Til topps i Liechtenstein

[Ole-Petter]

Grauspitz er en lite beskrevet topp, selv om man søker på internasjonale forum for fjellsport. Jeg var spent på denne toppen, høyeste punkt i fyrstedømmet Liechtenstein (2599m), da det var til dels motstridende, men også sparsommelige opplysninger om hvor enkel/vanskelig den var. Alene og i flott vær viste det seg at min variant til topps var en kurant tur, men med et utsatt klyvepunkt.

Med leiebil kjørte jeg inn i Østerrike, og på motorveien mellom Bregenz og Innsbruck var det skiltet til Vaduz og landskjennetegnet FL (Fürstentum Liechtenstein). Etter å ha kjørt tvers gjennom byen Feldkirchen, kom jeg inn i dette lille fjellandet, inneklemt mellom Sveits og Østerrike. På turistkontoret fikk jeg en fin oversikt over fjellturer og hytter i landet, og kjørte straks opp bratte bakker, gjennom landsbyen Triesenberg, og videre til Steg. Det tok vel en halv time, og Steg var knapt annet enn et lite hotell og noe spredt bebyggelse. Veien inn til dalen Valünerbach tok av litt tidligere, så jeg måtte noen meter tilbake fra hotellet. Langs et irrgrønt vann gikk veien, og etter en halv kilometer var det en stor parkeringsplass.
Antakelig kan man også bestille transport på firehjuling videre, hvis man vil spare atskillige høydemetre og flere kilometer på vei. Min høydemåler viste drøyt 1300 meter på p-plassen.

Et alternativ til min rute, som gikk fra Steg, er å fortsette veien helt inn til Malbun på 1600 meter. Herfra kan man bestille tur med taubane opp til 2000 meter, men veien til Grauspitz blir da (horisontalt) atskillig lengre.

I nær 30 varmegrader og vindstille brukte jeg 2,5 svette timer opp til en hytte i skaret Bettlerjoch. Hytta, Pfälzerhütte, ligger flott plassert på 2100 meter, og er betjent. Med overnatting og middag ga jeg snaut 30 euro – en fin pris i forhold til betjente hytter i Norge. Vann fikk jeg fylle gratis på hytta, og det anbefaltes ikke å drikke av bekker underveis. Slikt sett elsker jeg Norge!
Fra Steg gikk det vei helt til hytta, men med muligheter for å velge også stier underveis. Etter 3 km mot sør passerte jeg Valüna, som var en bondegård. Like etter denne tok det av en sti via Gritsch, som skulle føre til hytta, men denne stien mistet jeg raskt, og returnerte til veien.
Underveis var det stadig fin utsikt opp mot Grauspitz, selv om det er andre topper som tar seg bedre ut, og som er mer framtredende.
I motbakkene tok det snart av en sti østover og inn i Naaftal, og denne var en fin avveksling til veien. Det hadde også vært en mulighet å gå rett sørover og bratt opp, og kommet inn på ”stien til Grauspitz” – dersom en vil ta toppen på en dag. Dette punktet å ta av stien på, ligger på omtrent 1740 meter, med gps-koordinatene 32 T 544926 5212930. Ingen merking eller skilting her…

Etter 7,5 km fra bilen, og 2,5 timer og 800 høydemeter senere, var jeg altså framme på hytta. Før kvelden senket seg tok jeg en liten tur opp på merket sti til Augstenberg, 2359m, og fikk dermed flott utsikt bort på morgendagens mål. Fra toppen så jeg i motsatt retning rett ned i landsbyen Malbun.

Topp dag
Neste morgen startet jeg kl 7.30, og måtte dessverre gå 200 høydemeter ned igjen, og tilbake (vestover) fra hytta, før jeg kunne ta fatt på oppstigningen. Her fant jeg en utydelig sti, og lagde en liten varde ved koordinatene 32 T 545885 5213092 på 1898 meter. Tråkket gikk sørvestover i ganske hellende terreng, tidvis i steinur, og en flokk steinbukker fulgte oppmerksomt med meg fra stor høyde i snøhellinger oppunder eggen til Naafkopf. Murmeldyrenes skrik varierte: 1 skrik betyr visstnok umiddelbar fare - alle må gjemme seg. Flere skrik betyr fare - pass på.

I en forsenkning ved et digert snøfelt så jeg noen i øverste del av feltet, som var i ferd med å komme opp på laveste punkt på eggen, som forbinder Naafkopf og Schwarzhorn. Sistenevnte må man gå over for å komme til Grauspitz. (Eggen fra Naafkopf til dette skaret innebærer garantert mye klatring og flere større rappeller, og er svært forreven.)
Jeg er ikke glad i å gå oppover på snø, og valgte heller en gresskledd svært skarp egg, som ledet opp mot tidligere nevnte egg, men nærmere Schwarzhorn. På slutten ble det ganske bratt og løs steinur, men helt uten problemer opp til eggen mellom Schwarzhorn og Naakopf, og så videre lett opp i mer vestlig retning til Schwarzhorn 2570 m.

Her var utsikten mot Grauspitz flott, og jeg var spent på hvor bratt det egentlig var ned i skaret mellom de to toppene. Jeg satte igjen sekken, og kløv tidlig ned et bratt og noe løst parti på 3-4 meter, men ikke så utsatt. Det var nok grad 2 her, og kanskje en pluss også. Videre var det grad 1 og fortsatt løst, så vær forsiktig! (Det bratteste punktet øverst kan nok omgås ved å gå ned en bratt renne med gress, og traversere i bratt gresslendt terreng tilbake til eggen igjen. Men dette blir utsatt klyving på gress og løse steiner, og neppe et bedre alternativ, tror jeg.) Eventuelt får en ta med 15-20 meter tau i sekken.

Det ble 100 hm nedover, før eggen igjen reiste seg mot Grauspitz. Det var grei fottur opp til toppunktet på 2599 meter, og kun markert med en steinhaug. På de andre toppene omkring var det kors på nær sagt alle. Gps: 32 T 544147 5211186. Jeg skrev meg inn i toppboka, som nummer to i år (24/6 2008). Toppen er ikke mest besøkt, og de lokale vandrerne skriver seg visstnok ikke inn i disse bøkene. Eggen videre i retning Falknis virket tøff, og krever nok taubruk. Jeg rekognoserte ikke denne nærmere, men returnerte de om lag 3 kilometerne (horisontalt) tilbake til Pfälzerhütte. Totalt 5,5 timer.

På ettermiddagen tok jeg en tur opp på godt merket og artig sti til Naafkopf også (2570m), og fikk fin utsikt mot Grauspitz også fra øst. Anbefales. 1,5 t meget frisk gange t/r.