Knallvær og såre føtter i Visdalen - 23.-26. juli

[Lars Tore]

Endelig ble det tid for årets ferietur, noe som betydde nye fjellopplevelser, og forhåpentligvis nye 2000-metre.

Planen var at jeg, sammen med foreldrene mine, skulle tilbringe en ukes tid i Visdalen i Jotunheimen, med et telt oppe i dalen som base. Herfra skulle vi gå på så mange topper som formen og været tillot. Vi hadde ingen klare planer for hver dag, og ingen tidsrammer, bortsatt fra at vi måtte begynne å snu nesen hjemover etter en ukes tid.

Etter å ha studert værmeldinga nøye i tida før vi dro, viste det seg at dette kom til å bli ei uke med knallvær. På tirsdag ble bilen pakket, og vi satte kursen sørover i solskinnet. Vi nådde Spiterstulen rundt kl. 6, og etter to transportetapper (hadde jeg da visst hvor lite av utstyret jeg kom til å få bruk for hadde vi nok greid det med én) fram og tilbake fra bilen, hadde vi etablert leiren i lia ovenfor Gamelsætre.

Onsdag: Leirhøe

Den første turdagen opprant nokså gråere enn dagen før, med skydotter rundt de høyeste toppene, men etter hvert ble det mer og mer blå himmel. Vi ble enige om å starte med en enkel topp som alle tre ble med på: Leirhøe. Det ble avgang litt over kl. 9, og vi begynte å trave opp den bratte lia langs Leirgrove. Denne ble etter hvert krysset, og vi fortsatte opp til ca. 1600 moh, før vi svingte til høyre og fulgte den brede ryggen opp mot Leirhøe. Hittil hadde været vært fint, men nå begynte skodda å komme sigende, og når vi kom opp i 2000 meters høyde, var det lite sikt å snakke om. Her var det også snø hele veien til toppen. Vi hadde brukt god tid opp, og nådde ikke toppen før kl. halv 2, med bare snø og skodde å se rundt oss. Videre ble vi enige om å gå via Veoskardet ned igjen. Her måtte vi forsere en nokså bratt snøbakke, før jeg tok en avstikker opp på Leirhøe Sør. Denne lå under skodda, så jeg hadde en fin utsikt mot Veobrean, Veodalen og toppene rundt. Deretter gikk vi ned steinura til Hellstugubreen og fulgte stien langs Hellstuguåe tilbake til leiren.

Oppsummering: 2 nye 2k-topper etter 8 t. og 15 min. på tur.

Torsdag: Urdadalsryggen

Denne dagen våknet vi til blå himmel over Visdalen - nydelig turvær! Vi ble enige om å prøve på første del av Urdadalsryggen i dag, altså opp til Store, videre til Midtre og retur via Semelholet. Det ble forholdsvis sen start i dag; kl. 9.45 begynte fader’n og jeg å traske opp dalen langs DNT-stien. Vi passerte Urdadalsbekken før vi begynte å skrå oss opp mot ryggen til Store Urdadalstinden. Det ble etter hvert mange høydemeter, og det ble nokså slitsomt i varmen. Vi kom etter hvert til ei bratt snøfonn, som vi lett kunne ha gått rundt i steinura, men, mest for å få prøvd utstyret, tok vi på stegjern og isøks og gikk strake veien opp. Etter hvert ble det bedre og bedre utsikt mot Hellstugutinder, Bukkeholstinder, Kyrkja og selvsagt Visdalen. Videre opp på ryggen, omtrent der den begynner å svinge mot sør-sørøst, ble det smalere, så vi holdt oss en god del på vestsiden av ryggen her, hvor vi måtte ta hendene til hjelp flere steder, men det var langt fra vanskelig under de optimale forholdene vi hadde. Toppen ble nådd kl. 14.30, og vi kunne nyte den flotte utsikten i hjertet av Jotunheimen. Videre fortsatte vi greit ned ryggen mot Midtre.

På vei ned ryggen fikk vi plutselig høre et brak, og fikk se noen store steiner i full fart på vei ned noen snøfonner ned mot Semelholet! Forskrekkelsen ble enda større da vi oppdaget at det gikk folk like ved der steinene stoppet!! De fikk seg sikkert en real støkk etter den opplevelsen… Dette skjedde et godt stykke foran oss på ryggen, så jeg antar at vi kan renvaske oss selv for å ha utløst det, men etter dette ble vi langt mer oppmerksomme på hvor vi plasserte føttene.

Før vi begynte stigninga opp til Midtre, traff vi på den etter hvert så kjente karen som står her med ryggsekk og lue. Det tar vel ei stund før han finner veien til toppen...

Videre til Midtre ble det en del klyving, men også her var det greit nok å komme til toppen, og vi ble belønnet med nok en nydelig utsikt.

Klokka nærmet seg nå 17, og vi begynte på returen ned til Semelholet, hvor isen på Semelholstjønne så ut til å ha sprukket opp betydelig mer i løpet av denne varme dagen. Nedi steinura var det, som raset tidligere på dagen hadde vist, en god del løst, men med en god porsjon forsiktighet gikk det bra. Vi benyttet oss også av noen snøfonner, som sparte oss for mye tid. Nede i Semelholet gikk det greit ned til Visdalen, og vi gikk derfra tilbake langs stien til leiren. Under kryssinga av Urdadalsbekken presterte jeg å skli på en av steinene, med det resultat at skoene ble søkkblaute til resten av returen.

Oppsummering: 2 nye 2k-topper etter 11 t. og 10 min. på tur.

Fredag: St. Tverråtind

Fortsatt finvær, så dagens plan var å gå over Tverråtindene, fra Midtre til Store. Også i dag ble det sen start: kl. 10.15 begynte vi å gå og krysset kloppa over Visa, som ikke lå lenger enn 300-400 meter unna leiren. Herfra gikk vi et stykke nedover dalen før vi fortsatte inn i Tverrådalen langs Tverråe. Denne skulle vise seg å være veldig stor, og etter flere forsøk på å steingå den, måtte vi endre planen. Vi baserte nå på å krysse elva lenger oppe i dalen, for så å sette kursen for Store Tverråtind. Men vi fant raskt ut at å steingå elva ikke ble noe enklere lenger oppe, så det ble til at vi måtte vade den like under brekanten, hvor den er splittet i flere løp og har forholdsvis lite strøm. Det var en heller kald opplevelse! Etter å ha fått tørket føttene på en solvarm stein på den andre siden, bega vi oss opp mot Nedre Tverråbandet. Noen steder tok vi sjansen på å gå et lite stykke ute på breen, da spor fra den samme dagen gikk her. Like før Tverråbandet bestemte jeg meg for å gå oppom Lindbergtinden, mens fader’n gikk opp til Tverråbandet. Her var det ei nokså bratt snøfonn, men snøen var veldig grei å gå i, så isøks/stegjern ble unødvendig. Ovenfor snøfonna var det litt småklyving vestover til toppen. Dette er virkelig en flott topp, som ligger midt mellom Nørdre Illåbreen og Tverråbreen, med et mylder av tinder rundt. Mens jeg satt på toppen, hørte jeg et ras i Bukkehøes østvegg, like ved meg – nok en påminnelse på at dette er rasutsatt terreng.

Etter ei kort stund på toppen gikk jeg tilbake samme vei til Tverråbandet, hvor fader’n ventet. Herfra fortsatte vi opp den forholdsvis lettgåtte ryggen til Store Tverråtind. Oppe på selve vestryggen lå ei lita snøfonn ut mot Svellnosbreen, som var fristende å gå opp på, men som så ut til å lede bratt ned mot breen på den andre siden. Enkelte steder holdt vi litt ut til høyre (sør), men for det meste var det greit å gå oppe på ryggen. Oppe på toppen åpenbarte det seg en utsikt som jeg tror må være den flotteste jeg noen gang har sett. På en dag som denne kan man se omtrent hele Jotunheimen og mer til, og det er ikke noe småtteri: tinder og breer så langt øyet kan se!

Returen hadde vi sett ut nede fra bandet: ei bratt snøfonn som startet like under toppen, og gikk hele veien ned til Tverråbreen. Etter litt problemer med løse steiner kom vi oss greit ned på snøen, og kom oss dermed ned nesten 500 høydemeter i løpet av 10-15 minutter!

Videre fulgte vi samme vei som vi hadde kommet, til vi kom til brekanten. Her holdt vi høyden på nordsiden av dalen, til vi kom inn på stien fra Svellnosbreen. Her ble breelva enkelt krysset på bru, før vi fortsatte til Spiterstulen, og tilbake til leiren.

Oppsummering: 2 nye 2k-topper og 11 t. og 40 min. på tur.

Lørdag: Spiterhøe og Galdhøpiggen

Det nydelige været er her fortsatt. Både mor og far ville ha hviledag i dag, mens jeg skulle gå på to topper jeg fikk lov til å gå på alene: Spiterhøe og Galdhøpiggen. Jeg begynte å gå samme vei som til Leirhøe, til jeg kom til ca. 1600 meter. Her svingte jeg av til vestre og krysset Leirgrove. Etter en stund oppdaget jeg at toppen jeg gikk mot, var Leirhøe Nord, og svingte derfor skarpt til venstre mot Spiterhøe. Dette er en av de flatere toppene, hvor varden dominerer platået. Videre gikk jeg over Spiterhøe Nord, og rundet Skauthøe i vestsiden. Her tok jeg etter hvert av for tidlig ned til venstre, og kom ned i ei nokså løs steinur. Etter litt forhandling med noen store steiner som ikke ville ligge stille, kom jeg meg greit ned på stien fra Glitterheim, og fulgte den til Spiterstulen.

Herfra var det rene folkevandringa på vei ned stien fra Galdhøpiggen, ikke så overraskende i dette været. Lia opp fra Visdalen var dryg i varmen, men når jeg først kom opp i høgda på 18-1900 meter gikk det veldig greit, med snø en god del av veien. Jeg gikk oppom Svellnose og Keilhaus topp, to nye topper for meg, og opp den siste snøbakken opp til Norges tak. Nå viste klokka 18.00, og det var fortsatt en god del folk her oppe. Her har det sikkert vært mange, mange hundre i løpet av dagen.

Etter en halvtimes tid på toppen startet jeg på returen. På tur ned begynte jeg virkelig å kjenne at føttene hadde fått nok for en stund, og sant nok: da jeg kom til leiren rundt kl. 21.15, oppdaget jeg at jeg hadde fått flere gnagsår på begge føttene.

Oppsummering: 5 2k-topper, 4 nye, 11 t. og 25 min. på tur, og SÅRE FØTTER!!

Søndag: Hjemreise

I utgangspunktet hadde vi tenkt å være her også denne dagen, men da det ikke var snakk om at føttene mine ville klare enda en dag i fjellet, ble det hjemreise i dag, i steikende solskinn også i dag. Men, men, man kan ikke få til alt her i verden. Etter to transportetapper ned til bilen ved Spiterstulen, var det bare å kjøre hjem til Trøndelag igjen. I’ll be back…

[Lars Tore]

Og litt til:

[morten]

Bra tur det, og ikke verst å få med BEGGE foreldrene på TOPPtur.

Den kloppen over Visa har jeg aldri gått, men den ser jo litt shaky ut: Hvordan føltes den?

Da vi gikk ned Tverråbrean onsdag 23.07 tittet jeg på svaene ovenfor nedre del av nordre del av breen og de så litt ruskete ut (gikk opp fra snøfelt til disse svaene for noen år siden). Hvordan gikk dere i nedre del av nordkanten, på bresva eller kun på grus og ur - og hvordan var det?

Takk for en fin rapport.

[Lars Tore]

Kloppen var helt uproblematisk å gå på da vi var der, ikke noe shaky som jeg merket. Jeg spurte meg for om denne da vi kom til Spiterstulen, og etter hva jeg forsto på betjeningen der, brukte den å bli tatt ned om vinteren.

Opp mot svaene gikk vi i grei ur, til vi kom til svaene. Her gikk vi ut på breen i de nevnte sporene som gikk under svaene hele veien. Etter en 400-500 meter på breen gikk vi inn på "tørt land" igjen, og fortsatte i ur og etter hvert snøfelt opp til Tverråbandet. Legger ved bilde med ca. rute.

På tur ned igjen hadde snøen inne ved brekanten smeltet såpass mye at vi valgte å gå et stykke lenger ute på breen, i sporene til et taulag som hadde gått der kun en times tid før oss. Dette var, kan hende, på grensen til det forsvarlige, men vi valgte likevel denne løsningen.