Om høydeskrekk

[Gjest Fjellfinn]

Jeg fikk en salig høydeskrekk oppi hakket på Hemre Kamb i 1985, siden har den suttet...

Nå for tida er den mer som en angst for å trille ned i voldsomme kast, og ende opp som ei blodfattig og usammenhengende tøyfille i dalbotnen.

Ettersom jeg går alene i fjellet, må jeg passe på å gå ned når og helst litt før angsten lammer meg, for jeg får det, bare det blir passe bratt/luftig.

Tenker å skrive litt om dette fenomen i fjella.

Har du noe sånt handikap. Hvordan arter deg seg. Når får du det. Hva gjør du. Hvor vanlig er dette. Etc. etc.

Kunne vært interessant om flere opplever slike pussige hjernekrøll. Gjerne også fra fjellfolk som har hatt og evt om slikt kan "kureres".

[HegeJohnsen]

Lider av høydeskrekk, jeg og, men kun hvis det er en reell fare for at jeg faktisk kan ramle.

Å stå på toppen av Eiffel-tårnet gjør meg ingenting, men en smal fjellhylle derimot... nei takk.

Har derfor helt "glemt" tanken på bl.a Storsylen og Besseggen.

[Per Traasdahl]

Den fjellhylla di Amalie00 hadde kommet til å tatt knekken på meg også. Lurer på om ikke uttrykket "bergtatt" stammer fra dette som en da føler. Hvis jeg står på toppen av fjellet, og fastspennt til en hangglider har jeg overhode ingen ubehagelig følelse. Tror det går an å ha et fokus som gjør at en kan greie det utrolige hvis en bare satser nok.

Per

[Joker]

Høydeskrekk er helt naturlig og alle har det i mer eller mindre grad. Det er det som holder oss i live, og hindrer oss fra å ta unødige sjanser.

Eneste måte å "kurerere" høydeskrekken på er å bli fortrolig med bratt terreng. Ville nok ikke gått alene dersom jeg ikke kunne kontrollere høydeskrekken. Få med deg noen med litt mer erfaring og pass på at du alltid har en trygg retrettmulighet.

Å sitte på ei fjellhylle går nok bra, men å stå i en stige 6-7 meter over bakken gir meg den store skjelven.

[Gjest Fjellfinn]

Høydeskrekk er helt naturlig og alle har det

Interessante synspunkter, så langt, flere ?

Skal vel ikke berøre hverken min manglende erfaring i fjellet eller det å gå alene, det får bli en annen gang. La meg bare si, i mangel av turvenner skulle jeg selvfølgelig slutta å gå i fjellet og gått på 3T, men du vet...

Det som er pussig, siste gang dette intraff meg, så var det intet problem å gå ned igjen. Hvorfor er det værre OPP med nesa i bakken?

Returmulighet, jeg ser meg hele tida tilbake slik at jeg VET jeg finner ned igjen / hjem igjen. Er det å ha for stor kontroll problematisk ? (noen sjanser skal man ta?)

Burde man alltid finlest kartet og ikke oppsøkt bratt terreng? Dvs IKKE gå Storsylen og Beseggen?

[Dag G - Evje]

Høydeskrekk er en fobie på lik linje med andre, redsel for krypdyr o.l.

Prøvd å få hjelp mot dette ?

F.eks:

http://www.sevri.no/fobier.htm

Har selv litt høydeskrekk dersom jeg plutslig er på avgrunnen uten litt gradevis tilvenning.

Må ha litt tid for hå hente meg inn.

Kona derimot har total mangel på høydeskrekk.

[Gjest Fjellfinn]

Høydeskrekk er en fobie

7% av mennene ?

Jeg treffer "aldri" damer i fjella, men av og til kailla, og det er alltid menn man snakker med om allehånde opplevelser i fjellet.

Er det derfor høydeskrekk aldri er tema, og om det skulle bli berørt, så blir det sett som et feminint / svakelig trekk ?

Mener jeg har vært borti denne kaillen, jeg la visst frem et forslag om kur oppi hakket i Nordviksula, da ble vanskelig...

Slike "kvakksalvere" -- hvorfor må behandlingen skje i trygge omgivelser "innahus"?

Igjen -- kontroll -- er mangel på kontroll og (min ) overkontroll et viktig stikkord ?

[panda]

Jeg er også ganske redd for høyder.

Problemet er at det ikke går over selv om jeg går ganske mye i bratt og vanskelig terreng og har gjort det i ganske mange år. Det går greit til en viss grense, deretter er det fullstendig stopp. Det betyr at jeg kan gå en topp som Kyrkja, men ikke noe verre enn det.

Om noe reelt sett er farlig eller ikke spiller ingen rolle. Jeg kan ikke klatre en klatrevegg eller en isvegg uansett om jeg vet at sikringene er gode nok. Derimot kan jeg klyve i ganske vanskelig terreng hvis jeg "føler" at det er trygt.

Høye bygninger føles skummelt og det spiller ingen rolle hvor solid eller høyt rekkverket er. Unngår likevel ikke slike steder frodi jeg ikke blir så redd at det spiller noen rolle. Men Daimlersenteret i Berlin føltes litt utrygt for et par uker siden ettersom det er en passasje hvor det går litt ned også på innsiden.

Mange som tror de har høydeskrekk har det ikke. De har bare en sunn skepsis for høyder noe som er noe helt annet. Høydeskrekk er en irrasjonell redsel for høyder.

[Armadaaa!]

Lider av høydeskrekk, jeg og, men kun hvis det er en reell fare for at jeg faktisk kan ramle.

Å stå på toppen av Eiffel-tårnet gjør meg ingenting, men en smal fjellhylle derimot... nei takk.

Har derfor helt "glemt" tanken på bl.a Storsylen og Besseggen.

Hei. Motsatt til meg. Å stå på kanten av f.eks. et bratt fjell gjør meg ingen ting. Eller jeg er ikke tøff når jeg står der. Men ved bygninger så sliter jeg betraktelig mer. Til og med tyholttårnet gir meg lysten til å hoppe:D

[Joker]

Problemet er at det ikke går over selv om jeg går ganske mye i bratt og vanskelig terreng

Da har kanskje du nådd din grense. Selv vil jeg heller klatre en vegg med gode sikringer enn å klyve på en utsatt rygg som kanskje til alt overmål er full av jord og mose man kan skli på.

Jeg er for såvidt enig i at det kanskje ikke er høydeskrekk, men en sunn skepsis til høyder som sitter i ryggmargen vår.

[Dag G - Evje]

Fjellfinn skrev:

Slike "kvakksalvere" -- hvorfor må behandlingen skje i trygge omgivelser "innahus"?

Igjen -- kontroll -- er mangel på kontroll og (min ) overkontroll et viktig stikkord ?

Dersom du hele tiden skal ha overkontroll så er det ikke mye håp om bedring for din fobi.

(Også fobie mot psykologer) he.he, ikke alvorlig ment

Av og til må en bare stole på at andre kan gjøre ting bedre.

[Lindap]

Jeg har også høydeskrekk. Det begynte da jeg var ca. 10 år og jeg stod på et lite tårn med gelender rundt. Det kikket jeg opp i luften og så ikke noe annet enn luft og da fikk jeg den ekle magefølelsen og vaklende knær.

Nå er det slik at er plagsomt på tur. Jeg er betydelig mer redd enn andre for å falle. Det gjelder høye kanter, men også smale broer eller en bred bro som henger skjevt i midten. Jeg vet rationelt at hvis jeg holder meg rett opp, at dette går bra. Men jeg tror jeg kommer til å miste balansen og dette sidelengs ned. Det hjelper da å krysse broen på knærne.

Jeg har en gang hvert med på et lite klatrekurs. Det var jeg først også redd, men da jeg ble bedt om å sette meg ned i tauet og slippe hendene, gikk det bra etter det. Da lærer man å stole på sikringen.

Jeg har også 2 ganger hvert på taket av huset vårt og på hyttetaket for å legge shingel. Det er et drame når jeg skal av og på stigen. Men å sitte blir bedre etter noen minutter skjelving. Jeg tør da ikke jobb for nær kanten.

På tur hjelper det ofte å gå bak noen. Når jeg ser at en annen person klarer en ekkel passage uten problemer, blir jeg litt mer overbevist at jeg også kan det. Men det tar ofte tid.

Jeg tror at de stedene jeg er redd har en reell fallrisiko, men den er nok ikke så stor som jeg tror. Andre personer er i hvert fall ikke redd på de samme stedene. Det må være meg det er noe i veien med...

[Viggo]

Høydeskrekk er en fobie på lik linje med andre, redsel for krypdyr o.l.

Prøvd å få hjelp mot dette ?

F.eks: http://www.sevri.no/fobier.htm

Har selv litt høydeskrekk dersom jeg plutslig er på avgrunnen uten litt gradevis tilvenning.

Må ha litt tid for hå hente meg inn.

Kona derimot har total mangel på høydeskrekk.

Hej Dag

Jeg er meget enig med dig holdning til det og din oplevelse.

Emnet er forresten omtalt jævnligt her på Fjellforum, og specielt også:

Her og Her

Jeg har også selv nogen højdeskræk og oplever det som en ubehagelig sugen i maven og blokering af bevægelse, når jeg nærmer mig kanten til afgrunden. Og samtidig sukker jeg efter at se den flotte udsigt, der også er ved kanten. Og helt rationelt burde jeg kunne gå nærmere kanten uden at øge risikoen for at falde ned. Så følelsen er irrationel og jeg overvejer faktisk at søge hjælp.

For nogen tid siden var jeg i svømmehallen, og en kammerat udfordrede mig med 1 m vippen på en speciel måde. Man stiller sig op på kanten af vippen med ryggen udefter, stækker armene op og lader sig falde bagover og ned i vandet. Den øvelse var helt umulig for mig. Jeg kunne saktens stå på kanten, men at lade sig falde var umuligt - en helt irrationel frygt. Måske er det højdeskrækken eller noget andet. Du kan jo prøve det næste gang, at du kommer i svømmehallen.

Nogen af dem jeg har gået med i fjeldet går helt ubesværet rundt på kanterne og flere andre har det som mig.

Måske er danskere mere ramt af denne fobi, for mange af os er ikke vandt til højder fra barnsben, og dermed kan en fobi opstå, når man pludselig bliver udsat for højder i barndommen. Flere psykologer i Danmark reklamerer med at kunne kurrere højdeskræk bl.a. ved hypnose. Jeg kan anbefale af se et par videoer om at blive kurreret via disse to hjemmesider:

Behandler 1 og Behandler 2

(måske er det samme behandler - men forskellige synsvinkler i video)

Og der findes helt sikkert tilsvarende behandling også i Norge.

[Gullars]

Jeg vet at mange har hat veldig god erfaring med Øyvind Hammer!

http://www.hammerkoden.no/

[snilen]

Svigerfaren min på 80 har utpreget høydeskrekk. Likevel gikk han Besseggen i sommer. Valium var hans medisin for å overvinne skrekken.

[geilomg]

har litt høyde skrekk. var på argentera i italia før noen år siden der jeg ble helt parlysert! ville ikke frem eller tilbake, skulle ha en helikopter der og da.

kom meg ned ihvertfall(siden jeg kan skrive dette .

i 2004 gikk jeg haute route fra chamonix til zermatt. når vi skulle forlatte cabane de dix og gå opp mot pigne dàrolla så var det før dårlig vær for dette. vi skulle holde en lav linje (nede i dalene) men måte først over ett pass. dette pass kom man forbi gjennom å klattre en jernstige på ca 30 m(90 grader dvs rett opp). slik att: i full snøstorm, telis utstyr, glatt jernstige som man måte skifte 2/3 vei opp(stigen sluttet og man var nødt å ta ett trinn til venstre før å komme på neste stige) og uforsvarligt nok uten sikring klattret vi. når jeg kom opp hadde jeg krampe i underarmene etter att jeg hadde holdt meg fast i stigen før konge og fosterland. pulsen var ett sted mellom 200 og 500! adrenalinet kokte.

etter det så har jeg begynnt med klippklattring men er fortsatt litt redd høyder eller har ihvertfall respekt før stup, avsatser og smale traverser.

robert

[Torgis]

Jeg vet at mange har hat veldig god erfaring med Øyvind Hammer!

http://www.hammerkoden.no/

Vil gjerne henge meg på denne! Øyvind Hammer er en dyktig fyr.

[krølltopp]

Høydeskrekk er for min del ganske uberegnelige saker. Jeg har ikke hatt det bestandig. Det kom plutselig for noen år siden da jeg skulle gå opp en bratt, svingete steintrapp til et kirketårn i York. Plutselig var det helt stopp, jeg kom meg verken opp eller ned, bare kaldsvettet og var livredd. Jeg måtte ha hjelp for å komme meg ned igjen.

Jeg har kløvet og klatret litt i fjellet. Vil jo så gjerne opp på 2.000 metrene jeg også, når turvennene går opp dit! Så lenge jeg har på meg klatresele og har en taustump å holde i - ja, da er det helt greit og jeg kan gå overalt. Uten sikring kan det plutselig bli skummelt. Og det kommer som kastet på, uten forvarsel.

Jeg kan godt krabbe og klyve opp en bratt, utsatt gressbakke. Men er det like bratt og utsatt med stein eller fjell som underlag, så klarer jeg ikke å gjennomføre. Selv om jeg jo vet at det antagelige er tryggere med bedre tak/friksjon på bart fjell. Jeg vet at dette er irrasjonelt, men hjernen min fungerer sånn.

Jeg lurer på om jeg blir raskere redd på dager hvor jeg er mentalt sliten. Enten fordi jeg har hatt harde dager på jobb og er sliten, eller fordi jeg har gått i fjellet i flere dager og har "brukt opp" tøffheten min.

Veldig interessant å lese hvordan andre opplever dette. Vil gjerne høre om noen har gode råd til hvordan takle turvenner som ikke forstår hvordan jeg har det, men bare står lenger oppe og roper "Kom igjen - det er ikke farlig!"

[Innaktiv bruker]

høydeskrekken er solid forankret i kroppen den. Kan kjenne suget når jeg står på et litt luftigt sted. Er det bratt, må jeg finne noe å holde hendene i for å kunne se meg rundt og ta fokus vekk fra situasjonen. Dette er vel mer eller mindre en normal reaksjon vil jeg tro.

Som nevnt så tror jeg det handler om å kunne kontrolere situasjonen. høydeskrekk er slik mer en angst, en en frykt for å ramle.

Som eksempel kan jeg nevne klatring. Så snart tau er festet, forsvinner høydeskrekken. Da fremstår situasjonen som noe jeg kan kontrolere ved å minimere risikoen. Likeledes er det på ski. Når jeg kommer ut i de brattere områder, der det ikke er gitt at en stopper av seg selv etter noen kast ned siden, kan jeg nesten fryse fast i situasjonen om jeg tar meg opp uten ski. Så snart skiene er festet, forsvinner skrekken, og det er bare å nyte nedkjøringen.

Begge disse eksemplene handler om å kjenne situasjonen og oppleve at en mestrer/kontrolerer aktiviteten. Derfor kan en oppleve at, for eksempel, en base hopper, som jo skulle føle seg hjemme i de luftige omgivelser, kan fryse i klatreveggen når han forsøker seg første gang.

Tidligere negative erfaringer kan selvsagt også spille inn. Da kan det vare snakk om å ha opplevd å miste kontrollen, og ikke mestre en situasjon. Jeg har selv, for mange år siden opplevd å ta tak i en stein, som ramlet ut, og jeg holdt på å ramle ned ca 5 meter. Det var snakk om bratt klyving, og jeg måtte ha oppmuntring og jobbe hardt mentalt for å greie å flytte armer og bein etter det. Hendelsen satt i en stund, men etterhvert jobbet jeg meg over barieren og kunne kjenne mestring igjen.

Uansett, litt kontrolert frykt og adrenalin på en luftig pasasje eller i klatreveggen er noe jeg unner alle

[Fjellfysioterapeuten]

Som eksempel kan jeg nevne klatring. Så snart tau er festet, forsvinner høydeskrekken. Da fremstår situasjonen som noe jeg kan kontrolere ved å minimere risikoen.

Da ville jeg ikke kalt det høydeskrekk, men en sunn skepis til at du faktisk kan falle og slå deg ihjel. Med tau er den objektive faren kraftig redusert. En som har høydeskrekk vil freake ut også i tau og har et irrasjonelt forhold til høyden mer enn til den reelle faren.

[Dag G - Evje]

På Slogen traff vi en kar som hadde problemer med de siste 50 meterene pga høydeskrekk.

Men opp skulle han.

Sterk medisin medbrakt på flaske så ut til å hjelpe.

Han forsikret oss at han var fjellvant...

(Nei det er ikke sprit frua har med seg !!)