2 skiturer på 24 timer

[morten]

Etter nesten en ukes uavbrutt stillesitting måtte jeg bare til fjell.
Fredag kveld etter middag reiste jeg til Lykkja, ca. 10 km. inn for Beitostølen. Her ved bommen, hvor man kjører over Slettefjellet til Vang i Valdres om sommeren parkerte jeg bilen der snøen hindret videre fremkommelighet.... ...
Klokka var 7 og det begynte å bli skyggefult på denne siden.

Jeg kunne gå nesten uavbrutt fra 700 moh (måtte bære skiene et kort stykke på veien) og fra halvråtten snø i starten ble det senere halvråtten skaresnø før en slags tørrsnø regjerte over 13-1400 meter.

Jeg gikk den forholdsvis direkte sommerruta, og kom greit opp selv om de slitte skifellene gav en del ekle glipptak. Til slutt stod jeg på toppen av Mugnetinden (1738 moh), en av de ubetinget flotteste utsiktspunktene mot Jotunheimen fra syd. Man er høyt, og ikke minst så nære. Spesielt mot Svartdalen og Uranos / Mjølkedalsbreen ser man kjempeflott. Det var delvsi overskyet, men en stripe klar himmel i nordvesthorisonten gjorde at jeg bestemte meg for å vente på solnedgangen for å se om det ville bli et fint lys.

Jeg ventet og jeg ventet, mens jeg stirret innover Jotunfjeldene.

Til slutt kom sola, men det meste av fjellene vendte skyggesiden sin mot meg, og det ble ikke det store lyset. Jeg tok et par bilder, og innen jeg hadde fått av fellene og pakket sammen sakene, var fingrene stivfrosne. På vei ned ble selvsagt lyset flott. En rød ildsøyle stod over Mjølkedalstinden, mens en brennende rød himmel var å se over siluttten av tindene der i nord.

Nedkjøringen ble ganske slitsom, det begynte å bli småmørkt, og sist ukes store snøfall gjorde at det var stort sett hvitt over alt. Mangelen på lys gjorde at alle konturer forsvant. Det er alltid ekkelt når du tror du kjører rett frem og plutselig går det bratt ned, men ned kom jeg - snøen bar meg faktisk greit nesten helt til bilen.

Egentlig skulle jeg vært lenger vest denne helga, men usikker værmelding gjorde at jeg ikke orket tanken på lang kjøretur. To planlagte turprosjekt med andre ble skrinlagt på grunn av lange avstander og usikre værmeldinger. Jeg hadde likevel et behov for å komme meg litt bort fra 17. mai maset.

Ved ti-tiden kom jeg meg avgårde mot Valdresflya. På riksvei 51 mot Beitostølen ble jeg fanget inn i 17. mai tog 3 ganger, og jeg må innrømmet at tredje gangen var det ikke gøy lenger.

For å få med meg en ny topp bestemte jeg meg for å gå på Austre Nautgardstind, den eneste toppen i dette massivet som jeg manglet. Turen starter lavt i et forholdsvis snøfattig område. Jeg bestemte meg for å gå kjerreveien mot Russvatnet et stykke, noe som var et uklokt valg. Ski av Ski på ski av ski på ski av... osv.. Til slutt gadd jeg ikke mer og strevde meg på råtten snø til over skogbeltet. Herfra kunne jeg stort sett sikksakke meg på snøfelt oppover mot sydsiden av Russli Rundhøi. Her gjorde jeg en tabbe. Jeg rundte sydutløperen og kom inn mot den bratt bekkedalen høyt oppe i siden. Alternativene var klare, enten gå opp på Russli Rundhø, gå tilbake og ned i bekkedalen, eller fortsette bortover siden til jeg kom ned i bekkedalen. Jeg valgte de siste, men i 45 graders helling med tynt snødekke på steiner, stedvis bare steiner, og en helling som ble enda brattere nedover var det litt guffent, men det gikk bra denne gangen også.

Uflaks hadde jeg i alle fall. De fleste toppene sydover i Jotunheimen var under skyene, men Nautgardstindmassivet var hele tiden pakket inn i hvitt ull.

Jeg valgte meg derfor ut en rett kurs mot østtoppen og gadd ikke en gang tenke på å ta med meg hovedtoppen.

I total white-out kom jeg til toppen, snudde og kjørte ned igjen, denne gangen på nordsiden av Russli Rundhøi. Her var snøen bedre, men likefult litt ekkel med et tørt skaraleg som man hele tiden brakk igjennom - Ved å følge et bekkefar kom jeg meg nesten ned til tregrensa på ski, og dette var en mye bedre vei å gå.

Dette var 17. mai og alle nordflankene i fjellet var kritthvite. Fra ca. 1200 meter og oppover. Mye av det stammer fra forholdsvis nyankommet snø, men inntil videre er det flotte skiforhold i østjotunheimen. Steder som har vært totalt avblåste tidligere i vinter er nå kritthvite, bl.a. fordi denne maisnøen har vært tyngre og ikke blåst bort så fort som snøen tidligere i vinter.

Jeg var nede ved bilen etter ca. 7 timers tur, ganske fornøyd med meg selv, mindre enn 24 timer etter Mugnetindturen tok til hadde jeg tilbakelagt over 40 km og mer enn 2300 høydemetre...

I dag har jeg hviledag, noe som ikke er så vanskelig med dette været. (fjellene er i dag innhyllet i graut)..