Torgeir Skrevet 13. juni 2004 Skrevet 13. juni 2004 Jeg var på tur i dag, og begynte å gruble litt. Som jeg ofte gjør når jeg vandrer for meg selv Jeg tenkte på hvilken tiltrekningskraft fjelltoppene har. Hvordan de lokker lokker på meg hver gang jeg ser dem nedenfra... Jeg er født og oppvokst i Høyanger, men har aldri gått de klassiske turene i fjellene omkring. Over fjellet til Jølster, over Gråberget til Måren, skituren til Balestrand, etc. Men jeg har vært på alle toppene man ser fra sentrum. Samme sak da jeg bodde i Sogndal og Førde som elev/student. Jeg gikk aldri turer i dalene, men jeg var oppom alle toppene i synsfeltet. På samme måte har jeg vært på alle topper nær hytta på Hemsedalsfjellet, og i Narvik har jeg vært på de fleste av "byfjellene". Hvis jeg ser en topp ofte nok er jeg bare nødt til å ta turen opp. Kjenner suget etter å komme meg opp, få oversikt. Ergrer meg fortsatt over at jeg ikke har vært på Novatind. Når jeg går turer blir dalene vanligvis rene transportetapper på vei mot en eller annen topp. Hver meter bortover blir liksom bortkastet, for det er jo opp jeg vil... Jo visst er det fint nede i dalene, ingen tvil om det. Men toppsuget driver meg oppover, og jeg stopper helst ikke før høyeste punkt er nådd. Jeg tror dette har noe med motivasjon å gjøre. Må ha et mål å gå etter, og da er toppene perfekte. Markert punkt i terrenget der jeg vet akkurat når målet er nådd. Tror ikke noen vandretur på Hardangervidda er noe for meg, det blir for udefinert. Sikkert flere som har det på samme måten; vi som elsker toppene og ikke finner oss til rette på T-merket sti i dalene Siter
Line Skrevet 13. juni 2004 Skrevet 13. juni 2004 Opp er topp, følelsen er gjensidig, Torgeir Det er ikke mange fjellturer jeg har gått hvor jeg IKKE har vært på en topp eller flere. Selv når jeg mener at denne gangen skal jeg bare gå en rolig runde på vidda eller i dalen, ender jeg som regel på en topp da også - klarer ikke å la være... Det er noe som drar meg oppover, vet ikke helt hva. Det gir bare en utrolig god følelse å stå på en topp og skue utover Om sommeren pleier jeg å kjøre opp til fjellet og jogge, for der er det ikke så trykkende som nedi dalen i skogen i heten, og da går som regel turen over en topp eller to da også. Det er rett og slett toppen av lykke å stå på en topp Siter
Tom Skrevet 14. juni 2004 Skrevet 14. juni 2004 Det er klart at utsikten har mye å si. Det å stadig komme høyere og bivåne det gradvis videre utsynet gir en fantastisk frihetsfølelse. Det er deilig å se ned på verden. Jeg tror også det faktum at det er lite folk på toppene gjør at jeg trives så godt der. Var på Oslo City i dag, og der trives jeg ikke fullt så godt... Dessuten er en topp et perfekt mål. Skjønner ikke at folk klarer å ta en rundtur uten å gå opp på en topp. Det blir jo som å famle rundt i tåka. Og en hytte er et ganske så kjipt mål det også. Nei, å komme over den siste kneika, se varden og utsikten bak...da skulle man virkelig ønske at man hadde evig liv. Selv en kvinne og BMW har problemer med å matche slikt. Siter
Lyngve Skrevet 14. juni 2004 Skrevet 14. juni 2004 Jeg er faktisk uenig i at daler er kjedelige. I de fleste tilfeller ser alt så mye mer dramatisk ut, når man står der "nede" og skuer opp på bratte tinder med en hvit kappe. Derfor er det ofte en skuffelse å nå toppen, og skue utover et landskap som ser mye flatere ut enn nedenfra. Ta dere en vandring rundt Annapurna. Da vil dere innse at vandring i et dalføre er sterkt undervurdert. Bare det å stå og skue opp på utilnærmelige fjelltopper 6-7000 høydemeter over hodet, er en sann beruselse i seg selv. Å utfordre disse tinder er sikkert en stor opplevelse, men det vil også medføre at spenningen med det utilnærmelige blir borte.... Derfor tror jeg det er viktig at man ser seg ut en "hellig" fjelltopp som man ALDRI skal bestige, men bare drømme om. Jeg har en slik fjelltopp i Norge..... Siter
Gjest Anonymous Skrevet 14. juni 2004 Skrevet 14. juni 2004 Interessant tema. I mangel på selvstendig tenkning, må jeg ty til andre. Arne Næss Sr. satte ord på noe som jeg følte hadde elementer som var gjenkjennelige: Jeg så Hallingskarvet som målbart stort, men også som stor i de mange ikke målbare betydninger. Som overveldene, mektig, ruvende, solid, stabilt, rolig innerst inne, selvrespekterende, egenskaper jeg selv gjerne skulle hatt, men stort sett aldri hadde. Til de fine egenskapene med Hallingskarvet hørte også vennlighet, trofasthet, det å være seg selv, og også en anerkjennelse av lille meg. Jeg lar ordene tale for seg selv, og prøver meg ikke på ytterligere tolkning. Arnt. Siter
barre Skrevet 14. juni 2004 Skrevet 14. juni 2004 Bare det å stå og skue opp på utilnærmelige fjelltopper 6-7000 høydemeter over hodet, er en sann beruselse i seg selv. Lyngve, er det virkelig så store höydeforskillnader mellom dal og topp i de traktene? Det trudde jeg ikke, trudde vel kansje en 4000 m som mest... men så har jeg heller ikke vatt der! Siter
Gjest Anonymous Skrevet 15. juni 2004 Skrevet 15. juni 2004 Jeg er faktisk uenig i at daler er kjedelige. I de fleste tilfeller ser alt så mye mer dramatisk ut, når man står der "nede" og skuer opp på bratte tinder med en hvit kappe. Derfor er det ofte en skuffelse å nå toppen, og skue utover et landskap som ser mye flatere ut enn nedenfra. Det kommer vel selvfølgelig an på hvor du er, heromkring på sunnmøre har vi ikke det problemet I dalene ser vi kun de nærmeste tindene, men straks man kommer opp i høyden finnes et virrvarr av herligheter. Svein Siter
Gjest Anonymous Skrevet 15. juni 2004 Skrevet 15. juni 2004 Lyngve, er det virkelig så store höydeforskillnader mellom dal og topp i de traktene? Det trudde jeg ikke, trudde vel kansje en 4000 m som mest... men så har jeg heller ikke vatt der! Når du vandrer ned Kali Gandaki-dalen mellom Kalopani(2530moh) og Tatopani(1189 moh), vil du faktisk på et punkt være bare 19 km unna Annapurna I(8091 moh) og 10 kilometer unna Dhaulagiri(8167 moh). Så det er riktig som Lyngve påpeker - det er faktisk 6-7000 høydemeter fra dalbunn til topp i dette området. For meg var det en utrolig sterk opplevelse å se disse mektige fjellene så nære - Synes Arne Næss setter fine ord på noe av det man føler i slike tilfeller. Siter
Gjest Anonymous Skrevet 15. juni 2004 Skrevet 15. juni 2004 Man skal bevise noe og ha et klart definert mål. Da har man en grunn til å handle. Mangler man dette blir man vanskelig å forholde seg til, og det udefinerbare skaper ubehag i en verden hvor vi er vant til tryggheten ved det ”normale”. For noen er det en selvfølge, nærmest en nødvendighet at man har et klart definert mål med alt man foretar seg. Man skal planlegge, systematisere, se fremover. Dalen blir bare et sted man er mens man venter på å nå målet. på toppen er man kun et øyeblikk, så er tankene over på neste topp, på jobben i morgen, på helgen, hva man skal foreta seg til ferien. Man skal planlegge. Hvor blir det av tilstedeværelsen i alle disse planene og målene? På den andre siden så er det en spesiell følelse å stå på en topp og skue ut over landet. Der kan man sitte å tenke, skue inn på seg selv. Siter
ods Skrevet 15. juni 2004 Skrevet 15. juni 2004 Lyngve, skulle gjerne visst hvilken hellig topp du har i Norge, men det vil du vel ikke ut med. Ellers er jeg veldig enig med deg i betraktningene om hvorfra et mektig fjell tar seg flottest ut. Vandring i dalene kan så visst være flotte opplevelser. Toppsuget har også jeg, men har i høyeste grad sansen for ”de nære ting” i fjellet. Jeg vet om mange idylliske setervoller hvor jeg bare må legge meg ned på gressbakken, nyte øyeblikket og la tankene fly. For øvrig vet jeg om to hoteller i Norge hvor en kan ligge på sengen og gjennom svære takvinduer beundre to av Norges stolteste tinder. Det ene er legendariske Union hotell i Øye (Hjørundfjorden) hvor du på Claus Helbergs rom (alle rom har navn etter berømtheter) kan titte rett opp på mektige Slogen. Det andre er nye Turtagrø hvor selve kongen i Jotunheimen, Store Skagastølstind, titter ned på sengen din gjennom takvinduet. Tenk å elske sin elskede i slike suiter. Forresten morsom ”logo” du har med statuen på toppen av Matterhorn. Siter
eaa Skrevet 13. juli 2004 Skrevet 13. juli 2004 Hvor blir det av tilstedeværelsen i alle disse planene og målene? På den andre siden så er det en spesiell følelse å stå på en topp og skue ut over landet. Der kan man sitte å tenke, skue inn på seg selv. All urørt natur har udiskuterbart sin opplevelsesverdi. Man kan fx. ikke overse dalens og himmelrandas skjønnhet innover Ringsdalen! Vel higer vi etter topper, men vær som "Svartkjel" sier tilstede under hele turen. Da først blir opplevelsen total. Et vist menneske sa engang at "Livet er det som skjer mens du planlegger andre ting..." Ikke la det skje med ditt liv. Å kunne frigjøre seg fra konkrete planer, tidspunkter, framdrift og mål er frihet i seg selv. Tillat deg selv å drømme iblant. Og tilgi meg for å bli litt pompøs, men det finnes verdier også i dette: Hjørnestenen Menneske - slå vern om din drøm! Den dag hvor alt er oppnådd finnes bare fortid, håndgrep og døde ting igjen i verden. Bevar du på bunnen av dine øyne dette skirblåe hildrende syn: Drømmen - reddet fra oppfyllelsen Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.