Stetind, Raudalstinder og Larstind den 14. og 16. august 2008 i tåke og regn

[askogvoll]

Frem til nå har yr.no stort sett vist riktig vær, men på disse to dagene, var nok ikke det varslede været det som stod på pc skjermen. Til tider var det veldig vått og utrivelig i fjellet, og både Mayhassen og meg hadde nok det i tankene på torsdag da det regnet som mest, ”hva i all verden gjør jeg her oppe på fjellet nå”?

Torsdag 14. august:

Startet fra Gjevilvasshytta tidlig denne morgenen, og var innom Statoil Dombås for de vanlige rutinene som gjaldt å kjøpe seg en bollepose og fylle opp kaffekoppen. Været hadde ikke vært lovende frem til da fordi jeg hadde kjørt med konstant regn i halvannen time allerede. Ikke før jeg svinger inn til Leirdalen så letter det halveis opp og det slutter å dryppe på bilruten. ”Kanskje værvarselet stemmer allikevel”, tenkte jeg. Møter på Øyvind og Håvard som begge er noe lunkne til å gå i fjellet, men etter en kopp kaffe på Leirvassbu så blir det allikevel tur. Håvard skulle slappe av denne dagen siden han hadde de toppene Mayhassen og jeg skulle på.
Håvard følger oss til foten av Stetind der blåløypen starter, hvor Mayhassen og jeg fortsetter videre. Det regner ikke, og til tider så får vi faktisk øye på nesten alle Raudalstindene. Rundt klokken 11.00 står vi på toppen av Stetind og får se ingen verdens ting. Tåken dekker for all utsikt, men hva gjør vell det når det er meldt bedre vær utover dagen!!?
Etter en spennende elvekryssing ca 500 meter før broen ved Gravdalsdammen (for å spare tid selvsagt), går ferden mot Vestre Raudalstinden. Går i kanten av breen, og regnet viser seg ikke før vi er 500 meter fra toppen. Fjellet blir vått, og tempoet synker drastisk i det at det er glatt og sleipt, og sikten nærmer seg nesten null. Ferden går videre mot Store Raudalstinden og sikten er ikke noe bedre der. Klarer å gå en liten 360 før vi trasker videre mot Austre Raudalstinden. Hvor godt er det ikke å kunne stå på snøfonner i nedoverbakker. En kilometer før toppen av Austre Raudalstinden begynner regnet virkelig å ligne på en sur dag på vestlandet, og det er ikke mange plaggene som holder seg tørr nå. Våt mose, vått fjell og en konstant strøm av regn mot ansiktet gjør toppbesøket lite hyggelig. Vi får heldigvis hjelp av en bre til å komme oss ned de neste 400 høydemetrene, og det blir en lang marsj tilbake til Leirvassbu. Før jeg returnerer tilbake til Oppdal samme kveld.

Dagens topper var:

- Stetinden – 2020 moh
- Vestre Raudalstinden – 2059 moh
- Store Raudalstinden – 2157 moh
- Austre Raudalstinden – 2086 moh

Lørdag 16. august:

Hadde lenge drømt om disse to toppene på Dovre, og i fint vær skulle jeg ta dem. Yr.no lovet meg skikkelig fint vær denne dagen, og jeg stod opp klokken 04.00 denne morgen for å få oppleve dovre i sol og god varme. Temperaturen synker stadig og ved nasjonalparkgrensa i tåka viser temperaturmåleren i bilen bare 4 grader celcius. Ikke akkurat noen storvarme, og med en utrolig fuktig luft og 100 meter sikt så er skepsisen til en blå himmel og fint vær tilstede. Men mye kan skje på to og en halv timers mars til foten av Larstind trodde jeg. Møter noen andre tinderanglere som spiser frokost og gjør seg klar til Snøhetta traversen.
Jeg går og går gjennom Svånådalen som kan føles noe lang der jeg får se noen rein. Etter to og en halv time er jeg fremme ved en stor stein som jeg finner ved vannet som er 1642 moh. Spiser et kjapt måltid samtidig som jeg observerer Larstinden. Toppen på Larstinden er dekt av skyer, og regndråpene er i luften. Fjellet er vått og sleipt, og skepsisen for å klare toppen denne dagen er tilstede. Siden jeg går alene og usikret hadde jeg sett meg ut en rute på forhånd. For å kunne unngå å måtte gå ned det vanskelige punktet til sekundærtoppen på Larstinden (som for øvrig er Norges nordligste 2K topp), hadde jeg bestemt meg for å gå snørennen til skaret. Hadde lest på forhånd at denne rennen kunne være noe uggen, og med dødsulykken på 1990 tallet i tankene var jeg noe nervøs på forhånd. Går opp til der rennet starter, hvor jeg må ta meg opp gjennom en rennende elv og mye vått fjell før jeg får komme til rennen. Liker meg ikke spesielt godt i rennen, og det allerede før jeg kommer til snøen. Rennen ser ikke så bratt ut fra bunnen, og jeg går et par meter med bare isøks før jeg finner ut at jeg vil ikke gå her uten stegjernene. Bruker isøksen flittig, og med en klum i halsen da jeg nærmer meg halvegs i rennen. Det er veldig guffent her oppe, og med regndråpene som treffer ansiktet og vannet som sildrer nedover de blanke fjellsidene er jeg ikke mye høg i hatten. Mens jeg tar meg en liten hvil halvegs i rennen ser jeg hvor bratt det er, og det er først nå jeg ser hvor store konsekvenser en utglidning kan ha her. Starter jeg først å gli her har jeg flaks om jeg klarer å holde meg fast i snøen før jeg villet blitt kastet ned av min egen tyngde i steinura. Må sparke feste et par steder i renna der isen er synlig, og det er utrolig godt å være på fast fjell igjen. Det er allikevel ganske løst ovenfor snøen, og jeg føler ikke noen trygghet før jeg står nede i hakket mellom Larstinden og sekundærtoppen. Setter fra meg sekken i skaret, tar med kamera og noe snacks til toppen. Jeg går til toppen via venstresiden, og finner ikke de to ”tunnelene” som det har vært snakket om. På toppen mangler jeg selvsagt utsikt, og har det litt i tankene om hvordan det blir å passere rødpunktet usikret på vått fjell. Noe jeg var sikker på var at jeg ikke ville returnere via snørenna.
Kommer ned til sekken, hvor jeg studerer klatrepunktet som er gradert til 3. Selv om fjellet er dyvått, så er det god friksjon. Synes ikke klatrepunktet ser så utsatt ut, og om jeg ramler, så ramler jeg ikke så langt. Skoene får godt feste i fjellet, jeg finner gode tak opp risset. Går videre og til venstre hvor vegen nesten sier seg selv. Personlig så synes jeg at renna var mye verre enn klatrepunktet, men vet ikke helt hva andre synes. Resten av turen går for så vidt ganske lett, og jeg er tilbake ved bilen etter 8 timer. Returnerer til Oppdal hvor jeg drar på den årlige ”plattdansen”.

- Larstinden – 2106 moh
- Nørdre Larstinden (Larseggen) – 2070 moh

Takker for en spennende og våt avslutning på sommerferien.

[Atomsilda]

Det er rart at vi i det hele tatt gidder å gå på toppturer i dårlig vær!! Vi vet jo at det er så stor forskjell på å ferdes i høyfjellet når det er godvær!! Bedre bilder blir det også, men vi er jo noen særinger vi, som vil på tur uansett når vi har mulighet....når det er en bitteliten mulighet for at det kan bli en solstråle eller to. Kan jo ta turen en annen gang i godvær da... Larstind i godvær er vel litt triveligere sikkert...Yr.no har bommet kraftig flere ganger i det siste så nå får jeg håpe den trenden snur!! Har ikke vært på Dovre ennå så der er det mange tinder igjen...

[askogvoll]

Du kan nok bare glede deg til Dovre Atomsilda, men det er noe med elementene som tiltrekker meg selv om det ikke er blå himmel. Av og til kan det bli for mye, noe en tidligere erfaring i Skjåk fjellene ga meg, men allikevell så er det greit å ha noen turer i året med andre værforhold enn bare fint vær. Er greit å vite hva man skal gjøre om det kommer vær som man ikke har forberedt seg på..

Larstind er nok en utfordring du kan glede deg til, og jeg gikk der med nysnø og vått fjell, men synes at snørenna var det værste selv om jeg trodde at det skulle være klyvepunktet opp til Nørdre Larstinden som skulle være det værste (selv om jeg gikk dette på vått fjell). Dette er selvsagt en subjektiv opplevelse.

Alex