er hordene av "trail runners" med cammelback og ultra lighte klær? Norske fjellfolk er så jævli sedate, late og fete. De topptrente gutta skal liksom sitte på en landeveissykkel eller springe på ski i nordmarka - fjellet er ikke en treningsarena for dem.

Det håper jeg det blir en slutt på.

Tja. Traff et par av sorten du etterlyste på Blåhø i fjor sommer. Det astedkom lenkede innlegg i Opp og Oppdalingen: http://home.no.net/bjur/Topptulling.pdf. (Hm - i skrivende stund er home.no.net ustabilt, fikk opp siden i stad men ikke nå.) Vet ikke om jeg savner denne typen så veldig jeg... Nå hadde jo camelbacken løst problemet jeg beskriver, da.

Har fjellvenner som har drevet å tatt Trekanten i Trollheimmen som dagstur, og ditto som har vunnet VM i orientering. Det ene utelukker ikke det andre. Men man bør ha tid til å se seg om og nyte det man har rundt seg, uansett tempo. Ikke nødvendivis noen motsetn mellom det og det å løpe - løp selv mye i fjellet i gamle dager. Man må bare huske å stoppe, og å bruke øynene underveis.

[Carl S. Bj]

Forrige var meg. Den innlogginga, da... Si fra til meg om linken ikke virker om en stund.

Det ble visst et punktum med til slutt i linken over som gjør at den ikke virker. Nytt forsøk:

http://home.no.net/bjur/Topptulling.pdf

[Robinson]

Jeg vet ikke hvilken kategori jeg tilhører , men jeg går ikke lengst eller fortest.

Sekken min er alltid for tung synes jeg. Iallefall den første timen.

Men jeg teller grammene i sekken likevel , selv om jeg ikke teller mine egne gram

Jeg har ikke vært på Galdhøpiggen , men jeg har ganske mange teltdøgn etterhvert i fjellet. Jeg liker ikke at sekken veier noe særlig mer enn 20 kilo , men i sommer kommer den til å gjøre det siden vi har planlagt en 14 dagers tur med huset på ryggen , mat og alt. Men over 25 kilo kommer den ikke.

På de 14 dagene skal vi gå (rusle) Hardangervidda fra nord til sør. Og da forstår alle et jeg ikke liker å ha det travelt. Jeg hører nok til samme kategori som ett par andre innlegg her. Romantikeren. For meg er fjellet fanteliv med fiskestang og god tid. Helst utenom stiene der det ikke er for mye folk.

En opplevelse:

Var alene ikke langt fra Heintraktene for noen somre siden , og fikk en virkelig fin aure (synes jeg). Jeg hang den på veggen på steinbua der jeg ville ovenatte akkurat da. Og to karer kom forbi . Vi kom i prat , og den ene karen hadde veldig lyst til å fiske , men så hørte jeg replikken: "Jammen det er middag på Rauhelleren kl.18. Vi rekker ikke den hvis vi stopper for å fiske nå"

Det slo meg da at vi ikke tilhørte samme gruppe , og jeg ville ikke bytte heller. Men tyngre sekk enn dem hadde jeg.Det får så være.

[Yngve]

Umulig inndeling mener jeg,bilde er mye mer nyansert enn som så.

Dessuten er det flere som er opptatt av,og interessert i flora og fauna,

fotografering osv.og da raser en jo ikke avgårde akkurat.

Sålenge ferdslen ikke er motorisert,og man har en viss respekt for miljøet

man beveger seg i,så er det fritt fram for alle fjellglade mennesker uavhengig

av "stil"

Jo eldre man er,jo mer foryngende er fjellet.

[tyssevassbu]

Hver ting til hver sin tid, og alt har sin sjarme.

Vel heim

[Stuttjukken]

Eg ser de har forstått det, Robinson. No er det ein del år sidan eg var på telttur i fjellet, men å stressa fram til neste hytte i full fart for og nå middagen på ei betent hytte, eller å koma tidleg fram for å få først plass på ei sjølvbeteningshytte, og tidleg middag, nei det har eg aldri gidda. Eg går til hyttene for å få tak over hovudet, då eg ikkje gidd og ta med teltet og all mat sjølv. Medan folk går og går for å koma fram til neste hytte i ein fart, slår eg ned på farten, og stundom forlet eg stiane og vandrar gjerne i andre dalføre og over toppane om eg vil det. Så har eg åleine i fjellet, slik eg trivest best. Trur de eg vil vera framme ved hytta kl. 16.30. t.d.? Nei, når eg er til fjells, vil eg nyta kvelden óg ute i terrenget. For meg held det og nå hytta til det eg er mørkt, og det har hendt at det har vorte nestan heilt mørkt fleire gonger. Så kjem eg inn i hytta, folk er ferdige med maten, og eg kan styra med maten for meg sjølv, før eg kryp til køys. Er hytta tom for folk når eg kjem i halvmørkna er det reine lukka for meg, som då eg kom inn til Solrenningshytta i Stølsheimen ein regnvåt og skoddefull haustkveld. Hytta var tom og kald, så det var berre å henta vatn, fyra i omnen, laga mat, m.m. Og eg koste meg godt. Kvifor stressa avgarde til hyttene, for det har eg aldri skjønt. Når eg er til fjells, vil eg vera ute, lenge, gjerne til det er mørkt. Det er betre å nyta kveldssola ved seli på Halsetsstølen i Stølsheimen, for så og rusla inn til hytta i Åsedalen den siste timen i skumringa, framfor og vera på hytta i timevis før det er mørkt. Hyttene er for meg ein stad og overnatta, og ikkje eit hotell.

Helsing Stuttjukken.

[Carl S. Bj]

Enig med deg i lykken ved å finne en tom selvbetjeningshytte om kvelden, ja.

Men er man riktig kald og våt kan det jo være kjekt om det er noen de som har fyra opp, da.

Alt har sin tid som før er sagt.

[Stuttjukken]

Eg har vore både våt og kald eg når eg har nådd hytta fleire gonger, og har opplevd oppvarma hytter, ja, men eg har likevel sett pris på den tomme og kalde hytta, sjølv om eg var våt og kald. Når eg går i gong med og henta vatn og fyra i omnen, vert kulden fort gløymd, lenge før hytta er varm. Sjenerande handlingar som å dra av seg vått tøy, og skifta til tørt kan eg fint klara utan andre til stades, og eg skiftar ikkje før veden i omnen er tent på likevel. Å henta vatn er det første eg gjer, så eg vert ferdig utomhus. Mange hytter har aggregatstraum til lyspunkter i dag, men er åleine på hytta rører eg ikkje dette, men brukar stearinlys. Eg likar meg best i hytter utan slikt, der ein nyttar stearinlys, kokeapparat på gass, og vedomn. Proviantering er praktisk på hyttene, og er kalla for sjølvbeteningshytter, men hyttene som eg trivest best på er dei minste ubetente hyttene (utan proviant). I Stølsheimen er Vatnane i Arnafjordfjelli mi favoritthytte, ubetent hytte med beskjedent besøk, og utanfor dei merka stirutene, heilt idéell som eit ledd i ein fleirdagars tur i Stølsheimen, der ein desse 2 dagane ein går via Vatnane forlet dei merka stiane og brukar kart, kompass, sunn fornuft og fjellvantheit i dette området. Kanskje det er folk på Vatnane, men halvparten av gongane eg har vore der, har 6-sengs-hytta vore tom, og der inne er sjansen for å treffa andre ute i terrenget liten. Heilt herleg, synest eg.

Helsing Stuttjukken.