Prosjekt 2000: Svånåtindene og Langvasstindene (Dovrefjell)

[Gunnar]

Jeg hadde hele syv topper igjen å gå i Dovrefjellmassivet. Fire av disse skulle bestiges denne lørdagen midt i august med Morten H. som turfølge. Yr.no var klarert for godt vær, men det virket ikke direkte lovende i det vi tok syklene fatt inn mot Maribu ti på åtte. En enslig hann og en liten flokk med moskus i veikanten minnet oss om at vi var på Dovrefjell.

Vi møtte Ole Petter - hyppig skribent på Fjellforum - på vei inn til sykkelparkeringen. Han var langt å foretrekke som turfølge fremfor den tredje bølingen med moskus vi passerte under anmarsjen til Store Svånåtinden (2209 moh.). Hvis "steinene" rører på seg, er sjansen stor for at det er moskus...

Uten å forhaste oss brukte vi fire timer opp til toppen via den sleipe østryggen som ikke krevde bruk av tau. De siste 200 høydemeterne hadde snøen funnet hvile på hyllene, og på toppen var det nesten sammenhengende nysnø.

Vi tok farvel med Ole Petter som hadde kommunetopp-planer lenger sør, og labbet i vei langs dette høyfjellsplatået som vel må kunne kalles Dovrefjells (bananformede) "Table mountain" (Cape Town, Sør-Afrika). Ikke på et eneste sted langs det fem kilometer lange strekket fra Store Svånåtind, via Nordre Svånåtind (2004) og Vestre Langvasstind (2046), til Østre Langvasstind (2085) viste barometeret lavere enn ca. 1920 moh. Underveis er det to mulige returruter mot øst - nedgangen mot skaret vest for Bruri (2001) (krever rapell), eller den enklere nedstigningen fra "kollen" (ca. 1960) sør for Vestre Langvasstind. Vi hadde ambisjoner om å "raske" med oss Bruri på returen, men valgte til slutt den enkleste returen via kollen på ca. 1960.

Underveis til Østre Langvasstind fikk vi stifte bekjentskap med det lille "hakket" ned fra Vestre. Her lå det et nylontau. Selv syntes vi det var greit å rapellere ned de fem-seks loddrette meterne med det tauet vi hadde båret med oss. Den siste ryggen mot Vestre var en artig overraskelse uten klatreutfordringer, og med rik anledning til å studere oppganger til Larstind.

Returen til sykkelparkeringen nær Maribu skjedde uten dramatikk. Virkeligheten begynte nå å innfri forventningene skapt på yr.no. Morten Husom og jeg var skjønt enige om at det var like greit at moskusen var som sunket i jorda.

Ved syklene fant jeg en detonert 155mm granat på 40-50 kilo jeg mente ville skape begeistring hjemme hos poden på 8. Viljen til å glede sank imidlertid under kritisk nivå før jeg rakk halveis frem til bilen, og granaten ble dumpet i veikanten til senere anledning. Jeg får et forklaringsproblem på hjemmebane etter dette. Får påstå at granaten inneholdt anriket uran og kan gjøre oss radioaktive.

Det er uansett slik det kjennes ut etter en velykket fjelltur med godt turfølge.

Gunnar
http://gunnarfermann.zenfolio.com/

[Ole-Petter]

Fint at dere fikk bra vær resten av dagen, da! Jeg skal ha bedre vær før jeg går der igjen - blitt kravstor med tiden...

Det ble kommunetopp i Øyer, på gress/myr-underlag neste dag i sol - fin avveksling til ura på Dovre.