Søk i nettsamfunnet

Jeg forlot asfalten ved Heimdalsmunnen på Valdresflya idet det lysnet fredag morgen og knallet innover i retning Leirungsdalen. Første stopp kom etter ca 12 sekunder da den første åa skulle krysses. Vannføringen var liten men steinene glassert av is så det tok litt tid å komme over men etter noen krumspring var det klart for å legge av gårde mot dagens mål inne i den lange dalen. Et av dagens aktuelle mål, Austre Leirungstinden var allerede i sikte som en liten trekant som stakk opp over Tjønnholsoksle.Vel vitende om at innmarsjen var lang var det bare å trå på innover og da Raudhamran var passert dukket de første vite toppene opp på venstre siden. De var badet i rosa morgensol og allerede nå var det klart: det var verdt å stå opp kl 5 for å oppleve dette. Etter tre og en halv time med stadig nye inntrykk av flere Kalvehøgder, Skarvflytindar og Leirungstindar, Mugner og Munker akkompagnert av lemenkvitter og bekkebrus fra Leirungsåe, stod jeg endelig ved foten av Leirungskampen. Det øvre Leirungstjønni var dekket av en tynn rimete ishinne i kontrast til det nedre Leirungstjønni som ligger nøyaktig 100 høydemeter lavere og som var helt grønt og isfritt. Leirungskampen så brutal ut fra dalen, men jeg hadde tenkt å prøve å komme meg opp. Jeg tenkte først å gå helt forbi den og opp langs ryggen på nordvestsiden, men da jeg kjente på snøforholdene ved foten av fjellet bestemte jeg meg for å prøve å gå rett opp nordflanken i noen nesten sammenhengende snøfelt som ledet opp til øvre del av ryggen. Snøen hadde festet seg godt og limt sammen det som var av løse steiner så utfordringene de første hundre høydemetrene bestod mest i å jobbe mot tung pust og sure lår. Lenger opp i lia ble det såpass bratt at isøksa var god å ha men det gikk greit opp den skyggefulle flanken og belønningen da jeg kom opp på ryggen var en utrolig utsikt mot Torfinnstindane og varmende sol i ansiktet. Det var enkelt og overraskende flatt den siste biten opp til det første toppunktet. Deretter lett klyving ned og opp og ned og opp til jeg stod på selve Kampen. Igjen hadde jeg god hjelp av snøforholdene for jeg hadde lest at det skulle være løst i dette området, men denne dagen var det som å gå i en velmurt trapp med litt snø på. Jeg unte meg et kvarter på toppen med noe fotografering, et par telefoner og prøvde å suge til meg det jeg kunne av den fine utsikten både tilbake gjennom de tolv kilometrene jeg hadde trasket gjennom Leirungsdalen, mot Svartdalen med Mesmogtind, Kvitskardstind og Svartdalspiggane på den ene siden og Vestre Leirungstind og Knutsholstindane på den andre siden. Tvers over Leirungsdalen kunne jeg så dagen neste mål, Midtre og Austre Leirungstind. Jeg fulgte de samme sporene ned igjen til Svartdalsbandet og gøv løs på lia opp mot Midtre som på avstand ser temmelig stusselig og ubetydelig ut der den ligger mellom Austre og Vestre Leirungstind som begge ruver godt i terrenget. Lia ble drøy og jeg justerte ned dagens mål slik at jeg ville være fornøyd om jeg fikk tatt denne toppen og for første gang se Knutsholet fra denne siden. I løpet av turen opp her skremte jeg opp 5-6 ryper og jeg tenkte at her kan de føle seg trygge. Ikke mange rypejegere går helt inn hit. De siste hundre høydemetrene til topps var relativ bratte og jeg satte igjen sekken ved ca 2020 moh og fikk igjen bruk for øksa i de bratte snøfeltene. Vel oppe på toppen av Midtre hadde jeg fin oversikt over Skarvflytindane og Knutsholstindane rundt Knutsholet og et fint tilbakeblikk mot Leirungskamen på andre siden av Leirungsdalen. Den høye og steile østeggen til Vestre Leirungstind gjorde inntrykk og Austre lokket meg og satte meg i tvil. Skulle jeg prøve å rekke denne også? Det kunne gå hvis jeg var effektiv. Det ville bli en kamp mot mørket. Litt fristende var det også å safe og tusle rett ned i dalen. Jeg skled ned igjen snøfonna, plukket opp sekken og rundet østryggen av Midtre til jeg kom på oversiden av den lille breen som ligger under. Etter mye fram og tilbake opp i hodet valget jeg å ikke gå den bratte ryggen direkte mot Austre. Jeg begynte å bli litt sliten i nepa og ville ikke utsette meg for utsatt klyving nå som jeg var alene. Skulle jeg holde høyden helt til sørøstryggen, sette igjen sekken og beine opp og ned her? Hørtes langt ut og dessuten var det ikke spesielt ok å gå på skrå i flanken så langt. Løsningen ble å skrå oppover flanken på diverse mer eller mindre bratte snøfelter og jeg kom opp på sørvesteggen ca 50 høydemeter under toppen. Derfra var det litt enkelt klyving og romslig egg til den store varden. Det føltes meget godt å endelig nå denne toppen. Det var lenge siden sist en topp føltes så fortjent. Eneste tegn til liv var noen harespor. Nå gjenstod en lang hjemtur. Denne måtte bli effektiv for det skulle være ca 2,5 timer til mørket kom. Nedturen hadde jeg studert fra Leirungsdalen på vei innover og jeg skled og spratt og ålte så god jeg kunne ned sørøsteggen. Deretter litt småjogging flatt langs Skarvfløybreen og deretter skrånet jeg ned i lia i større snøfelter. Høydemetrene raste og det jeg skulle komme innpå en rygg nedmot Leirungsdalen skjønte jeg at noe var galt. Ryggen kom aldri. Tvert imot. Jeg fikk en søkk inn fra venstre. Dæven! Her var det bratt ned! Jeg hadde skrånet ned altfor tidlig. Dette hadde jeg ikke tid til. Valget stod mellom å stabbe meg opp igjen alle snøfeltene eller å runde i overkant av det bratte partiet. Jeg valgte det siste. Noen styggbratte snørenner virket fristende i rutsje ned under kontroll av isøksa men jeg så ikke hele trasèen så jeg måtte et stykke rundt før jeg torde å slippe meg ned på noen snørenner mellom løs stein og bratte sva. Det kostet meg ca en halvtime og litt selvtillit og vel nede i dalen kunne jeg puste lettet ut. Nå var det bare kampen mot mørket igjen. Jeg fant stien i dalen og oppdaget at denne hadde jeg nok ikke gått på vei inn i dalen. Ved å veksle mellom rask gange og småløping kom jeg med til bilen igjen en liten halvtime etter det ble mørkt. Sett bort fra den siste orienteringsfeilen ble denne dagen den perfekte fjelldag. Det var ikke et vindpust på hele dagen og utsikten var utrolig i mange retninger i store deler av tiden. Utfordringene var akkurat passe når man går alene uten sikringsutstyr og uten mobildekning det meste av tiden. Sesongen er ikke over…

Heldige er vi søringer som har opplevd denne påska her. Verre litt lenger oppe på kartet har jeg forstått. Men tider skal komme. Kanskje noen flere her på forumet som vil bidra med sine påskeminner? Legger i all fall ved noen bilder som viser glimt fra drømmepåska i Valdres og Jotunheimen. Vegen over Flya var stengt ved Garli, men brøyting var i gang. En kar som jobbet ved Vandrerhjemmet påsto veien skulle være brøytet ei uke før midten av april.

Litt impulsivt bestemte jeg og Julia oss for å reise opp på Valdresflya i går kveld før veien stengte (offisielt er den nattestengt fra 20-08, men det dundret vogntog over der lenge etter mørkets frembrudd). Klar himmel, men sur vind var bakteppe da vi som de ekte villmarkingene vi er slo opp teltet 0,9 meter fra asfalten, oppe på brøytkanten like ved vandrerhjemmet. Kl. 01:00 peip vekkersignalet etter en noe urolig natt. Teltleir ble revet ned og en kort, tørr frokost ble inntatt før vi skled innover flya på det herligste skiføre. Tørr, fast og fin snø. Vel halvfullmånen lyste godt opp der den hang over Rasletinden mens vi ruslet innover mot Raslet. På denne tiden av året er det svært lenge fra den første antydning til grålysning (før kl. 03.00) og til sola faktisk står opp nærmere 06:00. Vi nådde topp 2178 på Kalvehøgde uten alt for mye strev, og puslet litt småfrosne rundt der oppe en snau time før vi skled ned igjen. Etter en kort skiftepause på Flya var det bare å rulle ned til dalen og gå rett på jobb (gjesp!) Ville bare si at den tidlige åpningen av flya har gitt lett tilgang til flott skiføre.. Akkurat nå er det mer påskeføre enn vårskiføre.. Rett og slett deilig. Det er mye snø i lehellingen, nok men ikke spesielt mye på flya. Oppe på Kalvehøgde er det stedvis temmelig avblåst og hardt. I lia opp mot Raslet minnet det hele mer om puddersnø. En kule til med mildvær og så er det vekk, men kanskje noen har anledning til å ta seg en tur med det første? Anbefales!!

Var (i selskap med VELDIG mange andre) på tur med Valdresflya som utgangspunkt i dag. Tanken var først en kjapp og grei tur til Rasletind, men når været var så nydelig ble det Kalvehøgdene i stedet, da den Vestre med sine 2208 m.o.h. har vært et ønsket turmål lenge, spesielt siden den er kommunetopp i Vang. Trafikken avtok en del etter avkjørselen til Rasletind, og deretter noe ved ruta mot Munken - men trafikken mot Midtre og Vestre var i aller høyeste grad formidabel. Føret på turen var derimot så som så. Hadde fryktet at det skulle være veldig mye råtten snø, men problemet var heller at hele ruta var mer eller mindre gått i hjel (og dermed ble nedkjøringene forholdsvis strevsomme). Men uansett, når man i starten av mai opplever shortsvær på over 2000 meter så finner jeg ikke noen gode grunner til å klage! Dessverre var speilreflekskameraet ute på andre oppdrag i dag, men jeg knipsa et panorama med mobilen. Kvaliteten er så som så, men det formidler i allefall noe av den gode følelsen!

Ingen detaljert turrapport dette, bare en påminnelse om at Valdresflya med alle sine herligheter ligger der etter åpning av veien fredag 17.4. Siden skodda lå i toppene, valgte jeg og sønnen min Leirungsdalen som turmål på lørdag, noe ingen av oss angrer. Nydelig vær etter hvert som dagen skred fram og glimrende føre med skare som bar over alt. Så da var det bare å kose seg blant Gjendealper de 7 timene turen varte.

Jeg ser endel lurer på hvordan skiføret er i Gjendeområdet og Flya, så kan jo lage min første turrapport her på forumet om helgens beskjedne, men årets første, skitur. Jeg startet sent fredag kveld fra Valdresflya vandrerhjem i måneskinn og stjerneklar himmel. Fulgte et skispor vestover opp mot Raslet til jeg fant en bra teltplass i Steindalen. Ok føre nede på flata, kanskje 10cm hard såle og 10cm løssnø oppå, men mer og mer slalom mellom steinkaoset i steindalen jo høyere jeg kom. På lørdag våknet jeg til blå himmel og strålende sol..! Ikke kjempemye snø opp til 2010, men greide å snirkle meg gjennom labyrinten av steiner opp fjellsiden uten å måtte ta av meg skia. Jeg fulgte et skispor ett stykke opp i lia, men dette endret seg til fotspor lenger opp. Tror kanskje skisåler og stålkanter hadde hatt best av at jeg hadde gått videre til fots, men er man på skitur så er man på skitur.. Oppe på 2010 var det ganske ok føre, gikk videre opp til Rasletind (2105) i ganske bedagelig tempo og nøt utsikten. Det begynte å skye over, og værmeldingen for søndag var litt usikker, så jeg kjørte ned til vannet ved 1798 og satte opp teltet der for litt lettere hjemkost søndag. Natt til søndag kom det 10-15cm fjærlett snø, jeg tittet ut teltåpningen søndag morgen - snø i lufta og tett tåke, kanskje 10m sikt. Tok kompasskurs rett på Øystre Fagerdalshøe og kjørte ned lia under Raslet.. hehe, morsom tur ned med null sikt, komplett whiteout og kun kompass å kjøre etter.. hadde det vært god sikt hadde det vært mer enn nok snø til å kunne dra på litt! Skiftet kompasskurs når det begynte å flate ut før myra i bunnen, og traff Flyaveien rett sør for vandrerhjemmet og bilen litt utpå ettermiddagen. Kjempegøy å starte skisesongen! Litt mer snø der oppe nå så slipper man å preppe skia etter hver tur også..! Edit: ser bildene ble omvendt rekkefølge, bedre lykke neste gang..

Bommer til besvær Jeg og naboen la mer ambisiøse fjellplaner på hylla grunnet dystre værutsikter og satset i stedet på en skitur på Valdresflye. Stod opp grytidlig og puslet en evighet på kjøkkenet før en lett forsinket nabo kom og plukket meg opp. 07.30 Garli, Beitostølen - Veien er stengt av bom. Tålmodig stiller vi oss opp foran bommen, men tiden sklir, dagen gryr uten at noen brøytebil dukker opp i bakspeilet. Kl. 8 gir et kjapt mobilsurf svaret: "RV 51 Valdresflye - Midlertidig stengt". Vi må få til en tur da! Skiutstyr er alt vi har. Skaget er nærmeste alternative topp som frister (Innved Mugnetinden ser det guffent ut), så vi durer i hui og hast ned mot Heggenes og opp mot bomveien i retning Storeskag. 08.30. Automatbom, ikke nok mynt i hende, og ingen alternative (lovlige) måter å få åpnet bommen på. Neste trekk er å kjøre ned til Heggenes, vente foran YX stasjonen som åpner 9, skaffe seg mynt (og litt godteri i samme slengen), og så gjøre nytt forsøk. Så omsider 10 over 9 sklir vi gjennom bommen. Er det snø kan man gå på ski Innover mot Storeskag er veien feid snøfri av vinden og det er lite som minner om vinter. Skaget ligger badet i morgensol mens spredte skyer fyker over toppen i ekspressfart. Vi diskuterer hvorvidt det var nødvendig å stenge Flyaveien, men skyene vitner om at det blåser ja. Naboen går med feller, jeg uten. Gjennom kratt, over stein, myr og lyng snor vi oss oppover og oppsøker den snøen som finnes. Vinden kommer i kast og er periodevis stri, men det er vakkert å se på bølger av fokksnø som danser nedover fjellviddene. De kommer med jevne mellomrom, som om fjellmassivet trekker pusten og blåser hardt, for så å gjenta prosessen. Ei lita snøfonn gir muligheter for et par halve svinger, for øvrig er det en noe krampaktig form for skikjøring, men en fin tur var det. Et snøras opplevde vi også, og snøen var generelt meget ustabil etter hvert som temperaturen steg. Bildene er tatt av "naboen".

Turinteressen tok en ny vending her forleden da jeg kom over denne siden på Internett: http://www.wwv.no Nå er det mer å finne på når Jotunheimtoppene ikke er så lett tilgjengelige! Jeg hadde jo en rekke kommune- og fylkestopper fra før - uten å ha tenkt noe særlig mer over det. Så det ble en "flying start", og først var det om å gjøre å komplettere lista i Valdres. Så de tre siste helgene har det blitt småturer sør i Valdres: Nord-Aurdal/Djuptjernkampen, Sør-Aurdal/Ørneflag, Etnedal/Spåtind, og sist - i går - til et punkt sør for Blåkampen - som er høyest i Vestre Slidre. (Vang/Vestre Kalvehøgda og Østre Slidre/Rasletind hadde jeg jo selvsagt besøkt før.) Isglasur, knall og fall 4.november opprant med nydelig vær, og jeg byttet ut dagens plan om en lang joggetur med tur til Blåkampen Sør, som jeg kaller dette punktet med dobbeltvarden, som er høyest i Vestre Slidre kommune. Det var en drøy time å kjøre fra Sør-Aurdal. E-16 til Fagernes, videre til Ulnes, der jeg tok av mot Vaset. Jeg måtte bare stoppe ved veibommen på Vaset for å ta bilde av Jotunheimen. Snøkledte ville fjell - mange av dem har jeg vært på sommerstid - reiste seg flott i horisonten. Knutholstinds karakteristiske pyramide ruvet i midten. Jeg la 40 kr i myntinnkastet, og kjørte videre. Ettersom jeg nærmet meg Storfjorden fant jeg avkjøringen mot Jaslangen. Utsikten var flott over vannet, og jeg trodde først det var Gråkampen jeg så – og tok bilde. Det var en del snø på toppen så det ut til, men etterpå skjønte jeg at det var Skogshorn jeg hadde sett og avbildet. Jeg tok av mot Bukone, over en bro, og snart svingte veien sørover langs Svenskefjorden. Her gikk det en vei opp mot høyre (vest) – det måtte være til Halvorstølen. Den så grei ut, og jeg kjørte opp dit. Bak stølen fortsatte veien litt til, og det var ingen bom og kjørbar vei, så jeg kjørte en snau halv kilometer til en liten hytte. Her parkerte jeg, la inn GPS-koordinatene (04 87 930 øst – 67 59 150 nord – 940 moh) og fant straks stien oppover lia vestover. Det var bratt og ganske glatt flere steder – men jeg liker bratter, for da går det fort oppover. Stien var grei å følge helt opp på snaufjellet. Etter rundt tre kvarter hard gange var jeg oppe på drøyt 1300 meter, på det som måtte være Bukonefjellet. Her var det lett terreng i retning Gråkampen, men toppen var ikke synlig. I brattene mot slutten lå det noe snø, og steinene var tidvis svært glatte. Stavene var gode å ha, og etter 1t 15 min på tur sto jeg ved toppvarden på 1595 meter. Her var sittegrop og bok å skrive seg inn i. Dobbeltvarden på fjellet i bakgrunnen var lett synlig – det var dit jeg skulle. De sleipe og glatte steinene var ikke fullt så medgjørlige når jeg nå måtte gå noe nedover. Etter 4-5 nesten-uhell måtte jeg pent sette ned farten. Vinden økte noe, og det så ut til å skye til så smått i de øvre luftlagene. Oppover igjen ble det ikke snakk om stor fart lenger – men heller smidig tyngdeoverføring fra stein til stein, mens stavene ble brukt som de reneste krykker. Likevel var jeg framme ved mitt mål en snau halv time etter forrige topp. Her var kommunegrensebolt og to store varder, ja. Ingen toppbok. Jeg sjekket GPS-en: 1649 meter, 04 83 621 øst – 67 60 0220 nord. Fotostativet ble tatt fram – det var jo en merketopp: Endelig var alle kommunetoppene i Valdres besøkt. De fire siste på tre helger. Oppland komplett blir vel neste mål? Nedover var det slitsomt: Isglasuren var forræderisk, og på vei opp mot Gråkampen gikk jeg skikkelig overende, og ødela nesten den ene staven. Snart kom jeg over noen dyregraver, og så bar det ned fra Gråkampen. Et par nesten-uhell også her, men i grassbakkene ned mot Bukonefjellet gikk det an å småjogge. Jeg skrådde nedover mot sørøst, og fant snart stien igjen. Selv her nede på 1200 meter var det isete steiner iblant – og pang, så lå jeg langflat igjen. Kneet hadde fått en smell, men ellers hadde det gått bra. Nede ved bilen igjen etter snaut 3 timer på tur, 2:57 for å være nøyaktig.

Rundtur på Binnhovdknatten og Smørlifjellet ved Danebu: http://www.toppomania.info/toppturer.php?topptur=binnhovdknatten&bildetype=allebilder

Hei igjen. I forbindelse med jula tok jeg turen til Valdres. Her brukte jeg 5 dager på isen på 4 forskjellige vann. Ble noen fine ørret, både på mormyshka og på blink med krok. Var også på jakt etter røye i ett vann, men den ville ikke la seg lure. Ta gjerne en titt på filmen jeg satt sammen fra turen. Godt nyttår.

Hei! Jeg har nylig gått til innkjøp av noen nye fjellstøvler og kjenner jeg ikke vet mye om vedlikehold av disse. Jeg har googlet litt og sett på sider som denne og denne, men jeg vet ikke engang hvilket type lær skoene jeg har kjøpt er av, har lett litt på nett, men finner ikke noe om det. Noen som kan se dette eller eventuelt vet det? Ser det skrives om skokrem, voks, olje osv. men har lite erfaring med dette, så håpte noen kunne dele erfaringene sine med meg. Hvordan bør jeg impregnere og behandle disse støvlene før og etter tur for å ta best mulig vare på dem?

Etter å ha avtalt med atomsilda, bestemte vi oss for å møtes litt ovenfor Vargbakkan lørdagsmorgen. Jeg skulle overnatte i telt fra fredag til lørdag, hvor atomsilda, skulle møte meg ca klokken 07.00 på lørdagsmorgen. Da jeg parkerte bilen fredag klokken 22.30 viste temperaturmåleren minus 4 grader, noe som jeg tror ikke var det laveste den natten siden det var blå himmel. Min første frostnatt på ett halvt år i telt. Slumrefunksjonen på mobiltelefonen er en dårlig oppfinnelse, da jeg fant ut at det var litt vanskelig å komme seg ut av en sovepose med rim og is på.. Startet å gå klokken 07.20, tyve minutter senere enn planlagt... Været: Værmeldingen for helgen spådde at det skulle komme en front fra sør – øst. Den var spådd å komme ca 14.00 lokal tid, men den kom 2 timer for tidlig. Var kaldt med minusgrader fra da jeg var der fredag, og frem til klokken 12.00 lørdag. Etter klokken 12.00 ble det dårlig sikt, kuling i kastene, 50 meter sikt og ganske tett regn. Høgdebrotet (2226 moh): Lett å bestige, med unntak av noe elvekryssing ikke langt fra riksvegen. Slak og fin stigning til toppen, uten noen spesielle vanskeligheter. Fra toppen så vi at fronten låg noen mil sørafor, og med de typiske cirrus skyene (de som ligner på skitupper), som varsler dårlig vær visste vi at den ikke lå så altfor langt unna i tid. Steinflytinden (2318 moh): Begynte å blåse mye da vi fulgte ryggen opp fra Høgdebrotet, mot denne toppen. Ikke noe spesielt utfordrene siden vi hadde isøkser å sikre med da vi krysset en snøskavl på veg mot toppen. En artig topp med en stor stein som symboliserer toppunktet. Tjønnholstinden (2329 moh): Dagens utfordring var å komme seg ned til skaret mellom Steinflytinden og Tjønnholstinden. Utfordringene var ikke av det store slaget, men i en kombinasjon med kuling i kastene, og nedbør i form av regn gjorde det at det ble en utfordring. Ved hjelp av isøksen gikk dette ganske greit. Regnet ble bare mer og mer intensivt på denne toppen, hvor at sikten falt til 50 meter. Tjønnholsoksle (2145 moh): Det var en ufordring å ta seg fra Tjønnholstinden til Tjønnholsoksle siden de metrologiske forholdene ble ganske ille. Fra å være noen minusgrader til å bli plussgrader, førte det til at alt regnet som la seg den første halve timen ble til glassert is på alt av steiner. Dette førte igjen til at det ble veldig glatt. Fikk ikke sett så mye av toppen, annet enn to varder og noe tåke. Alexander

Vi forsov oss litt denne fine morgenen, men takket være tidsomstillingen så det ikke så ille ut på klokka da vi omsider kom oss avgårde. Det var litt ekstra som måtte finnes frem og ordnes siden dette var årets første skitur. Vi hadde pakket med oss en snøskuffe og kunne derfor i løpet av 10 minutter skuffe fri en fin parkeringsplass i den 30 cm dype snøen, rett nord for reingjerdene på Valdresflya. Himmelen var så godt som skyfri og temperaturen lå på noen få minusgrader, altså skikkelig blåvoksføre. Skisesongen kunne med andre ord ikke få en bedre start. Det var overraskende gode snøforhold innover Flya. Det meste var dekket av snø, og det var få steiner som laget signaturer på skiene våre. Det eneste som var litt ekkelt var at snøen hadde en litt ekkel og varierende konsistens, den bar littegrann før man brakk igjennom. Vi gikk ei slak bue litt lenger ut til høyre enn der normalveien på ski mot Raslet ellers går og fikk snodd oss tålelig smertefritt opp gjennom steinørkenen. Vi fortsatte i sikksakk opp brattene litt nord for Rasletind Ø og kom til sist opp på fjellryggen. Jeg fortsatte videre opp til østtoppen på Rasletind, så vidt over 2000 meter med sine 2010 moh, trolig årets siste opphold over 2000 meter. Nedkjøringene var ikke så veldig enkle. Man visste aldri helt hvor man hadde snøen med tnake på konsistensen og i tillegg kunne det jo nårsomhelst stikke opp en stein. Det var med andre ord to temmelig reserverte skiløpere som karret seg ned brattsiden før vi igjen kom inn på sporene våre nede på det langt flatere Raslet. Det siste stykket ned mot Flya og over denne var bare moro. Her hadde vi allerede gjort jobben med å preparere skiløype så nå gikk det som en drøm. Vi hadde i det hele tatt vært kjempeheldige. Sol det meste av dagen og lite vind, og i det vi kom frem til bilen takket sola for seg for denne dagen. Fasit: Skiene hadde fått en god del småriper, men det var verdt det!

Var på Beitostølen i helga og fikk med oss en utrolig toppskitur. Lørdag (30.10) morgen var det litt tåkete og lett snødrev, men vi kjørte opp til Valdresflya, siden Morten og Julia hadde rapportert om godt skiføre forrige helg. Der oppe var tåka enda tettere og diverse verdensmestere sveiv rundt på en 4 km oppkjørt løype ved vandrehjemmet. Det hindret ikke oss, så vi tok ut kompasskurs mot Steindalen og trasket i vei. Det hadde kommet mer snø siden forrige helg, så skisporene til Morten og Julia var vanskelig å se. Jeg gikk først og brøytet løype, men jeg hadde en lei høyredreining som måtte korrigeres med kompasset stadig vekk. Da vi kom opp i Steindalen forlot vi tåka og det ble skyfri himmel! Raslet hadde vi helt for oss selv og vi kunne se på tåka som gjerne ville høyere for å omfavne oss også, men den stoppet på ca 1700 moh. Skuføret var det beste blåswixføret man kan tenke seg. Etter å ha spist lunsj var det ikke tvil om at vi skulle prøve noen topper, så Rasletind og Mugna måtte til pers. Fra toppene kunne vi skue utover det østlandske tåkehav som strakk seg så langt det var mulig å se. Utsikten fra Mugna innover i Jotunheimen er utrolig flott. Det gikk fort nedover og vi rakk akkurat ned til bilen før det begynte å mørkne.

VI har satt av dagene 21.4-24.4 til toppturer i Valdres. Jeg ser for meg at vi må kjøre til Valdresflye og gå til toppene i vest som eksempelvis: Rasletinden, Kalvehølen, etc. Takknemlig hvis noen har vært i dette området i det siste og kan dele info om snøforholdene og snødybde.