Soloering i fjellet

[Okv]

Jeg flytter innlegget mitt til denne nye tråden - opprinnelig postet noe OT i en annen tråd:

Det er opptil flere figurer her som spør hvordan den og den passasjen er, om den kan klatres uten tau, trenger man rappellere ned fra Storen.

Å klatre uten tau - frisoloering - praktiseres tilsynelatende oftest av to typer, som forøvrig har få andre fellestrekk:

1. De som har klatret ganske mye, og derfor vet grensen for hva de driver på med.

Få Nisser (det er oss nordmenn, ja) som driver seriøst med dette.

De vet for eksempel at de ikke ramler på 7+, og kan da klatre en 5-er taulengde eller to med rimelig margin.

En annen greier ofte 9, og satser på at tre taulender 6+ og to 7 går greit.

Forskjellig person - forskjellig evne, risikovurdering og krav til margin.

Det er vel også veldig vanlig å ha klatret ruten på vanlig vis først.

Eksempel på ruter som er frisoloert er rutene opp El Capitan i Yosemite, opp Druen, og sikker en haug lignende prosjekter som absolutt ikke frister, hverken med eller uten tau.

Hvorfor noen gjør dette kan en spørre seg om.

Det kan for eksempel være en måte å skaffe seg et navn på, og dermed ha mulighet til å skaffe seg sponsorer.

Eller det er rett og slett dette som skal til for å gi et kick.

2. De som klyver mye i fjell og skal opp på topper, men har aldri klatret med tau og utstyr.

Selv har jeg vært på forskjellig rart med mye morro før jeg begynte med klatring, slikt som Brekketinden og Astabotntind.

Og det gikk jo greit.

Men det er mye morsommere å ha med seg utstyr, og vite mer om det man holder på med, det åpner seg plutselig andre og interessante muligheter også.

Og ikke minst det å vite hvor fort ting kan gå galt, er nyttig.

Alltid se ned når man ferdes i utsatt og bratt terreng, for å se hva konsekvensen kan bli - er det risiko for å reise i vei, så er det jo bare å sikre, så er det jo ikke noe problem.

Slipper å lure på om det går bra, og kan heller ha det morro og være komfortabel med det man holder på med.

Etter å ha funnet ut at jeg ikke var noen spesielt god klatrer, jeg ble riktignok bedre - øvelse gjør en jo, om ikke til mester, så i hvertfall bedre - så har jeg vært på mange fjell og ruter, både med og uten tau.

Klatreerfaring gjør også at man automatisk velger sikrere ferdsel, for eksempel heller en kort bratt hammer i fast fjell i stedet for å runde utpå et utsatt, sleipt sva.

Jeg synes det er arti å kunne å bruke utstyr også, og å kunne bevege seg effektivt og samtidig sikkert.

En gang var jeg på tur alene, men utstyr var med.

Jeg sikret en kort passasje over et sleipt sva, noen få meter.

Det hadde kanskje gått bra uten tau, det var jo bare så vidt at det glei littegrann bare.

Med tau så var turen en stor suksess - jeg kom ned igjen like hel som da jeg startet, og det var ingen utrivelige episoder.

Her oppe på Det Sorte Fastland så er det nærmest høykultur i å snåve seg opp på "klyvefjell", der det gjerne er utsatt, løst, sleipt, eller en kombinasjon av alt dette.

Rutebeskrivelser er gjerne "og så kjem du åt ein hammar, men der kjøme du rundt utpå eit noko sleipt svartsva. Ver forsiktig så går det som regel greit. "

Jeg fant en gang en som ikke hadde vært forsiktig nok på Vestegga på Smørskredtinden.

Det var ikke nødvendig med noen større medisinsk undersøkelse for å skjønne at han var fint ferdig, for å si det sånn.

Poenget:

Er dette noe å lure på.

Er det ukjent terreng, er man i tvil om det går an å gå ned igjen, ser det for eksempel ut som det er veldig vanlig å rappellere ned igjen?

Det er jo bare å ta med seg et kilesett, kanskje et par andre remedier også, gjerne for syns skyld, og tau.

Men hva om man kommer opp, og konstaterer at det hadde jo gått greit uten tau?

Det er mange andre som går uten tau her?

Brulte bruker jo aldri tau?

Det gjør aldri noe å bruke tau når det egentlig ikke trengs.

Får praktisert bruk av utstyret i det minste.

Og Brulte er et dyr som lever på Trollstigen som ingen har sett, så det er ikke sikkert at den klatrer i det hele tatt.

Hvis man ikke har utstyr eller ikke kan å bruke det, så er det noe man kan lære seg.

Utstyr får man i butikken i bytte for penger.

(Om du har dårlig råd så trenger du sikkert ikke rappellslynge på Storen, for det henger så mange der fra før at det skal godt gjøres at alle ryker; spar deg 100 kroner og få litt ekstra spenning på kjøpet.)

Når det gjelder Patchell's sva, så er dette statistisk sett alltid utstyrt med et tau (veldig dårlig størrelse på utvalget i statistikken min, da..) som kan brukes som pendel, og ellers langt mindre utrivelig enn å stå oppå storen og lure på hvordan i svarte man skal komme seg ned uten tau i snødrevet som nettopp kom.

Skulle jeg klatret Storen solo skulle jeg i hvertfall hatt med meg tau og utstyr, det er bra sikkert.

Og jeg ville gått en rute jeg kjenner fra før.

Rent klatreteknisk er ikke dette hverken spesielt vanskelig, barskt, oppsiktsvekkende, spennende.

Men det er potensielt fatalt farlig, så vært sikker på at dette gir deg en opplevelse du søker, ellers er det ikke sikkert det er verdt det.

[Joker]

En annen ting man må være klar over når man soloerer uten tau, uavhengig av hvor stor margin man har. Det finnes nesten ikke rom for feil. Et glipptak eller at det man holder i/står på løsner kan få konsekvenser man helst ikke vil tenke på.

[Bjarne Lindholdt]

Soloering krever selvsagt mye erfaring, men gir til gjengjeld en frihet til å velge løype, eller ta en pust i bakken; og en deilig lett sekk

[morten]

Har ikke så mye å tilføye, vil bare si at jeg synes veldig mye av det du skrev var veldig fornuftig OKV.

[Ole-Petter]

Hadde en lang diskusjon med min nye østerriske venn Peter i sommer om dette tema. Han har mange års erfaring som lege i Lungau-distriktet med spesialitet på alpint redningsarbeide vinterstid. Tema var mer presist: Å gå alene i fjellet.

Han hadde altfor ofte sett konsekvensen av at folk hadde gått alene i Alpene i Østerrike, og var blitt helt "sær" på dette punktet, mente jeg. Likevel klarte han å påvirke meg litt i "sikrere" retning, selv om jeg selv stort sett mener jeg ikke har tatt sjanser, der jeg har gått alene.

Hans største poenger var, i prioritert rekkefølge, slik de virket sterkest på meg:

Uten mobildekning skal det egentlig ikke så mye til før en blir værende "fast" i fjellet etter uhell.

Selv med mindre hodeskader (etter fall eller steinsprang) kan en miste både evne til å orientere seg, ta fornuftige valg, og klare å ta seg trygt videre ned.

Uhell kommer alltid overraskende; kombinasjoner eller rekkefølger av små faktorer man slett ikke tenkte på at kunne inntreffe samtidig eller i rekke.

Vel, det er mangt og meget å si utover dette, men det er essensen i noe av det som jeg har tenkt litt mer over i løpet av sommeren, selv om jeg mener mine aleneturer ikke er "farlige."

Men jeg merket meg også - og kommenterte - at min kjære doktorvenn kjørte som en gris til tider på smale uoversiktelige veier i Østerrike, og da møtte han seg selv litt i døra...