Tre blant Horunger ved en av dem

[ods]

Det var nå gått to år siden jeg sist var på en 2000-meterstopp, så da jeg fikk forespørsel om å være med på en tur til Horungane siste helg, svarte jeg ja. En hyggelig fornorsket danske, Walter, som jeg hadde vært på tur med for mange år siden, driver og samler 2000-metringer. Også den ene av Hans-ene som jeg hadde gått mye sammen med og som også hadde hatt mange turer med Walter, var med. Da yr.no spådde fint vær fredag og lørdag, men ikke søndag, dro vi avgårde torsdag ettermiddag.
Fredag gikk vi på Austabottind, men finværet som var lovet, slo ikke helt til. Tåka lå ganske langt nedover fjellsidene, og vi opplevde også lett snøfall uten at det maktet å gjøre fjellet vått. På toppen gratulerte vi Walter med en ny topp, til og med en kremtopp. Mens vi satt på toppen kom det opp et ungt, hyggelig dansk par bosatt i Sogndal. Det var med andre ord flertall av dansker på toppen. Vi ble sittende lenge å prate.
Enhver ekspedisjon bør jo ha et vitenskapelig aspekt ved seg. Jeg hadde derfor intensjoner om å undersøke om en kunne se fjorden fra toppen (diskutert for et par år siden på fjellforum). Desverre ødela tåka denne muligheten, og det ergret meg.
Tilbake på Vesttoppen satt to hyggelige karer som vi ble sittende å prate med. De hadde tenkt seg videre, men den minst fjellvante syntes det så litt overveldende ut så de valgte å snu her. Det samme gjorde tre ungdommer som kom opp.

Lørdag sto de tre Soleibotntindane på programmet. For å få en rundtur ut av det, valgte vi oppstigning over Lauvnostind. Jeg hadde gått opp her for 10-15 år siden med en annen kamerat og kjente derfor ruta. For å komme ned i skaret mot Nordre uten å rapellere, må en klyve ned en kløft i vestsiden. Et sted nede i kløfta må en henge etter armene for å finne feste for føttene. Nederst må en ut av kløfta rundt et hjørne, og her er det en fordel å ha god balanse.

Dagen før hadde jeg fra veien studert oppgangen til skaret mellom Nordre og Store og kunne bare se en snøflekk som jeg regnet med var grei å passere. Vi hadde derfor valgt ikke å ta med isøkser og stegjern. Nå oppdaget vi at snørenna gikk helt opp i skaret, og vi angret på å ha etterlatt snøutstyret. Da vi kom bort til renna, var snøen hard som betong og umulig å forsere uten utstyr. Til høyre for renna så oppstigningen grei ut, men det var veldig løst. Vi valgte derfor vekselvis å gå tett sammen eller å klyve hver for seg når ingen sto i fall-linjen. Selv om klyvingen foregikk med stor forsiktighet, løsnet en stein som etterhvert tok med seg et helt regiment av steiner og blokker. Med dunder og brak styrtet de utfor og fordelte seg utover breen nedenfor. Vi kom opp til ryggen litt til høyre for dypeste skaret.
Da jeg var på Nordre for første gang på 80-tallet engang, fulgte vi en hylle i vestsiden som gikk helt over til nordryggen, mens jeg siste gang fulgte hylla et lite stykke før vi tok opp på sydvestegga. De andre syntes siste alternativ så bratt ut og ville prøve det første alternativ. En glemmer mye etter mer enn 20 år, og denne hylla viste seg å ha et brudd som ikke så helt enkelt ut. Det hang noen slynger oppe i veggen som vel viste at andre også hadde ansett dette for ikke helt greit. Vi var nok tøffere da vi var yngre. Jeg foreslo å gå tilbake til det første alternativet, og da de andre så hvor greit det var å klatre opp her, kom de etter. Sydvest-egga bort til toppen er tildels meget smal og morsom å klyve. Ett sted var en metode å ta tak over egga og spenne beina mot fjellet og entre bortover. Etter å ha gatulert Walter med en ny topp, returnerte vi til skaret.
På grunn av snøkonsistensen vi hadde erfart, var jeg litt spent på oppgangen til Store for jeg hadde sett fra Nordre at det gikk en lang snørenne oppover på siden av skarpeste ryggen som har flere hammere. Detaljene her kunne jeg ikke huske fra de tre gangene jeg hadde gått her tidligere. Nå gikk det greit å holde seg på fjellet på venstresiden av snørenna. Da vi var kommet nesten på høyde med øverste del av snørenna, var det en hammer som jeg anså for å være klatrebar, men jeg ville først undersøke snøkonsistensen. Denne viste seg nå å ha blitt en helt annen enn det vi erfarte nedenfor skaret. Dermed kom vi enkelt opp på der hvor ryggen flater ut.

På Store Soleibotntind satt det flere mennesker. Vi kom i prat med et ungt par. Hun var dansk og han var sønn av en fjellsportmann i Hamar fjellsportgruppe som jeg kjente navnet på. De slo følge med oss bort på Søndre. Når en følger hyllene til høyre ut av kløfta mellom toppene, ser man en varde på andre siden av et sva. Med knudret fjell ville helningen på svaet ikke være problematisk, men fjellet er nærmest blankpolert og med en svart, kortvokst mose som i tørr tilstand blir rene støvet når den tråkkes på. Dette var med på å minske friksjonen. Dessuten er det meget magert med tak inne ved den loddrette hammeren over svaet. Men alle kom velberget over, og etter en kort stund sto vi på Søre Soleibotntind og kunne gratulere Walter med tredje topp for dagen.
Været var fint og i kikkerten kunne vi se flere personer på ryggen og toppen av Store Austabottind. På oppstigningen til Nordre Soleibotntind kunne vi se to klatrere som tydeligvis hadde gått etter anvisning fra den gamle føreren for Horungane, nemlig ved å gå til høyre etter skaret. De plundret tydeligvis med dette opptaket som er angitt som firerklatring i føreren. Etter å ha tatt fram tauet, kom de seg tydeligvis greit opp. Første gang jeg var på Søndre på 80-tallet, fortsatte vi mot Soleiskaret og gikk ned Berdalsbreen. Nå returnerte vi mot Store. Walter ville ha med seg sekundærtoppen nær kløfta mot Store som han mente hadde 20 m pf. Vi stakk derfor oppom denne. Da vi kom til det før omtalte svaet, syntes jeg det var mer vemmelig å gå ned dette enn da vi gikk opp. Da jeg var kommet over, undersøkte jeg muligheten for alternativer for de andre. Det viste seg da at en grei rute gikk på oversiden av hammeren ovenfor svaet. Vi ventet på det unge paret som var blitt litt etter. Da vi fikk kontakt, gjorde vi dem oppmerksom på den lettere ruta på oversiden av svaet.
Tilbake på Store tok vi en rolig lunchpause mens folk kom og gikk. Utrolig mye trafikk på 2000-metringene for tiden. Det var ensommere og mer villmark her for 25 år siden.
Men vi hadde hatt en av de absolutt flottere dager i Horungane. Hans og jeg hadde permisjon fra våre koner for to turdager, så lørdag ettermiddag bar det tilbake til Oslo.

Jeg har stor beundring for Walter som i en alder av 70 år smyger seg som en myk katt opp de mange hindringer (vel har han erfaring fra Alpene fra yngre dager). Og enda mer imponert er jeg over at han har intensjoner om å få med seg alle topper over 2000 meter som han har ca 40 igjen av.

[Nils]

Jeg har stor beundring for Walter som i en alder av 70 år smyger seg som en myk katt opp de mange hindringer (vel har han erfaring fra Alpene fra yngre dager). Og enda mer imponert er jeg over at han har intensjoner om å få med seg alle topper over 2000 meter som han har ca 40 igjen av.

Ikke verst! Aldri for sent å fullføre samlingen nei. Ikke alle forunt å ha helse god nok til å holde på med en slik fysisk slitsom hobby i den alderen.

Flotte bilder ods! Kjekt med digitalkamera og zoom. Artig å kunne ha muligheten til å få fjellene litt innpå også. Storen bærer navnet sitt med rette på sistebildet ditt.

[Bjarne Lindholdt]

Takk for flott turbeskrivelse fra Austabottind, med fine bilder Ods. Trist dere ikke hadde samme flotte vær jeg hadde på turen min med Lars M i juli.

Jeg har rundet de 65år, men formen blir holdt ved lige med sykling og badminton.

[Erik]

Takk for interessant rapport. Er bare å printe den ut og dra på tur. Bra du ikke er ”utbrent” som eaa men leverer fortsatt solide og reflekterende turrapporter.

Ellers er det artig å lese en førstegenerasjon 2k-samlers inntrykk av å være på gamle trakter igjen, selv om det er litt irriterende hvordan gamlekara klyver seg opp steder jeg hadde forlangt tau.

Er retrokult med nikkers!

[kjesso]

Enhver ekspedisjon bør jo ha et vitenskapelig aspekt ved seg. Jeg hadde derfor intensjoner om å undersøke om en kunne se fjorden fra toppen (diskutert for et par år siden på fjellforum). Desverre ødela tåka denne muligheten, og det ergret meg.

Viss du køyrer frå Fodnes innover mot Årdalstangen, ser du dei tre topp-punkta på toppen frå bilen, like før du kjem til Naddvik. Vegen ligg nokre få meter over fjorden akkurat der, så sjansen for at du ser saltvatn frå toppen er stor.

E

[jarmol]

og her er eit lite bildebevis frå dagens tur...

Beklagar kvaliteten, men hadde ikkje med meg telelinse så har måtta klippe eit utsnitt av eit BETYDELEG større bilde

[ods]

Ja, da skulle denne saken være oppklart med jarmol sitt bilde.

[morten]

Flott og informativ rapport ods, leste den med både glede og interesse.

Har stoppet bilen flere ganger nede på veien der nede og sett opp på Austanbotntinden. Så den fjord til sjefstoppsiktelinja der var jeg klar over. Det er vel ingen andre punkter på fastlands-Norge som har 2204 meter vertikal utsikt?

[kjesso]

Det er vel ingen andre punkter på fastlands-Norge som har 2204 meter vertikal utsikt?

Dette lærte eg frå ein liknande tråd - eg gidd ikkje leita han fram no, men i alle fall: Viss du går eit titals høgdemeter oppover i byggjefeltet i Årdalstangen, ser du Storen.

E

[oyvindbr]

Er det brattere enn det ser ut til på det første bildet, det av svaet/toppryggen mot Store Austabotntind? Syntes plutselig ikke at det så så ille ut der, men man kan jo aldri vite. Noen som har noen formening om hva som er smalest av skrevepartiet på søregga på Uranostind og svaegga opp mot Store Austabotntind? Virker som om Austabotntind er litt greiere... Måtte den være det!!

Jeg har haugevis av ganger sett Store Austabotntind fra veien rett før Naddvik. Var den synlig visste jeg at jeg ville få knallvær i Årdalsfjella

[Busken]

Jeg oppfattet Uranos som klart mer utsatt enn toppryggen ut mot Stor Austanbotntind. De siste meterene mot selv toppunktet på Austanbotntind, derimot er veeeldig luftige. Det er ikke uvanlig å sikre seg med tau ut der.

[jarmol]

Det er vel ikke å gå langs selve toppeggen som er det skumleste på Austanbottstind (bortsett fra det veldig luftige partiet helt opp mot varden), men klyvingen på nordsiden fra skaret mellom V1 og Store og opp til toppeggen. Breen på nordsiden har smeltet en hel del nå så man går på høyresiden og oversiden av snøen.

[Bjarne Lindholdt]

Er det brattere enn det ser ut til på det første bildet, det av svaet/toppryggen mot Store Austabotntind? Syntes plutselig ikke at det så så ille ut der, men man kan jo aldri vite. Noen som har noen formening om hva som er smalest av skrevepartiet på søregga på Uranostind og svaegga opp mot Store Austabotntind? Virker som om Austabotntind er litt greiere... Måtte den være det!!

Jeg har haugevis av ganger sett Store Austabotntind fra veien rett før Naddvik. Var den synlig visste jeg at jeg ville få knallvær i Årdalsfjella

Ja det er bratt, men bare klyving på Store Austabotntind. Når fjellet er tørt er det ikke bruk for noe klatreutstyr

Se turen min: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13481&highlight=

Jeg vil tro søregga på Uranostind er smalest.

[oyvindbr]

Det er svaet jeg har tenkt mest på ja, men har også hørt om smale partier på toppegga. Ja det ser ganske ille ut siste biten til toppvarden!

Men da vet jeg at jeg ikke har med ei ny Uranosegg å gjøre Takk for svar!

[Nils]

Er det brattere enn det ser ut til på det første bildet, det av svaet/toppryggen mot Store Austabotntind? Syntes plutselig ikke at det så så ille ut der, men man kan jo aldri vite. Noen som har noen formening om hva som er smalest av skrevepartiet på søregga på Uranostind og svaegga opp mot Store Austabotntind? Virker som om Austabotntind er litt greiere... Måtte den være det!!

Det er brattere enn det ser ut på første bildet ja. Passasjen hvor eggen smalner av og stiger opp mot store Austanbotntinds topprygg, med snøfonna på venstre hånd, har du et bilde av her:

https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=12197

I turrapporten til "eaa" fra vår Austanbotntravers, ligger det ute et bilde av dette klyvepunktet sett oppover:

https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=4249

[Busken]

Husk at du er tøffere enn de fleste til å klyve, Bjarne. Vi så flere som sikret på det strekket jarmol nevner da vi var der på tørt føre. Og som jarmol nevner, er nok det klart mer krevende enn selve toppryggen.

[oyvindbr]

Takk for mer info! På siste bildet til Nils ser det tross alt greiere ut enn på Uranos. Men forholda er viktige! Håper å skaffe meg klatresele innen framstøtet mot Austabotntind. Kjenner en kompis i Sogndal som skal ha med sikringsutstyr. Så kan jeg hekte meg på om jeg psyker ut. Egentlig veldig interessant passasje det der!

[Bjarne Lindholdt]

Husk at du er tøffere enn de fleste til å klyve, Bjarne. Vi så flere som sikret på det strekket jarmol nevner da vi var der på tørt føre. Og som jarmol nevner, er nok det klart mer krevende enn selve toppryggen.

Om jeg er tøffere enn de fleste til å klyve er spørs, men jeg er vant med høyde etter mange toppture aleine, og liker meg i stupene

[ods]

Er det brattere enn det ser ut til på det første bildet, det av svaet/toppryggen mot Store Austabotntind? Syntes plutselig ikke at det så så ille ut der, men man kan jo aldri vite. Noen som har noen formening om hva som er smalest av skrevepartiet på søregga på Uranostind og svaegga opp mot Store Austabotntind? Virker som om Austabotntind er litt greiere... Måtte den være det!!

Jeg har haugevis av ganger sett Store Austabotntind fra veien rett før Naddvik. Var den synlig visste jeg at jeg ville få knallvær i Årdalsfjella

Første bildet er ikke det omtalte svaet, men toppryggen mellom midtre og høyeste pukkel. Nå har du fått flere svar og bilder av det virkelige svaet. Austabottind er som flere påpeker, enklere enn sydegga på Uranostind.

Eneste gang jeg har brukt tau på Austabottind, var min første tur på toppen hvor jeg hadde med min eldste sønn som da var 14 år. Han ønsket tausikring opp det omtalte svaet og dessuten opp på det luftige topp-punktet.

Som en kuriositet må jeg nevne at da jeg var på toppen sammen med en kamerat for 7-8 år siden, tok vi igjen to godt voksne karer (i syttiårene tenker jeg) før Vesttoppen. Da vi kom i prat, fortalte den ene at det var rundt 40 år siden han sist var på toppen og det var om vinteren. Jeg begynte å regne etter og fant at dette måtte være omkring første vinterbestigning. Jeg spurte han derfor rett ut om han var Bjarne Ugelvik ( som hadde mange førstegangs vinterbestigninger sammen med Arne Randers Heen). Jo, ganske riktig, det var ham.

Dette året lå det snø helt ut på kanten av svaet, så vi måtte gå snøbakken. Men det var greit for vi hadde med isøkser. Da vi kom tilbake til snøbakken etter å ha vært på toppen, møtte vi Bjarne Ugelvik og kameraten i snøbakken hvor de sikret med tau.

[oyvindbr]

Takk igjen for info! Syntes bare det ligna sånn. Men det var jo nesten for godt til å være sant da. Trur det skal gå bra med sikring likevel

Interessant dette møtet på toppen da! Første vinterbestigning og greier, da er man tøff og uredd

Er vel ikke bare bare å sikre på vinterføre på akkurat denne toppen. Var han på toppvarden også på vinterbestigningen? Har hørt om andre som sier at akkurat toppvarda må de droppe vinterstid.

[Bjarne Lindholdt]

Takk igjen for info! Syntes bare det ligna sånn. Men det var jo nesten for godt til å være sant da. Trur det skal gå bra med sikring likevel

Interessant dette møtet på toppen da! Første vinterbestigning og greier, da er man tøff og uredd

Er vel ikke bare bare å sikre på vinterføre på akkurat denne toppen. Var han på toppvarden også på vinterbestigningen? Har hørt om andre som sier at akkurat toppvarda må de droppe vinterstid.

Toppvarden har jo bøttetak, så viss ikke høydeskrekk er noe problem er det veldig enkelt å komme seg opp dér.

På turen min med Lars M ble nista spist på varden, og familien på 4 som kom etterpå ble med, slik vi var 6 på Toppvarden.

[Rune]

Spiste du virkelig nista på toppvarden på St. Austadbotntind ..... Hvis det er tilfelle, er du neigu ikke mye skvetten for høyder. En annen ting, det kan da ikke være plass til 6 personer ute på den lille knausen av en varde. Det er jo både liten plass, smalt og luftig!

Hvis du har noen bilder av denne lunchen, så vil jeg gjerne se dem .....

(Når jeg var der, sikret vi hver enkelt som skulle ut på varden, og én av gangen! Et fall her, ville jo få fatale konsekvenser).

_____________________________

Rune.

[Rune]

Bjarne Lindholt: Er du virkelig så arrogant at du ikke vil svare på mitt spørsmål m/kommentarer .....

____________________________

Rune.

[Bjarne Lindholdt]

Bjarne Lindholt: Er du virkelig så arrogant at du ikke vil svare på mitt spørsmål m/kommentarer .....

____________________________

Rune.

Beklager, jeg her vært opptatt av andre gjøremål

Svaret mit er: På grunn av lite plass på varden, ble det ikke tatt bilder av folk på varden, men bilder fra varden!

Vi hadde ikke med et vidvinkelobjektiv med så ekstrem kort brennvidde, som det kreves til oppgava.

Viss du ikke har vært på varden er det litt vanskelig å skjønne, men på den side av varden som vender ut mot stupet er det en ganske stor

flat stein å sitte på, som ikke ses fra den side en kommer opp

Kansje det er andre her på FF, som kan redegjøre for spørsmålet?

[Rune]

Ok, takk for svaret! Det ville imidl. vært en enkel oppgave å ta et bilde mellom varden og nærmeste pukkel (da ville du fått med hele følget uten vidvinkel).

Husker ikke helt i detalj hvordan det ser ut rundt varden, men det er ikke mye å gå på .....

____________________________

Rune.