Søk i nettsamfunnet

Hei. Jeg ønsker noen veldig lette toppturski til bruk på variert vestlandsføre som også er brukbare til litt flate ankomster, ikke pudderski. I den forbindelse har jeg lurt på om Åsnes Tind 76 kan være ett godt valg, kombinert med noen lette tech bindinger og noen lette behagelige støvler med gode gåegenskaper? Hva tenker dere? Noen gode utstyrstips? Hvilke størrelse ski bør jeg ha? Jeg er 170 høy og 70 kg, jeg har lang skierfaring.

Første del av mai 2005 har vært kald på nordvestlandet, kaldere enn de fleste setter pris på. Nordavind og temperaturer på 3-5 grader i lavlandet betyr godt skiføre langt ned i fjellet, selv om datoen viser 19. mai. Grøtet ved Eidsdalen rager 1519m over Synnylvsfjorden, og har flott utsikt til både fjell og fjord. Værutsiktene var usikre, men oppdaterte prognoser rundt kl. 12.00 denne torsdagen gikk på at bygeværet skulle avta utover ettermiddagen og mot kvelden skulle det klarne helt opp. Fredag var det meldt mildere, så det måtte bli nå. Nå eller et annet år. Vi tok sjansen, og dermed var det duket for kveldsbesøk til Grøtet denne mai-dagen. Adkomsten Meg og Geir avtalte å møtes for å rekke 15.50-ferga mellom Linge-Eidsdal. Vi var greit i rute inntil slemmeonkel sto gjemt i ei garasje og slemmeonkel nr 2 huket oss inn på ei lomme lenger framme. Noen kroner fattigere rakk vi greit 16.30-ferga, klar for topptur. Etter en kort tur over fjorden, kjører vi noen kilometer mot Geiranger før vi tar av mot Kilsti og kjører opp til omtrent 500moh. Skiene kan vi ta på 5 min fra parkeringen, og det bærer innover i åpent skogsterreng langs sørøstsida av Kilstivatnet. Nysnøen er sørpe våt og tung å trakke i. Vi runder raskt opp mot Kilstiheia, og føret blir gradvis fastere. På gode 700m ligger flortynn tørrsnø, vi aner noe er i gjære. I alle fall har de dørgendes våte fellene begynt å fryse til…. Mot toppen Oppe på Kilstiheia runder vi inn i nordsida av Grøtet, været er av og på med sol. Det tegner bra, og vi har håp. Geir går foran og vil inn mot noen brattere partier for å lete etter gode snøforhold til returen. I løpet av et par korte minutts gange endrer skiføret seg dramatisk, fra 5cm til 20-30cm av den nydeligste tørrsnøen man kan tenke seg. Og enda har vi ca 5-600m til toppen. Vi durer videre mens fellene kladder fælt i den jevne stigningen opp mot toppen. Et par hundre meter før toppen klarner det fullstendig opp, og det tegner til å bli en fantastisk kveld på Grøtet. Med månen lysende i mot tar vi de siste stegene mot toppen, slakere det siste stykket, før det flater helt ut på toppen. Ventetid På toppen får vi et par minutter i klarværet før bygeskyene legger seg rundt toppartiet, og ikke lenge etter er det lett snø i luften. Den går over, er vi enige om. Ikke lenge etter klarner det litt opp, før det igjen tetner til med mer snø. Sikten er dårligere enn noen gang. Vi venter lenge…. det må da vel klarne igjen ? … Klokka nærmer seg 21, siste frist før vi må ta returen for å rekke 22.30-ferga. Vi har ventet over en time. Med 10-20m sikt og flatt lys tar det tid å komme seg ned fjellet. Håpet begynner å svinne. Magiske øyeblikk Vi har allerede hatt skiene på noen minutter, slukøret, men forberedt på nedturen. I dobbelt forstand. Men da, akkurat da tiltar vinden. Er vi i utkanten av byga?? Litlegrøtet kommer til syne… byga ser ut til å lette…. Ikke lenge etter ser vi også Eidsvatnet nede i dalen, og østfor reiser de stolte Skorene seg rett til himmels. Vi venter, blodpumpa tar fatt og varmen siger ut i kroppen. Sikten er nå tilstrekkelig til at nedturen blir en real opptur!! Vi tar sikte på en markert rygg i nordsida, rundt 25-30 grader, kanskje opp mot 35 grader lengst nede. Jeg legger nedover først, får fart, svinger, ny sving...... stopper opp.... HERLIG. Et minutts stillhet til ære for føret….. Nede på Kilstiheia har vi 3-4cm styresnø, før vi møter frostskorpe på ca 750m. Totalt sett: et av vårens største høydepunkter føremessig. Vi hadde håpet på slikt føre, og fikk det!! Med noen minutter å gå på i forhold til ferga, rekker vi å yte blomstrende frukttrær en oppmerksomhet mens sola lyser opp horisonten. gi, drømmen er ingen drøm lenger.

Turfølget mitt meldte avbud litt over kl.07 lørdag morgen, pga overskyet vær. Jeg hadde lyst på en topptur så jeg la likevel i vei. Planen ble en kort tur til Kleivdalsfjellet. Når jeg kjørte forbi Straumgjerde og innover Velledalen, ble været bare lettere og lettere. Øverst i Velledalen var det helt skyfritt, så jeg bestemte meg raskt om at Høgenykjen måtte bli turen. Parkerte på Gamlestøylen, og kjente på snøen. Det lovte bra... Skispor i fjellsida vitnet om at toppen hadde fått besøk flere ganger i løpet av vinterferien, men den var på ingen måte oppkjørt. Knappe 2 timer, 800 høydemetre og en haug med bilder senere sto jeg på toppen. For et vær, og for en sikt!! Etter en liten halvtime på toppen var det bare å legge i vei ned fjellsida. Øvre ca 50m hadde ujevnt føre med litt skare og frostflak på snøen, så det ble et par trynings'er i bratta Resten av fjellsida var jevnt over veldig bra, til tross for at det var omtrent ei uke siden siste snøfall. Ikke uvanlig at høy luftfuktighet og vind ødelegger føret i løpet av 2-3 dager. Men ikke denne uken... For den som liker bratt og fin nedkjøring, kan jeg absolutt anbefale denne turen. Tipper på at hellingen er rundt 30 grader i de midtre og nedre delene, og 35+ i de øvre. Legger ved et bilde av fjellsida her. For interesserte finnes øvrige bilder på http://www.tinderangling.net/info/Bilder/Sunnmorsalpebilder.htm

Det vart tid for å lufta to stykk opphav og ein stykk bror i noko som etterkvart har vorte ein årleg tradisjon : ei laang helg med hytte til hytte tur. Etter å ha vore i landskjende område som Jotunheimen og Rondane dei to siste åra, var tida no igjen kommen for å "fellesoppleva" litt meir av den meir lokale og vakraste naturen i verden - vestlandsnaturen. Stølsheimen skulle kryssast. Planen vart lagt og gjekk frå Engjaland (2mil frå Voss mot Gudvangen langs E16) via Selhamar, Solrenningen og Norddalshytten til Ortnevik. Vermeldingane var i begynnelsen av veka mildt sagt deprimerande, og før start på torsdag såg det framleis ut til å bli minst to dagar med meir eller mindre ufysleg ver. Torsdagen hadde imidlertid allereie fått ein perfekt start. Og for å sei det som det vart - dei neste tre dagane vart også svært solfyllte og fine! Dag 1 : Engjaland - Torvedalen - Selhammar Start frå Engjaland rundt klokka 10. Kjempever og nydeleg lyngkledt turterreng - og etterkvart flott utsikt mot eks. Kvitanosi - toppen av Stølsheimen. Etter eit par timar kom me fram til Torvedalen - som eg personleg held for å vera den finaste plassen i Stølsheimen. Det vart sein kveld før me kom fram til Selhammar. Etter 12 timar kom me fram til Selhammar (9 timars gange ifylgje til fots i Norge - men i slikt ver må ein jo dra dagen ut). Dei mest sletne hadde funne ut at me hadde tatt 1300 høgdemeter (noko mindre nedovermeter) Dag 2 : Selhammar - Solrenningen Etter ein dårleg start frå Selhammar med gløyming av kart og dermed retur, samt ødelegging av skolissene i fjellstølane til underteikna kom me oss avgarde. Dette vart den gråaste dagen men kanskje opptil fleire timar med overskya ver. Litt anna terreng en fyrstedagen med langt meir vegetasjon - særleg etter at me kom ned i Åsedalen og fortsette ned mot Stølsdammen. Etter ti timar var me framme på Solrenningen. Ein svært fin plass reint visuelt. Terrengmessig kunne eg tenkt meg det litt mindre blaudt. Dag 3 : Solrenningen - Norddalshytten Ein tung start på dagen med 450 høgdemeter rett opp dalsida. Og etter storefonnosen vart det eit realt snøsjokk. Faktisk gjekk 90% av resten av turen på snø, tiltross for at me i likheit med fyrste dagen bevega oss mykje i mellom 1000 og 1200 meter var det her mykje meir snø. Heldigvis baud ikkje passeringar av elvar ol. på noko problem. Ein tur oppom ein høgde på 1247 meter gav utsyn mot hurrungane, Fresvikbreen og Jostedalsbreen. Litt mykje dis til å sjå ting tydeleg men det er alltid kjekt å sjå hurrungane - så veit ein kor ein er i verden. Dag 4 : Norddalshytten - Ortnevik Terrenget hadde no endra seg ganske mykje. Antar at det var ein kombinasjon av at me var litt høgare enn før og at me var lengre vest. Det var mykje mindre vegetasjon - veldig lite lyng osv. iforhold til fyrste dagen. Høgdepunktet denne dagen kom sjølvsagt i det me runda over og såg fjorden for fyrste gong. Trur det er noko med vestlendingar og fjorden. At det ligg ei lita bondebygd med grøne bakkar der òg gjer ikkje den visuelle verdien for meg mindre akkurat. Stølsheimen er faktiske eit veldig flott området å gå i. Veldig bra terreng og ein møter veldig lite folk (me møtte seks stykk på "vegen" desse fire dagane - ein god del meir var på hyttene, men ein kan altså vera ganske åleine sjølv på ruter merka med T'ar. I den austlege delen virka det som det er lett å orientera seg utan noko rute å gå etter. Til lengre vest me kom til meir oppsprukke vart fjellet og antagleg meir krevande å forflytta seg i. Ein tur med telt og fiskestang (fisket skal etter det som vert sagt vera bra) kan nok verta svært triveleg her. Langt i mellom vatna var det iallefall ikkje. Kommunikasjonane er ikkje av dei beste rundt stølsheimen så litt planlegging på den fronten er nødvendig. (Ved hjelp av litt missforståelsar internt i Fjord1 (dei kan ikkje lesa sine eigne ruter fekk me oss ein ekstratur seint på søndag - me takkar imidlertid mannskapet på Sylvarnes for svært god service!)

Torsdag så det ut til å bli knallvær, så Svein og jeg dro derfor avgårde til Sykkylven. Vi hadde et par turalternativer, men innen vi var på Brunstad hadde vi bestemt oss for å ta en nærmere kikk på egga nord for Brunstadhornet. Vi fulgte veien opp til Vellesetra. Litt innafor setra kryssa vi elva, og skrådde ut på nordryggen av Brunstadhornet, litt over punkt 699. Ryggen videre var lettgått, med et og annet klyveopptak. På 1100 m nådde vi toppen av Kjidalen, en bratt hengedal sørøstover mot Brunstaddalen. Denne skal være grei å ta seg opp. Vi tok sikte på den markerte toppen (1320) på nordenden av den takkete egga nord for Brunstadhornet. Artig småklyving som lett omgåes til venstre. Siste egga mot toppen så skarp ut, så vi tok fram tauet. Egga viste seg å være veldig grei, men med et par utsatte og til dels luftige opptak (3). Ingen hadde tatt seg bryet ved å bygge varde på denne toppen, og det gjorde ikke vi heller. På kartet blir denne toppen kalt Brunstadhornet. For å skille den fra selve Brunstadhornet (1524) sør på egga vil kanskje Nordre Brunstadhornet være et passende navn. Egga videre sørover er hakkete og består av mange småtopper. Etter velbrukt terminologi sto vi nå kanskje på Brunstadhornet, N-25, eller deromkring Vi kløyv ned noen meter mot sør, og ned i et lite hakk i egga. Ved å krype under ei blokk kom vi greitt ut i skråningen på østsida av egga. Dette er nok letteste veg til topps på 1320, og denne kan også nåes fra ryggen vi kom opp. Herifra runda vi bort i neste skar som utgjorde toppen av et vidt rennesystem ned mot Gullmordalen. Videre mot sør er det nok lettest å følge hyllesystem i østsida mot neste markerte toppunkt (ca 1360). Men vi tok oss ned renna mot Gullmordalen. Et par bratte passasjer i toppen, ellers greitt. I flotte omgivelser bar det videre ned Gullmorbrekka. Her tok toppen "vår" seg ut som en flott pyramide Deretter fant vi inn på stien som vi fulgte forbi setra og til bygds igjen.

Fantastisk høstvær på nordvestlandet den siste uken måtte bare benyttes. Lørdag var målet å finne den høyeste av Hammarsettindane. "Fotturboka" kunne fortelle om klatring grad 3 i toppområdet, så jeg pakket med meg tauet i håp om at det skulle være tilstrekkelig for å nå toppen. På kartet hadde jeg på forhånd plukket ut 2 kandidater som kunne se ut som om var jevnhøye. Håndholdt nivelle ble derfor også med i sekken. Det var akkurat blitt lyst når jeg kjørte opp Skålholtvegen til Straumsdalen. Grinda videre opp Skålholten var åpen, så jeg sparte meg derfor et par km. Ruta gikk via Gimsdalen. Jeg passerte Gimsdalstinden og den nordlige Hammarsettinden, og gikk opp nordsida av Hammarsettindane. Noen svaberg, tverrgående hammere kombinert med is gjorde at det ble litt fram og tilbake på vei opp. Fra ca 1000m låg det ukesgammel nysnø. Jeg holdt mot øst i toppområdet, og kom over i den brede dalsida som går opp fra Grønevatna. På forhånd mente jeg at den nordligste av de to kandidatene som ligger akkurat hvor denne østlige utløperen går ut, var den høyeste. Nå var jeg mer usikker. Jeg prøvde først den nordlige. Sør på denne tinden ble det bratt klyving med gode tak et stykke oppover, før jeg møtte på et noe vanskeligere parti. Bratt og noe utsatt gjorde at jeg returnerte for å prøve lenger nord. Her var det slakere i nedre del før jeg ved et 2m høyt opptak drog meg oppå egga. Videre kom jeg meg ikke. Jeg sto nå 4-5m under høyeste punkt. Jeg brukte nivellen for å se på høyden i fohold til den sørlige. Med en god porsjon usikkerhet mener jeg at den sørlige var høyere. Jeg kløv derfor ned igjen, og rundet rundt denne for å finne mulige ruter mot toppen. Ingen pekte seg spesielt ut. Bratte opptak i sida mot vest kunne være beste mulighet. Men her måtte det da være vanskeligere enn grad 3....? slukøret konstaterte jeg at det ble for vanskelig uten bruk av skikkelig sikringsutstyr. Tauet forble derfor i sekken. Jeg fant meg en fin plass i sola og tok meg noe mat. Jeg hadde panorama mot siste del av turen: Grønevatna - Lafjellet - Blåtinden/Høgenykjen - Langfjella. Der jeg sitter kommer en 12-15 ryper flyvende rundt fjellkanten, bare 50m fra meg. Heldig for dem at jeg ikke hadde gunner på ryggen. Klokka er bare 11 enda, så jeg legger i vei ned til Grønevatna og sør til punkt 842. Videre opp langs sørryggen av Lafjellet. På vei opp her får jeg et bedre og bedre panorama mot hele den ville tinderekka fra Urfjellet til Gimsdalstinden. Fra toppen av Lafjellet er det bratt klyving nord/ned ca. 15-20m. Is og snø bidro til at det ble litt vanskeligere. Videre enkelt bort til Høgenykjen. De fleste kaller vel denne Blåtinden, men siden det finnes så mange Blåtinder velger jeg å bruke Høgenykjen. Dessuten er det jo et flott navn!! Tidligere hadde jeg gått ned ei bratt renne i vestsida her, og hadde nå lyst å klyve ned ryggen direkte ned i nordsida. Is og snø også her. Enkelt i øvre del. Midtveis nede den ca. 30-40m høye nedstigninga treffer jeg på et vanskeligere parti, hvor jeg blir presset ut i østsida. Jeg må følge en 30cm bred, bratt skrående hylle, i et parti på ca. 3-4m. Luftig. Etter dette går turen over høyeste punkt på Langfjella og videre nordover topp 1007. Jeg følger fjellsida bratt ned til Haugvatnet (611), og videre ned til Skålhoten igjen. En flott rundtur. Vel hjemme får jeg med meg hele fotballkampen Rosenborg-Stabæk. Synd VIF rota det vekk i går... Noen bilder:

Advarsel: Denne rapporten er også fra Sunnmørsalpane Mens østlendingene har fått smake grått høstvær i det siste; ja endog dro ei skypumpe gjennom hovedstaden på fredag, har vi her på Solkysten vært hjemsøkt av et nydelig høstvær de to siste ukene. Før helga lå det noen truende lavtrykk ute i Nordsjøen, men da metereologene på fredagskvelden sendte lavtrykka inn i Skagerak var det bare å pakke sekken igjen Det dukka opp noen ubesvarte spørsmål angående Hammarsettindane i forrige uke, se https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1952. Det lå dermed til rette for vår tillyste "måleekspedisjon". Det var fortsatt mørkt da jeg trilla ut av garasjen lørdagsmorgen. Det eneste som var å se var bikkjeluftere og avisbud. Noen lette skybanker dekte til stjernene. Ville været slå til ? Snart var dagen i emning, og en flott og skarp siluett av topper mot øst og sør fjerna de meste av tvil. Jeg møtte Svein på Magerholm fergekai og sammen drog vi videre mot Straumsdalen og inn til Skålholten. Etter Svein's retrett på de to høyeste Hammarsettindane forrige gang, fylte vi sekkene med tyngre "skyts". Et tau og litt sikringsutstyr ville gjøre susen. Ved ei gamme inne i Gimsdalen møtte vi to unge jegere. Etter å ha forsikra oss om at de kun ville skyte etter tobeinte med vinger, ønskte vi hverandre en god tur og en suksessrik dag. Vi fortsatte videre over frostdekt mark, gikk på oppsida av ei grov steinur og tok sikte på den østlige utløperen av Hammarsettindane. Anbefalingsverdig rute. I det ryggen blei slakere og vi møtte de første solstålene, dukka dagens mål opp. Vi fulgte ryggen videre over en liten topp (markert med 1120 kote på kartet). Her var flott utsikt til de nordlige Hammarsettindane. Så gikk turen bortunder østsida av den nordligste av 1180+ toppene. Med strålende sol og blikkstille var det duka for en matbit. Flott panoramautsikt østover. Vi tok på klatreutstyret og fulgte ei renne oppå sørvestryggen av toppen. Deretter avanserte vi raskt til topps. Noen utsatte passasjer, men ikke vanskelig (kanskje 3-) Svein tok fram nivella. Det var ikke mulig å påvise noen høydeforskjell i forhold til sørtoppen. Relativt greitt terreng så vi klatra ned igjen istedet for å rappelere. Rapell var heller ikke så fristende da hele toppen kun var en stor oppstabling av blokker. Svein antyda noe om LEGO (Duplo Max ). Vi fant en enda litt enklere variant ned igjen, og passerte kun et utsatt punkt (2+). Nå var sola virkelig begynt å varme, og vi fortsatte mot sørtoppen. På nord- og østsida var toppen virkelig steil, skyggefull og rimbelagt. Vi passerte et lite skar på sørsida, og kom utpå en lyngbakke på vestsida av toppen. Her reiste omlag 30 meter med bratt, solfylt og tørr klippe like til topps. Et lite høyfjellscrag Her var flott utsikt mot tindene vest for Velledalen. Over 13-1400 meter var det Kong vinter som regjerte. Nordover reiste nordlige Hammarsettinder seg. Maken til fengslende syn skal en lete lenge etter, selv i Sunnmørsalpane. Opp mot toppen var det bare å velge å vrake i fine klatrelinjer. Vi starta i et hjørne midt på veggen, og hadde 25 meter med bratt klatring på gode tak i fast fjell (3+), Molladalskvalitet Deretter noen meter klyving langs eggen til toppen. Herifra var det heller ingen mulighet til å påvise høydeforskjell i forhold til den andre toppen. Vi klatra litt ned igjen langs eggen, før en søt, liten rapell brakte oss ned på lyngmark igjen. Noen skyer lurte bak fjella i sørvest, og sola var på nedadgående. Vi rulsla ned botnen mot øst og fram igjen til bilen. Vi hadde noen flotte timer oppe i toppområdet i et fantastisk høstvær. Hvilke av "piggene" som er høyest fant vi ikke ut av. Så viktig er det ikke. Begge toppene er absolutt verdt et besøk. Den sørlige toppen synes jeg var den fineste, rett og slett en godbit av en tind Beregning av ferjeruter er en del av livet på Sunnmøre. Det blei litt Petter Solberg Light nedover mot Sykkylven. Svein er godt kjent, så heldigvis klarte han seg uten en ristende kartleser.......

2007 ligger an til å bli et rekordår for vestlandet når det kommer til nedbør. Også på morgenen søndag 2.desember var det nedbør, men yr.no lovet et værvindu fra rundt middagstider og noen timer framover (fasiten ble at det stemte ). Jeg og ”gi” møttes i Isfjorden og fulgte normalruta på vei mot Kirketaket. Våt snø opp til ca 600moh, siste døgns nedbør ga 15-20cm tørrsnø lenger opp. Når snøen er tilstrekkelig tørr skifter vi til tørre feller og kladdingen er en saga blott. På vei østover Steinberget begynner sola å dukke mer og mer opp, steike for et flott syn Klaua er fra Steinberget (se bilde). De nesten 500 høydemeterne fra Steinberget til Kirketaket var tunge, spesielt mot slutten. Trodde aldri jeg skulle kommet meg opp, uansett er det godt å være i gang igjen. Formen kan bare gå en vei.. Må skynde meg å legge til at jeg har hatt en treg start med topptur på ski i år, siden det har vært mye godt skiføre siden slutten av august.. Nedkjøringen ble ikke den helt store for min del, krampe i ene låret og lite krefter igjen å stå i mot med i svingene. Her er 1000 høydemeter sammenhengende fjellside ned til Kavlisetra, 30-35 grader i øvre del, ellers ca 25-30 grader. Jeg burde kanskje gjort som noen av de andre som var på fjellet samtidig gjorde, å kjøre ned fjellsida med et minimum av svinger.. Snakket med en av de, skiutstyret veide 13-14kg Leste forresten i en annen tråd her at noen mente at 1kg på beina tilsvarer 4kg på ryggen..... (jeg er ikke helt enig i det da men.. ) Mer tekst og flere bilder

Her kommer en bildeserie fra noen av turene mine i Stryn denne sommeren. Været var med oss så å si hele uka og jeg fikk med meg blant annet Meleinsnibba, Botnefjellet, Svartegga og Hornelen. Viser bilder fra de tre første, har lagt ut noen bilder i Ole-Petter sin tråd her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13572&highlight=. Det var bare å gå på så mange fjell som mulig, for neste uke ble det tur til Spania (fikk jo gått noen turer der óg). Murinibba, Avleinsfjellet og Melheimsnibba (Meleinsnibba) 6. juli: Siden dette var første dag i Stryn ville pappa være på hytta med mamma og Synne. Siden jeg våknet til så fint vær var jeg skikkelig tent på en dagstur. Målet ble Meleinsnibba mellom Loendalen og Oldedalen. Sykla fra Bøasætra og ut til Muristranda ved Olden, fint sykkelvær. Herfra tok jeg av på en grusvei opp forbi Avlein til Huaren. Parkerte sykkelen her. Først tok jeg meg en tur bort til selve Huaren (385), flott utsikt mot Loen. Fant til og med årets første blåbær! Nå tok jeg sikte på Avleinssætra, med GPS-peiling rett opp i lia til to hytter på rundt 800 moh over skoggrensa. Oppover hit var det ingen sti, bare bjørkeskog og mange små hammere en måtte enten klatre rett på eller gå lang omvei rundt. Her nede et sted klarte jeg å miste GPSen, merka det ikke før jeg var mye lengre oppe. Umulig å vite eksakt hvor jeg gikk hen, og fant den aldri igjen. Når jeg var kommet til Avleinssætra fulgte jeg en rømerka sti bort til Murinibba (1119). Fantastisk fint utsikt rett ned i fjorden, der lå Olden og et britisk cruiseskip i retning kaia. Neste steg var å komme seg opp på Avleinsfjellet (1500), her var det MANGE hammere og ulendt å gå opp! Jeg kom meg til slutt opp til varden, og kunne puste ut etter over 1500 høydemetre i en jafs. Tok en telefon hjem for å melde fra, pappa var litt missunnelig. Lett var det å skli ned snøen og spasere opp på Skavteigfjellet (1548), her var det et flott syn og litt skremmende å se bort på eggen opp til Meleinsnibba. Av de lokale kalles denne ”den kinesiske mur” og det var enkelt å forstå hvorfor. Det gikk greit å komme seg ned på ryggen, og oppover var muren ikke så ille som det så ut til. Den var bred og fin å gå, bare litte granne småklyving. På venstre side var det et fascinerende stup ned i breen. Vel oppe på platået tok det ikke mange minuttene å rusle over snøen til toppen av Meleinsnibba (1706). Det var kjempefin utsikt overalt, bare Ramnefjellbreen (1856) skygget for utsikten innover mot Kvitekoll og Jostedalsbreen. Returen gikk fra den kinesiske mur og ned på snøfonner til Meleinsvatnet. Herfra holdt jeg høyden bort til Murinibba (mye opp og ned pga. skrenter) og samme vei ned til sykkelen. Pappa var grei og hentet meg nede ved Muristranda. Tid: 8t 28 min Ascent: 2100 meter (Descent: 2491 meter) Svartegga 7. juli Etter å ha lest litt om denne toppen i boka ”Opptur i Sogn og Fjordane” fikk jeg lyst til å se denne kanten av Nordfjord. Jeg, mamma og pappa+Frigg kjørte fra hytta i Stryn, inn til Nordfjord og Lotetunnelen til Lote og Lotsstøylen. Ingen bompenger! Vi satte i vei innover Lotsbergdalen. På veien traff vi noen innpåslitne kuer, som holdt følge med oss minst en halv kilometer, hehe. Tok en pause ved bunnen av Gjørva. Planen nå var å gå videre opp det skaret som kalles Gjørva og gå videre opp til toppen av Svartegga (1047). Det gjorde vi, men jeg og pappa skilte lag med mamma øverst i skaret, vi måtte ta en tur ut på Bustenakken (925). Ganske kupert terreng her. Vi tok igjen mamma litt før toppen, utsikten var herlig. Vi fikk med den fine solnedgangen! Skulle jeg hatt en hytte på toppen her skulle den hete Havblikk, nemlig fordi vi kunne skimte storhavet langt ute i horisonten. Returen gikk ned via Kvitelvebakkane og Revureholten, og inn på veien fra Høgefjellet. Virkelig en flott tur, og mamma var stolt over seg selv at det gikk så bra med hofta. Lenge siden forrige fjelltur! Tid: 3t 35min Ascent: 785 meter Botnafjellet – en perle i Breim 9. juli Et slikt fjell fortjener kanskje en turrapport for seg selv, men likevel… Dette massivet av noen fjell har jeg siden barndommen drømt om å få dratt til, aldri har jeg visst helt hvor de lå geografisk. Kun sett dem fra Gryta ved Bøasætra. Etter å ha searcha litt på Norgesglasset og lest litt om fjellet her http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/1000mtn/botnafjellet.html. Bestemte vi oss for at denne måtte tas! Litt lang kjøretur ble det ut til Mykland på vestsiden av Breimsvatnet, ikke en sky å se, så alt lå an til en super tur. Vi fant et sted å parkere i en sving før Mykland gård, her gikk det merka sti opp til det spektakulære Blådalsvatnet. Stien startet i skog og terrenget åpnet seg etter hvert. Denne uka har jeg på en måte vært heldig med været, på en annen måte har jeg klart å miste/ødelegge noe på nesten hver tur. 1: Miste GPS ved Avleinsfjellet 2: Ødelegge kameraet på Hornelen, og 3: miste sensorbrikken på pulsmåleren. Heldigvis oppdaget jeg dette noenlunde raskt og gikk nedover for å lete etter den. Men fant den ikke, da ble det en tur uten pulskontroll, vil jeg klare dette tro? Blådalsvatnet var berre lækkert, tindrende, stupbratte fjellsider, og breer som hang ned i vannet nærmest. Og vi kjente den kalde vinden suse inn i t-skjortene. En pause ble inntatt ved det lille vannet nord-øst for Blådalsvatnet, her fikk Frigg tatt en ”dukkert”. Nå begynte en sterk stigning opp ei gress/grusrenne opp mot Botnafjellets østrygg. Det ble også en del klyving opp ryggen før vi kom på snø siste stykket før toppvarden. Fabelaktig utsikt!! Panorama, en kunne se Snønipa, Grovabreen, havet ved Florø, Gjegnen, Blægja, Sunnmørsalper… Det var nesten ikke vind heller, så vi kunne ta en velfortjent matbit rett ved toppen, vi skrev oss selvsagt inn i boka. Forrige mann som var her ble skrevet inn for 2 uker siden. I Opptur-boka stod det at det var ”obligatorisk” å ta turen ut på Botnafjellets nord-vestre utstikker. Her lå det stupbratte skrenter og fin utsikt ned i Sørsendalsvatna og den spektakulære Sørsendalsbreen, som nok er mer spektakulær senere på året. Ferden gikk ned i steinrøysa og opp på Blåegga, måtte på høyeste punkt for å kalle dette en topp. Siden det var så mye snø ble det lett å gå i nedoverbakker. På pkt. 1475 ble de siste skivene inntatt, her kunne en se langt innover fjellområdet Naustdal/Gjengedal. Longevasshytta kunne ses med kikkert, den eneste selvbetjente DNT-hytta i området. Ned fra 1475 var det rett og slett ingen dans på roser, mye klyving ned hammere gjorde det spesielt ekkelt når en hadde med bikkje. Da vi stod på Eggane (1354) og så bak oss viste det seg at det ikke var noen omgåelse enn ekle hammere og sva. Før nedturen mot dalen så vi oss 360 grader omkring for å lagre utsikten og den fine solnedgangen inne i minnene. Mens vi sklei nedover snøen mot Kvanndalsvatnet og Blomskredvatnet møtte vi på en reinsdyrsflokk, godt bikkja var i bånd da!! Fra Blomskredvatnet gikk det en utydelig sti ned til Myklandsdalen. I følge Opptur-boka var denne omtalt som ”god sti”, men så er kanskje sogningene litt ekstreme da. Vel fremme ved bilen tok jeg meg en tur oppover bakkene i Blådalen for å lete etter pulssensoren, jommen fant jeg den også. Akkurat ved den grinda vi måtte hoppe over et stykke oppi bakkene!! Deilig, nå ”sparte” jeg 400 kroner gitt. Tid: 8t 19min Ascent: 2125 meter Takk for noen herlige dager i den skjønne vestlandsnaturen!

Jeg skal kjøre bil langs E39 fra ca Egersund i sør til Ålesund i nord. Heg fikk plutselig bedre tid oppover og har derfor tenkt å bruke 3-4 dager på turen. Jeg ønsker å få med meg fiske i noen vann på veien. Jeg kan gjerne ta noen avstikkere fra E39 for å finne et bra vann hvor det også er fine muligheter for teltovernatting. Hvilke stopp ville du gjort for å få noen fine opplevelser? Trenger ikke GPS-koordinater til drømmevannet ditt, det holder med område. Har både haspel- of fluestang med. Tar alt, bare opplevelsen blir bra Takker Takker

Jeg og min samboer skal ut på tur en uke fra i morgen, og ser etter gode råd fra folk som er kjent i området. etter en del synsing og studering av kart, har vi funnet en rute fra Balestrand til Sandane, men startsted må ikke være nøyaktig her. Turen må ende på Sandane (Anda), planen er fly videre. http://my.viewranger.com/route/details/OTU0Nzg= Tips til ruteendringer, eller andre turer i omtrent samme område tas i mot med stor takk!

Jula er høysesong for mat, god mat, tette måltider..., altfor mye mat. 1.juledag, frokosten drøyer siden vi har hatt overnattingsgjester, kl.10.30 er magen altfor mett og tankene fortsetter å surre på en kjapp topptur i vintersola. Jeg er på vei mot Høgsvora fra Vaksvikfjellet, men ombestemmer meg og går for Sandtinden og Sprovstinden fra Ørskogfjellet i stedet. To topper det har blitt noen turer til, men aldri før i desember måned. Har vært en typisk februartur før sola ødelegger føret. Vi var invitert på middag kl. 15, så jeg hadde "tilmålt" tid. Kl. 14 står jeg på Sprovstinden (1194) klar for returen, bare en time til middag 40km lenger vest. Jeg bommet med 5 min... Drøyde det litt for lenge i det fine midtvinterslyset Legger ved et par bilder. Mer om turen + flere bilder og kart

Hei! Er på jakt etter tips til tur hvor vi kan slå opp telt på et forholdsvis øde sted, med noen enkle topper rundt som 4-åringen kan bestige. Det er et pluss om det er ved et vann med bade/fiskemuligheter. Gjerne ikke lenger enn 4-timers kjøretur fra Oslo.

Kaldt vårvær og en del nedbør torsdag og fredag ga igjen hvite marker på nordvestlandet. Jeg sto opp tidlig lørdag morgen for å sjekke været, det var nedslående. Tunge skyer på himmelen gjorde at jeg krøp tilbake under dyna. Shit tenkte jeg. Når klokka var blitt noe over 9 var det på tide å begynne dagen. Jeg kikka ut av vinduet og kunne se at skyene var begynt å sprekke opp. Plukka opp telefonen og ringte til skianlegget på fjellsetra. Sol kunne de fortelle om. Sekken blei pakka i et hatteføk, og jeg rakk såvidt 10-ferga mellom Magerholm og Aursneset. På vei inn Velledalen sto fotomotivene i kø. Noen små skyer på en ellers skyfri himmel, lå og koste med tindene som strekker seg inntil 1500m opp fra dalen. I en blikkstille Sykkylvsfjord speilte Trollkyrkja seg i det jeg kjørte mot Straumgjerde, kun avbrutt enkelte steder av is/snø som lå på fjorden. Nysnøen på toppene og solen fra sørøst gjorde stemningen perfekt. Målet for dagen var å besøke Husnakkhornet (1026). En topp jeg prøvde på for et par uker siden, men valgte å snu pga tåkeskyer som lå langt ned i fjellet. Jeg var sent ute, startet ca kl. 11 fra Fausaskiftet. Overrasket over at ingen allerede hadde begynt å gå fjellsida opp mot Ausekaret. I det jeg parkerte så jeg raskt at det var kommet 40-50cm nysnø. Ut av bilen kjente jeg på snøen, pudderlett!! Som en unge på vei til butikken for å kjøpe snop, kom jeg meg avgårde. Allerede i de flate partiene skjønte jeg at dette kom til å bli ei slitsom affære. Jeg sank så dypt i snøen at skiene ved jevne mellomrom kjørte seg fast under snøen, med det resultat at jeg måtte rygge for å klare å løfte skiene fri. Etter 2 timers slit hadde jeg bare klart å gjøre unna gode 500 høydemetre, dønn sliten. Jeg måtte nå gjøre et veivalg. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å ta Husnakkhornet først, for deretter å evt stikke oppom Ausekaret på returen. Jeg hadde mest lyst på begge toppene denne dagen, så valget falt på Ausekaret først. Jeg regnet med at østsida av Ausekaret (le-sida) kom til å ha samme tunge forholdene som jeg hadde hatt så langt, mens hovedruta langs sørvestryggen sannsynligvis var avblåst og bedre å gå. Jeg fikk delvis rett: Føret de siste 3-400 høydemeterne til Ausekaret var mye lettere enn hva jeg hadde hatt av føre lenger nede. Mye lettere. Og det var godt. Jeg såg nå at det begynte å komme folk lenger ned i sida også. De var heldige som kom til dekket bord... Vel oppe måtte jeg på med vindtette plagg i alle ledd. For på toppen var det lite som minnet om april, heller februar. Det var lite varme å få fra solen. Nå bar det ned i østsida, og jeg forventet meg gode 200m med bra nedkjøring. Men nei. Harde skavler, isete føre og noen synlige steiner var fasiten. Jeg kom da meg ned likevel, men såg i ettertid at hadde jeg valgt sørsida hadde jeg fått topp føre. Nede i skaret mellom toppene satt jeg igjen skiene og stampet i snø til over knærne de par-tre hundre meterne bort til Husnakkhornet. Skavlene som låg langs kanten var enorme. Etter litt fotografering og sondering av terrenget, returnerte jeg til skiene. Jeg trakket i vestlig retning til et passelig bratt parti, og fikk meg ei flott nedkjøring fra 900 til 5-600m. Lenger nede hadde vårsola fått virke for mye, jeg var minst et par timer for sent ute til å få godt føre helt ned. Bilder fra turen er lagt ut på http://www.tinderangling.net/info/Bilder/Sunnmorsalpebilder.htm

Det hadde ramla 40cm med pudder om natta, turen vart lang og tung. 2 timar til Kanndalssetra og 5 timar derifrå til topps. (Normalt går ein vel på ca 4 timar). Vi var 6 stk som brøyta på skift. Ned igjen hadde vi ca 1000 høgdemeter med perfekt "Snorkelføre"!! Heilt fantastisk, i tillegg skein sola frå skyfri himmel! Skjorta frå første garden over vassverket i Eresfjord (vegen mot kanndalssetra) Første verkelege stigninga, utsikt mot kanndalssetra Toppen i sikte, men det er tungt i all snøen....Foto: Kjetil Melheim Snorkelføre! Foto: Kjetil Melheim Underteikna i god driv Foto: Kjetil Melheim

Navn: Litt frå jaktåret 2017 Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2018-03-27 Innsendt av: Vebjørn Holmslet Astad Har samla opp någen fine situasjoner fra jaktåret 2017 her. Ser fram te høsten igjen Litt frå jaktåret 2017

Rundtur 6,65 km, Tid: 2:26 Flott nærtopp til Ripeneset. Vi kjørte inn Rivedalsveien til P skilt. Fra parkeringen gikk vi opp den bratte grusveien til demningen. Der skrådde vi inn på myren slik at vi kom opp på høyden ved siden av kletten. Dårlig sti og merking her. Da vi kom opp på høyda var den en stolpe som markerte sti opp til kletten. Ned igjen samme vei til denne stolpen, og så gikk vi ned via Rivedalsstølen. Denne ruten var mye bedre merket.

Den ene dagen denne helgen hvor det var klarvær ble benyttet til skitur i Sunnmørsalpane. Toppene mellom Skorgedalen og Vartdal/Liadal helt vest på Kolåshalvøya har vært upløyd terreng for meg, så et besøk var på sin plass. Primærmålet var Liahornet (1035) og Grøthornet (1045), men det skulle vise seg at det ikke ble tid til å gå oppom Grøthornet. Jeg var på forhånd spent på snømengdene så langt vest på halvøya, men det var ikke noe problem. Vi fulgte skiltet "Halse 1,2" på Håvoll, og kunne kjøre grusveien opp Liadalen kun halveis pga snø. Vi spente på oss skiene og fulgte veien til endes. Jeg hadde lest i fotturboka at stien går 50m lenger nede, så et kort parti i tett skog fulgte før vi fant det som måtte være en snødekket sti. Videre var det av og på med skiene et par-tre ganger, med bl.a kryssing av smeltet snø. Ved ene kryssinga holdt det på å bli årets første bad, da ene steinen jeg steg på forsvant i strømmen... Med en del småskog opp fjellsida mot Skåla, valgte vi å gå i en bue inn under Grøthornet. Sola hadde fått tatt godt i denne sida, så snøen var allerede av den godt våte typen. Fra Skåla er det 3-400 høydemetre til topps med god helling. Her begynte vi også å merke vinden. Det går raskt opp fjellsida, og på toppen står et flott byggverk av en varde. Utsikten ut mot kysten var veldig disig, litt bedre mot øst. I nord kunne vi såvidt skimte Molladalstindane, mens Fossholtinden og Åvasstinden var litt klarere. I øst kunne vi se konturene av Kolåstinden. Saudehornet og Vassdalstinden hadde vi flott utsyn mot, samme mot Liadalsnipa. Liadalstnipa er en topp som i form minner veldig mye om Romsdalshorn når den blir sett fra nordvest. Klokka var nå blitt såpass mye at vi ikke tok turen til Grøthornet. Fra Skåla er det nye ca 300 høydemetre til denne toppen, men for å rekke avtalt søndagsmiddag ble det med denne ene toppen. Bra nedkjøring på 30-35 grader ned i Skåla fra begge disse toppene. I den solvendte fjellsida fra Skåla og ned i Liadalen var snøen nå nærmest gått over til sørpe, så det var ikke rare glien på skiene. En grei topptur som er mulig å nå også fra Vartdal/Årsetdalen, enten opp Fosshola eller via Busetsætra. En bilderapport er lagt ut på http://www.tinderangling.net/info/Bilder/Sunnmorsalpebilder.htm

Hei alle sammen! Jeg får besøk av en venn fra USA nå i midten av mai og han blir i 3 uker. Vi har satt av perioden mellom 21. mai og 15. juni til å reise rundt i Norge med bil for å gå i naturen og se noen de mest kjente severdighetene. Planen er å holde seg mest til Vestlandet, da det forhåpentligvis er mindre snø der enn i innlandet? De viktigste tingene på lista er Preikestolen, Kjerag, Geirangerfjorden og Atlanterhavsveien. Kan noen gi meg noen tips for gjennomføring av dette? Det jeg lurer på er først og fremst om veier er åpne og snøfrie og om det er mulig å gå turer uten å svømme i snø. Jeg lurer også på om noen har noen andre turer på, kortere og lengre (opptil to-tre dager tur/retur), rundt omkring på vestlandet som er å anbefale på denne tiden av året. Prøver å sette opp en fin rute og plan som viser Norge fra en av sine flotteste sider, alle tipps taes imot med takk!

Hei, Vi vil gjerne gå fjelltur på Vestlandet i 5-7 dager neste uke. Vet noen om en eller flere turer som er snøfrie?

Den siste måneden har vi ikke akkurat vært bortskjemt med finevær på nordvestlandet. Sist mandag og tirsdag var det klarvær av beste type, så tirsdag 15.feb bar det til fjells. Planen var å gå på Høgenykjen/Blåtinden (1165), men da vi kom opp såg vi at det hadde gått skred ned fra Lafjellet. Hellingen i fjellsida er ca 30-35 grader så usikkerheten gjorde at Ausekaret ble målet. Søndag var siste snøfall med 10 cm, så det var håp om skikkelig føre. Vi parkerte på Fausaskiftet litt over kl. 9. Tempen viste 17 kalde, men sola varmet godt underveis. Vinden var så godt som fraværende. I de nedre delene var det skikkelig puddersnø, men lenger opp i fjellsida hadde det kommet en tynn frostskorpe. Heldigvs ikke så sterk at det påvirket føret noe. Verre var det i de øverste 300m, hvor vinden stort sett hadde blåst vekk nysnøen. Skarp luft og klar sikt, slik vi liker det Ausekaret er høyeste topp øst i Sykkylven og har vid og flott utsikt. Her i fra ser man det meste av Rånahalvøya. Også mot øst er utsikten av storformat. En enkel topptur som kan anbefales. Dette var mitt tredje vinterbesøk til toppen, og garantert ikke det siste. Har lagt ut en bildeserie på http://www.tinderangling.net/info/Bilder/Sunnmorsalpebilder.htm

Det var spådd lettskyet for denne søndagen, så jeg pakket sekken og dro av gårde i 7-tida. Det var fortsatt mørkt, men jeg kunne skimte et lett skydekke. Jeg parkerte på Brunstad i Sykkylven og gikk opp til Brunstadsetra og videre inn Brunstaddalen. Det var godt med vind i lufta og skyene beveget seg fort. Over skoggrensa skrået jeg opp mot Koppeskardet. Fjellsida opp er bratt og tung, men lettgått. Ved å gå noen hammere direkte, klarte jeg å få noen greie klyvetak. Disse kan enkelt unngås. Fra skardet videre over topp 1276, Saurdalsnibbas fortopp. Denne har en pf på ca. 70m, men har likevel ikke annet navn en "fortoppen". I nordsida av Saurdalsnibba kom utfordringene. Siste 30m hadde bratte klyvetak, kombinert med frosset nysnø og noe is. Med litt sikk-sakk klyving og noen litt utsatte tak, sto jeg på topplatået (1342). Utsikten mot Brunstadhornet og Brekketindane er alene verdt turen! Jeg ville nå inspisere en tredje Saurdalsnibbetopp. Denne er delt ved ei ca 20m dyp kløft fra hovedtoppen. Enkel klyving fra sør. Videre gikk turen ned i Saurdalen og enkelt opp på Bolten (1158) via ei bred side fra øst for Saurdalsvatnet. Nedstigninga til Brunstadskaret var bratt men grei. Jeg sto nå ved et veiskille. Jeg hadde tatt med stegjern og isøks, for jeg hadde lekt litt med tanken om å legge returen via Geitskaret og Gullmorbreen. Kneet brummet litt (old news), men ellers var formen fortsatt grei. 1500 høydemetre hadde sålangt blitt tilbakelagt. Å gå Geitskaret ville gi meg ca. 500 høydemetre ekstra + 2-3 timer. Været var ikke like lettskyet lenger, men jeg bestemte meg for å ta omveien. Kald vind i Habbostaddalen gjorde at det ble gående buffê. Jeg la i vei opp til Steinreset, tyngre nå enn tidligere. Dette området bærer navnet sitt med fulle. Det ble noe trasking i stor ur, før jeg begynte på siste stigninga opp til Geitskaret. Det gikk skikkelig trått, men med Lille Brekketind i mot lindret det smertene noe. Slogen var nå hele tiden bak, så den åpenbaringen man får ved å gå motsatt vei uteble. Ei bratt bretunge, ca. 30m høy, har vært adkomsten min til/fra Gullmorbreen tidligere. Men i dag, så sent på året, var breen isete med et 3-4cm lag nysnø på. Det var vanskelig å se hva som var blåis og ikke. Uten sikring hadde jeg ikke særlig lyst å prøve meg på denne nedgangen. Jeg valgte derfor å traversere under Brekketindane en 50-100m før jeg i løs ur og delvis isete fant ei slakere adkomst til breen. Isøksa ble leita fram og stegjern tatt på og jeg gikk ned over bresida. Et par smale sprekker på breflata gjorde at jeg la turen i en bue, og fikk passert evt skjulte sprekker på tvers. På blåis opp til breens høyeste punkt, og videre ned i retning Gullmordalen. Flere sprekker i denne nedstigninga. Jeg passerte øverste sprekk, og fulgte øverste del av breen i østlig retning. Jeg unngikk dermed de største sprekkene, og kom inn på et slakere, sprekkfritt blåis område. Videre gikk turen langs østsida av Gullmordalsvatnet, ned Gullmorbrekka til Velleseterdalen og ankomst bilen 9,5 timer etter avgang. Det var lite saft igjen i beina, men etter en slik rundtur tenker man ikke på slikt. På turen møtte jeg ei enslig sjel (han tenkte sikkert det samme ) og et par rypeflokker. Ellers hadde jeg fjellet for meg selv, herlig