Nysnø, helikopter og lenger enn ventet (2k Jotunheimen) 20.09

[morten]

Line var sporty og stilte opp på en tur som skulle vise seg å bli ganske så lang for oss, enda vi lovet hverandre etter forrige tur i april som også ble litt i lengste laget, at det nå skulle bli roligere turer.

Jeg stod opp 4, Line enda tidligere, møttes på Fagernes og kjørte til Eidsbugarden. Med sykler i bilen skulle vi spare der det spares kan, og syklet ca. 1 km til enden av hytteveien, før vi fortsatte til fots oppover Mjølkedalen. Det var en herlig morgen, litt sur vind, men en glødende sol på topper dekt av fersk snø fra dagen før. Dessverre holdt det ikke til vi kom litt opp i høyden og fikk utsikt, et slørete skydekke la seg etter hvert over det meste av himmelhvelvingen.
Vi fulgte stien bort mot Storegut og litt småkronglete på såpeglatt urd et stykke før det igjen ble lettere innover mot Mjølkedalsbreen. Området foran breen var artig og eiendommelig og tok seg meget godt ut i høstlufta med litt nysnø på toppene. Ryggen opp til Sørtoppen på Mjølkedalspiggan så dog temmelig bratt ut midt i mot, men den var imidlertid ikke så bratt. Et par steder krevde litt forsiktighet siden fjellet var glattere enn glatt og friksjonen var nesten fraværende, men det ble bedre lenger oppe med mer snø.

På Sørtoppen var det ganske vinterlig og en sur vind, så vi ble ikke lenge, men ruslet bortetter brekanten på østsiden av ryggen, bort til et klyvepunkt. Det var i grunnen ganske greit, men Line synes det var betryggende med en taustump, så vi tok på oss utstyret og satte i gang. Jeg gikk først opp ca. 15 meter og sikret Line opp. Hun ble litt lang i maska da hun så hvordan hun hadde blitt sikret. Jeg dro inn tauet med hånda og skyldte på at ATC'n lå i hennes sekk, men den første biten var uansett kjempelett. Så fikk jeg den biten jeg skulle ha, og gikk videre opp en liten minihammer som også gikk greit. Det var ganske luftig men gode tak og fothyller som ikke krevde for mye friksjon.
Videre bort mot toppen var det en del mindre, morsomme, klyvepunkt før vi nådde varden.

Litt tidligere hadde vi blitt oppmerksomme på et stort følge på ca. 19 personer på vei over fra Uranos- til Mjølkedalsbreen i retning bandet mellom Sagi og Piggen. Nå gikk de videre på breen nord for bandet i retning Piggen. De tok seg godt ut i fugleperspektiv og vi tok en del bilder mens vi ventet, nysgjerrige på hvor de ville gå opp. Vi hadde selv brukt så lang tid at alle planer om Sagi ble skrinlagt og en retur mot Skogadalen ble i stedet planlagt.

Førstemann i gruppe kom etter hvert kjapt opp med klatreutstyr og tau og festet tauet for de andre. Vi var i mellomtiden blitt kalde og bestemte oss for å rusle videre ned mot nordøst.
Nede ved den vesle breen gikk jeg ut på snøen. Konsistensen var fin, mens Line syntes den var litt bratt og ville gå på fjellet til venstre. Det endte med at vi snart mistet kontakten. "Lineeeeeee", ropte jeg mang en gang, men fikk etter hvert ikke noe svar. Ikke så jeg henne noe sted heller. Mens jeg betraktet flanken hun hadde peilet seg inn på, syntes jeg den så stygg ut. Snødekte sva og skrenter. Nedenfra så det styggbratt ut. Hadde hun sklidd ut og lå et eller annet sted der oppe? Å gå opp igjen når jeg var helt nede var jo langt, så jeg satt igjen sekken, gikk opp ca. 100 hm. og fant etter hvert sporene hennes, hastet nedover etter disse og til slutt fikk jeg øye på henne langt der nede. "Veeeent der nede", hoiet jeg - gikk tilbake til sekken og fortsatt nedover.

Med et bryter helikopterdur stillheten. Helikopter nå i september, hvor? hva? Det kommer rett mot meg, flyr over og den røde og gule dekoren til Luftambulansen er lett gjenkjennelig. Helikopteret sirkler seg inn på Mjølkedalspiggen og blir hengende i lufta. Javel? Hva har skjedd? Har de hendt en ulykke ved klatringen på hammeren nord for Mjølkedalspiggen?

Line finner jeg ikke i steinmylderet nedenfor. Roper og roper, får ikke noe svar og fortsetter der jeg tror hun har gått - basert på der jeg så henne sist, ganske langt til venstre for vår planlagte rute. Jeg havnet etter hvert ned i en grisete svaflanke, må gå sikk-sakk, som gjennom et oppsprukket brefall noen steder, og på en av returene opp fra en blindvei får jeg øye op silhuetten til Line mot sola. Lettet og glad er vi atter i lag og krongler oss ned siste rest av griseflanken til dalbunnen. Det blir en del svarutsjing innen vi er nede.

I mellomtiden kommer helikopteret og det reiser. Totalt fire ganger flyr det inn til Piggen, og vi kan se en 2-3 små personer på toppen. Det blir en del spekulasjoner på hva som kan ha hendt. Siste gangen flyr helikopteret ut dalen med en sekk hengende i line under maskinen.

For vår del blir det en lang retur opp Skogadalen over til Mjølkedalsvatnet og ned til Bygdin.

I ettertid har jeg erfart at det dreide seg om en skadet person, men ikke noe mer om hva som hendte og om det var en alvorlig skade, men det er vel sannsynlig at det var i forbindelse med hammeren rett vest- til nordvest for toppen.

PS! Till 500fjell: Jeg er helt enig, en gul og en grønn trekant burde absolutt vært på sørryggen på kartet i fjelltoppboka vår.

[Bjarne Lindholdt]

Flotte bilder, Morten - gleder meg til å få tak i bøkene dine

[Magnus S]

Med et bryter helikopterdur stillheten. Helikopter nå i september, hvor? hva? Det kommer rett mot meg, flyr over og den røde og gule dekoren til Luftambulansen er lett gjenkjennelig. Helikopteret sirkler seg inn på Mjølkedalspiggen og blir hengende i lufta. Javel? Hva har skjedd? Har de hendt en ulykke ved klatringen på hammeren nord for Mjølkedalspiggen?

Hei, her er de knallharde fakta om denne hendelsen:

Vi var en gruppe på 20 personer som gikk fra Koldedalsvannet- over Uranosbreen i tre taulag- gjennom skaret mellom Urdaknatten og Langedalstind- over Mjølkedalsbreen og til ryggen mellom Sagi og Mjølkedalspiggen. Videre rundet vi over breen på baksiden av ryggen mot Mjølkedalspiggen før vi tok oss inn igjen på selve ryggen opp mot toppen. Som vi var klar over var det et klyvepunkt rett før toppen og siden tau og seler allerede var framme valgte vi å bruke tau på det til dels glatte og bratte siste stykke mot toppen av Mjølkedalspiggen.

Når tredjemann i gruppa kommer seg opp- rett før det som ofte er brukt som rapellfeste der- tar han et godt tak i det som for alle tre der oppe ser ut som fast fjell og vips løsner en stor blokk fra "fast" fjell. Alle der oppe skriker stein for full hals. Steinen treffer først skuldra på den ene av de på toppen (som stod og sikret) videre kommer den i stygg fart mot de resterende 17 som stod på hylla/enden av urda før dette bratte punktet. Den ene i vårt følge stod ganske langt til venstre og hadde ingen god mulighet til å komme seg i sikkerhet til høyre slik alle andre gjorde. Den store blokka blir splittet i flere deler. Største delen går klar av alle, mens en mindre stein treffer han til venstre i foten. Flere steiner kommer etter. Når alt har roet seg hører vi heldigvis en forferdelig skrik av han som er truffet, vi skjønner at han lever og er bevisst! Han har uutholdelige smerter, men et skadet venstrebein er selvsagt langt bedre enn fryktet når en slik monsterstein kommer mot oss.

Videre er vi som nevnt 20 fjellvante på tur, så vindsekk, dunjakker, førstehjelpsutstyr osv. kommer godt med og han får god behandling mens vi venter på hjelp fra luftambulansen. Drøyt to timer etter vi ringte er de klare for å ta han ut- de gjorde som nevnt av morten flere runder for å se på hvordan dette skulle løses og seaking-helikopter ble vurdert. De vanlige helikopterne til luftambulansen kan ikke heise/fire slik at de må fly inn med fast tau slik at redningsmannen må flys rett inn- og tilsvarende på vei ut.

Når først uhellet var ute hadde vi mye flaks: Vi var mange dyktige fjellfolk til å håndtere situasjonen, det var klart og fint helikoptervær, det var nærmest vindstille. Det kunne gått så uendelig mye verre om monstersteinen hadde truffet en av oss, om ikke de fleste stod godt til høyre for fallinjen allerede. Vi kunne stått 17 personer overivrige rett under og fått disse steinene mot oss. Selv om alle hadde hjelm tør vi nesten ikke tenke på utfallet av noe sånn. Eller hvordan vi skulle fått den skadede ned uten helikoptervær.

Status ble: To brudd i fotbladet og et mørbanket bein. Rent og fint brudd. En sår skulder. Vi andre kom oss ned litt etter mørkets frembrudd. En fjelldag med sterke opplevelser for alle.

Skal ikke dra denne historien lenger, men jeg håper den kan være en lærepenge for flere her inne: Steinsprang er muligens den største risikoen ved tinderangling- dette gjelder selv ved kortere klyvepunkt som dette. Hjelm, oppmerksomhet og planlegging av hva-hvis er alltid viktig.

[knadne]

Det var i grunnen ganske greit, men Line synes det var betryggende med en taustump, så vi tok på oss utstyret og satte i gang. Jeg gikk først opp ca. 15 meter og sikret Line opp. Hun ble litt lang i maska da hun så hvordan hun hadde blitt sikret. Jeg dro inn tauet med hånda og skyldte på at ATC'n lå i hennes sekk, men den første biten var uansett kjempelett. Så fikk jeg den biten jeg skulle ha, og gikk videre opp en liten minihammer som også gikk greit. Det var ganske luftig men gode tak og fothyller som ikke krevde for mye friksjon.

HMS-knute er fint, da trenger du kun en karabin.

Frem til og med bilde 7 her..

http://www.animatedknots.com/muntermule/index.php?LogoImage=LogoGrog.jpg&Website=www.animatedknots.com

[Carl F]

Flotte bilder og godt skrevet, Morten! Godt at du er enig i klyvepunktet! Det er ikke veldig vanskelig, men dog utsatt og man skal helst ikke ha et glipptak. Ellers så er det med steinsprang utrolig skummelt, særlig når mange mennesker er sammen. Håper det går bra med den uheldige mannen.

[morten]

HMS-knute er fint, da trenger du kun en karabin.

I know, men jeg bruker den aldri, og har den ikke så godt i husken, dessuten ville jeg ikke somle så mye, noe prøving og feilig ville medført. Kunne også sikret med en prusik, men det var så enkelt der at Line ville aldri falt (ikke var konsekvensene spesielt store første biten heller). Men du har helt rett. Får øve litt på den knuta, så det går raskt.

Magnus: Tusen takk for informasjonen. Man lurer alltid selvsagt når man er såpass nære en hendelse. Vi frkytet det værste mens helikopteret fløy og fløy. Godt det tross alt gikk såpass bra. Ble noen få igjen da mens resten returnerte? Var det snøen som gjorde at helikopteter ikke gikk lavere? Har hørt om flere tilfeller hvor Luftambulansen flyr så lavt at den som skal hentes ut nærmest kan spasere rett inn i helikopteret. Hang vedkommende under helikopteret ut til vei? Må ha vært LUFTIG!!!

Nei, løse steinblokker er skumle greier. Og farligere om man er fler. Er det noe jeg ikke liker er det løse blokker. Det er noe som kan skje alle, men samtidig er slikt noe også en veldig nyttig vekker når det går relativt bra. Tipper dem fleste, om ikke alle i følge deres er enda mer bevisst på løs stein på neste tur.

[500fjell]

Bra skrevet Morten, og veldig fine bilder Dumt med all denne snøen, er det kommet mye siden Hellstuguturen til askogvoll? Var ikke så fint vær da vi gutta var der i august, men da slapp vi den snøen (men regn var det litt av). De trappetrinna kan jeg også huske, stilig! Det opptaket opp til St. Mjølkedalspiggen, den fortjener nok like høy gradering som vestsiden av toppen.

Må ha vært dramatisk det med den løse blokken ved piggen, bra ingen ble alvorligere skadet! Farlig område detta her! Atomsilda bristet et ribbein, Carl Fredrik holdt på å få en flere 100 kg steinblokk over beinet og nå skjedde dette

Viktig med rutiner når en går i løst steinterreng!

[Atomsilda]

Hei Morten!! Tror jeg hadde fått hetta dersom madammen ikke hadde svart på rop og jeg visste at det var skumle forhold der. Hjertet hadde nok slått litt raskere da Vi vet jo at det er fort gjort å få et uhell der vi ferdes. Flotte bilder Morten! Det første og siste bildet synes jeg er spesielt flotte!! Du nevner at ting tok lenger tid enn beregnet...det gjorde også turen for oss til Midtmaradalstindene. Vi brukte 8t30min og jeg synes ikke vi "skrubba" såå mye akkurat!! I boka skriver du at turen tar 6-7 timer fra Stølsmaradalen. Går raskt da på tørrere forhold

[Bjarne Lindholdt]

Hei Morten!! Tror jeg hadde fått hetta dersom madammen ikke hadde svart på rop og jeg visste at det var skumle forhold der. Hjertet hadde nok slått litt raskere da Vi vet jo at det er fort gjort å få et uhell der vi ferdes. Flotte bilder Morten! Det første og siste bildet synes jeg er spesielt flotte!! Du nevner at ting tok lenger tid enn beregnet...det gjorde også turen for oss til Midtmaradalstindene. Vi brukte 8t30min og jeg synes ikke vi "skrubba" såå mye akkurat!! I boka skriver du at turen tar 6-7 timer fra Stølsmaradalen. Går raskt da på tørrere forhold

Det er ikke så farlig - jeg brukte 12t på turen. Jeg liker å kose meg på toppen

[ods]

Som vanlig, nydelige bilder fra din hånd, Morten. Ellers kjenner jeg igjen situasjonen når en komme bort fra turfølget og ikke kan skjønne hvor det har blitt av dem. Det kan føles vemmelig.

Med hensyn til ulykken: Det viser hvor viktig det er, om mulig, å holde seg unna fall-linjen fra den som klatrer, og hvor viktig det er for den som klatrer, å vurdere fastheten av takene en benytter når en har folk under seg.

[oyvindbr]

mpigg10.jpg må være et fantastisk bilde å ha på veggen!!

Ellers er det ekkelt å miste kontakten, og det er jo et slit å gå opp igjen for å lete også. Man er egentlig ikke motivert, men såpass engstelig at man ikke har noe valg.

Skummel skadehistorie dette her, godt det gikk såpass bra. Har hørt mye skummelt om dette området nå. Vi tinderanglere kan vel dessverre aldri unngå en viss risiko, men jeg kommer til å være veldig påpasselig for løse blokker etter å ha lest dette. Er jo noen steinskredgreier nevnt i en tråd om Skardstind også, objektive farer man ikke kan gjøre noe med.

[Nils]

Du nevner at ting tok lenger tid enn beregnet...det gjorde også turen for oss til Midtmaradalstindene. Vi brukte 8t30min og jeg synes ikke vi "skrubba" såå mye akkurat!!

Brukbar fart det på det føret. Vi hadde grisevarmt vær med tørt fjell, og en titt på når bildene ble tatt viser at da vi var kommet opp til hytta i Stølsmaradalen (med start fra Hjelle), var klokka rundt 09:30. Tilbake ved hytta var vi kl 19:00. Det er 9t 30min det. Dog, vi hadde pauser på flere av småtoppene på Midtmaradalsryggen oppover, og i det varme været ble alle topper nytt en stund.

Bildene til Morten er jo som vanlig ren nytelse! Gjør seg de på skjermen!

Kan ikke være lett å velge ut 12 stk til en kalender eller hvilke som skal inn en bok, med et slikt lager av bilder.

[Line]

Ja, det var en lang, flott og variert vandring for meg som liker å gå, og etter to langturer i løpet av ei uke er det en god følelse å virkelig kjenne at kroppen fungerer igjen etter å ha vært nede for telling noen uker pga. en hodeskade. At Morten og jeg mistet hverandre på nedturen skyldtes litt kommunikasjonssvikt fra min side, og jeg var også ved et tilfelle innimellom ropingen på tur oppover igjen for å se etter Morten da han plutselig dukket opp langt nedenfor meg. Men fy, for en skråning det var, anbefales ikke å velge den ruta!

Vi gjettet oss ganske nær sannheten med helikopteret, men fryktet at flere enn én var skadet siden helikopteret kom og dro så mange ganger. Får bare ønske god bedring til den uheldige!

[500fjell]

Jeg klarer ikke å forestille meg hvor dere mistet hverandre og hvor det var så ekkelt, hvor var det?

[Magnus S]

Magnus: Tusen takk for informasjonen. Man lurer alltid selvsagt når man er såpass nære en hendelse. Vi frkytet det værste mens helikopteret fløy og fløy. Godt det tross alt gikk såpass bra. Ble noen få igjen da mens resten returnerte? Var det snøen som gjorde at helikopteter ikke gikk lavere? Har hørt om flere tilfeller hvor Luftambulansen flyr så lavt at den som skal hentes ut nærmest kan spasere rett inn i helikopteret. Hang vedkommende under helikopteret ut til vei? Må ha vært LUFTIG!!!

Tror nok helikopteret ikke kunne gå nærmere, til det er det for bratt og ulendt der. Mener det ville vært veldig risikofylt/umulig gitt at han lå helt inntil hammeren og det er relativt bratt urd videre nedover der. Han hang under helikopteret hele veien ut og fikk seg absolutt en luftig tur sammen med redningsmannen. De fikk nok flere hundre meter luft under vingene ja De tok seg ned til Skogadalen hvor han kom seg inn i helikopteret før ferden gikk videre. Der var også der nede helikopteret mellomlandet før, under og altså etter.

Ellers må jeg si meg veldig enig med kommentarene om fall-linje og fare for steinsprang som er nevnt her; tror ikke vi kan være bevisste nok på farene ved å gå flere etter hverandre i slikt terreng.

Legger ved to bilder også for å vise kontrastene fra denne dagen for vår del. Fjellet på sitt vakreste - og mest skremmende gjennom det høyt svevende helikopteret.

[Jakob]

Hej Morten.

Tak for en god tur-rapport - og ikke mindst gode billeder.

Er der ikke mulighed for, at du vil ligge nogle af dine billeder op i et Picassa slideshow format? På den måde kan jeg bedre se billederne. Og det fortjener de bestemt!

Mvh

Jakob