Søk i nettsamfunnet

Vasaloppet 2010 skulle være det som skulle få meg ut av godstolen og inn i treningsklærne, halvfeit og fæl som jeg var blitt. Selv om det startet greit i fjor sommer, så ble det helt treningsstopp da jeg ødela kneet da jeg spillte squash. Etter 5mnd følte jeg beinet ble bra igjen, men da var det bare ett par uker til løpet. Jeg kjøpte ski lørdagen før løpet, og det ble 4 skiturer på tilsammen ca 5mil. Kan si jeg var noe skeptisk ved start med dårlig treningsgrunnlag, nye ski og støvler. Jeg var vel også i toppskiktet i BMI ved starten også. Det var forsåvidt svært få som hadde trua på at dette skulle gå bra, og det var vel også noe av motivasjonsfaktoren min under løpet. Målet var å gjennomføre og sluttid var irrelevant. Jeg fant ett fint tempo, og lå på ca 160 i puls i snitt. Turde ikke stoppe helt opp i drikkestasjonene da jeg var livredd for å stivne. Da det var 2 mil igjen skjønnte jeg at jeg ville klare det, og roet ned temoet. Nydelig følelse!! Da jeg var ved siste post hadde jeg 2t 45m på meg på de siste 9km, og jeg var overlykkelig. Selv om sluttiden min ikke ble av de aller beste, 10t 32m, hadde jeg endel mer å gi, og endel bak meg på resultatlista. Det blir nok en tur neste år også, da dette ga mersmak og da kan jeg kikke litt mer på løpstid. Mestringsfølelsen ved målgang var utrolig, det er helt sikker

I flere år nå har lista over kommunetoppene i Vest Agder hatt et par hull som har glist mot meg hver gang jeg har tittet på den. Venafjellet-993 i Kvinesdal og Oddevassheia-965 i Hægebostad. Begge i rimelig grei avstand fra det nedlagte gruvesamfunnet Knaben. Minnes faktisk den dagen i 1973 da det ble slutt på produksjonen av molybden for da var vi der på skoletur. Klassene over oss var også med for der gikk Grete Faremo. Nå krigsminister. Grei tursti fra Knaben austover mot Knaberøysa der de to overnevnte kommunene grenser mot Åseral. Et par kilometer før Knaberøysa var det bare å vri mot sør og oppover mot Oddevassheia som ble tatt etter et par timers gange. Var litt spent på denne nyinnkjøpte Beerenberg Krossberget jakka. . http://www.beerenberg.no/mainasdf.swf . Med tette mansjetter rundt håndleddene regnet jeg med å bli ganske fuktig oppover armene. I tillegg er det en gummimansjett rundt hoftene som kan strammes med trykk-knapper i front. Men jakka holdt meg tørr den selv om jeg ga på i finværet. Noen plussgrader i sola og ditto minusgrader i skyggen. Hadde bare ei korterma pustende t-skjorte under men holdt grei temperatur. Med sekk ble ryggen ganske våt, men forventet ingen ting annet. På toppen av Oddevassheia strammet jeg inn mansjetten rundt hoftene og tettet jakken i halsen og tok en halvtimes rast. En sur bris gjorde at lue og votter kom på, men på overkroppen var det nok med t-skjorta og jakka. Da pausen var over var også ryggen tørket opp og det føltes behagelig å fortsette. Var en tur innom Knaberøysa og så Lordehytta langt inne i aust. Her lå tidligere Europas beste rypeterreng. Lord Salvesen som bygde og regjerte på Lordehytta før 1. verdenskrig gikk ut med 100 patroner en morgen. Om kvelden kom han (og tjenerstaben) tilbake med 96 fugl. Senere har vel sau og sur nedbør redusert stammen, men fortsatt skremte jeg opp både fjellryper og liryper. Et par timer etter var Venafjellet lenger nord "besteget". Det skyet på så gikk raskt mot Kvina gruver og videre ned mot Knaben. Fikk et par kraftige sluddbyger imot men de prellet bare av denne jakka til 3 lapper som jeg i grunnen er max fornøyd med. Lommene sitter der de skal og er passe store til duppedittene mm. God hette. Jakka skal ikke impregneres, kun vaskes og strykes. Passer meg fint da jeg aldri lyktes i å få impregnert min Norrønna klatrejakke godt nok. Den skal nå på museum. En fin dag og hullene på lista er tettet.

Sieidi er et hellig samisk fjell plassert innerst i sørfjorden i Tromsø kommune. Sieidi har to topper, den ene på 1042 moh og den andre er 1046 moh, høyden er nok ikke så imponerende for dere "søringer" som er bortskjemt med 2000metere, men plasseringen helt inntil havet hjelper litt på høydefølelsen fra toppen. Kjøreturen fra Tromø sentrum tar ca 1 time. Toppen har fantastisk utsikt mot Lakselvtindene, Jiehkkevarri og mange andre "Lyngenfjell". Turen gikk nesten uten snø helt til topps, rimelig unikt til å være i slutten av November i Tromsøområdet. Turbeskrivelse og flere bilder: http://kugo.no/2009/11/nord%C3%B8stre-sieidi-1046-moh-2/

Onsdags morgen drar jeg til Kongsberg for å kjenne på kulda. Værmeldinga sa 18minus frem til kl.13, deretter skulle det legge seg på -13 til -15grader gjennom neste døgn. Jeg legger i vei fra bilen på det som nok er en skogsvei. Den er kjørt på med beltedrevet atv e.l. Etter ca 2,5km blir det skispor. Ikke all verdens men funker. Skogen ligger tungt lastet med snø og det råder mystikk i lufta. Ikke et vindpust. Det daler ned englestøv på tross av 8-10 minusgrader. For et vakkert skue. Jeg ser at aktiviteten ikke er borte selv om skogen har bortimot 1m med snø. Det er spor av elg, rev og rådyr overalt. Noe harespor er og å se. Med sekk på 26kg på ryggen er det tungt å gå. Det er oppover hele veien dit jeg skal. Etter flere pauser og ca 5km lenger fremme bytter jeg skia med truger. Jeg går av veien og følger et spor av belte-atv under en høyspenning opp den bratte lia. Husker godt da vi gikk her i høst med hagla klar. Mye orrfugl var å se her da. Nå er det ingenting å se. Bare snø og vakker natur. Jeg karrer meg opp lia og tar av i sørlig rettning. Etter noen hundre meter finner jeg et egnet sted å lage leir. Etter bålet av førsteklasses tyri er fyri opp, setter jeg i gang med og sette opp tarpen. Så er det bare og skafffe nok ved for kvelden og natta. Utpå ettermoddagen tar jeg meg en god tur på trugene for og se etter fugl. Bare for og ta bilde denne gangen. Men ingenting og se. Hører en orrfugl i område men finner den ikke. Jeg bøyer av og drar ned igjen til leiren. rekker akkurat og legge på mer ved før det slokker. Etter maten er tatt inn er det bare kos og bålfyring. Har riktignok tatt med meg Jaktboka 2012 som kveldslesning. Legger ut en god prosjon med granbar under underlaget mitt for så å legge ned reinsskinnet mitt. Herlig. Nå kan kvelden komme. Blir sittende her en stund å lese før jeg kubber. Klokka er ikke åtte en gang før jeg sover. Deilig. Sover godt gjennom natta, noe som min sovepose(ajungilak tyin vinter) sørger for. Nydelig pose. Våkner kl 04 og får ikke sove mer, Ikke rart. Pleier ikke sove mer en 7timer så da er det vel nok da. Fyrer bålet og ligger og dypper av og på frem til kl.07.30. Forutten en tlf fra broder`n som er på vei hjem fra nattskift, er det bare meg og villmarka. Vil tro og mene at han var rimelig misunnelig. Jepp. Ganske sikker på det når jeg tenker meg om. Han skulle jo egentlig bli med, men måtte jobbe. Det er 12 stiv som synker til 10 blå og det snør fortsatt. Kommet ca 5cm supertørr snø gjennom natta. Etter kona har fått beskjed om at jeg "overlevde" tar jeg mat og starter og pakke ned leiren. Når den bratte lia er forsert med trugene, fortsetter turen hjemover med ski. For en natur vi har her. Meget vakkert. Må si at jeg liker dette område. Jeg annser testen av meg selv som frysepetter og posen som bestått inntil 12 minus hvertfall. Nå er det bare å starte kjerra og dundre hjemover. Filmsnutt fra turen:

I heimen var desperasjonen i ferd med å senke seg; Sola var igjen tilbake i Trøndelag etter langt fravær, men "regjeringa" har nedlagt forbud mot solo toppturer og bilen er bortlånt. Her må man være kreativ. Liaåsen ble løsningen; Ikke mye til topp, men den høyeste i nærområdet og såpass langt unna at det ble en brukbar tur. Utsikten er ikke mye å skryte av, men utsikten mot Sylan er utmerket på gode dager. I tillegg er det en tur som er preget av kulturlandskapet nær en by - den starter på asfalt, går gjennom kornåkre og gjennom skogen og over myrer og til en topp som bare er en liten hump i terrenget. Men den er mitt favorittmål i denne marka, både sommer og vinter. Får håpe ingen i embetsverket forteller regjeringssjefen at Liaåsen er Trondheims 6. høyeste topp og den høyeste "toppen" i Strindamarka. Brukte 20 minutter inn til marka starter mellom Kastbrekka og Tomset og det er neppe mange som nå husker at det like etter krigen lå en 70-meters hoppbakke. Oppe på toppen kommer det en fin liten bekk ned fra Tomsetmyra og dette er populært turområde for barnefamilier. Tok til høyre på baksiden av Kastbrekkåsen og gikk forbi Kastbrekkhagan hvor det frem til 1950-tallet bodde folk som gikk over skogen til Ranheim på jobb hver dag. Ved Øvre Blekkan tok jeg opp skarpt til venstre på en traktorvei som dessverre ikke brukes mye om sommeren. Dessverre fordi det var skikkelig fuktig i gresset og siden jeg hadde gamblet på Gore-Tex joggesko, var jeg etter hvert gjennomvåt helt opp til knærne. Traktorvegen går langs fjellet oppover mot Ramdalen og jeg måtte teste høydestyrken ved å stå på ei furu ute på stupet og fotografere 75 meter ned - er det toppdur, så er det topptur! Turen videre gikk over Kalkbergåsen og jeg antar at det var her det ble hentet kalk til Chromfabrikken ved Leirfossen midt på 1800-tallet. Ramdalen ble krysset langt oppe og på den andre siden av dalen fulgte jeg veien videre opp mot Liaåsen. Tok snarveien over selve åsen frem til markeringspunktet, men inntok formiddagsmaten på en benk 50-60 meter lenger øst og med utsikt til Jonsvatnet og Sylan. Men disen var så tykk at Sylan bare kunne skimtes i det fjerne. Returen gikk om Austlia og Styggdalen og forløp uten problemer bortsett fra at det var temmelig fuktig over alt. Det ble en 3 1/2 times tur på vel 14 km og jeg hadde gått frustrasjonen ut av kroppen. Var enig med meg selv om at det hadde vært en fin tur!

(For de uinnvidde er tittelen/floskelen hentet fra Ingstad's Pelsjegerliv.) Det hender man ankommer Jotunheimen sent en fredags kveld og må velge mellom å sove på DNT-hytte, i bilen eller i teltet. Av ren latskap jeg kom på ideen om å droppe teltet og sove under åpen himmel. Nå skal det ikke alltid så mye til for å glede en stakkars byunge. En varm sovepose, et mykt liggeunderlag, under åpen himmel i Jotunheimen, 3-4 minusgrader, niks mygg og knott, rim på grevlingtrekket, såvidt litt vind, ett og annet stjerneskudd, nordlys og en stjernehimmel man bare kan drømme om å se fra sentrum av Oslo… Selv om min egen følte-meg-som-en-millionær-opplevelse var beskjeden i forhold til Ingstads, var jeg tross alt i mitt eget lille paradis fredag kveld. Jeg ville ikke ha byttet dette bort mot selv den mest blodharry overdimensjonerte nouveau-riches-hyttepalass. Selvfølgelig måtte paradiset ta slutt. Etter hvert hørte jeg stemmer og en person nærmet seg i mørket. Hadde jeg ikke ropt ut ville han ha tråkket på meg. Selv ikke de 0,8x2 meterne som jeg la beslag på fikk jeg ha i fred.. Skal legge meg lenger unna parkeringsplassen neste gang. Jeg klager ikke. Lørdagen var utrolig digg på fjellet. :D

Denne helga gjekk turen inn til ei gjetarbu inne ved Blåfjellenden, Frafjordheiane. Starta i 13-tida frå Høgaleite i Hunnedalen og kom omsider opp den første kneika. Dei to hundane som var med skulle eigentleg ta pulken heile vegen, men det gjekk ikkje så godt i bratte oppoverbakkar. Difor blei det litt strev med å trekke den med seg oppver. Vidare innover var føret brukbart og hundane fekk etter kvart meir dreis på å trekke med seg pulken. Ruta innover mot Blåfjellenden var ikkje kvista, men det var nyleg kjørt med snøscooter innover, så det var brukbare spor å følgje. Kort, men bratt nedkjøring til Leitesvatnet. Vidare nedover var føret litt tungt, men nokre telemarksvingar vart det. Det siste stykket svingte me av den vanlege ruta og gjekk rett mot gjetarbua (privat), som ligg litt nord for turisthytta ved Blåfjellenden. Gjetarbua var av den gamle sorten og bestod av eit rom i tillegg til ingangspartiet. Slike gamle og litt enkle hytter er skikkeleg koselege og det vart ein fin kveld på hytta med god mat. Særleg kaldt var det ikkje og utpå natta slo det skikkeleg om til mildvèr. Det var sikkert smelta 10cm snø frå dagen før og endå meir smelta i løpet av dagen. Tilbaketuren gjekk i konstant regn, sjølv oppe på nesten 900 meter. Enkelte av oss var nok litt våte då vi kom tilbake til Høgaleitet i Hunnedalen. Isen på lågareliggande vatn og elver var ikkje trygg. Ein del overvatn og inn/utosar som var heilt opne. Vidare innover var vatnet som ligg 786 moh samt Leitesvatnet på 795 moh heilt greie, men på sistnemnde var det antydning til overvatn enkelte stadar. Leitesåna og bekken forbi Blåfjellenden var delvis open, men det gjekk greit å kryssa på ski. Link: Meir om turen og fleire bilde på breogfjellsport.no

Jula ble tilbrakt i sydlige trakter, rettere sagt Farsund i Vest-Agder. Farsund kommune er nok mer kjent for sine strender og flate Lista-land enn av kuperte høydedrag, men det finnes noen av dem og vi bestemte oss for å ta oss turen opp på en av de fineste: St. Olavsvarden på 364 moh. 364 moh høres ikke spesielt imponerende ut, spesielt ikke i dette forum, og det er det jo heller ikke, men utsikten er fenomenal, spesielt på en isklar og skyfri desemberdag som vi hadde denne dagen mot slutten av desember. Turen til St. Olavsvarden kan startes fra forskjellige steder. Vi valgte å kjøre til Midvann og ta den merkete ruta på ca 3.3 km opp på toppen. Dette er vel den korteste turen for å komme opp, og er selvsagt ikke krevende i det hele tatt. Litt kupert, noen små-myrer her og der, men veldig overkommelig for de aller, aller fleste. Naturen skifter fra blandet skog med hovedvekt på bjørk til eldre granskog; mot slutten går det over i typisk sørlandshei med knatter og knauser. På toppen står en imponerende varde som er merket med en R for fornminne i kartene. Dette skulle bety at varden, eller i det minste toppen, har eldre betydning for oss mennesker, men jeg har ikke hørt at den skal ha vært en vete (brannvarde) eller bygdeborg. Utsikten fra toppen er som sagt fenomenal, og det var rart at så få hadde skrevet seg inn i boka (bare to andre besøk i desember og 3-4 i november. Fra toppen så vi mer eller mindre hele Lista-landet inkludert Lista Fyr; Farsund var skjult bak en ås (selv om Katland Fyr kunne sees), mens utsikten østover kysten var uskjermet. Nordover kunne flere snøkledte områder sees uten at jeg kunne identifisere dem (noen andre som kan?). I det hele tatt tror jeg aldri jeg har hatt så vidt utsyn fra noe sted før. (Er det noen her med dataprogram for å beregne siktelinjer som kan fortelle meg hvilke snøkledte fjell vi så?). Etter å ha kost oss med utsikten, og litt niste, startet vi på returen, men siden lyset ennå var med oss og været var strålende, valgte vi å gå om Rødland i Heia. På veien dit undret jeg meg over at rutemerkingen plutselig ikke stemte med ruta på kartet lenger, og at vi brått hadde et vann foran oss som ikke skulle være der. Forklaringen fant vi raskt ut av: En flittig beverfamilie hadde demmet opp bekkedraget og skapt seg sin egen lille akvatiske verden - til store glede for min fru som aldri har vært så nært innpå en beverdam med alt som der følger med. Etter å ha kommet til Rødland fulgte vi veien tilbake til Midvann og hadde da fantastisk utsikt mot Farsund by. Hele turen ble på 10,1 km og er faktisk en av de fineste jeg har vært på. Herlig varierende terreng, store muligheter for å treffe dyr (rådyr, elg, bever, skogsfugl, gnagere, etc), vakkert kulturlandsskap og storslått utsikt. Anbefales!

Sitter her og stirrer ut i desembertåka som ligger klapptjukk over snøfrie jorder, og mimrer litt over turåret 2006. Dette har vært et ytterst givende turår, i storm og stille, høyt og lavt, alene eller sammen med ekte åndsbrødre. Det ble 50 nye 2k for min del, pluss besøk på 4 jeg har vært på før. Videre må sies at en del av de kvekere toppene ble unnagjort, som Torfinnstindene, Austanbotntraversen, Maradalsryggen/Sentraltind/Skagastølsryggen. Særlig sistnevnte vil jeg nok si topper mine turopplevelser i år. Tilfredsheten da vi til slutt sto på N. Skagastølstind i morralyset var bare helt himmelsk! Så en hjertens takk til alle mine turfølger i 2006! Jeg må jo bare si at skal man lete opp folk som dere i fx et nynorsk leksikon, ja da må man se under "Atomfysiker"... , for der står det: "Se Kjernekar."! Vedlegger noen mimrekort som inspirasjon for fornyet innsats kommende år. Håper vi kan gjenta suksessen, gang på gang på gang, så lenge helsa holder. Og at vi opprettholder et levende FF som kilde for informasjon og inspirasjon også i kommende sesonger. Jeg skal ihvertfall love at jeg vil plage dere med mine pratsomme rapporter også i 2007! Godt år 2007 folkens! Vi høres på nyåret. - Hilsen en kram Snowman

Med en del fridager i jula, ble det tid til noen turer, men ikke så mange som ønskelig. Det er jo slik at familien har visse krav. En av turene gikk langs stranden, i et fantastisk vær, og med en god del plussgrader. Det er selvsagt ikke mange utfordrende bakker, men å gå i løs sand, gir trening. Fra Reve havn til Friluftshuset på Orre er det en liten time åg, men turen kan utvides ved å gå lengre sørover, eller starte lengre nord. I en annen tråd ble det vist solnedgangsbilder, og på denne tiden virker alle bildene som om de er tatt sent på dagen. mitt bilde er tatt litt over 13.00.

Påska avsluttet med samme vær som den begynte (sol), litt mer variert i selve påskeuka. Men jevnt over ei påske over snittet for Sunnmøre. 2.påskedag, Overøyestolen (1393) ved Overøye i Stordal. 1000hm, bra topptur med meget bra muligheter for bratt skikjøring ned mot fremste Ørabotnen. Overøyestolen er rett og slett et bra skifjell. For de som er opptatt av pf så er den på ca 483m. Rute mot toppen ble Overøye - fremste Ørabotnen - østflanken - Overøyestolen. Faremomentene er ca 32-33 grader i bratteste henget på østflanken + skavel som må passeres for å komme oppå toppryggen. Skavelen kan nok variere en del, husker den ikke som så stor i 2007 når jeg var der. Men da var sikten ikke så god. Skavelen er ikke vanskelig. Men skavel er skavel, med de potensielle farer det medfører og mulig behov for stegjern/isøks hvis det er hardt. Bilder osv Legger ved et illustrasjonsbilde. Bildekvaliteten er ikke god (fra 2003), men det duger.

En maiformiddag kjørte vi ut i Dragstenmarka (heter vel det?), parkerte bila, og ut rant to voksne, tre barn, tre sykler, to sykkelhengere og en lavvo. Og masse tilbehør. Ikke bare-bare å dra på overnattingstur i skogen med barn, da kan ikke mye være overlatt til tilfeldighetene. Etter en liten sykkeltur fant vi fram til drømmeplassen vår. Dagen før hadde vi vært på utforskingstur og funnet plass stor nok til lavvo, ved et lite tjern inne i skogen, og bekken rett ved. Perfekt! Fredagen gikk med til å rigge oss til, og utforske området. Vi fant noen hyggelige hytteboere lenger inn, og ellers en sti som varte og rakk inn i skogen. Barnas beste eventyr! Vi bestemte oss for å følge stien videre neste dag. De to minste ble avbrutt i forsøket på å sove på kvelden: pappa fikk fisk! Gjedda som hadde jaget agnet en runde først hadde nå gått i fella. Øynene ble store da pappa skjærte fisken åpen, og fikk ut magesekken. Inni fant vi tre øyenstikkere og en ryggrad fra en annen fisk. Fisken ble renset og skylla, og hengt opp i treet til lunsj neste dag. Med alle ungene i soveposen koste vi voksne oss med bål og solnedgang. Vi ble enige om at en liten sterk en hadde gjort seg, og det ble skrevet på lista over hva vi skal huske til neste gang. På lista står også et par campingstoler… Lørdag ble det tre turer på en dag, med måltider (stekt gjedde ) i leiren innimellom. Først fulgte vi stien helt til verdens ende. Så klatra vi opp på verdens høyeste fjell. Til slutt sykla vi rundt tjernet, verdens vakreste sykkeltur. Været slo til, og vi hadde en nydelig dag. Søndag morgen pakket vi, sykla til bila, og kjørte hjem. Plikter kaller her hjemme også. Det er uansett godt å ha god tid til å pakke ut, mye som skal vaskes, tørkes og luftes etter en slik helg. Gleder oss allerede til neste tur.

Vel, nedbør ville vært en altfor høy pris, men det var jo heldigvis ingen fare for det i denne høytrykksperioden. SØNDAG KVELD Etter å ha introdusert Rondane for både kjæresten og far i helga fikk jeg de med på å kjøre omveien om Sjodalen og Valdresflya på vei hjem til Drammen. Etter at de hadde kost seg litt med panoramaet man tross alt har fra Vargbakkan var det på tide å ta et vemodig midlertidig farvel. Endelig var jeg på tur mot en Jotuntopp igjen! Jaggu på tide, det skjer jo så altfor sjelden. I år har jeg endelig innsett at jeg må være en av fjellforums mest understimulerte på fjell, spesielt siden lista mi ligger såpass høyt. Men man kan jo ikke noe for sin egen begrensende livssituasjon… Klokka hadde rukket å bli rundt 17 på ettermiddagen. Børa sto i stil med overnattingsplanene, så det ante meg at jeg hadde en slitsom tur i vente. I tillegg frykta jeg krattet jeg har lest om, så jeg valgte etter hvert som stia ble utydelig å skråne litt oppover. Rota meg stadig bort i våte og bratte svaberg og småkløfter som sikkert kunne gjøre ende på mine dager, så det var best å tusle slukøret tilbake, ned og rundt adskillige ganger. Brukte enormt med tid på å rote med dette, så lia opp mot Veslløyfttinden ble ikke nådd før etter i underkant av to timer! Nå smakte det med en lang real motbakke uten krongling. Den forholdsvis greie steinura lenger oppe møtte jeg med glede og takknemlighet. Lite ante jeg at dette bare var en mellomperiode fra pest til kolera, og jeg er bombesikker på at sistnevnte var verst. På ca 1600 meters høyde overtok selvsagt snøen. Dette var jeg klar over, men jeg trudde ikke at det var så mye. Det ble virkelig vanskelig å få framdrift, for jeg kunne jo ikke stole på et jævla skritt jo!! Stadig var det vingling, vrikking av føtter, synkeskritt med påfølgende slag mot leggene og digre høl som uten forvarsel slukte det ene beinet. Jeg skal spare folk for mer inngående skildring, men det kom stadig en del saftige gloser i drittsinne, og angsten for at jeg ikke skulle nå til topps før mørket tok over begynte å gjøre seg gjeldende. Etter en marerittaktig forsering av siste bratta mot ryggen kom jeg plutselig på spor etter folk. Fulgte dette tråkket til topps, men sjøl ikke i ”stien” var jeg utafor fare for gjennomslag, flere ganger sank jeg uten forvarsel og fikk sekken over hodet. Sekken er vinglete som aldri før og straks klar for loftsmuseet vi har hjemme i Drammen, så det var ikke rart den hadde lite å stille opp med mot brå bevegelser. Det var bare så ufattelig godt å få ordna seg og krype nedi soveposen noen meter nedenfor varden! Klokka var etter hvert 22.30. Også den stjernehimmelen da gitt!!! Ble rent høytidsstemt der jeg lå, vel er jeg ei kløne som enda ikke har gått noen traverser av betydning, men denne stunden på Eggi er jammen ikke mange forunt å oppleve. Så magiske er stunder som denne at jeg alltid blir barnslig filosofisk. "Husk at du stadig lever i din egen lille fjellforumverden Øyvind, og ser opp til folk som befinner seg på øverste hylle og lever et eliteserieliv blant tindene. Der skulle du så gjerne ha vært, men det tar fortsatt litt tid. Du befinner deg i 2.divisjon, men tenk på folka du så på puben i Sogndal for en drøy måned siden da du havna der (aldri mitt forslag, jeg foreslår aldri å gå på utesteder!). De fleste der, ja kanskje alle for alt du vet, befinner seg jo i 8.divisjon som er det laveste i systemet. Skrålinga og drekkinga nådde nye høyder der du befant deg, solid på bortebane. Den fylla skal de få ha for seg sjøl, jeg har et fjell-liv å leve! Og nå koser jeg meg på Eggi!! Føler nesten at jeg befinner meg foran perleporten, en Jotunportal til et iskaldt, barskt og vakkert paradis. Det kan ta livet av meg som bare ligger under åpen himmel hvis det blir ekstremt væromslag, men her er det ikke noe stille før stormen å spore. Og drømmeland venter…" MANDAG MORGEN Etter ei god og varm natt i posen var det et flott syn som møtte meg da jeg gned søvnen ut av øya. Men jeg var for sliten og trøtt til å stå opp og få med meg soloppgangen som toppryggen dekket for. Det var uansett flott panorama vestover, og spesielt veggen vest for Nordre Tjørnholet gjorde inntrykk. Herfra ser man tydelig Burchardts tind som den spisse tinden den virkelig er. Mon tro om Jan Petter allerede var i gang med dagens framstøt mot nordre Knutsholsryggen…? Jeg kom meg opp og fikk nytt utsynet rett ned i tjern 1707 og det klassiske panoramaet mot Høgdebrotet og Tjørnholstind. Resten av Jotunpanoramaet fra denne vinkelen begynner jo å bli litt oppbrukt, spesielt siden toppene ligger såpass langt unna, men fint er det jo alltid. Og heimens kanskje eneste virkelige Jostedalsbrefall-lignament på Surtningssubrean er alltid stilig å se på. Men hvorfor dukker det plutselig opp hvite flyvende tallerkner bak Tjørnholstind? Æsj, et skysystem som ikke vil gi seg! Der sluker de toppegga pån… Flere skyer kom fra alle retninger, men over resten av heimen gjorde de ikke slutt på godværet. Jeg rusla bort til Eggis sørtopp for å få en ny topp på lista, denne ble nr 165. Og været så ut til å bedre seg kraftig igjen, så etter å ha rusla litt ned fra toppene satte jeg meg ned og nøt utsikten. Gjende fanget mye av oppmerksomheten, og det er jo alltid positivt. MANDAG ETTERMIDDAG Videre nedover gikk det sakte, veldig sakte. Av og til mista jeg spora og havna i uføre, men fant alltid tilbake. Omsider kunne jeg slå meg løs og lange ut i lettgått ur nede på flata under snøgrensa. For å gjøre en ny snøtrøbbelhistorie kort så nådde jeg etter nye slag og vrikk til topps på Bukkehammaren. Her var jeg høsten 1998, men at det var så flott kunne jeg ikke huske! Dette er jo et unikum av en utsikt Mange steder i Jotunheimen har mye mer alpin villskap å vise fram, men denne naturen er såpass spesiell at den ikke står tilbake for spisse tinder med bratte flanker, stup og hengebreer. Langt der nede var grønne Gjende et digert blikkfang, flottere enn på resten av turen, og svære, bamsete Besshø med snø på toppen hevet seg som en såte nesten 1300 meter rett opp fra omgivelsene. Glittertind lurte et godt stykke bak til venstre, og på høyre side steg Nautgardstind mot horisonten i nordøst. Russvatnet, Bessvatnet, Besseggen og ikke minst Knutshø med Øvre Leirungen og deltaområdet gjorde rundskuet fullkomment. Dessverre ser man parkeringsplassen på Gjendesheim i det fjerne, men det færreste er perfekt i vår moderne tid. Etter en god halvtime på toppen bar det nedover uten større problemer enn litt allergiske tendenser da jeg måtte brøyte meg gjennom frodig kratt nede i dalen. Snart møtte jeg Jan Petter på Vargbakkan, og så kunne vi kjøre hjemover mens vi utveksla turerfaringer. Egentlig ville jeg ha blitt en dag til i Gjendealpene og bestilt dyr drosje fra Vargbakkan til Beito, men pga avdelingstur til bamseparken i Flå og dyregården på Langedrag onsdag og torsdag tok jeg ikke sjansen i tilfelle komplikasjoner. Ikke frista snøura spesielt heller. Får heller håpe at det kommer flere sjanser under bedre forhold seinere i høst!

Kort turrapport: http://www.everytrail.com/view_trip.php?trip_id=685171 Oppsummering: Kyst varianten kan anbefales for alle som ønsker en opplevelsesrik npl på sykkel. Terningkast 6. Data: GPX data kan lastes ned under "export this trip". Har kun brukt GPS ett par dager for å unngå duppedingsfokus, men selve ruta med dagetapper er komplett. TIPS for de som planlegger npl-sykkel: - GPX loggen inneholder tunneler som er lange og noen som ikke er tillatt å sykle. Vurder transport igjennom eller alternative ruter rundt, f.eks er det langs kystriksveien flere ferje alternativ. - få sportbutikker, ta med ett utvalg reserveutstyr, verktøy og litt olje. - sykkellys, refleksvest eller gul jakke øker synlighet betraktelig. - med full oppakning på sykkel bør kortere dagetapper vurderes enn i min logg. - planlegg ruta i kun hovedtrekk og la dagsform, vær og impuls bestemme dagetappene. - når man presser på over flere dager blir kroppen tappet og ekstra proteininntak/sportsdrikke kan være nødvendig, evetuelt legg inn mulighet for fridager. - klær for kalde forhold og dager med regn er ett must. På de kaldeste og våteste dagene endte jeg opp med 4 lag på overkropp og 3 på beina. - bobleplast som nødløsning for kalde kne fungerte utrolig bra og ble standard på regndagene. - lett tråkk og man unngår kne/sene problemer. - brødposer imellom sko + skotrekk på regndager fungerte bra. - stive (gore-tex e.l.) vindvotter gir mer luft og tørrere fingre. Ullvanter for xtra varme. - hood, lue og god hette (helst over hjelm) var ett must. - rumpefett er lurt, f.eks vaselin. Ingen gnagsår her. - godt sykkelsete tilpasset og testet før tur. - Med sykkelskjermer blir det mindre dritt og søle. Kjipt å få ett magesjau. - rutevalg : mange muligheter, etter lyst, tid, trafikk og ønske. -tidspunkt : trafikkalt var juni ett godt valg, men juli, aug er nok som oftest varmere. God sommer!

Mandag gikk jeg og to kompiser opp til Vigdevann i Forrådalen øst for Stjørdal for å ta inn på en av de kommunale hyttene av den gode, gamle typen uten strøm (det var et solcellepanel som forsynte et par lamper og en radio, men dette ble minst mulig brukt) og innlagt vann. Værmeldingen var så som så, men vi var innstilt på å ha en fin tur. På vei opp var det lettskya og enkelte vindråk. Da vi kom frem ble det tidlig middag med tilhørende hvil før vi hadde en liten tur i nærområdet før mørket kom. Rype observert Kvelden gikk i kaffe kakao og spill før det ble køyetid. Dagen etter var det ismeiting som stod på programet. Været denne dagen var helt fantastisk. Det var lavtrykk rundt oss, men akkurat der vi var var det blå himmel og solskinn. Rene påskestemningen. Problemet var at av diverse årsaker var ikke fiskeutstyr prioritert, og det eneste vi hadde var snøre og krok. I mangel av mark eller annet agn, søkke, pilkestang og snelle bestod utstyret av krok, brusåpner som søkke, plastsleiv som "snelle" og aprikos som agn. Det ble selvsagt ikke fisk, men moro var det. Det ble en liten "topptur" på en nærliggende haug mens vi ventet på at fisken skulle bite. På grunn av lite bitevillig fisk, og kanskje litt useriøse fiskere, ble snørene liggende til senere på kvelden da vi tok en tur i mørket for å sjekke de. Ingen fisk, men det var en spesiell opplevelse å gå tur i mørket selv om det bare var noen hundre meter over et vann. Tankene gikk til de som gikk i mørket under krigen under helt andre forhold. Onsdagen var det for min egen del på tide å snu snuten hjem igjen, og de to andre ble med ned for å hente mer mat da turen egentlig bare skulle vare til onsdagen. Hvor lenge de blir er uvisst i skrivende stund. Føret hjem igjen ble etter hvert veldig tungt og det hjalp ikke på at skiene mine ble veldig bakglatte siste timen. Den siste nedkjøringen til parkeringsplassen var jeg helt ferdig i både bein og armer. All honnør til de to andre som delte på å gå i front å lage spor. Bilder kommer, håper jeg...

Høltinden ligger noen km fra E6, ca 9 mil "sør" for Tromsø. Kjør inn med betongelementfabrikken ved Stormoen, følg veien til veis ende i Hølen. Med ca 6 timer dagslys på klarværsdager blir det mange turer på "enkle" fjell med kort innmarsj, for å nå målet mitt om å bestige alle toppene over 1k i Troms fylke med primærfaktor over 100 meter. Det her ble min topp nr 81 av for tiden 677. Topplisten blir revidert for øyeblikket, og det ser ut til at enda noen topper forsvinner. Med så korte dager ser jeg ikke noe poeng i å dra på lengre turer med telt, da man enten måtte gå i mørket eller ligge i telt 18 timer i døgnet. Vi fikk vår første snø på nesten 2 måneder natt til fredag, så jeg fikk min første nysnøtur på lenge. Hadde en liten plan om å "svippe" innom Kvittinden som lå bak Høltinden, men en utrolig kvass egg, med en topp som jeg etter å ha kommet ned har funnet ut at blir kalt for "værstingspissen" lokalt hindret meg i å følge ryggen videre, alternativet var å gå ned til ca 400 moh, for så å gå opp på neste topp. Det ble nedstemt da min turkamerat manglet stegjern og vi begge frøs. Var minus 13 grader ved startstedet på 70 moh.. Flere bilder og turbeskrivelse finnes her: http://kugo.no/2009/11/h%C3%B8ltinden-1033-moh/

Egentlig skulle jeg gått denne turen med to forskjellige kompiser i fjor sommer og i år, men de ble av diverse grunner avlyst begge gangene. Dermed bestemte jeg meg for å pakke sekken og å ta med bikkja for å gå turen alene. Utgangspunktet var hytta vi har på fjellet i Ål, for så å ta seg gjennom Skarvheimen til Lærdal. Værvarselet for uka var gode. Det var stort sett meldt opphold og bra vær, men som alle vet så kan det fort endre seg til fjells. Onsdagen startet med å finjustere sekken, sjekke at alt utstyret var på plass, for så å få i seg en ålreit frokost. Været var ålreit, og skulle etterhvert vise seg å bli veldig bra. Jeg startet fra hytta kl. 10, og slo opp teltet ved Olsennvatn rundt kl. 17. En sjutimers gåtur i et terreng som startet med skog, for så å ende opp på vidda. Natt til torsdag var det minusgrader, men soveposen holdt varmen. En helt blå himmel dagen før var nå forvandlet til en grå himmel med en god del tåke som lå spesielt over Reinskarvet. Denne dagen var planen å ta seg til Iungsdalshytta, midt i hjertet av Skarvheimen. Jeg gikk til Djup, et stort vann som jeg skulle følge helt til hytta. Å gå grusveien vest for Djup virket kjedelig, men enklest. Tåken forsvant etterhvert, og sola tittet frem i perioder. Jeg kom frem til turisthytta rundt fem, og tilbrakte natta der. Fredag var det meldt litt regn tidlig på dagen, men etterhvert skulle det bli opphold. Dette skulle dog vise seg å ikke stemme. Jeg skulle gå innover Fødalen for så gå over fjellet til Kvevatnet. Dagen startet bra, og Fødalen er en vakker dal med bratte fjell og en fin elv. Etterhvert bestemte jeg meg for å gå inn i en sidedal over fjellet. Her var det ikke annet en stein, stein og stein, og så kom så klart tåka. Jeg kunne ikke se mer enn rundt 100 meter foran meg. Steinura tok aldri slutt, så jeg ble etterhvert litt stressa når det ikke var mulighet for å slå opp teltet noe sted. Etter fire timer med hopping fra stein til stein, kom jeg etterhvert fram, lettet over å ha kommet frem før det ble mørkt. Jeg fikk slått opp teltet, spist litt mat og lagt meg for å sove rundt kl. 20. Lørdag skulle jeg følge grusveien helt ned til Lærdal. Det hele startet bra klokken halv åtte om morran, men jeg klarte på en utrolig måte å trokke over mens jeg gikk på grusveien. Dermed hadde jeg flaks som fikk sitte på med en lastebilsjåfør som kjørte opp matrialer til en hytta som skulle bygges. Uansett var det en fin tur, så her følger noen bilder.

Snakk om å gape for fullt da!!! Planen var denne dagen å gå på den litt bortgjemte Burchardts Tind, Nørdre, Midtre og alle Nålene bortsett fra Søre Nål. Men hva gjør man da...når man har kun disse timene...man vil jo ha med seg mest mulig. Vi tok fergen inn på morgenen og hadde kun 6 timer til rådighet. Dette var litt i overkant optimistisk skulle det vise seg....SÅ god form er ikke vi "gamle" menn. Tror likevel dette målet hadde blitt vel tøft for mange...Forholdene var ikke heller optimale da snøen lå godt ned på Burchardts Tind, Nørdre og Midtre. Det var lite snø på de andre nålene. Været var helt eventyrlig bra...akkurat etter meldingene. Det var på tide etter mye dårlig vær i fjellet. Vel, ...vi kostet optimistisk avgårde og var ved vadepunktet oppe i Svartdalen etter en time. Vi var optimister....Da vi nærmet oss Burchardts så hadde vi nok tjent noen minutter på å gå på breen oppover....men vi nådde toppen etter litt utsatt klyving på glatte steiner etter 2t45m. Vel,-vi hadde nå bare litt over tre timer igjen til ferjen... Vi tok avgjørelsen der oppe på toppen at klyving i Nordflanken på Nørdre Knutsholstind og mot Midtre IKKE var aktuelt! Hadde like liten sjanse som en "snøball i en rugemaskin" på å rekke dette!! Ikke så det noe trivelig ut der og vi ville ALDRI rekke planen. Den viktigste toppen var i boks og vi ville prøve å få med oss alle nålene bortsett fra Søre....den får vi ta en annen gang! Vi valgte å krysse breen for å spare tid og det gikk greit...selv om jeg manglet stegjern. Litt skummelt var den store dype bresprekken før Nålene. Tiden gikk...vi MÅTTE bare rekke ferjen...Slik stresstur vil IKKE bli gjort en gang til. Får være grenser! Svetten haglet mens jeg krysset innunder Søre Nål på vei mot nålene. Det er rimelig storsteinete her for å si det forsiktig...snø og is var det også der. Som sagt...svetten haglet, høy puls og jeg klatret nålene så det verket i armene. Nede på breen innunder den siste trillingnåla ropte jeg etter Odd Arne...intet svar. Jeg begynte å bli redd at han var falt ned i bresprekken....men heldigvis tittet han etterhvert opp. Han hadde gått på vestsiden av Nålene.... Nå hastet det virkelig. Klokka var allerede 14.35!!!! Hadde nesten gitt opp og så for meg en natt på Gjendebu....som ikke akkurat passet særlig godt da jeg skulle på tur på mandag også....en helt annen plass og Odd Arne på et viktig møte på jobben. Jævlig trasig altså...men til pass for oss som legger ut på en slik tur med tidspress! Vel, vi langet ut over breen og småløp nedover mot Svartdalen. Ville vi rekke det likevel??? Ved vadepunktet hadde vi 55 minutter igjen....og optimismen steg. Ferjen gikk kl. 16.00. Vi rakk fergen med 5 minutter! Svette, møkkete og illeluktende! Beregn 8-9 timer på denne turen! Prøv ikke det samme som oss! Likevel må vi se tilbake på en flott dag blant vakre tinder og mange fine bilder..og en flott treningstur også!! Kommer tilbake til disse fantastiske tindene en annen gang!!! Turen: 4 topper 1550 høydemeter 5t55m

Fjellturer hjemme i Romsdalen er alltid spennende. Spesielt når jeg kan gå rett ut av stuedøra og opp til tinder som kan være utfordrene på slike uværsdager som i dag. Værmeldingen var lite tiltalende, og sofaen fristet nok mest denne dagen. Vind og nedbør fra sørvest, med stiv kuling og snø i fjellene. Ruten hadde jeg gått utaligge ganger før, men i fint vær. Jeg kler meg opp i den nye M-02 fra forsvaret, pakker stegjern, appelsin, tørre klær og en termos med varmt vann i sekken. Ruten som er planlagt er; Vikasla (516 moh), Liahornet (726 moh, Båten (816 moh), Ystetind (1162 moh) og tilslutt Nedre Brustindsvatn (723 moh). Navigeringen går med GPS, hvor at vanlig bestikknavigasjon nærmest ville vært umulig denne dagen. Ved 800 moh på vei mot toppen til Ystetind opplever jeg min første totale whiteout. Jeg ser absolutt ingenting, og vært skritt jeg tar følger jeg på GPS'en. Det går faktisk hele 15 minutter uten at jeg ser noe annet enn snøflukser, tåke og mine egne spor i snøen. Dette skulle og viser seg å vedvare i nesten to timer tilsammen etter at jeg forlater toppen. Oppholdet på toppen blir særdeles kort siden jeg vil prøve å følge mine spor ned igjen. Dette viser seg å være fånyttes siden de har snødd igjen i løpet av 5 minutt. Jeg må fint følge GPS'en vær meter i snart en halv mil før jeg får se steiner og mosetuster igjen. Turen vil jeg absolutt prøve igjen fordi at spenningen og mestringen av å gå i dårlig vær er mye høyere, enn ved å gå på skyfrie dager. Alexander

En liten rapport fra en av sommerens mange klyveturer, denne gangen til Vondetoknuden i Sirdal. Vondetoknuden har 3 sider, stupbratt, bratt og slak. Vi tok den bratte. Siden tapsprosenten av fotokameraer på slike turer er forholdsvis høy, ble det bare tilfeldig at mitt ble med denne gang. Da vi hadde opptelling og fordeling av utstyr nede ved bilen etter endt tur manglet jeg både jakke og mobiltelefon. Begge deler ble funnet etter en sur 30 minutters spurt opp ura att. Kameraet til Rune var derimot borte vekk........ Men moro var det lell. Trenger ikke farte land og strand rundt for å få fart på adrenalinproduksjonen, nei. Fortsatt god sommer folkens !

Planen var å komme til topps på Bynyten på lørdag for å se hvor mye snø det ligger innover i heia. Værgudene satte stopper for dette. Men nede i lavlandet er det snøfritt (og vått). Lørdagens tur ble opp til Resasteinen og videre til Lifjell og så tilbake til Dale. Dette er en tur som tar opp mot 4 timer i bra tempo, og som gir følese av å være på heia, selv om byen kan sees i horisonten store deler av tiden. Været var skiftende. Det var både sol, regn, sludd og snø, og det blåste en del på toppen. Ved starten var det kald og guffent i regnet, men utover dagen ble været bedre - og det ble varmere. Nytt kamera måtte teste, og det ser ut til å gi brukbare bilder.

Fredag 25.02 var fantastisk fin i Frafjordheiane. Nesten ikkje eit vindpust og sol fra klår himmel. Tok turen inn frå Hunnedalen. Alle dei vanlege rutene var kvista og eg følgde kvisteruta til Sandvatn turisthytte, ein fin tur i seg sjølv (ca 11km). Turen vidare til Degevass gjekk inn Sandvasskilen og her var det verkeleg varmt. Sidan dette ikkje er ei så veldig vanleg rute, så var det ingen andre i området. Vidare opp Sandvasslega og ned Heimre Halvfardalen til Degevassbu. Her var det nokre folk som hadde gått inn frå Valevatn/Sinnes og den ruta var både kvista og hadde spor. Gjekk så dei 7 kilometrane tilbake til Sandvatn turisthytte. Her var det nokså folksomt og mange som skulle overnatte. Godt føre over Øyarvatnet på tilbaketuren til Hunnedalen. Ein og ein halv time tok det frå Sandvatn turisthytte, men då var det også så godt som mørkt (19.00) Fleire bilde frå turen her: http://breogfjellsport.no/dir/pictures/album_window.php?albumID=262

Folketomt Langt inne blant gråvolene ligger Svartflykoia ensom i novemberdagen. Det er ennå snøfritt, kun barfrost, og den vide, stenrike og noe vassjuke Svartflya ligger rimblå med sprø isskorper over dammene. På min veg innover det folketomme fjellet vandrer jeg beneste på frossen mark, tripper prøvende over sjøl de svarteste og våteste partiene. Egentlig fint å kunne gå slik på barfrosten, man kommer enkelt til over arealer man ellers omgår, og det er en nesten nyfiken og spennende følelse av å utforske noe nytt. Det er allerede sent på dagen, og blåtimen er ikke langt unna. Jeg akter å overnatte i den sparsommelige bordkoia der inne, for å gå en lang runde blant slake høgder og gråvoler neste dag. Det er vindstille mens jeg går, og såpass kjølig at det begynner å bite litt i kinnene. Det tegner til å bli enda en klar og frostig natt... Jeg runder over en liten kam sør på flya, og ser etterhvert koia, som på denne avstanden mer likner en diger brelagt stenblokk enn ei hytte. Grå og værslitt luter den tom og forlatt utpå "prærien" der fremme. "Lurer på når det var folk der sist...", spør jeg meg sjøl mens jeg radig strener innover flya. En halv time senere står jeg attmed den ulåste lemdøra. En rusten hengelås geiper åpen på dørslåa, men noen nøkkel finnes vel knapt noe sted lenger. Koia er uisolert, med kun et eneste lite korsvindu høgt oppå sørgavlen. Innvendig består den av en liten gang inn fra døra, et vedskjul til venstre, og et særs primitivt oppholdsrom til høyre. Rommet inneholder kun et lite vaklevorent bord, en gammel feleovn med et skjevt rustent ovnsrør som går rett igjennom bølgeblikktaket, og en drøyt meter bred sengebrisk langs veggen mot gangen. Det lukter tørt av grått og glemt, da jeg forsiktig skyver opp dørlemmen inn fra gangen. På bordet ligger en liten blårutet lapp av globrent voksduk, og oppi et lokk fra et rødbeteglass står en nesten nedbrent talglysstubb, sammen med noen brukte fyrstikker og en stor død flue... På brisken ligger et eldgammelt hullete vatteppe. Utenom dette finnes i praksis ingenting. Jeg kikker inn i vedskjulet, og ser til min glede at der finnes det faktisk noe tørr ved, sammen med gamle hermetikkbokser og noen tomflasker. Jeg finner også et utdatert Norsk Ukeblad, datert 18. juli 1984. "Jaha, da var det vel folk her inne i ferien den gangen ihvertfall -", sier jeg halvhøyt til meg sjøl, og tar med et lite vedfange, samt bladet for å fyre opp i ovnen. Den gamle gistne ovnen gir god trekk, og snart lumrer det lunt fra denne, og en godlunk brer seg i "stua", mens jeg smører meg en brødblings og tar en kaffekopp fra termosen. Jeg blir sittende ved bordet en stund, og nyter roen i rommet, der kun et flakkende lys fra spjeld-åpningen i ovnsdøra vandrer lydløst over bordveggen over senga. Men jeg skal grytidlig opp att, og tar derfor kvelden tidlig. Brisken er hard, og det gamle teppet lukter litt harskt og gammelt, men jeg velger å la det ligge, da dette mjukner senga litt under soveposen. Det blir klokkestilt og mørkt i rommet, kun enkelte gnistsprang inni ovnen bryter stillheten. Jeg asjer meg til, med ryggen inntil gangveggen, og blir liggende å se opp på det lille fir-delte vinduet på sørgavlen, der ei enslig stjerne brytes i stråler og brokker gjennom det gamle ujevne vidusglasset. Langsomt og stumt vandrer stjerna himmelleia mot vest, og like umerkelig siger jeg sakte inn i søvnen... Nærværet Jeg bråvåkner med ett utpå natta. Jeg aner ikke hva som har vekket meg, men jeg blir av en eller annen ubevisst grunn liggende musestille, med vidåpne øyne, stirrende ut i det beksvarte rommet. Jeg kan såvidt ane vinduet, som vágt gråner fram av mørket oppå veggen. Men jeg ser ingen stjerner der lenger. Knapt hørbart aner jeg en svak trekk som drar pustlett forbi utafor bordveggen, og et syltynt singlende sus fornemmes fra bølgeblekktaket... Det snør over flya i natt. Ellers lyder kun et par tørre knest fra ovnsrøret som langsomt kjølner i nattekulda... Men likevel blir jeg liggende urørlig, årvåken og vák. Jeg lukker øynene en stund, men skotter om litt opp til vinduet igjen, og formelig isner til der jeg ligger. Halve vinduet er borte! Noe dekker skrått til vindusglasset der ute, og mens jeg halvt lamslått stirrer på vinduet, siger dette "noe" langsomt og uten lyd ned, og hele vinduet dukker igjen fram fra stappmørket. En skrekkslagen iling ryser gjennom meg som ei nål av tørris, fra isse til hæl, før et blodvarmt sjokk av adrenalin og puls formelig flusher ut i ansikt og hender. Stillheten blir total. Jeg ligger murende stille nå, tør ikke engang svelge, av frykt for å røpe meg ved å lage en eneste bitteliten lyd... Slik står min verden stille - lenge... Da hører jeg det! En svak, liksom slepende lyd, som om noen ulidelig sakte dro en tung strisekk flatt langsetter de rått tilhogde gulvsbordene i koia. Og brått sto det forferdende for meg - at det som hadde dekket vindusglasset var ikke utenfor, men inne i koia Nå var jeg sikker på at min egen puls kunne høres langt utpå flya. Stiv som en bordkniv blir jeg fortsatt liggende slik jeg bråvåknet - på siden, og gudskjelov med ryggen klemt opp mot veggen! Heldigvis ligger jeg vendt ut mot rommet. Hadde jeg hatt dette bak meg, tror jeg at jeg hadde fått hetta! Som eventyrene beskriver; "med øyne store som tinntallerkner", stirrer jeg nå panikkslagen ut i det absolutte mørke. Ørene står også store som gammeldagse grammonfontuter på hodet på meg, men jeg hverken ser eller hører noe som helst mer etter dette. Ikke et pust, ikke et knirk, kun en bunnsvart kosmisk stumhet står tidløs i det kalde rommet... Flukten Fra da av ble jeg liggende slik. Kroppen verket etter å kunne snu litt på seg på den stenharde brisken, men jeg turde bare ikke. Fjellvinden sukket kald og likeglad utmed veggen, og langsomt, langsomt, med grålysningen skilte firkanten av vinduet oppå veggen seg mer mer ut av svarten. Vinternatta varte en evighet, men omsider maktet gryet ute å kaste et blåblekt skjær av lys inn gjennom vindusglugga. Det spartanske rommet sto like tomt som før. En ørliten kant av snø lå utenpå vindusprossene, og borddøra ut til gangen var lukket som når jeg la meg. Nå førstes turte jeg røre på meg. Lemster og forderve-ligget, brøt jeg meg så stille jeg kunne opp i sittende stilling. Stemningen fra natta hvilte fortsatt kald og uggen i rommet, og jeg aktet ikke å bli her mer enn høyst nødvendig. Jeg kledde raskt på meg, og droppet den planlagte frokosten her. Ville heller pakke sekken og komme meg ut i frihet, langt vekk fra dette dystre stedet! Men idet jeg står og stapper soveposen i trekket, reiser igjen håret seg på hodet! Hva var det!? En vedkubbe rakler ned uti vedskjulet, og det er ikke gjennomtrekken som gjør det! "Herregud", gisper jeg tynt for meg sjøl, "er det som var inni rommet i natt inni vedskjulet!? Er jeg fortsatt ikke alene her...?" Lenge blir jeg stående som frosset fast til gulvet. Så pakker jeg uendelig langsomt ferdig, manner meg opp og drister meg lydløst bort til lemdøra mot gangen. Med hjerteflimmer, og tørr som ei øgle i halsen, legger jeg så forsiktig øyet inntil en av bordsprekkene i dørbladet. Jeg ser i halvmørket en bit av gangveggen på motsatt side, men intet mer. Jeg flytter så øyet til en sprekk mer mot høyre, og nå kan jeg også ane kanten av døra inn til vedskjulet. Den er også atte... Jeg tenker "Himmel og helv..., du må komme deg vekk herfra!" Jeg svelger tungt, smyger så på meg ryggsekken, og rykker døra opp! Jeg styrter to lange steg ut av gangen, og ut på nysnøen. Det snor surt fra øst, og tørrsnøen ligger 6-7 cm djup og fullstendig sporfri rundt hytta. Dette "noe" har ihvertfall ikke gått ut - hvis det i det hele tatt setter spor da Jeg tenker et øyeblikk på å hekte i den gamle hengelåsen som henger ulåst på dørslåa, men lar det være. Istedet lukker jeg bestemt lemdøra mot gangen, og nesten småløper vekk, sørover den nå snødekte flya. Ikke enser jeg hverken værlag eller terreng, jeg vil bare rett nedatt til bilen, har mistet lysten på en ensom runde her inne fullstendig. En hul og halvnummen engstelse vender på seg inni bringen et sted, og rett som det er snur jeg meg og stirrer tilbake mot koia. Jeg trår stedvis igjennom tynnisen der jeg gamper utover myrene, og mine digre gjørmesvarte fotspor står grymme i silkesnøen, med snøkast lik okergule kaffetrukne sukkerbiter, skjødesløst kastet utover snøflata. Ikke vanskelig å følge mine fotefár akkurat, hvis noe(n) skulle ha slike planer... En dryg kilometer utpå flya når jeg et lite høgdebrekk, før terrenget brattner av ut mot dalen. Pesende stopper jeg der, snur meg og ser tilbake mot koia, som svartner lik en kampesten langt der oppe på flatene under volene. Jeg ser det tvert. Koiedøra står på vid vegg, og blar langsomt fra side til side i snoen mens jeg stirrer på den. Sekundet etter flytter blikket seg instinktivt til noe bakenfor koia. Tre-fire hundre meter oppe i stenhellinga bak hytta, der står en uformelig, tårndiger og gravsvart skikkelse, halvt framlut og stirrer ufravendt tilbake i min retning...! Jeg grøsser til der jeg står. Blir stående slik i noe som føltes som en evighet, selv om det sikkert kun var snakk om sekunder. Så bråvender jeg meg rundt, og halvt løper, halvt sprenggår nedover lia mot bjørkeskogen. Jeg braser meg gjennom bresk og viu, og treffer et lite bekkeleie, der en kølsvart liten bekk glir glatt og brådjup under de nedsnødde torvkantene. Jeg attrer meg litt for å hoppe, da det er litt vél bredt akkurat der. Jeg skjener derfor medstrøms til høyre, nedover mot et lite smalliv på bekken, vil satse på å komme over der. Jeg tar rennafart, og formelig klasker ned akkurat på torvkanten på motsatt side. I det jeg reiser meg igjen, snur jeg meg, og ser kvitøgd opp mot himmelranda på brinken ovenfor bekkedalen... Hjertet stopper. Blodet fryser, og en paralyserende lammende skrekk nagler meg til bakken - for der oppe ...... Lettelsen Med et kaldt digitalt hyl, river her vekkeklokka meg ut av marerittet! Halvt svett, halvt pesende, sitter jeg frysende i mørket og stirrer vantro på tallene på uret, som gløser kaldgrønt der borte på nattbordet. Alt er stille - her også. Jeg tåser litt med dyna, pakker den oppunder haken, og blir uendelig lettet sittende oppreist i senga . Klokka viser 06:50. Det er fortsatt november, hverdag, og på tide å stå opp. Jeg bikker jeg meg såvidt nedpå igjen, men blir liggende lys våken, med en liten skrukk i panna, helt til jeg bryter meg opp og rusler inn på det varme badet. Etterpå reiser jeg som vanlig på jobb. Sitter lavmælt og tenker på marerittet, klarer liksom ikke helt å skyve det bort. Heldigvis ebber følelsen etterhvert som jobben tar konsentrasjonen, og alt er snart ved det normale... Men jeg håper det er lenge til neste drøm som dette. Glad slikt ikke skjer hver natt, eller annenhver for den del! Huffameg, tror jeg må ha jobba for mye, jeg. Og Gud vet, kanskje jeg bruker lenger tid på å sovne i ei slik hytte neste gang...? Og moralen? Ikke stort, men summa summarum - så gæli det enn var - én ting har jeg likevel lært av dette: Nå vet jeg hvorfor Ludvigs øyne er som tinntallerkner, og hvorfor han støtt vil ligge innerst...!

Vinterferien kom, været var ok og ikke minst oppturen, for det som skulle være en solotur, ble nemlig en duotur med en god venn og turkompis! Pakking og styr fører for min del alltid til endel rot, i et allerede lite hus, og med ei litt i overkant masete kvinnfolk som huffet seg over alt utstyret i gangen. Sikkert glad for å få meg og utstyret ut av huset! Fin kjøretur opp. 1.5t rolig skitur i løype, og 30min utenfor løype i bratt terreng og dyp snø, ca 900moh, rett under tregrensa. Dette ble en opptur på alle måter. Godt selskap, god mat og drikke, og fangsten ble i overkant av forventet. 12 ørret, bare en liten stekeørret, flere rundt 0.5kg og 2 tett på kiloen. Kvaliteten var på topp! Vel hjemme ble også fruen litt glad, joda, å komme hjem med fangst hjelper! Det var en knallstart på isfiskesesongen i høyfjellet, og fremover blir forholdene bare bedre og bedre. Flere vann er plukket ut, og vi gleder oss til å ta fatt på nye turer!

Vesleskåla (902) eller Lisje-Skåla lokalt er en av mine favorittopper i nærområdet. Ruta fra Skålsetra med 700 høydemetre rett til topps har jeg gått hver høst de siste åra, både med og uten barn. Tirsdag blei det nok en tur. Veien inn til Skålsetra forblir ubrøyta om vinteren, men med snøgrense på snaut 400 moh så jeg muligheten til å ta turen på ski denne gangen. Rett fra jobb bar det strake veien til Skålsetra. Etter snaue 20 minutter på god sti opp den bratte og tett skogvokste lia, møtte jeg skiføret akkurat der lia blir litt slakere og skogen litt åpnere (ca 380 moh). Med andre ord som bestillt Turen til topps og ned igjen gikk i flott ettermiddagslys på et føre en ofte bare drømmer om.... Da jeg gikk ned skogen mot setra forsvant akkurat sola i skyene i vest. En fin trimtur på drøyt 2,5 time.