Søk i nettsamfunnet

Hei Hørte på podkasten uteliv i dag med Randulf Valle. Der snakket han og Bengt Rotmo at de glemte å kappe teltstenger før de startet på langtur. Dette var visstnok noe alle som ferdes i polare strøk gjorde. Hva er hensikten? Er ikke stengene fra fabrikk riktig lengde? er det for at teltet skal kunne leggen nærmere bakken for å unngå trekk? Hvordan blir da ventilasjonen og faren for kullos ved fyring av primus?

Hei! Jeg skal gå Blåfjella-Skjækerfjella nasjonalpark på langs i April. Har dessverre ikke vært i området før. Lurer derfor på om noen sitter på noen gullområder eller generelle tips for området nå når jeg skal legge ruta? Tenker å starte fra helt sør i nasjonalparken og gå til Grong.

Her kommer en liten rapport slik jeg opplevde forumturen til Hjerkinn Fredag 22 Januar pakket jeg og Tor-Erik bilen for å delta på en tur i regi av medlemmer på Fjellforum. Dette var vår første tur med andre forum-medlemmer og vår andre tur på høyfjellet vinterstid. Vi var spente og klare for en tur i ukjent område. Forundringen var stor i det vi kjører oppover mot Dovrefjell fra Dombås og ser at snøen er så godt som fraværende. Vi parkerte litt ovenfor Hjerkinn stasjon og spente på oss skiene. Det var så lite snø at vi måtte gå sikksakk mellom stein og lyngtuster. Humøret var allikevel topp og etter kort tid kom vi frem til planlagt leir ved Tverrfjellet. Her var det allerede kommet opp 4-5 telt og vi fikk en hyggelig velkomst. Vi satte igang med å sette opp teltet mens vi pratet litt med et par av de andre som var kommet. Teltet kom opp, på tross av litt vanskelige forhold med lite snø og mye stein. Vi trakk inn for å fyre litt primus og få en matbit. Et par øl ble det også tid til og når vi kom oss ut av teltet igjen hadde det dukket opp noen flere telt. Praten gikk og det ble litt snakk om Bergansteltet mitt (Det skilte seg greit ut, De andre hadde utelukkende Helsport og Hilleberg telt. Ikke ett unntak..). Skal ikke gå videre inn på erfaringer med teltet i denne turrapporten men kan si at jeg er svært fornøyd med kvaliteten og plassen i det. Det eneste negative er litt omstendelig oppsetting, særlig om det er litt vind. Litt utpå kvelden dukket det opp enda flere som kom med kveldstoget og vi fikk ta en kikk på en prototype av Helsports nye Himalaya 2. Artig å se! I tolvtida tok vi kvelden og sov godt helt frem til klokka var nesten 09 på Lørdag. Vi tok en rolig morgen med kaffe, mat og prat. I utgangspunktet var det meningen at alle skulle flytte campen litt lenger inn på fjellet på lørdag, men det virket som de fleste andre kunne tenke seg å heller bare ta en dagstur og la camp stå på ved Tverrfjellet. Jeg og Tor-Erik hadde imidlertid bestemt oss for å gjøre det uansett, siden vi hadde kjørt såpass langt ville vi ha med oss litt mer av hva området kunne by på i tillegg til å trene mer på å bryte og slå leir i vinterfjellet. Vi pakket derfor ned teltet og tok farvel med de andre i det de la ut på en liten topptur. Vi la i vei i retning Grisungdalen. Første etappe gikk til et område Forsvaret har brukt som skytefelt og her var det gjerdet inn et stort område. Vi fulgte gjerdet vestover. Lende var ganske skrått mot gjerde og det var ganske tungt å gå. Mot enden av gjerde begynte vi å klyve oppover i lia og tok oss etterhvert mot Breidskardet mellom topp 1377 og 1399. Her var det en del mer snø, flatt og fint med suveren utsikt. Det måtte bli leir her. Vi fikk opp teltet i rekordfart og her var det litt greiere å få feste til snøpluggene. En liten kokegrop i forteltet ble det også. Middag og litt attåt ble fortært før jeg kikker ut og ser at det har klarnet opp! Vi blir i fyr og flamme over perfekt fotovær med klar himmel og fullmåne, så ytterklærne kommer raskt på. Vi fotograferer «telt i måneskinn» fra alle tenkelig vinkler før det igjen skyer litt på og vi trekker inn i teltet. Praten går og vi konkluderer med at vi begynner å få nok erfaring med vintertur til å prøve oss på en litt lenger og tøffere tur. Morgenen etter våkner jeg våt av svette. Det er blitt mildt i løpet av natta og gradestokken viser bare et par minus. Det er altfor varmt i en tykk vinterpose! Vi klager imidlertid ikke på det og spiser litt før vi pakker ned leieren. Det er rolige vindforhold og vi tar oss den siste biten opp til Breidskaret og er litt spente på snøforholdene på andre siden. Opp på toppen er det avblåst og mye stein men vi finner ei grei renne nedover og setter utfor i nordøstlig retning. Utsikten er formidabel og det er en stor opptur å suse nedover. Vi har sett oss ut en grusvei vi tenker å følge tilbake til Tverrfjellet og kommer på denne etter et par kilometer. Etter ytterligere tre kilometer ved siden av veien er vi nede ved bilen igjen. Det ble ikke så lange turen men vi fikk oss en fin 10-kilometers rundtur der lørdagen stort sett gikk bare oppover og turen tilbake på søndag gikk lett nedover.En herlig avslutning på en fin tur! Takk til folka på Fjellforum som arrangerte! Det blir garantert ikke siste turen jeg blir med på. Les turrapporten på bloggen ved å trykke her!

Smeller på med en litt lengre turrapport fra skituren jeg gjorde fra Oslo til Gjøvik! Håper det kan være god lesning ! Ta gjerne en kikk på bloggen min også! http://alexstra.bloggnorge.com Skiglede fra Oslo til Gjøvik Det er fredag og helg. Jeg har planer om å ta en litt lengre tur. Har vært på vinterturer før, men har ikke vært på en lengre tur med forflytning hver dag. Det er ikke snakk om en skikkelig langtur, men en 5 dagers kanskje. Timeplanen over forelesninger neste uke virker ikke så innmari spennende, kanskje jeg skal droppe et par forelesninger? Når jeg legger ut på turer er det greit med en destinasjon. En "fra og til" tur. Etter mye kikking på kart blir det bestemt, fra Oslo og til Gjøvik. Det er en fin distanse på 5 dager, det er preparerte løyper og det tar meg gjennom skogsområder som er nye for meg. Det høres spennende nok ut! Gjennom Nordmarka Jeg drar ned på skolen på Pilestredet for å printe ut noen kart. Der møter jeg på Ola, han liker godt turplanene mine og sier han vil følge meg de første kilometerne på ski. Det lyder perfekt, da får jeg selskap på "dørstokkmila" fra Sognsvann til Ullevållseter. Et par timer senere står vi på Sognsvann i skumringstimen, Ola ikledd sporty langrennstil, jeg med fjellski, løssnøstaver og en god og svær oppakning på ryggen. Vi spaserer opp lysløypa til Ullevållsseter, svir av 90 kroner på en brus, gulrotkake og en kaffe. Så skiller vi våre veier, han suser ned mot Sognsvann og jeg vender skituppene nordover mot Gjøvik. Gjennom Nordmarka ønsker jeg ikke å ta hovedveien over Kikut, Katnosa og Mylla. Tanken er å gå et par mil før jeg slår leir og jeg går mot området ved vannet Helgeren. Jeg går over Kamphaug, her er det ikke kjørt opp løyper, men det er andre som har gått her før, så jeg slepper å gå i djupsnøen. Dagen før pøsregnet det her i Oslotraktene, og snøen er våt og sørpete. Over platået på Kamphaug får jeg utsyn over skogsåsene forran meg. Det er mørkt men stjerneklart og lyset fra Oslo by lyser opp slik at jeg ikke behøver hodelykt. "Deilig å være på tur igjen", tenker jeg. En stund senere når jeg Helgeren. Jeg er noe usikker på isen på vanna, ettersom det ikke har vært noen lengre periode med skikkelig kulde, pluss noen milde dager i det siste, men det er oppkjørte spor på Helgeren så jeg hiver meg utpå. Med kveldninga kom kuldegradene og føret har iset til. Over Helgeren går jeg ikke, men suser over de isete scooterøypene, under stjernene, helt alene, "ekte skiglede" tenker jeg. Jeg slår opp leir etter å fulgt en løype imot Trehørningen oppi et område hvor det så ut til å være nok av tørrved. Jeg graver opp leirplassen og setter igang med vedsanking. Det lønner seg å slå opp leir ut ifra kriteriet vedtilgang, da sparer jeg mye tid på vedsankningen. Videre er det også kjekt om det er rennende vann i nærheten, så slepper jeg å smelte snø. Etter å ha lagt opp ei god og tjukk barseng og fått knytt opp presenningen er det klart for kveldskos ved bålet. På morgenkvisten karrer jeg meg ut av soveposen og griper etter bjørkeneveret og tenner opp kaffebålet. Frokost inntas og leiren pakkes sammen. I dag skal jeg legge bak meg minst tre mil, fram til Grua, helt nord i Nordmarka. Det er en fryd å gå på ski gjennom Nordmarka, og siden jeg legger ruta utenom allfarveien får jeg stort sett gå for meg selv. Løypenettet i Nordmarka er imponerende, allerede så tidlig i skisesongen (snøen har kommet for alvor den siste uka) er løypene kjørt opp. Til og med de mer utenom allfarvei snøscooterløypene. Ved krysset ved Gjerdingen slår jeg av en prat med par unge karer. Når jeg forteller om hvor jeg skal sier han ene, jeg kjente en kar som har gjort samma turen, han gjorde den på en dag! Jeg må le. En dag!? Ja han er en gammal skiløper, han var tidligere fallkjermjeger, kunne han fortelle. Jaja, tenker jeg, disse gamle traverne er noe for seg selv. Videre tar jeg en avstikker til hytta Rajebråten på nordsida av Gjerdingen, der er det servering i helgene. Jeg hadde glemt kontanter, men jeg spiste medbrakt lunsj. Ei eldre hyggelig dame spanderte en kakao på meg. Etter denne rasten var det ei drøy mil igjen til Grua i mørket. Halveis når jeg en utfartsplass hvor skifolket parkerer bilene sine. Jeg stoppet opp for å se på skiltene etter ruta direkte mot Grua. Der skulle jeg få meg en liten naturopplevelse. Ei lita spissmus hadde forvilla seg ut på veien. Den gikk stresset rundt, jeg sto bare å så på. Den prøvde å klatre opp brøytekantene på veien, men falt bare ned igjen. Den tok en runde rundt på veien og gikk mot meg og under skoa mi og søkte ly der. "Skal du stå der du da!", sier jeg også rusler den videre. Jaja, jeg må også komme meg videre! Jeg ankommer Grua og er nokså sliten. På Grua har de en Kiwi og der skal jeg dra å kjøpe litt mer mat. Jeg handler litt kjeks, pølser og brød. Jeg setter meg på stolen ved tippehjørnet og nyter en gresk yoghurt. Jeg spør kassedama om litt veiforklaring ifht løypene videre nordover. Hun hadde ikke peiling. Rådvill går jeg ut og kommer til et kryss, hmm, høyre eller venstre? Før eller siden kommer jeg vel til noen løyper.. Jeg gjør et feilvalg som fører meg på en bomtur. Jeg tar til høyre og cruiser ned til der hvor riksvei 4 går. Der er en Rema og jeg går inn og spør om råd. Kassamannen visste heller ingenting, men sier jeg antageligvis må gå tilbake til Grua igjen. Jeg gjør det og finner omsider løypene som tar meg opp der Romeriksåsene blir til Hadelandsåsene. På dette punktet er jeg relativt sliten og jeg finner et sted hvor det kan se ut til å være greit med ved i nærheten og slår leir. Antagelsen min slo feil, det var ikke mye ved i nærheten. Jeg må gå mye rundt for å samle opp en god vedhaug, jeg tråkker rundt i djupsnøen og blir gjennomsvett. Omsider får jeg opp en duganes vedhaug. Jeg sovna godt den natta. Hadelandsåsene Jeg våkner småkald i soveposen, det er tydelig at gradene har krøpet seg nedover på gradestokken iløpet av natta. På den ene foten har jeg fått et gnagsår på hælen og legger derfor på noe sportsteip. Jeg begir meg på dagens etappe og det er knallvær, minusgrader og sol, det er også godt skiføre. Disse områdene har jeg ikke besøkt før, så det er en spenning i seg selv å "utforske" disse områdene. Denne dagen startet jeg å gå i nitiden og gikk i et sett til kl. 15. Da hadde jeg tilbakelagt en distanse på 3 mil, preparerte løyper hele veien. Min høyre akilles var begynt å bli vond, og dette reduserte tempoet mitt. Det var et punkt i skoen som trykket mot akillesen og først nå var jeg begynt å kjenne en liten stikkende smerte. Sola begynte å gå ned og jeg var ganske sliten. Jeg var ved Lushaugen, en ås som ligger noe over 800 moh. Her oppe var det full vinter med meterdjup snø og glissen skog. Oppi denne høyden begynner granskogen å få et røffere preg, slik som skogen gjør ikke så langt under tregrensa. En gradstokk ved et informasjonsskilt jeg passerte viste at det var 13 minusgrader. Ved ei myr så jeg at det var en god del lett tilgjengelig tørrved, jeg tråkker ut av løypa og beveger meg bort i kanten på myra. Svett etter gåingen og den kalde temperaturen blir jeg fort kald. En skigåer jeg pratet med litt tidligere hadde sagt at 5 km herfra ligger Lygnasæter som er et hotell, "du får dra dit om du ikke orker å sove ute da!", hadde hun sagt. Sliten og kald som jeg var virket det fristende, men jeg satte igang å rydde til en leir. Med spaden gravde jeg opp ei grop hvor jeg skulle ligge, så gikk jeg igang med vedsankningen. Det var nok av døde tørre furuer i myrkanten som kunne veltes over. Noen av de satt litt for godt fast til at de kunne veltes over ende for hånd, da tok jeg i bruk øksa. Etter å ha samlet en liten mengde klarte jeg å miste øksa mi. Jeg hadde nok uoppmerksomt lagt den fra meg et sted i snøen og senere tråkket den ned under snøen. Den var ikke til å finne, jeg letet og gikk med spaden å slo i snøen for å høre om den traff øksa. På dette punktet følte jeg meg litt motløs, mørket hadde sunket og dette vinterfriluftslivet kjentes litt tøft. Jeg tok en liten kjapp tur i tenkeboksen for å motivere meg selv. "Dette er god erfaring", "det var dette jeg kom for å kjenne på", "nå gjelder det å skape en god leir slik at du kan slappe utover kvelden", "dette blir bra!". Jeg klarer å endre innstillingen min til det hele og ser så det positive i situasjonen. Jeg tenner opp bålet og går løs på enda mer vedsanking. For å hente veden må jeg tråkke rundt i djupsnøen, det blir en strevsom prosess, men sakte men sikkert bygger det seg opp en god vedhaug. Bålet tennes, en god og tjukk barseng stelles i stand og presenningen settes opp. Mens jeg sitter ved bålet og smelter snø i kjelen og griller pølser merker jeg at roen senker seg, "dette var jo ikke så ille", tenker jeg. Jeg var fornøyd og følte jeg hadde rydda meg en fin liten plass her i skauen. Jeg sovner til lyden av sprakende bål. Det begynner å bli et par tre år siden jeg kjøpte vinterposen nå, og ærlig talt kan jeg bli litt kald iløpet av netter det er mer enn 5 minus. Iløpet av natta våkner jeg flere ganger av at jeg er småkald, da blåser jeg opp glørne i bålet og hiver på et par kubber til, og sovner godt med varmen fra bålet. Over til Toten Neste morgenen er det nedbør, det snør, mye. Planen er å gå til jeg kommer til den åpne hytta Kjerringfred som opprinnelig ble satt opp som ei milorg-hytte. Tanken på en kveld innendørs i ei lita koselig tømmerkoie gav meg motivasjon på å gi på litt i løypa. Rundt 12 tiden ankom jeg Lygnasæter. Her er det et hotell og en bensinstasjon. Jeg går inn på kafeen og kjøper meg en varm eplekake med krem og kaffe. Jeg merker jeg får mange syn fra folket inne på kafeen, sikkert på grunn av den store sekken min og at jeg stinker bål, tenker jeg. Da jeg går på do blir jeg selv forskrekket når jeg ser meg i speilet. Ansiktet mitt er full av svart sot og jeg ser ut som en gruvearbeider fra 1800-tallet. Jeg ler av hvor skitten jeg ser ut og gir meg selv en liten kattevask i trynet. Ved Lygna går riksvei 4 som jeg krysser og begir på skogsområdet som heter Øståsen. Det er nokså godt merket ruta jeg følger, den viser skilt til Gjøvik og hvor mange km det er igjen. Etter å ha kommet til ei seter i området går jeg feil. Jeg følger de snøscootersporene jeg allerede hadde fulgt en stund, men de begynner å ta en ganske ulogisk retning i forhold til hvor jeg skal. De fører meg ned noen bakker, og jeg får en utrivelig mistanke om at jeg kanskje må gå tilbake opp de samme bakkene jeg kjørte ned. Da sporet kommer til en skogsvei tar jeg en nøye kikk på kartet og kan konstantere at jeg har kjørt feil, minst et par km. Jaja, det er ikke noe vits i å bli så alt for forbanna, slikt vil normalt skje nå en legger ut på lengre turer. Kjedelig, ja, men nesten uunngåelig. Jeg kommer tilbake til krysset hvor jeg tok feil og finner ut at jeg skal følge en vei som går langs noen strømlinjer. Da jeg finner denne veien ser jeg at løypa ikke er blitt oppkjørt i år. Metertjukk djupsnø. Hmmm, jaja, da får vi bare følge den da! Det er jaggu stor forskjell fra oppkjørte løyper. Når jeg tråkker foten nedi synker den dypt ned i snøen, da jeg reiser opp den andre foten for å ta et steg synker foten enda lengre ned. I nedoverbakker glir jeg ikke, jeg må tråkke nedover også. I tillegg blir jeg usikker på om jeg følger rett løype. På trærne er det en sjelden gang et rødt merke, som indikerer at jeg er på riktig spor. Etter et par km (som føltes mye lengre) når jeg et kryss. Her ser jeg til min store glede at løypa videre er det spor. Det er en annen stakkar som har gått inn hit og snudd og gått tilbake i djupsnøen. Det er til stor hjelp, de stakkars sporene han (eller hun) har brøyta opp for egen muskelkraft, gjør det mye lettere for meg. Det er ikke som scooterspor, men ti ganger bedre en å tråkke i djupsnøen. Noen km senere har mørket senket seg og snødrevet står imot ansiktet mitt, jeg cruiser ned et tynt scooterspor ned bakkene i skogen, hodelykta mi lyser opp foran meg, den store sekken gjør meg ustødig og vinglete og jeg må ha full konsentrasjon ned bakkene. Samlet gjør alle disse forholdene at jeg storkoser meg, "nå kjenner jeg harmoni" tenkte jeg lykkelig nedover bakkene. "Dette er ikke skiglede, det er skilykke", sa jeg ekstatisk til meg selv. Et punkt i denne skilykkeharmonien hadde jeg klart å miste løypa jeg skulle følge og cruiste nedover i feil spor en lang stund. Etterhvert begynte å merke at de røde merkene på trærne var borte. "Faen i helvete! Har jeg gått feil?". Jeg ankommer en vei og kikker på kartet og skjønner at noe er ruskende galt. Jeg må foreta et valg, skal jeg gå tilbake, ta til høyre eller venstre? Jeg tar til venstre, for der ser jeg noen ferske skispor, og legger på følge etter de, kanskje det dukker opp noen skilt som kan peke meg i riktig retning? Etterhvert kommer jeg ut på noen store jorder. Gjøvikbanen tuter sitt karakteristiske klagende tut som bærer flere kilometer og som jeg har hørt jevnlig helt siden jeg dro fra Sognsvann. Den er en stadig påminnelse på "den enkle veien" til Gjøvik. Tenk å sitte der i et godt og varmt sete og speide ut vinduet og kanskje nyte en varm kopp kaffe. Jeg tenkte "faen heller", nå er jeg lost, jeg vet ikke hva som er nord, sør, øst og vest, nå bare følger jeg disse skisporene og ser hvor jeg ender. Jeg endte nede ved en bilvei og noen hus. Ved et hus nede i høgget gikk en mann og måkte snø med en snøfreser og jeg stakte meg ned dit for å spørre om hvor jeg var. Min lille drøm om å komme til milorg-hytta denne kvelden hadde knust i tusen biter, nå gjaldt det bare å få orientert meg om hvor jeg i det hele tatt var. Mannen kunne fortelle meg at jeg var på vestsida av Einavatnet på Toten. Han gav meg tips om hvordan å komme meg videre nordover. Han gav meg også en refleksvest ettersom han sa det var "mye grisekjøring langs dessa veiene", den festet jeg bak på sekken. Jeg bestemte meg for å følge veien et stykke langs Einavatnet og campe oppi et skogholt langs veien. Omsider slo jeg opp leir, den ble slått opp i et skogholt 20 meter fra veien på ene sida og 20 meter fra jernbanelinja til Gjøvikbanen på andre sida. Ikke akkurat et villmarksområde med biler og tog passerende rundt meg, men jeg fikk da følelsen av å være i skogen likevel. Etter en stund hadde jeg fått opp leiren og inntatt en middag. Jeg sluknet fort og godt den kvelden og sov lenge ut på morgenkvisten. Morgenrutinen er grei og enkel. Få opp et bål, deretter sette skiskoene mine ved bålet slik at de blir varme når jeg skal ta de på, så smelte snø i svartkjelen og koke opp noe kaffe og få i seg frokost. Jo, også tråkke litt unna campen og gjøre sitt fornødne som ofte er nødvendig på denne tiden av døgnet… På jakt etter oppkjørte løyper på Toten Akillesen er ikke blitt bedre, men verre. Mens jeg trasker rundt i lerien på morgenen halter jeg rundt. Jeg har nå fått gnagsår på begge hælene og lapper de med sportsteip. Det tar på med slik forflytning med tung last flere dager på rad. Jeg begir meg ut på dagens etappe å går mot tettstedet Eina som ligger helt i nordenden av Einavatnet. Det har snødd sammenhengende de siste dagene og det er godt føre på bilveiene og gangveiene. På Kiwi´n på Eina spør jeg om hjelp til å finne noen skiløyper som kan ta meg til Gjøvik. De ansatte er rådville og kan ikke komme med noen gode forslag, en kunde som overhører samtalen mellom meg og kassadama bryter inn og kommer med et forslag. Vi tar en kikk på kartet og han anbefaler meg å gå til tettstedet Reinsvoll som ligger en 4-5 km nordover, og derfra gå noen km østover også vil jeg kunne nå en skiløype mot Gjøvik. Jeg takker for hjelpen og setter avgårde. Den raskeste og beste veien til Reinsvoll er å følge riksvei 4 som går direkte dit. Da jeg ankommer veien setter tvilen inn. Veien er godt trafikkert og det kjører både trailere og busser, og det virker lite fristende å gå i veikanten på ski og med så stor oppakning. Etter en stund i tenkeboksen kommer jeg fram til at jeg får svelge denne kamelen og tråkke på langs veien. Det føltes ikke behagelig, jeg fikk mange rare blikk fra sjåførene som passerte meg. Når det kom en buss eller trailer tråkket jeg opp i brøytekanten til de hadde passert forbi. En sjåfør gav meg et stygt blikk og viftet med pekefingeren mot meg. "Jaaaadaaa!", ropte jeg meningsløst etter. En annen sjåfør smilte og gav meg tommelen opp. Slik oppmuntring gjør godt i en slik situasjon! Ellers var det såpass mye snø at det var greie forhold på veien. De siste km til Reinsvoll var det gangvei, som var mye mer behagelig å kjøre på. Fra Reinsvoll spurte jeg de fleste jeg kom over om råd til veien mot Gjøvik, flere snakket om at det skulle være en skiløype litt lenger inn på Totenlandet som jeg kunne følge til Gjøvik, dette var oppløftende. Jeg kommer omsider fram til der hvor denne omtalte løypa skulle være, men jeg ser den ikke. Ved et hus sto nok en kar med en snøfreser og jeg staket meg dit. "Den e itte kjørt opp ennå, løypa går egentlig rett over jordet der", sa han og pekte på det hvite jordet borti høgget. Han gav meg råd å gå en 4 km "følg denne veien, ta til venstre også til høyre i neste rundkjøring, så kjem du til en gard med noen hester, der skal det være ei lysløype som sikkert e oppkjørt". Jau jau, jeg hadde ikke mange alternativer enn å følge hans råd. Da jeg ankom hestegården var sola begynt å gå ned og mørket senket seg atter en gang. Til min forskrekkelse var ikke denne løypa heller oppkjørt, jeg fulgte lysstolpene utover et jorde i djupsnøen, så sluttet lysstolpene også. Jaggu, foran meg lå det jorde på jorde med skogholt imellom. Hvor denne løypa går er umulig å si… Jeg tråkker tilbake smålig motløs og begynner å innse at jeg må tråkke langs landeveier hele veien til Gjøvik. Langs bilveien ligger et lite hus, jeg går og ringer på for å spørre om veiforklaring nok en gang. Jeg ser inn vinduet og ser en rulator som signaliserer at her må det bo et gammelt menneske. Det kommer fram en ganske så gammel dame bort til vinduet. Hun ser forskrekket ut, det er nok ikke ofte det kommer uanmeldt besøk på kvelden hos henne. Nå står det plutselig en høy kar med svær oppakning og sotfarget ansikt og ringer på døra hennes. Hun går bort til vinduet og åpner ikke vinduet, hun ser redd ut, hele kroppsspråket hennes viser det. Huff stakkar dame, tenker jeg. "Jeg er på utkikk etter noen skiløyper", sier jeg. "Je vet itte… Je vet itte sånt je", sier hun på andre siden av ruta. "Jeg skal til Gjøvik, hvor skal jeg gå da?", spør jeg. "Je vet itte, je e itte kjent her". "Ok, det går bra" svarer jeg, "jeg kan spørre noen andre, ha en fin kveld". Nok en gang følte jeg meg lost og bega meg ut på den øde landeveien lenger innpå Totenlandet. Litt lenger etter jeg hadde gått igjennom et skogsområde kom det noen hus langs veien. Ved det ene huset åpner ei dame vinduet sitt og ser på meg. "Hei" roper jeg. "Jeg er på vei til Gjøvik på jakt etter skiløyper". "It no e kjørt opp ennå", svarer hun. Hun forklarer at jeg kan følge Vestre Totenveg som vil ta meg helt til Gjøvik, det er ca 12 km. Det hørtes fornuftig ut. Mens jeg fulgte Vestre Totenveg tenkte jeg etter om det var noe skiglede i dette her, å tråkke rundt i snøføyka i mørket på øde landeveier. Langs veien i mørket føler jeg meg utsatt når det kommer motgående trafikk. Jeg har på hodelykt og de fleste virker å se meg. Det tar mye fokus og hele tiden passe på om det kommer biler samtidig mens jeg staker meg avgårde. Dagen har kanskje ikke bestått av så mye skiglede, men det har vært nok av problemløsning. Jeg har i hvertfall ikke fått noe særlig tid til å kjede meg og har holdt meg nokså okkupert med å finne fram. Etter å ha fulgt Vestre Totenveg i halvannen time åpner landskapet seg og stuper nedover. Neders i dalen lyste det opp en liten by nede i ei vik. "Gjøvik!", roper begeistret. Masse energi kommer i kroppen og jeg staker på hardere, snart framme! De fire siste km var bare cruising langs gangveien ved hovedveien helt ned til Gjøvik Sentrum. Det har snødd såpass de siste dagene at jeg kan gå på ski helt ned til togstasjonen. Det er nok ikke hver dag det kommer en skikar på fjellski, fjellstaver og en 120 liters sekk på ryggen i Gjøvik sentrum, men jeg brydde meg lite om det, jeg bare smilte og hilste på folket jeg passerte. På Gjøvik stasjon kjøper jeg en kopp kaffe og en croissant. Neste tog går om en halvtime. Den deilige følelsen av å ha gjennomført gjør meg god og høy på meg selv. Jeg skrur på min Iphone og tar et seiersbilde av at destinasjonen er nådd. Deretter er det to timer på toget med Gjøvikbanen hjem igjen, hvor jeg bare skal sitte og nyte den 13,5 mil lange turen tilbake til Oslo som jeg brukte fire døgn på.

Pulk-for-tog. Hvorfor ikke. Som julegave hadde far spandert hotellweekend i Oslo og billett til eventyraften med foredrag av Børge Ousland og Erling Kagge. Årets vintereventyr var gitt. Her var det bare å spenne på seg ski og pulk på Dovrefjell og sette kursen sørover i retning hovedstaden. Det ble en tur full av opplevelser som bare norsk natur i januar kan varte opp med. Oppturer og nedturer. Kulde, baksing i bjørkeskog og pulkvelter. Mange pulkvelter. Noen av dem vakre og i solnedgang. Nattraid på Pellestova, tabber og feilvurderinger. Og den største skuffelsen av dem alle: en blokk med Melange. Her følger turapport fra 17 dager sørover på tur fra Hjerkinn på Dovrefjell til Jaren på Hadeland. Kart som viser ruta er vedlagt som pdf. Turen ble gjennomført 3-19 januar 2024. God lesing! Hilsen Haavard Haaskjold Dag 1: Hjerkinn Stasjon – Hagesæter En mann på snart 46 kan vel ikke lenger skylde på ungdommelig overmot. Overmot eller ikke, beslutningen om å ta snarveien langs sommerstien gjennom bjørkeskogen fra Hjerkinn stasjon mot Hagesæter var fremdeles like dårlig, og alene på tur var det ingen turkamerat til å påpeke denne åpenbare tabben. Bunnløs snø i bjørkeskog er jo tross alt kryptonitt for oss pulkfolk og fremdriften måtte bli deretter. Fem timer og to kilometer senere var E6 krysset og ikke lenger etter var teltet slått opp i lia like overfor Hagesæter. De andre passasjerene på toget fra Trondheim hadde nok for lengst ankommet Oslo S når jeg krøp ned i soveposen, men jeg kunne tross alt se frem til 17 dager foran meg på tur gjennom norsk januarvinter. #pulk-for-tog. Bilde 1: Løssnø og bjørkeskog fra Hjerkinn Stasjon. Dag 2: Hagesæter – Veslhjerkinnstjønnin (1246) En skikkelig kuldebølge lå over Midt- og Sør Norge denne første uken i Januar og det ga en frisk start på turen. Med mat og fuel for sytten dager i pulken og 300 høydemeter å forsere denne morgenen gikk det ikke fort oppover fra Hagesæter. Omsider over toppen fikk jeg besøk av to F35 jagere som øvet i luftrommet over. De kunne vise til vesentlig høyere forflytningsevne der de i en times tid gjennomførte akrobatikk over hodet på en enslig mann med pulk som neppe utgjorde det mest mobile bakkemålet for pilotene. Inne på platået hvor elva flater ut dreide jeg direkte østover mot Veslhjerkinnstjøninn (1246). Terrenget her inne var lettgått og jeg fant en fin teltplass ved det sørligste av de to små vannene. Det var kjølig med 35 minusgrader og litt trekk så det var godt å komme i teltet og fyre opp brenneren. I kulda hadde plastikk-koppen på termosen regelrett sprukket i løpet av dagen. På sånne kalde dager bruker jeg forøvrig å gå med MSR pumpa på innerlomma sånn at pakningene ikke blir for kalde for å være sikker på at det går raskt å få brenneren i gang når teltet er kommet opp. Tiden i teltet med primus er skikkelig kvalitetstid så jeg bruker å ta med litt godt med fuel sånn at jeg kan unne meg litt kosefyring i teltet hver kveld. Få ting slår en kopp kakao til lyden av XGK når nordlyset danser over teltet før en kryper i soveposen. Bilde 2: Artig å få besøk av to jagerfly som gav en liten oppvisning i luftakrobatikk Dag 3: Veslhjerkinnstjønnin (1246) – Mesetermyre i Grimsdalen Nok en nydelig dag med høytrykk og herlig klarvær. Fremdeles skikkelig kaldt, og Folldal rapporterte om 42 minusgrader på radioen. Jeg fortsatte å holde høyden mens jeg gikk sørover på vestsiden av Mehøe og Pikhetta. Holdt godt overfor Barthuset opp mot Fallfosshøe for å holde trygg avstand til de bratte områdene rundt Fallfossen og Tverråe. Etter hvert begynte nedstigen mot Grimsdalen, noe som ble en aldri så liten komedie. Litt slurvete navigering gjorde at jeg bommet på traseen nedover bjørkeskogen og fikk en ny runde med noen timer baksing i løssnø mellom bjørketrær. Heldigvis skulle jeg nedover, så med litt hjelp fra tyngdekraften gikk slalomturen sakte men sikkert nedover bjørkelia med utallige pulkvelt der jeg dro pulken med håndmakt mellom bjørketrærne. Heldigvis uten tilskuere. Vel nede i Grimsdalen var klokka blitt 16 og det var på med hodelykta mens jeg fulgte jervesporene på grusveien nedover dalen under en helt magisk stjernehimmel. Når klokka ble 19 slo jeg leir i mørket like ved Mesetermyre. Bilde 3: Slalåmrenn gjennom bjørkeskogen ned mot Grimsdalen Dag 4: Mesetermyre i Grimsdalen – Nord av Ellandkollen Nok en god natt i posen. Til tross for at den begynner å bli noen år gammel holder den kraftige vinter-soveposen min godt på varmen (innerpose av dun, ytterpose av kunstfiber). Jeg har gjennom årene blitt vant til å bruke dampsperreplast i posen når jeg går turer tidlig på vinteren. Det kan sikkert diskuteres om det er nødvendig, men for en 17 dagers vintertur i januar med minimale muligheter for tørking synes jeg det greit å holde kontroll på fuktigheten og gjør som Børge Ousland skriver i Ekspedisjonshåndboka si. Apropos fuktighet så blir det jo også på solotur en god del kondens å skrape fra teltduken om morgenen. Heldigvis er det ikke så altfor lenge før is-skrapinga er unnagjort og duften av morgenkaffe siver gjennom teltet til den herlige lyden av brenneren. Turen gikk videre et stykke nedover Grimsdalen før jeg dreide mer sørover over myrene og vann (879) ved Grimse hvor jeg så fire reinsdyr og masse jervespor. Her måtte etterhvert elva som kommer ned fra Heverdalen krysses og det ble en liten tålmodighetsprøve. Elva var fremdeles mye åpen, og det var langt mellom snøbroene, samt et kronglete terreng rundt elveleiet. Alene på tur er jeg ekstra forsiktig når det kommer til denne type krysninger så jeg tok meg god tid til å lete etter et krysningspunkt. Videre oppover mot Døråldalen trakk jeg opp i høyden og gikk langs vestsiden av dalen siden terrenget nede langs elva som kom fra Dørålstjønin virket knudrete og kronglete. Jeg slo omsider leir et lite stykke nord av Ellandkollen. I løpet av disse første dagene røk begge langfellene mine. Det var selve gummien lengst fremme på fellene som røk tvers av mens jeg gikk. Mulig at det kan skyldes de kalde temperaturen, for jeg har brukt samme ski og feller på lange mange vinterturer tidligere uten trøbbel og fellene var helt uskadde når jeg startet turen. Uansett, litt improvisasjon måtte til og jeg fikk reparert dem i teltet på en måte som gjorde at de holdt resten av turen. En liten kime til bekymring var forbruket av AAA batterier som var urovekkende høyt. Antall timer med hodelykt måtte reduseres om dette skulle holde helt frem. Bilde 4: Reparasjon av langfeller i teltet Dag 5: Nord av Ellandkollen – Bergedalen Dagen startet som vanlig kl 05.00 sånn at jeg var klar til å gå 07.30. Det blir lyst først i halv-nitida så tidlig på året så den første timen går mens det gryr av dag. Jeg synes lyset er spesielt flott akkurat på denne tida når natt blir til dag. Kursen gikk oppover Dørålen, og jeg gikk via Øvre Dørålseter for å krysse bekken som kommer ned fra Stygghøin. Så tidlig på året var det ingen liv å se i hyttene og det var veldig snøfattig og steinete i området. Videre oppover Dørålen blir det trangere og det er relativt bratt ned til elva så det er få krysningspunkter. Vinterruta til DNT er jo ikke merket så tidlig på året, men på kartet krysser dem elva like sørvest for Pikjtønne hvor det er mulig å komme seg ned til elva. Elva var også her delvis åpen, men etter en times rekognosering i området fant jeg trygge snøbroer og kunne krysse trygt. Oppover moreneryggene som markerer inngangen til Bergedalen var det så snøfattig at skiene måtte av og turen fortsatte til fots noen timer i det mest steinete områdene. Stakkars fjellpulken 😊. Oppover Bergedalen ble terrenget isete med mange bratte skavler og skrenter, så når mørket kom for alvor slo jeg leir. Terrenget var såpass krevende at jeg ikke var komfortabel å fortsette alene her kun med hodelykt. Bilde 5a: Snøfattig i nordre del av Rondane, Her bilde tatt nederst i Bergedalen i retning mot Dørålen Bilde 5b: Magiske Rondane Dag 6: Bergedalen – Fremre Gjetarbue Vinden hadde tatt seg skikkelig opp i natt og det blåste friskt så jeg måtte en tur i løpet av natta for å justere barduner og fjerne litt snøfokk . Stappet plugger i ørene og sov greit resten av natta. Jeg ventet litt i teltet denne morgenen til vinden løyet litt og lyset kom. Det var uansett greit å ha ordentlig dagslys i dette området. Etter en drøy times marsj nådde jeg toppen av Bergedalen og dreide kursen nedover Rondvassdalen. Jeg var veldig spent på hvordan isforholdene var ved innløpet til Rondevatnet. Nedover Rondvassdalen var bekkene helt åpne så pulken fikk bade litt på veien nedover, men ikke verre enn at det gikk fint. Soveposen lå for øvrig pakket i en vanntett Ortlieb pose nede i pulken selv om jeg bruker Arctic Bedding. Jeg bruker å veksle litt mellom å ha soveposen i beddingen eller nede i pulken avhengig av terrenget jeg går i og været. I området hvor jeg hadde gått så langt på turen var det greit å ha posen i pulken for å holde tyngdepunktet lavt og minske mengden pulkvelt litte grann. I tillegg var det greit å ha soveposen i vanntett pose når jeg måtte over åpne elver og bekker. Heldigvis hadde kuldeperioden sikret at det var trygg is til å komme inn på selve Rondevatnet. I dette området hadde det snødd mye mer enn i Døråladen og Bergedalen. Når jeg passerte Rondvassbu var det snødekte fjell på alle kanter. Et mektig skue. Kursen fortsatte sørover godt oppe i høyden øst for Storula, mens jeg gradvis dreide østover mot Fremre Gjetarbu. Etter å ha krysset elva her fortsatte jeg litt opp i høyden hvor jeg slo opp teltet mens det blåste relativt bra. Fremdriften var fremdeles ikke all verden målt i kilometer, men markant lenger enn de foregående dagene. Første strekket fra Hjerkinn til Rondvassbu hadde vært ganske krevende og tatt tid. Nå som Rondane snart var passert lå det forhåpentligvis litt enklere terreng og ventet lenger sør. Bilde 6a: Nederst i Rondvassdalen mot Rondvatnet, mange åpne bekker Bilde 6b: Langs Rondvatnet Dag 7: Fremre Gjetarbue – Svartkampen (1099) I løpet av natten hadde vinden fortsatt å ta seg opp så jeg var nøye med å sikre utstyr når jeg pakket ned camp om morgenen. Kuling fra nordvest ifølge yr og det var skikkelig surt å gå oppover mot passet mellom Skjerrelfjellet (1502) og Steinbudalshøa (1387). Det blåste såpass at vinden ved flere anledninger tok tak og regletrett blåste pulken overende. Det fortsatte også å blåse godt etter hvert som jeg gled nedover østsiden av Steinbudalen også. Her var jeg nøye med å holde god høyde tett på Nørdre Eldåkampen for å unngå det knudrete terrenget som ventet lenger ned hvor elva Eldåa møter Djupbekken. Det blåste såpass denne dagen at matpausene ble gjennomført inne i vindsekken som ligger lett tilgjengelig i pulken. Kulden hadde sluppet taket og blitt erstattet av lavtrykk med mildere temperaturer og vind. Her sør for Rondane hadde det vært en snørik sesong så langt og etter hvert som jeg nærmet meg Eldåbu ble det mer og mer brøyting i bløt og tung snø. Teltet ble slått opp dyp snø like ved Svartkampen (1099). En god dag tross alt og fornøyd med at antall kilometer per dag sakte, men sikkert øker. Bilde 7: Nederst i Steinbuddalen høyt over Eldåa med utsikt mot Søre Eldåkampen (1224) Dag 8: Svartkampen (1099) – Flågamyrin Dagen startet med å brøyte spor videre vestover mot Svartåa i retning av Venabgygdfjellet i tung snø. Gleden var derfor stor når det dukket opp noen gamle skispor siste biten oppover mot Klopptjønna (1034). Dette var første tegn til andre skiløpere siden jeg forlot Hjerkinn for en ukes tid siden. Etter Klopptjønna forsatte jeg stigningen oppover mot Uksam hvor en ny gledelig overraskelse ventet – Skiløype! Her hadde det vært løypemaskin fra Spidsbergseter og kjørt spor helt ned til Rondevegen. Langfeller ble erstattet av kortfeller mens jeg spiste kilometer nedover mot Øygardssætrin. I løypa traff jeg et hyggelig par og det var artig å slå av en prat med andre mennesker for første gang siden Hjerkinn. Etter å ha krysset Rondvegen var det slutt på skiløypa og noen timer senere nådde jeg Dørfallet. Her fulgte jeg traseen til «Trollløypa». Selv om den ikke er kjørt så tidlig på året gjør det navigeringa enkel. Etter Dørfallet dreide jeg sørøst i retning av Flågåmyrin. I en blanding av bjørkeskog og myrterreng ble snøen stadig dypere og fremdriften sank tilsvarende. Siste timen frem mot camp bestod av utallige pulkvelt på paddeflatt terreng. Etter hvert som pulken graver seg ned i snøen legger den seg gradvis over på siden. En klassisk kilde for frustrasjon blant oss pulk-fundamentalister. Dagen ble avsluttet med en annen klassisk utfordring: «Fastfrosset støvel i BC binding». Jeg er for så vidt nøye med å jevnlig rense bindingen (BC Magnum) for is og snø og har fast rutine om å ta av skia i pausene for å rense binding med Leatherman som ligger i jakkelomma. Men i løpet av siste etappe i dypsnøen på Flågamyrin hadde det sneket seg inn så mye is at det ikke var sjans å få opp bindingen når jeg slo leir. Løsningen ble til slutt å få på campskoa og ta med ski med støvel inn teltet for opptining og med fjerning av is. Når sant skal sies så foretrekker jeg den enkle 75mm bindingen og har liksom aldri blitt helt venn med BC bindinger på vinterturene mine. Men, skiskoene jeg har med 75mm binding er dessverre ikke like gode og varme som de store alfa polarstøvlene mine med BC og jeg hater å fryse på beina 😉 Bilde 8: «Pulkvelt i Solnedgang» - Mye fotografert motiv over Flågamyrin Dag 9: Flågamyrin – Vest av Røytjønnet (974) Dagen startet som den forrige sluttet med hyppige pulkvelt, men etter hvert ble Flågamyrin tilbakelagt og lenger fremme ventet den øvre delen av elva Søråa. Elva var fryst og grei å krysse, selv om det var litt baksing opp de bratte sidene ut av elvefaret. Ruta dreide så nitti grader sørover og oppover søkket mellom Brentfjellet (1102) og Store Skinalia. Terrenget var greit og etter hvert nådde jeg vestsida av Kvannslåmyrin. Her ventet nok en hyggelig overraskelse med skispor. Kilometerne forsvant like fort som sjokoladebitene under pausene når jeg suste (?) ned skiløypa mot Øksendal på kortfeller. Noen timer senere var teltet slått ikke langt fra Røytjønnet (974) en liten mil sørøst av Øksendalen. Disse timene i teltet hver kveld er virkelig noe jeg setter pris på. Min egen lille boble med god varme fra primusen, litt radio eller musikk til snøsmeltinga og skriving i dagboka. Livet på tur er rett og slett herlig. Og enkelt, ikke minst. Bilde 9: Inne i boblen Dag 10: Vest av Røytjønnet (974) – Byrysvollen -(Goppollen) Etter en liten time i herlige skiløyper var det slutt på moroa. Traseen videre sørover mot Vetåbu hadde ingen gått så langt i vinter og «Trolløypa» som består av preppa skispor fra Lillehammer til Rondane kjøres ikke før senere på vinteren. Det betydde fire kilometer i bunnløs snø gjennom skog og myr. Eneste måte å komme frem på var å sette igjen pulken, tråkke spor 100-200 m for deretter å gå tilbake og hente pulken. Syv (!) timer tok det å tråkle seg frem disse fire kilometerne, mens tankene hentet frem minner fra bunnløs sukker-snø i Stabbursdalen i Finnmark noen år tidligere. Skikkelig dritt, men en form for mental trening er det jo. Det går tross alt fremover. Bare fryktelig sakte. Uansett, utpå ettermiddagen var jeg fremme ved Vetåbu. Det fristet lite å fortsette i samme tralten videre øst over Goppollmyrene og veien som går nedover fra Vetåbu vikket forlokkende. En god beslutning. En drøy time senere var 7km tilbakelagt på snøbrøytet vei uten å treffe en eneste bil før jeg nådde skiløypa som går øst-vest gjennom Byrusvollen. Her ble teltet slått opp så nært som overhodet mulig til løypa og nok en vel gjennomført dag ble feiret med Drytech Pasta Bolognese med kakao til dessert. Bilde 10: Brøytebil Dag 11: Byrysvollen (Goppollen) – Hafjell Dennis aka «The Flying Dutchman». Jeg gledet meg virkelig til å treffe Dennis den dagen. Han på nordlig kurs fra Lillehammer for å gå meg i møte. Jeg ble kjent med Dennis for noen år siden da vi krysset Grønland og vi har møtes jevnlig siden da. En herlig kar fra Nederland som deler fasinasjonen av det enkle liv med pulk og telt. Planen var å gå sammen siste strekket sørover og vi utvekslet stadig posisjonsmeldinger mens jeg suste (?) i skiløypene sørover mot Hafjell. Her dukket stadig flere skiløpere opp med skøyteski og pannebånd og beskjeden var tydelig. Her var det pulkfolket som har vikeplikt for skøytende skiløpere som skal rekke hjem til hytta for biff og rødvin så her var det bare å holde seg helt ytterst på skulderen av skiløypa. Gleden var derfor stor når jeg plutselig oppdaget enn artsfrende, et menneske med pulk og fjellski, komme gående imot meg midt i skiløypa. Det er flere av oss med pulk som har forvillet oss inn i dette habitatet av rumpetasker, raske briller og Swix effekter! Og enda bedre, det var jo Dennis. Gjensynsgleden var stor da vi omfavnet hverandre og gleden ble ikke mindre når Dennis høytidelig overrakte fire nye pakker med sårt trengte AAA batterier medbrakt fra Lillehammer. Med pulken full av batterier fant vi fort en teltplass så nært skiløypa vi kunne under lyset fra hodelykter med rykende ferske batterier. Bilde 11: Gjensynsglede når Dennis «The Flying Dutchman» blir med på siste del av turen Dag 12: Hafjell – Igletjernet I ly av mørket lusket vi oss forbi Swix-folkets høyborg – selve Pellestova. Med dempede hodelykter snek vi oss frem mot søppelcontainerne. Fristelsen om å avlaste vekten på pulken ble for stor. I et nøye planlagt raid ble tom realturmat-emballasje sortert og effektivt matet inn i containere før en eneste gjest på Pellestova hadde nytt sin første kopp Cortado til frokosten. Ivrig etter å komme oss avgårde fra åstedet satt vi full fart mot Lillehammer. Her manglet det ikke på bratte kneiker nedover og ikke lenge etter ga jeg ufrivillig min nederlandske venn en oppvisning av den klassiske fallteknikken «engelsk brems» Ansiktet ble plantet i snøen mens pulk og ski lagde en gordisk knute til stor glede for hyttefolket på Hafjelltoppen som fulgte ivrig med fra frokostbordet. Stoltheten var heldigvis det eneste som tok skade i fallet og vi kunne fortsette kursen videre mot Lillehammer og Birkebeiner skistadion. Forrige gang jeg var her var i Februar 1994 hvor jeg så ung Ole Einar Bjørndalen gå inn til 36 plass på 20km skiskyting. Tretti år senere var inngangspulsen lav når vi entret standplass for å innta lunch fra hver vår snackpose. Det ble ingen strafferunder og neste mål var Moelv. Her fulgte vi diverse gangveier, skogsveier og skiløyper som til sammen dannet et noenlunde sammenhengende nettverk av en trase i høydene på østsiden av Mjøsa. Etter en trivelig dag på ski fant vi en fin teltplass ikke langt fra Igletjernet nord for Brøttum. Bilde 12: Idyllisk (?) pause i boligområde i Lillehammer Dag 13: Igletjernet-Bråstad Kirke Kupert. Et enkelt ord som beskriver terrenget langs Mjøsas østside. I hvilken grad dette er rett eller gal side av Mjøsa skal dog forbli usagt. Uansett, en artig dag ble det, ikke minst takket være de hyggelige menneskene vi møtte på veien lang disse skogsveiene. Høydepunktet var å passere barnehagen ved Nordvang hvor skiløypa gikk rett gjennom selve barnehagen. Artig for to skiløpere med pulk å passere til stor jubel fra de lokale barna! Vel nede i Moelv var det på tide å krysse Mjøsa. Med D/S Skibladner trygt fortøyd for vinteren ble løsningen Moelv Taxi som fikk plass til både pulker og skiløpere. Over på andre siden av Mjøsa satt vi opp camp på et jorde ca 151 meter fra bebyggelsen ved Bråstad. To turgåere med refleks-vest og lommelykt stusset fælt på hvorfor det var kommet opp telt i nabolaget, mens jeg fortalte Dennis hvor heldig vi er her i Norge som har allemannsretten. Bilde 15: Utsikt fra Biskopåsen sørover mot Mjøsa. Moelv fremmet til venstre. Dag 14: Bråstad Kirke – Nord av Skumsjøen (432) En artig dag som startet med litt stigning oppover mot skistua overfor Gjøvik. Det var relativt kaldt med tretti minusgrader denne dagen og på vei nedover traff vi en hyggelig skiløper som inviterte oss inn på en kopp kaffe i kulden. Det viste seg å være en ivrig pulk-entusiast som vartet opp med krumkaker og kaffe mens praten satt løs. To timer senere var det på tide å komme seg videre og vi satt kursen mot Skumsjøen (432) hvor vi satt opp teltene våre side om side. Terrenget her på Toten bestod mye av opp-og-ned over koller langs skogsveier og skiløyper. Få av skiløypene var preparert så tidlig på året, men de dannet en noenlunde sammenhengende trase sørover som vi kunne følge mot Lygna. Bilde 14: Camp like nord for Skumsjøen Dag 15: Nord av Skumsjøen (432) - Lunnasæthermyra Yr varslet om et voldsomt snøfall på Østlandet denne natten og det slo til for fullt. Vi våknet til nedsnødde pulker og det som verre var, et fullstendig nedsnødd skispor. Det fortsatte å snø hele dagen og vi byttet jevnlig på å brøyte spor opp og ned koller på Toten. Den gode fremdriften fra dagen før var blitt erstatt av museskritt og når dagen var omme hadde vi ikke gjort unna mer enn en mil. Heldigvis lovet meteorologen at snøfallet skulle gi seg og vi kunne se frem til høytrykk og klarvær resten av turen. I boka «På ski over Grønland» beskriver Fridtjof Nansen hvordan de opplevde en voldsom «smørhunger» når de krysset innlandsisen i 1888. Nå var nok ikke denne hungeren etter smør like stor for en 46år gammel amanuensis på ski gjennom Toten som for en fremadstormende Dr. Nansen over innlandsisen på Grønland. Men jeg hadde uansett gledet meg til å fortære denne smørklumpen som Dennis hadde kjøpt for meg når vi passerte Kiwi Moelv dagen før. Skuffelsen var derfor stor når jeg innså hvilken tabbe det hadde vært å sende en stakkars nederlender alene inn på Kiwi for å handle uten påfølgende kvalitetskontroll. Tappert måtte jeg skjule skuffelsen når jeg satt tennene i 200gram Melange! Bilde 15a: Toten Bilde 15b: Skuffelsen - Melange Dag 16: Lunnasæthermyra – Lysingsmyra (vest av Einafjorden) Var det en drøm? Vi stod opp 05.30 og jeg kunne ikke vente med å kikke ut teltåpningen for å se bort til skiløypa. I løpet av natten var jeg sikker på at jeg hadde hørt den gjenkjennelige lyden fra «PistonBully» - Løypemaskina. Og der var det. Like bortenfor teltet. Ny-preppet skiløype. Etter frokosten rev vi av oss (lang)fellene og suste nedover åsen med kurs mot Eina. Etter hvert fulgte vi skinnene til den nedlagte Valdresbanen hvor det går skispor om vinteren. Vi diskuterte hvordan kurvatur og stigningsforhold på en jernbane er drømmeforhold for oss med pulk mens vi dampet av gårde sørøstover. Under lunch-pausen kom vi en prat med en særdeles hyggelig, og ikke minst sprek, 66-åring. Han var på treningstur til skiløpet han skulle gå senere i vinter. Nordenskioldsløpet fra Jokkmokk, visstnok verdens lengste skirenn på 220km hvor en må gå på 21timer for å få merket. Fremdeles 9 mil fra oslo, mente han at vi lett kunne burde kunne gå dit på en dag… Vi takket for tilliten, men påpekte høflig at med pulk, feller og fjellski var nok dette litt overkant av forventet dagsetappe, selv for Dennis The Flying Dutchman Det å prate med folk en møter underveis på tur er noe jeg setter stor pris. Samtidig er det også en gullgruve i form av å få tips og råd fra lokalkjente. Enten det er reindriftseiere i Finnmark eller treningsnarkomane på Toten så er jeg takknemlig for informasjonen de gir og deler. De forteller om koordinater til private koier på Gallokvidda eller enkleste vei sørover langs Einafjorden. Angående det sistnevnte så fikk vi her tips om det var veldig kurant å følge bilveien på vestsiden fra Eina noen kilometer ned til Sæthervika så slapp vi å gå på vannet hvor det var mye overvann nå. Veien var som lovet snødekt og lite trafikkert så det var et trygt og lurt tips. Fra Sæthervika fortsatte vi sørover inn i skogen og følgte skiløupa oppover fra Sønstebygrenda mens vi klatret oppover mot Strandhøgda hvor vi slo opp teltet på Lysningsmyra like nedenfor. Dag 17: Lysingsmyra (vest av Einafjorden) – Jaren - Oslo S. Siste dag på tur. Det er alltid en spesiell følelse å pakke ned camp siste dag når en vet at eventyret er over for denne gang. Det var fredag og vi hadde avtale om å møte min far i Oslo som hadde spandert helg med hotellovernatting og billetter til Eventyraften i julegave. Dagen startet med litt klatring oppover mot høgkorset (757) før vi kunne gli ned mot Lygna i ny-preppete skispor. Her var det norgescup i Langrenn og et yrende liv av skiløpere. På veikroa ved bensinstasjonen ble det full tank og vi tok oss rikelig tid til å nyte karbonadesmørbrød og lade opp mobiltelefoner. Turens siste etappe ble også den letteste der vi rant ned 400 høydemeter fra Lygna til Jaren ved Randsfjorden. Her var planen å hoppe på Gjøvikbanen. Nede i Jaren kom vi en prat med en dame som guidet oss hele veien gjennom sentrum ned til stasjonen og med hennes hjelp rakk vi akkurat frem til perrongen i det toget kom. Hun fortalte på veien at hun hadde flyktet fra krigen i Ukraina og bodde nå her på Hadeland. Hennes historie setter jo turen vår litt i perspektiv og minnet oss på hvor utrolig privilegerte og heldige vi er som kan dra på en slik skitur bare fordi vi har lyst. Apropos god hjelp, så var tog-personellet fra Vy på Gjøvikbanen også særdeles hjelpsomme der de hjalp oss med å demontere og løfte om bord pulker. «Selvfølgelig skal dere få være med oss. Vi hjelper dere, bare slapp av» var beskjeden fra en smilende konduktør. Nå ventet tog-for-pulk-for-tog. Vel fremme på Oslo S ventet sjarmøretappen til Hotel Opera. Dette må ha vært den tregeste 200meteren på hele turen, inkludert etappen over dypsnøen på vei til Vetåbu. Bunnløs sukker-snø, bjørkeskog og åpne elver var ingenting mot storbyens svingdører, rulletrapper og smale heiser 😉 Bilde 17a: Full tank på Lygna Bilde 17b: Siste etappe Bilde 17c: Ikke helt klart for storbylivet enda Haavard_rute.pdf

Målet med denne 5 dagersturen var å teste ut en del nytt utstyr og friste sterk kuling i telt alene. Især det siste utgjorde et spenningsmoment da jeg tidligere kun hadde ligget totalt én natt i telt vinterstid. Etter to dager, på fredag, skulle to kamerater komme med toget og tilbringe helgen sammen med meg. Vi dro alle tilbake til Oslo på søndag. Det nye utstyret bestod bl.a. av en parispulk og et par skistøvler. Da jeg kom opp på Finse med 12 toget på onsdag, var været grått og kjedelig, dog med god sikt. Men siden erfaringen min med vinterturer var nesten lik null, gikk jeg bare et par kilometer (sørvestover) før jeg slo opp teltet (et Keron 4). Dagen etter, dvs torsdag formiddag, var det ingen antydning til det meldte uværet, men så ble klokken 14... Vinden akselererte og snøen bygde seg opp rundt teltet og la seg særlig på den korte siden som vendte mot vinden. Mengden ble omsider så stor at den tynget ned hele forteltet. Først tenkte jeg at det kanskje var greit for nå ville jo all den snøen fungere som vindskjerm, men så ble jeg nervøs for at duken skulle spjære. Det endte med at jeg gravde vekk snøen på utsiden og fylte opp en del av ytterteltet på innsiden slik at duken ikke ble presset ned av snømengdene. Da jeg hadde gjort det, så jeg at det fungerte – og jeg ble rolig. På grunn av snøfonnen som hadde bygget seg opp, lagde vinden etterhvert turbulens slik at snøen slutte å legge seg på den siden av teltet. Jeg satte klokken på ringing om natten for å grave vekk snø og sjekke barduner. I løpet av kvelden og natten økte snømengden med ca. én meter. Uværet fortsatte enda ett døgn. Det ble derfor to døgn i telt. Omtrent da kameratene mine ankom teltet på fredag ettermiddag, gav uværet seg. Og hvilken forskjell! Nå ble det så mye latter og prat at det bare kunne ha fortsatt og stormet. I ettertid innser jeg at jeg kunne ha slått opp teltet på en slette (jeg hadde valgt en slak bakke som hellet mot øst) og dermed sørget for at snøen ble blåst bort i langt større grad, men da hadde jeg måttet utsette meg og teltet for sterkere vind (noe sikkert teltet ville ha taklet, men som jeg ikke var moden for). Det blåste forøvrig hele tiden fra vest. Lørdag ble det tid til en 4 timers skitur i terrenget. Ingen stor test av utstyret, men jeg fikk ihvertfall bekreftet at plastposer som dampsperre fungerer ypperlig (tynn sokk innerst, så en pose og deretter en tykk ullsokk utenpå det hele) og at støvlene ikke gav meg gnagsår. Parispulken trakk jeg bare første dagen og hjem igjen på søndag. Den gled godt, men var ikke så lett å kontrollere i nedoverbakker med tau som drag. Løsningen var å la den gli ved siden av meg eller ta veldig fart, skjønt det siste ikke er så lett når man bruker feller og underlaget brått veksler mellom skare og fonner med løssnø... På lørdag og søndag var temperaturen mellom -5 og -7. Den sistnevnte dagen var t.o.m. solfylt. Da uværet raste, lå temperaturen rundt 0. På torsdag opplevde jeg attpåtil litt regn. Vel, nå er det jul, så god jul og godt nytt år!

Fikk forespørsel fra en kompis om å dra å se på femundløpet til neste år. Og det fristet jo selvfølgelig. Passet til og med med fruens turnus, så her ligger alt til rette for 4-5 dager på tur. Men, ingen av oss har vært på tur i området på vinterstid, og i tillegg så ønsker iallfall et par av oss å få med seg mest mulig av løpet i tillegg. Det er har ikke manglet på forslag til hva man kan gjøre. Alt i fra å kjøre bil etter sjekkpunkt og telte ved hvert sjekkpunkt. Til å vandre rundt mellom to sjekkpunkt hvor de fleste klassene er innom. Ettersom vi besitter særs lite erfaring om åssen dette løpet er, og hvordan vi kan få til både det å være på tur, og det å få med seg mest mulig av løpet. Alle har ski og pulk, men ønsker ikke å legge opp særs lange dagsetapper med vandring, da det skal være litt kos med bål og mat på turen også. Så! vi er svært usikre på hva vi burde gjøre. Er det noen som har gjort tilsvarende tidligere og kan komme med noen anbefalinger?

Skal igang med teltturer på vinteren og lurer litt på hvordan jeg skal "feste teltet i snøen"... Hva foretrekker dere; snøplugger på 30 eller 50 cm eller snøanker? Og hvorfor? Kommer selvfølgelig til å bruke ski og staver til bardunene...

Navn: Solo wintercamp i Telemark Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2018-01-03 Innsendt av: UTE avdelingen Første vinterovernatting ute denne sesongen! Tove, Teddia og Kiro storkoser seg. Å bruke sparkstøtting med skimeier er mulig mange steder! Solo wintercamp i Telemark

(Unnskyld meg for innlegget på engelsk - jeg legger en oversettelse på slutten) Dear All, my partner and me are currently planning our annual Lappland skiing trip - this year we want to start of in Ritsem/Vaisaluokta and follow the Nordkalottruta over Røysvatn - Pauro - Sitas - Skoaddejávre - somehow via Losistua/Cunojávri/Hundalshytta (depending on time) - going out either Katterjakk or Elvegård (depending on the train situation between Narvik and Boden). Although I googled exensively and searched this forum, I was not able to resolve two questions on this route: 1.) Following the summer trail from Vaisaluokta to Røysvatn would be 55km - too much for a day. We do carry a tent with us, but would definitely prefer staying in the huts. Does anybody know if it is possible to cut straight from Vaisaluokta over the north end of Akkajaure and meet the trail from Ritsem (NAR28)? Or even continue from the north end of Akkajaure through the valley over the Sårgåjávrre to meet the trail later? That would shorten the 55km to 35km and make it a feasible day section. How save is the ice of Akkajaure as it is a reservoir lake? 2.) On the DNT website, I found this notion on the winter route between Pauro and Sitas: "Vinterruten mellom Sitas og Pauro går på Sitasjaure, Ruonasjavri, Gábddájávri og Bovjojávri." Same topic as in question one: How save is crossing Sitasjaure as it is a reservoir lake? I found some reports stating that specific areas of Sitasjaure are not save to cross. And after experiencing random holes in the ice at Gautelisvatnet two years ago I got pretty cautious with those lakes - however, it is really hard to find reliable information... If anybody is out there having an idea or knowing the area - we would be really grateful if you could help us with those two questions! Thank you very much! Nina & Benjamin ------------------------------ Kjære alle sammen, samboeren min og jeg er i ferd med å planlegge vår årlige skitur til Lappland - i år ønsker vi å starte i Ritsem/Vaisaluokta og følge Nordkalottruta over Røysvatn - Pauro - Sitas - Skoaddejávre - på en eller annen måte via Losistua/Cunojávri/Hundalshytta (avhengig av tid) - ut enten Katterjakk eller Elvegård (avhengig av togsituasjonen mellom Narvik og Boden). Selv om jeg googlet mye og søkte i dette forumet, fikk jeg ikke svar på to spørsmål om denne ruten: 1.) Å følge sommerstien fra Vaisaluokta til Røysvatn blir 55 km - for mye for en dag. Vi har med oss telt, men vil absolutt foretrekke å overnatte på hyttene. Er det noen som vet om det er mulig å gå rett fra Vaisaluokta over nordenden av Akkajaure og møte stien fra Ritsem (NAR28)? Eller til og med fortsette fra nordenden av Akkajaure gjennom dalen over Sårgåjávrre for å møte stien senere? Det ville korte ned 55 km til 35 km og gjøre det til en gjennomførbar dagsetappe. Hvor sikker er isen på Akkajaure, siden det er et vannmagasin? 2.) På DNTs nettside fant jeg denne oppfatningen om vinterruten mellom Pauro og Sitas: "Vinterruten mellom Sitas og Pauro går på Sitasjaure, Ruonasjavri, Gábddájávri og Bovjojávri." Samme tema som i spørsmål én: Hvor sikkert er det å krysse Sitasjaure som er en innsjø? Jeg fant noen rapporter om at det ikke er trygt å krysse bestemte områder av Sitasjaure. Og etter å ha opplevd tilfeldige hull i isen på Gautelisvatnet for to år siden ble jeg ganske forsiktig med de innsjøene - men det er virkelig vanskelig å finne pålitelig informasjon... Hvis det er noen der ute som har en idé eller kjenner området - ville vi være veldig takknemlige om dere kunne hjelpe oss med disse to spørsmålene! Tusen takk for hjelpen! Nina og Benjamin

I helgen overkom jeg dørstokkmila og fikk min første vintertur på 8 år. Sist bestod turen av -30 grader, forsvarets kneppduk brettet rundt et reisverk til en lavvo, og ved som ikke brant. Sommersoveposen fra ungdomskolen og en jervenduken thermo var også med, det ble tur, men ingen suksess. Attpåtil starta ikke bilen vi for anledningen hadde lånt, så da stod vi der når vi egentlig hadde lyst å være hjemme for lenge siden... Denne gangen vel og merke, var både utstyret på plass, og det var meldt et fantastisk vær. Turen tok utgangspunkt i svenskegrensa her ved Narvik, derfra gikk jeg 3,5 km før jeg satte opp teltleir. Hovedmålet med turen denne gang var å teste utstyr, lære mest mulig og samtidig få litt oppfriskning i teltlivet vinterstid. Siden sist har jeg både fått meg nye ski med feller, kjøpt parispulk, fått nytt telt, sovepose, primus og blitt en arm fattigere. Jeg syns jeg lærte mye av turen selv om den antakelig er en av de aller korteste jeg noen sinne har tatt med teltovernatting. Til neste gang har jeg funnet ut at jeg skal ha teltpose så teltet går raskere å få opp i tilfelle mye vind eller på andre måter dårlig vær. Fant og ut at jeg burde være mer nøye med valget av sted til teltet slik at jeg får gravd en dypere kuldegrop. Teltplugg-messig var jeg mye mer fornøyd med brøytestikkene enn aluminiumspluggene, alupluggene frøs fast (klart de vil takle mer uvær) men i de aller fleste tilfeller vil jeg nok bruke brøytestikkene dersom jeg ikke forventer ekstremt dårlig vær. Brøytestikkene er ikke så kalde å håndtere, er mye lettere å få opp, samt å få øye på. Jeg var og svært fornøyd med Black Diamond Orbit teltlykta jeg fikk før turen. Når det kommer til skiene og fellene så syns jeg fellene bremset farten mye helt til jeg nådde en viss hastighet, opplevdes litt som en form for lugging.. Så der må jeg se litt nærmere på hva som kan være årsaken. Og til slutt, legger jeg litt mer flid i vedsankingen så brenner bålet på første forsøk. Denne gangen gav turen mersmak, så det blir mer! Neste gang får kanskje også pilkestikka og isboren plass.

Vurderer to netter i telt til helga, med poden på 6 år. Pilking. Har Wiglo lt4 og benytter primus til oppvarming. Problemet er at det er spådd kaldt, kan fort bli 15-18 minus om natta. Dagtid sol og 8-10 minus. Utfordringen med det å evnt få tørket noe klær er jo der, veit ikke om dette lar seg gjøre i teltet. Og blir det varmt nok i teltet?? Hva tenker dere?

For en del år siden havde jeg ophold og arbejde i Paamiut på Grønland. Der var ikke meget rum mellem is og hav, men dét der var lærte jeg godt at kende gennem mange turer. På én af dem hørte jeg et fjell 'ringe' i den første hårde vinter-frost. Dét har jeg aldrig hørt om før og vil spørge jer her, om der er andre der har oplevet det samme? Det er så usædvanlig en lyd, at den er svær at beskrive .. der er ikke noget at sammenligne den med. Ud over måske en lyd-effekte på film som skildre en drastisk hændelse under vand. Nu har jeg heller ikke mange erfaringer med lyd under vand, men det er noget med tone-lejet. Hvis man kan forestille sig to meget store stål-stykker blive trukket hårdt og voldsomt mod hinanden kan man forestille sig en 'skrigende' lyd. Dét er tone-højden. Det føltes osse som om den var dæmpet og mild i henhold til billed. Det andet træk ved lyden var, at det lød som en kæmpe klokke som blev slået an. Hvis man forestiller sig, at klokken har en egen-frekvens (ca 1 hz), så hører man altså et kraftigt 'gong' af et mildt 'skrig' som toner ud i den her 1 hz sving i volumen. Omstændighederne er følgende: Jeg er oppe på et lille men markant fjell. Det er stille, klart og første dybe vinter-frost. Jeg står ved en lille 'pyt' af vand (5*25 m) som er frosset til og gennemskåret af frost-sprængninger. Det er ikke svært at overbevise mig om, at lyden har med denne lille sø, eller andre lignende, og frost-sprængningerne at gøre. Det er, trods størrelsen, en massiv klump bundfrossen is. Men, den matcher altså ikke den lyd jeg ville opfatte som et kort og skarpt smeld, hvis bare det var isen der slog en revne. Jeg ved ikke, om det er isens smeld der har forplantet sig ud i fjeldet, eller om det er fjeldet selv der har slået en revne. Men, jeg er ret overbevist om, at den store klokke-lyd er forbundet med lyd der bliver kastet rundt/reflekteret i et stort fast medium indtil den toner af. Er der nogen som kan genkende noget tilsvarende?

Hei, Er i markedet for å kjøpe et 4-sesongs telt/vintertelt primært. Har sett og lest meg opp på Svalbard High 3 Camp som jeg vurderer fra XXL nå: https://www.xxl.no/helsport-svalbard-high-3-camp-tremannstelt-rod/p/1037130_1_style. Det kommer primært til å bli brukt på lengre turer som Hardangervidda, MASSIV og forhåpentligvis en vintervariant av Norge på langs etterhvert. Jeg trenger altså et solid telt som skal vare en stund fremover. Disse turene foregår åpenbart med pulk, men enkelte andre vinterturer vil kunne gå med sekk. I hovedsak vil teltet bli brukt på tur med to personer (og kanskje hund). Det jeg da lurer på er om dette vil være et godt og sikkert valg for turene som er skissert, eller om som har enda bedre peiling og mer erfaring har noen tips/innspill som bør vurderes før jeg eventuelt kjøper dette. Setter stor pris på alle svar! På forhånd takk for hjelpen /Fredrik

Hei. Jeg tenkte jeg skulle stille noe spørsmål angående planlegging av en vintertur alene/solo. PS: Før noen nevner angående det å bruke søkefunksjonen så har jeg prøvd å søke på: vintertur alene, vintertur solo, solotur vinter, alenetur vinter, tur alene på vinter osv osv. Har også brukt google, men det får meg kun til hytte-til-hytte turer (noe jeg for øyeblikket ikke er interresert i). Mine turønsker: - Jeg har lyst til å dra på tur der det er godt med snø (mer den 10-15cm) da jeg har tenkt til å bruke ski som framkomstmiddel. - Jeg har mest lyst til å dra på fjelltur, men kan godta å dra på tur under tregrensa. - Turen skal kun vare i 2-3 dager. - Reisevei må ikke være altfor lang, maks 4-5 timer med bil (jeg bor i nærheten av lillestrøm). - Vanskelighetsgrad kan være enkel eller mindre utfordrende. - Fin natur er selvfølgelig et stort pluss. Mine forutsetninger, ferdigheter & erfaringer: - Jeg er relativt ny innenfor villmarksliv, har vel vært på kun 10 turer iløpet av de siste 2 årene. - Alle mine turer har KUN foregått på vår og sommerstid, så er derfor helt ny på vinterturer. - Er vel ikke i verdens beste form, men klarer fint å komme meg fram i terrenget. - Utenom en dårlig rygg (noe mesteparten av befolkningen nå egentlig har, takket være PC'en) så har jeg ingen helseproblemer. Mitt turutstyr: - Telt: Hilleberg Jannu - Liggeunderlag: Exped Downmat 9LW - Sovepose: Helsport Austfjorden (TComf. -13/ Tlim. 21) - Tursekk: Bergans Alpinist 110L - Stormkjøkken: Triangia 27-UL - Snøbriller: Spy Platoon - Nødpeilesender: Spot Gen3 - Skallbukse: Bergans Stranda - Skalljakke: Bergans Pasvik (?) - Ullundertøy: Aclima (over & under) - Ullsokker: Chevalier - Dunjakke: Swix Polar Plus Down - Skiutstyr: Vanlig langrennspakke (Husker ikke merke), kan legge til hvis nødvendig. - Førstehjelpsutstyr: Egenmodifisert - Hodelykt: Led Lenser H6 Div utstyr: Mobil, Lommebok, mat, lue, liten teleskopspade, lommekniv og turkniv, vinterhansker (billige vinterhansker), termos, vannflaske, 8stk. snøplugger fra helsport. Tilleggsinformasjon: Er mulig det blir brukt pulk. men ettersom alt av drag, sele og pulken er på forskjellige (uviste) steder, så går jeg utifra å bruke sekk. Ettersom dette er min første vintertur (og alene), så forstår jeg godt hvis folk mener at jeg burde holde meg i lavlandet. problemet jeg møter på da tror jeg er snømengden. Jeg vet også at man kan møte på problemer ved bruk av stormkjøkken i lavere temperaturer, i værste fall så må jeg gå til innkjøp av primus. Takker så mye for svar

Jeg skal en tur til Finse i starten av januar og tenkte jeg skulle prøve vinterutstyret. Og om det er snø nok skal det gjøres et forsøk på snøhule. Planen er ikke å gå langt, men har pulk og ski så kan selvsagt forflytte meg. Målet er uansett å komme seg litt bort fra bebyggelsen. I utgangspunktet tenkte jeg meg sørover da det er mindre kupert enn nordover, men jeg har ikke vært her før så jeg vet egentlig ikke hvor det er best å gå. Er det noen som er kjent i området som har noen gode tips? PS. Kan man bare gå rett syd for Finse hytta over de elvene/små vannene? De er vel fryst over nå?

Hei, har vært en del på hytte til hytte med ski og ønsker å prøve med telt nestegang. Spørsmålet mitt faller på GPS for en tur på 3 - 5 dager. Jeg har allerede en Garmin Inreach Mini, men føler behov for noe mer sikkert i tilfelle whiteout. Har sett litt på Garmin 66i vs Garmin inReach explorer +. Er det noen her som har erfaring eller anbefaler én av disse? Noen andre bedre forslag?

Hjelp, meg of samboeren har nydelig fått kick for telting igjen. Etter at vi flyttet til Tromsø er vi ikke blitt godt nok kjent med plasser som tillater god nattesøvn i fine lokaler ute med snø på bakken! vi har tilgang på bil, men ikke ski. Har du noen lokasjonstips? Vi vil gjerne mer ut i snøfokket.

Hei! På fredag skal jeg på min første vintertur (med ski og pulk!). Gleder meg veldig, men gruer meg også litt; fått anbefalt å bruke fjellski, men har ikke det.. Ikke fått tak i heller. Så tenker å låne mammas gamle klassiskski (selv har jeg skøyteski, men ser for meg at klassisk må være bedre?). Fått inntrykk av at vi skal gå i ganske flatt terreng, men anbefales fjellski siden vi skal gå utenfor løyper og med noe tung oppakning, samt at fjellski-sko jo er varmere.. Risikerer jeg at denne turen blir helt fiasko hvis jeg bruker langrennski? Jeg er i god form og har gått langt på ski før. Samt meldt mildvær, så tror ikke skoa blir alt for kalde. Har ellers randoski, men det er jo en del tyngre, samt at tar jo litt tid med av og på feller.. Ellers noen tips? Hørt man kan bruke gaffatape som feller?

Hei! Jeg er helt fersk når det kommer til skiturer på Hardangervidda (ski generelt) 🙈😅. Jeg har skall bukse og jakke som jeg tror funker bra til forflyttingen. Det jeg lurer på er om dere har tips til hva som bør brukes i camp? Dun jakker er jeg litt skeptisk til siden jeg gjerne vil ha mulighet for å bruke den i skogen forran bålet også. Vil ikke at det skal bli svimerker og ta til seg unødvendig med vann. Kom gjerne med tips til bukse eller hva en kan ha under/over. Andre tips tas også imot👍

Vet det er lagt ut i forumet før men føler ikke det jeg er ute etter har blitt besvart. En parka til vinterbruk. Har ikke tenkt å bruke så veldig mye på parkaen da jeg har nien andre store innkjøp i tilleg, så prislimiten blir på 3500kr. Har foreløpig vurdert disse: fxr svalbard parka Helly hansen svalbard parka: https://www.hellyhansen.com/no_no/svalbard-parka-53150?gclsrc=aw.ds&&gclid=EAIaIQobChMIm--xjNTm5AIVCKqaCh205QJFEAAYASAAEgIYV_D_BwE Didrikdons Reidar parka: https://www.didriksonsshop.no/produkt/didriksons-reidar-vinterparka-herre/ Skal bruke de i Røros kommune vinterstid. Hvilken ville dere ha gått for? Har dere evt en annen varmere ish samme prisklasse ikke over 3500kr. Takk for svar på forhånd!

Les turrapporten på bloggen og se flere bilder og timelapse! Etter noen vinterturer var vi nå klare for en tøffere utfordring, turkompis @Tor-Erik-L-77 og jeg. Vi satte av helgen 19-21 Februar og planla å gå nordøstover på Hardangervidda fra Haukeliseter Fjellstue. Vi reiser oppover på fredag formiddag og ankommer Haukeliseter rundt 14.00. Planen er å prøve å nå Mannevann før det blir mørkt. Fra Haukeliseter er det en ganske tøff oppstigning for å komme opp på platået, men det er kvistet en rundløype og vi planlegger å følge denne til vi skal ta ut kursen nordover mot Mannevann. Når vi starter er været greit, men det blir etterhvert lavt skydekke, tåke og dårlig sikt. Vi følger på i den kvistede løypa og bommer litt på navigeringen slik at vi ender litt for langt vest. Det begynner å bli mørkt og vi bestemmer oss for å bare ta ut kurs litt nordover igjen og slå leir. Vel oppe en litt bratt bakke vurderer vi det slik at vi må slå leir. Sikten er ekstremt dårlig og det begynner å bli mørkt. Vi står og vurderer litt på GPSen. Ser at det er relativt slakt terreng der vi befinner oss og før jeg vet ordet av det ser jeg Tor-Erik forsvinne rett ned foran meg. Jeg kjenner jeg får puls og blir bekymret for hvor bratt det var. Vi sto rett og slett med skituppene på en snøskavel uten å se det. Det var heldigvis ikke langt ned og Tor-Erik er uskadd. Vi slår leir rett ved og tar en rolig kveld i teltet med god mat. Lørdag morgen er det fortsatt dårlig sikt og vi går først i 11-tida. Vi er ved godt mot og tar oss nordover. Været skifter veldig og det går fra god sikt til ekstremt dårlig. I perioder må vi stoppe opp og vente på at tåka skal sige bort. Det er en god del stigning og vi skjønner hvorfor folk på vi traff på Haukeliseter sa at vi kom til å bli gode og varme. Når vi kommer opp i skaret mellom 1469 og 1393 høydene er sikten dårlig, det blåser og det snør. Vi må sjekke GPSen kontinuerlig for å være sikre på trygg kurs og må i perioder nesten føle oss frem med stavene. I utgangspunktet var tanken å komme oss opp til Storhellervatnet, men vi har brukt altfor lang tid i det dårlige været. Vi kommer imidlertid trygt frem til Mannevann i god tid før det blir mørkt og setter leir på sletta noen meter fra "vannkanten" sør i Mannevann. Ingen vits i å jobbe mot været, nå er det bare å kose seg i teltet til været blir bedre. Søndag morgen våkner vi til kraftig vindvær og snø. Det har kommet en god del snø i løpet av natta og sikten er lik null. Vi får en oppdatert værmelding hjemmefra via Inreachen min og den er ikke akkurat lystig. Det er meldt 16-18 m/s vind og snø hele dagen. Vi tar umiddelbart avgjørelsen om å bli liggende denne dagen. Å ta seg videre er like sjanseløst som å komme seg trygt tilbake til Haukeliseter. Vi nyter derfor en rolig dag i teltet kun avbrutt av korte lufteturer. På turen har vi med isbor og pilkeutstyr og trosser etterhvert vind og snø for å prøve isen. Det ligger anslagsvis 1-3 meter snø ute på isen og vi finner et sted med minst mulig snø. Etter å ha gravd oss ned starter vi å bore. Overraskelsen er stor når vi borer boret helt ned uten å komme igjennom isen. Det er rett og slett mer enn halvannen meter is! Vi får imidlertid vann i hullet og fyller flasker og termoser, så slipper vi i det minste snøsmeltingen. Slukøret trekker vi inn i teltet igjen, blander oss en solbærtoddy med litt attåt, fyrer primus, spiser og koser oss. Livet værfast er igrunn ganske ålreit. Dagen går overraskende fort, været er like dårlig og det er ingen tvil om at avgjørelsen om å ligge var riktig. Mandag morgen er været definitivt bedre. Litt tåket fra morgenen, men ingen snø og mindre vind. Vi forbereder avgang og rundt halv elleve er vi klare for turen tilbake til Haukeliseter. Vi starter optimistisk, men har ikke tenkt så mye på konsekvensene av all nysnøen som er kommet. De to siste dagene har det kommet anslagsvis en snau meter med løssnø. Allerede på sletta mot stigningen opp fra Mannevann skjønner vi at dette blir tungt. Vi synker igjennom og pulken kjennes blytung i løssnøen. Vi jobber oss oppover og må tråkke sidelengs for å klare å trekke pulken oppover. Vi bruker 2 timer og 20 minutter på den første drøye kilometeren... Vekselvis er det litt mer avblåst, men det er skikkelig tungt de første tre kilometerne. Plutselig får vi øye på tre personer med pulk etter stykke fremme. Vi tror de er på vei i samme retning som oss, men etter en liten stund har vi de plutselig bak oss. De har bare gått rundt en liten høyde der vi sto ned. Livet ser vesentlig lysere ut og vi kommer oss raskt i deres spor. Antar at de følte det samme og var glad for vårt spor mot Mannevann. Nå går alt så mye greiere og vi suser nedover og treffer etterhvert på kvistet løype som vi følger tilbake til Haukeliseter. Bilen pakkes og vi trekker inn på fjellstua for mat og en kald øl på meg. Det smakte fortreffelig, selv om burgeren var i tørreste laget... Kort oppsummert: Flott tur med mye vær. Vi har lært mye, igjen, og føler oss enda mer sikre på at vi har ferdighetene og utstyr som holder i vinterfjellet. På tross av noen tunge stunder i løssnøen tilbake til Haukeliseter begynner vi allerede å sysle med ideen om å krysse Hardangervidda vinterstid.. Les turrapporten på bloggen og se flere bilder og timelapse!

Selv om jeg har vært på sporadiske vinterturer tidligere har jeg aldri tatt steget ut og prøvd meg på telting over tregrensen vinterstid. Tanken har imidlertid modnet en del det siste året og jeg bestemte meg i høst for at denne vinteren skulle det bli flere turer, såfremt jeg syntes det var ålreit og taklet kulden greit. Fant derfor ut før Jul at jeg ville ta en testtur rett over nyttår for å finne ut om kunnskapene og utstyret jeg hadde holdt mål. Jeg kikket litt rundt etter egnede områder og det var ikke så mye å velge i når kritieriene var over tregrensa og nok snø til å gå på ski med pulk uten å kjøre landet rundt. Jeg satt til slutt igjen med Dagalifjell og Haukelifjell. Valget falt på Dagalifjell der jeg har vært på hytte noen ganger før og er litt kjent. Dagalifjell ligger øverst i Numedal i Buskerud fylke og grenser til Hardangervidda Nasjonalparks østre del. Dagalifjells høyeste topp er Fjellbunuten (1340 moh.) mens det meste av platået ellers ligger på 1000-1100 meter. Det er cirka 3 timer å kjøre fra Vestfold, så det passet bra. Planen var å finne et sted noen få kilometer fra bilen for å kunne ha forholdsvis enkel mulighet til å avbryte om været skulle bli for dårlig. Samtidig ønsket vi oss litt vær slik at vi fikk testet oss og utstyret skikkelig. Vi fikk alt vi hadde håpet på! Fredag 1. Januar reiste jeg og Tor Erik oppover Numedalen. Jeg plukket opp Tor-Erik på Hvittingfoss rundt 11.00 etter å ha kjørt en ekstratur tilbake til Tønsberg for å hente det glemte pulkdraget (gratulerer til meg). Rundt 14.00 sto vi klare på parkeringen litt nord for Ånevannet. Planen var å følge skiløypene litt innover for så å ta en avstikker ut av løypene for å finne en rolig camp uten for mye folk forbi. Når vi starter er været brukbart med lite vind og lettskyet. Jeg bruker barnepulken som transportpulk og merker at det er uvant at den er såpass tung, men det går igrunn overraskende greit. Venner meg raskt til den og finner et greit tempo som fungerer uten for mye rykk og napp. Feste er det imidlertid så som så med. Jeg har satt på kortfeller og det viser seg snart at limet ikke er all verdens lenger. Fellene løsner stadig vekk, særlig når jeg må ta fiskebein i motbakkene. Stopper innimellom og setter dem på igjen, men det varer sjelden mer enn 500 meter. Vi kommer oss imidlertid til Hovdeseterbakken og jeg setter ut bakken med friskt mot. Like over toppen kommer pulken som et prosjektil og drar meg ned for full telling. Det setter imidlertid ingen demper på stemningen og jeg er raskt på beina igjen. I bunn av bakken bryter vi ut av skiløypene og går videre vestover. Etter kort tid finner vi en fin leirplass rett før det lille 1074. vannet sør for Perstulhovda. Vi kommer frem litt før det begynner å skumre og setter raskt opp teltene. Vi har med hvert vårt telt på denne turen da begge ønsker å teste dem i litt tøffere omgivelser. Jeg har et Bergans Helium Dome som jeg forsåvidt har testet en del før, men ikke der det hører hjemme, i høyfjellet vinterstid. Tor-Erik har et nyinnkjøpt Husky Fighter han er spent på å teste så da har vi hvert vårt. Det er ofte greit å ha hvert sitt telt uansett så lenge man ikke skal gå langt. Da slipper man eventuelle gnisninger når det kommer til leggetider og rot fra turkompisen. Med teltene vel oppe rigget vi oss en liten sitteplass ute i mellom teltene. Enda var det rolige vindforhold og bare 7-8 kuldegrader. Det ble tilberedt Tor-Eriks hjemmelagde pytt i panne, bestående av poteter, bacon, flesk og bacon og litt mer bacon. Smakte fortreffelig! Etter maten dro han jammen opp en liten kaffepresse og lagde nypresset kaffe av egenmalte bønner. Nesten i grenseland på tur og særlig i vinterfjellet, men du verden så god kaffe. Vi satt ute litt, prøvde etterhvert å ta noen «telt i mørket» bilder med litt varierende hell. Det var et lite slør på himmelen som gjorde at det ikke ble de mest spektakulære bildene. Vi begynner etterhvert å bli kalde og trekker inn i teltet mitt for litt ljuging og prat om turer og utstyr. I 10-tida går vi hvert til vårt og finner etterhvert soveposen. Jeg har i et par år hatt en Mammut Tyin Expedition pose til vinterbruk og hver gang jeg har brukt den har jeg syntes den har vært for varm. På denne turen tenkte at jeg skulle få testet den skikkelig og tror kanskje det er kaldere enn det faktisk er denne natta. Legger meg i tynt ullundertøy og sokker og merker med engang at det ikke nytter. Av med alt sammen, allikevel svetter jeg i posen. Må vedkjenne at jeg ikke hadde trodd jeg skulle ligge å svette i soveposen på Dagalifjell i Januar, men det er altså under 10 kuldegrader. Natta blir litt oppstykket da jeg stadig våkner våt av svette. For første gang skulle jeg ønske meg noen flere kuldegrader.. Når jeg våkner morgenen etter har været som var meldt slått til og det snør og blåser ganske kraftig i kastene. Slapper en stund av i posen men må etterhvert ut å gjøre det man gjerne må på morgenkvisten. Det blir en forholdsvis kald opplevelse å gå fra den (i overkant) varme soveposen til snøføyke og 10-12 sekundmeter vind. Trekker raskt inn i teltet igjen og fyrer igang brenneren. Litt varm solbærtoddy og noen ostesmørbrød, samt en pakke med bacon går med. Vi avventer litt og i 12 tida tar vi oss sammen, får på oss skia og tar ut for å få luftet oss litt. Vi begynner med en liten tur rundt kammen på Perstulhovda og tar oss bort til toppen av Dagali Skisenter. Noen ivrige alpinister kommer opp med heisen og suser like fort ned igjen. Vi snur og begir oss mot Hovdeseter igjen. Her tar vi skiløypene mot Torsetlia og kjenner snøen piske mot ansiktet. Friskt og deilig når man får gått seg litt varm på ski. Fra Torsetlia går vi mot parkeringen der bilen står for å plukke med oss litt mer fuel til primusen og tar skiløypene tilbake samme vei som vi gikk inn fredag ettermiddag. Det ble en fin liten runde på 10-12 lette kilometer, uten pulk eller sekk. Vel tilbake ved teltene finner vi fort ut at det blåser for mye til å sitte ute og kose seg. Det kommer noen skikkelige kast og jeg kjenner jeg må ha mat etter skituren. Vi trekker inn i hvert vårt telt og får opp varmen med primus og lager oss litt mat. En REAL-pose og en melkerull går ned på høykant før jeg trekker over til Tor-Erik for å sjekke ut Husky-teltet fra innsiden. Her sitter Tor-Erik og tester litt på brenneren sin. Når den blir varm starter den å pulsere, som om fueltrykket varierer voldsomt og effekten blir derfor lav. Han finner imidlertid ikke ut hva det skyldes og det må nok testes mer hjemme på benken. Været holder seg stabilt ganske dårlig og det er vi egentlig ganske fornøyde med, siden vi ønsket å få testet oss og utstyret i litt tøffe omgivelser før vi begir oss ut på lengre vinterturer. Fortsatt ikke særlig fristende å være ute så vi trekker over i teltet mitt for et slag poker og litt snacks. Etter noen runder har nok Tor-Erik noen flere vinnerhender enn meg, uten at noen av oss teller veldig nøye. Kvelden kommer og vi slapper av litt hver for oss før det er natta. Jeg sitter og leser litt og koser meg med varmen fra brenneren. Temperaturen ute har droppet en god del og det syntes jeg er helt topp. Da slipper jeg forhåpentlig å svette meg gjennom en natt til. Taktikken i kveld er å gå ut en siste tur litt tynnkledd for å være litt smågrøssen når jeg går i posen.. Høres merkelig ut, men det funket bra! Litt motsatt av det man vanligvis gjør, men sånn er det når posen er ment for temperaturer godt under 20 minus! Søndag morgen våkner jeg ikke før halv ni og har sovet mye bedre. Temperaturen er nok rundt 15 kuldegrader ute. Inne måler jeg drøye 10 før jeg fyrer brenneren. Det er litt mindre vind men det snør ganske kraftig. Etter å ha mannet meg opp en halvtimes tid kommer jeg meg ut for å gjøre det nødvendige ærend. Jeg finner raskt veien tilbake til teltet og tar en solbærtoddy og slapper av litt før jeg begynner så smått å pakke sammen. Jeg pakker alt klart i teltet før jeg lemper det ut i pulken og tar ned teltet. Jeg fikk en såkalt «Arctic bedding» til jul. Denne viser seg å fungere svært bra. Poenget med denne er at liggeunderlag og sovepose ligger ferdig inne i trekket og man kan bare lempe det ut og inn av teltet og stroppe fast på pulken. Dette vil garantert være knallkjekt når man skal sette opp teltet i skikkelig ruskevær . Man lemper inn alt man trenger i ett kolli og kan krype ned i posen på rekordtid! I tillegg har beddingen lommer på toppen som gjør det enkelt å ha tilgang til viktige ting underveis. Terningkast 6! En kort skitur senere er vi tilbake ved bilen og konkluderer allerede med en særdeles vellykket tur. Takk for turen, Tor-Erik! Les turrapporten på bloggen: http://www.gjetrang.org/blog/arets-forste-tur-dagalifjell-1-3-januar/

Hei, Skal være noen dager i Otta og lurer på hva som anbefales av turer på randonee i området nå. Er åpen for alle forslag og tar gjerne i mot GPS spor om noen har dette. Gå inn til Rondvassbu er ikke aktuelt på breie planker, ønsker å ha utgangspunktet fra der bilen parkeres. Det jeg har sett eller funnet foreløpig er i Jotunheimen, men klarer en kjøretur på litt over 1 time for å få en fin tur: Heimdalshøe - 1842moh (Kort tur) Store Kvitingskjølen - 2064moh (Lang tur) Nautgardstinden - 2258moh (Lang tur) Er litt nybegynner og vil holde meg utenom skredterreng, helst enkle turer. Komenter gjerne på turvalg om du har erfaringer fra noen av de over her.