Med telt i Leirungsdalen - 22. - 24. august 2008

[Ulven]

Etter diverse drømming, planlegging, pakking og studier av yr.no og andre mer eller mindre pålitelige værvarslere tok vi av sted fredag morgen. Vi var Geir, John Inge og Terje.
Været var i og for seg ikke tema, for datoen var spikret for flere måneder siden, og utstyret skulle holde til det meste.
Ruta skulle gå over bandet ved Raudhamran. Siden sekkene veide sitt valgte vi å starte relativt høyt for å slippe å hente høydemetre fra Heimdalsmuen. Parkerte like etter Valdresflya Vandrerhjem og lempet sekker på ryggen.
Målet for dagen var området i nærheten av ”Tyskerplassen”. Fint vær og godt selskap gjorde at turen innover var grei til tross for vekten på ryggen.
Vel oppe på bandet tok vi en god rast og nøt synet innover Leirungsdalen. Tinder og topper lokket der inne. Nede i dalen glimtet det gyllent i den beryktede Leirungsåe, vår eneste bekymring for turen – må vi vade? 500fjell rapporterte jo om sur opplevelse helga før og døpte sågar om elva
Borte på en snøfonn betraktet en flokk rein oss mistenksomt før de stakk sin kos innover dalen. Skummelt med sånne tobeinte gjester.
Vel, vel - en god rast må avsluttes, og sekkene må på skal vi komme inn og få opp teltet.
Stadig gjerrige på høydemetre holdt vi oss oppe i lia - der nede i dalen så det så myrlendt ut. På vei hjem igjen fant vi faktisk ut at det er vel så greit å gå nede i dalen
Eneste utfordring på veien inn var Steindalsbekken med stor sekk på ryggen. For Terje med gamasjer på beina var det bare å finne en passe grunn plass å tråkke over, mens de uten gamasjer måtte ty til spenstige sprang over svaene oppe i småfossene.
Ved ”Tyskerplassen” endte det med at vi slo opp teltet på plassen. Veldig beleilig med litt rennende vann og flatt lende for teltet, selv om det bærer preg av en del bruk. I tillegg har Steindalsbekken rasert området.
Etter leirslaging og middag tok vi en rusletur opp i Steindalen for å sjekke breen. Vi ruslet og gikk, men brekanten lå for langt inne nå. Turen inn dalen satt enda i beina, og steinura ble for plundrete, og kvelden var raskt i anmarsj, retur til teltet… Over oss sto Munken, truende og innbydende på en gang. Flere ganger i løpet av helga funderte vi : ”Kan vi komme oss opp der?”

Lørdag morgen kom med sol – og litt morgentåke. Munken var borte i tåka, samme med det som skulle bli dagens mål – Tjørnholstinden. I løpet av natta hadde vi hatt en regnskur, men det var nok bare for å vekke oss.
Frokosten ble inntatt i strålende sol, og etter hvert dukket kjente topper frem igjen. Dette skulle vel bli bare bra! Vi nøt stunden og klokka løp fort, på tide å komme seg av sted. Mens vi pakket sekkene vandret et par karer forbi, i god fart med et eller annet mål. Dette var de eneste menneskene vi så i Leirungsdalen denne flotte helga!
Så kom det vi hadde gruet for – vading eller… Det var stemning for å beholde støvlene på, og se om det var muligheter for å steingå og eller vasse fort noen steder. Det skulle vise seg å gå riktig så greit. Ved ”Tyskerplassen” er det enkelte grus- og gjørmebanker. Vi kom oss over til disse ved et-tråkks hopp over et grunt stryk. Lengre der ute var det mye småstein som burde kunne balanseres på, og nesten over på andre siden så det smalt nok ut til å kunne hoppe. Geir erfarte at det var gjørme i grusbankene – se opp, det går an å plumpe bra uti dette også.
Planen holdt – vi kom over uten å bli våte i støvlene !
Så bar det oppover bakkene, første mål var Høgdebrotet – langt der oppe. Ikke mye spennede å si om disse oppoverbakkene egentlig. Bakover fikk vi få et bedre utsyn over Kalvehøgdmassivets nordvegg, og etter hvert også Torfinnstinder etc, men Terje som hadde vært her før var svært så spent på været på andre siden av ”kanten”, for synet som møter en her er bare stort! Og forventningene ble innfridd: Besshøe, Glittertind, Surtningssue, Nautgardstinden, Stornubben, Galdhøpiggen, Memurutinder, Smørstabbtinder, Hurrunger og meget mer viste seg frem i all sin prakt! Det supre med denne turen er nettopp dette: Man går og går mot noe som ser ut som en topp der oppe, men litt etter litt bretter landskapet seg ut til et særdeles flott utsyn!
På Høgdebrotet tok vi oss en god rast, og sa hei til resten av de fire menneskene vi skulle møte denne helga. Et par som hadde startet på Vargebakken nådde sitt mål for dagen, de angret nok heller ikke på dagens valg? Toppen lå pyntet i snø mellom steinene. Nede på Steinflybreen sto en flokk rein, en av dem var en stolt bukk med flott gevir.
Veien videre mot Steinflytinden gikk langs kanten av stupet mot Steinflybreen. Litt høyder ble målt, og kandidaten mellom Høgdebrotet og Steinflytinden ser nok ut til å være kvalifisert som en 10-er ja. Skal analysere loggen min litt nærmere, trykkmåleren på Garminen var ikke kalibrert, men den relative målingen sier sitt. Mer data senere…..
Opp bar det etter hvert, snøfonna i skråningen var myk, så valgte å gå på stein. Men snøegga måtte gåes – stilig, og det var så mye greiere enn å ned i sørsiden.
Vel oppe kløyv vi opp på toppblokka og tok oss noe velfortjent godt, knipset bilder og nøt stunden. Kjente steder vi har besøkt før, og steder vi har til gode sto i rekke og rad!
Dagens tabbe ble så gjort : Vi hadde ingen ambisjoner om å følge eggen bort til Tjørnholstinden med vår bagasje og erfaring, så vi begynte å ta oss ned, men på feil sted. Det ble litt for bratt, så sekker måtte fires. Tiden gikk fort nå, men vi skulle nå ned over Tjørnholsoksle okke som. Det var bare å dure på, på Tjørnholstinden ble det middag. Real Turmat pluss noe godt… Enda flere rein kunne betraktes fra oven: Nede i Nørdre Tjørnholet gikk en flokk på breen.
Gjennomgangstemaet kom opp nok en gang under pausen : ”Det hadde ikke vært det samme i regnvær nei!”
Sola sto fortsatt oppe, men hadde tydelige planer om å gjemme seg bak Hurrungene snart.
Her kunne vi ikke bli, mørket ville garantert komme før vi var tilbake ved teltet så det var bare å komme seg nedover. Sola sa takk for seg i en brennende solnedgang da vi sto på bandet mellom Tjørnholstinden og –oksla. Rask tur oppom oksla, og så bar det nedover. Godt å kunne ta snarveier over snø og slippe steinur hele veien. Returen ble liksom en lang vandring mot mørket, og kryssingen av Leirungsåe måtte vi garantert ta i hodelyktlys…..
Det var greit å ha GPS som støtte på veien. Vi peilet oss inn på sporet fra oppoverturen og fulgte dette ned i dalen igjen. Uten dette hadde letingen etter krysningspunktet over elva tatt mye tid i mørket!
Vel tilbake på teltplassen etter 13,5 timer i supert vær og stappfullt av inntrykk – det var godt å krype i soveposen etter litt vask av føtter i iskaldt vann for de som liker slikt om kvelden.
Søndagsmorgenen rant med gnistrende sol etter en natt med rim på teltet. Halvmåne og stjerneklart er ofte fulgt av litt kulde…
Terje valgte å stå opp og se på sola, mens Geir og John Inge tok livet med ro i teltet.
Frokosten besto av stekt bacon, lapper og pannekaker. Sildrebekken hadde fungert som kjøleskap for vakuumpakket bacon – helt greit med ca 2 grader i vannet (?)
Lang god frokost ble etterfulgt av nedrigging og rydding av leirplassen før vi satte nesa hjemover. Nå fulgte vi stien utover dalen, noget lettere enn veien vi gikk inn, litt brattere over bandet ved Raudhamran men allikevel.
Vel tilbake ved bilen var alle tre vel fornøyd – ikke helt utslitt, og noen erfaringer og inntrykk rikere. Ikke våte fra oven, og ikke våte på beina.
Kort oppsummert :
Vading av Leirungsåe kunne unngås med vannføringen på lørdag!
Start dagsturen i tide!
Det hender det er lurt å gå en liten omvei!
Skal du nå tilbake før det blir mørkt – snu i tide!
Solnedgang er tross alt flott å se på!
Det er fint å ha med nok mat – vi led ingen nød!

- DET HADDE IKKE VÆRT DET SAMME I REGNVÆR NEI! :D

PS. Bilder følger

[agno]

Flotte bilder. Må si det rykker litt i gåfoten når jeg ser dette. Skal rekke en tur i Leirungsdalen og omegn før snøen kommer

[500fjell]

Hei Ulven,

Dere var heldigere enn oss ja, selv om det ikke var katastrofe vår helg heller Den vadingen av Leirungsåe gikk bra for dere ja Litt av utfordringen vår var at det småregnet og det gjorde steiner glatte. Var nær ved å dette på ryggen med sekken flere ganger. Etter hvert tok vi på skoa og vadet like greit gjennom vannet. Ser at det har smeltet litt snø virker det som, det er bra! Men i vinter og vår vil jeg gjerne ha nok snø Takk for en fin rapport

[Carl F]

Takk for en fin rapport! Ser ut som dere hadde en fin tur med bra vær, nok mat og god mosjon Flotte bilder også

[Erik]

Takk for artig rapport. Fine bilder. Jeg blir aldri lei av bilder fra disse toppene.

Kort oppsummert :

Vading av Leirungsåe kunne unngås med vannføringen på lørdag!

Start dagsturen i tide!

Det hender det er lurt å gå en liten omvei!

Skal du nå tilbake før det blir mørkt – snu i tide!

Solnedgang er tross alt flott å se på!

Det er fint å ha med nok mat – vi led ingen nød!

Jeg ville føyd til ett punkt til: Ikke ha så sinnsykt schvær og tung sekk Sekkene ser gedigne ut for en liten helgtur sommerstid. Jeg blir ikke overrasket over om mye av utstyret er norskprodusert/designet og basert på modeller designet til militært eller speiderbruk. Men det er forskjell på hva man skal produsere til lite omtenktsomme 19-åringer og hva man produserer til mer voksne fjellklatrere og teltere som tenker vekt. Sekken min på sånne turer er på størrelsen med dagssekkene som dere hadde opp på Tjørnholstind (med liggeunderlag og 2-3 Pringles festet utenpå ).

[Ulven]

Takk for tilbakemelding gutter....

Ja sekken ble jo svære, men vi prioriterte ikke dagstursekker i den store sekken.

Det hadde klart vært å foretrekke på lørdagen!

mvh

Terje