Søk i nettsamfunnet

Hei! Har begynt å se etter et bra vintertelt for neste sesong. Ønsker et romsligt telt. Gjerne minimum 4 pers. Så et romsligt yttertelt og hvis det har to innganger er det et plus. Dette da teltet skal fungere som fjelltelt om vinteren og ev for familien på turer om sommeren. Ser at et Helsport Svea kunne vært teltet for meg. Men: Ser sjelden dette teltet i fjellet. Ser oftere bl.a forskjellige Hilleberg, og Helsport Svalbard. Er det noen erfaringer her på forumet ifht å sammenlikne disse teltene? Er Svalbard romsligere? Er det likt ifht å sette opp alene på fjellet i vind?

I dag er det mandag, dette skulle vert Dag 4 av turen min fra Finse til Haukeliseter. Men når jeg ser på værmeldingen, tenker jeg det er like greit at jeg er kommet hjem. Det er meldt mye dårlig vær, og derfor ble turen kortere enn planlagt. ————————————————————— Dag 1, Fredag: Gikk sørover fra Finse. Mye vind og lav snøfokk, men sol og eventyrlig skiføre med veldig god glid! Fant en lun teltplass ved Midtnutevannet, her lå også ett turfølge på 7 personer. Stille og rolig natt, litt vind i perioder, men helt magisk stemning! Dag 2, Lørdag: Våkner vind, men sol og god sikt, og etter frokost gir vinden seg. Det skal begynne å blåse i kveld, så jeg står tidlig opp for å sette teltet nær Krækkja-turisthytte før vinden kommer, jeg tenker at jeg vil ha god tid til å sette opp en skikkelig festning som jeg kan ligge i til uværet er over. Skiføret er fabelaktig og jeg sluker kilometer! Rett før Krækkja kommer voldsomt kraftig vind. Mye sterkere og tidligere enn meldt. Eneste som er åpent på korona-stengte Krækkja er utedassen. Der er ett gulv man kan sove på i nøden, men da frister teltet mer. FullSizeRender.mov Jeg bruker lang tid på å grave en grop til teltet og få slått det opp i vind og snøfokk. Jeg må stå på duken mens jeg graver ned snøanker langs teltet for at det ikke skal fly avgårde. Alt man slipper blåser bort på ett blunk. Jeg graver også opp en levegg som delvis pulveriseres av vinden. Der og da visste jeg ingenting om at turfølget på 7, som jeg traff dagen før, ble hentet ut av snøscooterpatruljer bare 100 meter fra der jeg lå. Det samme ble ett mindre turfølge rett ved, og personer nær Sandhaug. Men teltet mitt stod, så jeg var trygg og varm, og hadde gluvet på utedassen å evakuere til i verste fall. Det ble 16 timer i teltet... Dag 3, Søndag: Værmeldingen sier at hvis jeg er glad i motvind kan jeg fortsette til Dyranut, en av få hytter som ikke er corona-stengt, og legge meg inn der til tirsdag. Ett lite værvindu gjør det mulig å klare i dag selv om RV7 over vidda er stengt pga. vind, men det frister ikke så mye med hele mandagen å bare se ut hyttevinduet. Onsdag er det meldt takstein i kastene deler av dagen og jeg vil få sterk motvind og tett snøvær i fleisen på Fredag/Lørdag på siste etappen til Haukeliseter. Den delen er også ukvistet og bratt så da må jeg gå nærmest i blinde nedover. Blir jef værfast igjen i det området er alle hyttene corona-steng og det kan bli flere dager i teltet før jeg kan gå videre. For små marginer, synes jeg. Jeg utsetter resten av turen til en annen gang når været er bedre, og får i stedet en fin etappe ned til Haugastøl-togstasjon med vinden mest i ryggen. Der treffer jeg det ene turfølget som ble reddet ned fra rett der jeg sov i telt i natt. Pulkene deres hadde blitt tatt av vinden og rullet sidelengs mens de gikk (jeg har selfølgelig sørget for at det ikke kan skje med min ). Vindmåler i nærheten viste vindkast på opptil 27 m/s i kastene! Det er full storm det! 😎😎😎

Egentlig var planen at jeg skulle gå ruta Mysusæter - Eldåbu - Venabu(Trabelia) fra lørdag til søndag. Istedenfor ble turen lagt fra søndag til mandag. På lørdag, når jeg egentlig skulle gå tok jeg et bilde av hælene mine for å se før - etter bilde av beina, og det var faktisk ikke den store forskjellen. Jeg hadde imidlertid utrolig vondt i venstre hæl de siste par kilometerne ned til Trabelia. Likevel var jeg utrolig god og varm, og frøs heller ikke noe på beina. Og noe særlig større gnagsår hadde det heller ikke blitt. Riktignok hadde hælene en god del belastning med 20 kg på ryggen, og slik at man går i variert terreng, så den belastningen kan nok sikkert være en av forklaringene til at jeg hadde så vondt de siste kilometerne. Søndag morgen stod jeg opp kl 05.40, dusjet, spiste mat og fikk alt inn i bilen og ble kjørt opp til Mysusæter. Kom på parkeringsplassen ca kl. 07.30, og begynte å gå ca 07.45. Temperaturen lå på ca 10 minus, ingen vind, og ingen andre rundt meg. Herlig! Etter start fra Mysusæter gikk jeg nedover pungdalen. Når jeg hadde kommet meg bortover et stykke, men før jeg nådde pungen tok jeg meg en 5 minutters pause, tok frem kameraet og knipset bilde av soloppgangen på Gråhøe og sekken min. Etter å ha fått av meg fleecegenseren, tatt en slurk med mozell tok jeg skiene fatt ned mot Furusjøen. På vei ned mot Furusjøen gikk jeg på utsiden av den lille dammen nord for Furusjøen og forbi Furusjøbu og videre ned til Furusjøen. Jeg fulgte da scooterspor som gikk på isen, ca 20-50 meter fra vannkanten. Passerte Glittervika og til Glitteroset hvor jeg tok meg en 10 minutters pause med mozell og bilder av soloppgangen. Hittil hadde jeg sett flere hytter hadde fyrt opp i ovnen, og jeg så også et par stk på motsatt side av Furusjøen som hadde startet dagens isfiske. Etter sekken igjen var pakket, og satt på ryggen igjen fortsatte jeg langs Trolløypa i retning Eldåbu. I overkant av en kilometer lenger inn stoppet jeg opp ved et nytt skilt i Frylia og tok bilde. Etter et kjapt stopp fortsatte jeg videre mot der løypa krysset løypa som går fra Rondablikk til Eldåbu. Satte meg ned der, for da var det en god del timer siden sist jeg spiste. Så i krysset satte jeg meg ned, fant frem primusen, kjel og forsvarets stridsrasjon. Etter å ha spist var det bare å kaste sekken på ryggen og labbe i vei videre. Jeg gikk så mot Kvamsnysætrin. Lenger nedenfor kvamsnysætrin delte løypa seg, og jeg gikk da på vei oppover. Etter å ha passert Kvamsnysætrin ble tilslutt scootersporene borte, og bare gamle skispor etter andre som har gått der var det jeg brukte for å komme meg videre frem. Endelig kunne man slippe unna disse nymotens skispor, og man endelig fikk brukt fjellskiene til noe. Deler av sporene var blåst over, i tillegg var det ca 3-5 cm med nysnø i sporene etter nattens snøfall. På vei opp siste stigningen gjennom skogen og opp mot høgfjellet begynte det å bli bratt. Da var det bare å ta av seg skiene, for å så sette på fellene. Etter fellene var påsatt, var det bare å gå rett opp, hvor andre hadde tatt av seg skiene og gått opp på beina. Når jeg så kom meg opp fra skogen og all løssnøen var det av med sekken og fellene. Etter å ha knipset noen bilder, tatt av fellene, tatt en slurk med mozell, var det bare å kaste sekken på ryggen igjen og gå videre. Etter å ha gått ca en halvtime til begynte jeg å bli sulten igjen. Så var det ut med primusen og siste del av stridsrasjonen. Etter å ha spist, lukket jeg fjellduken, la meg tilbake for å slappe av i 5 min, og plutselig kom det en danske forbi som også skulle til Eldåbu. Han var imidlertid lett kledd i motsetning til meg. Han løp i lette fjellski og staver med trinser beregnet til oppkjøre løyper, med treningssko og vanlig SNS bindinger. I tillegg gikk han i tights og en lett jakke pluss en sekk på ca 10 kg. Etter å ha slått av en prat med ham, fortsatte han videre, mens jeg la meg tilbake i 5 min til. Etter det var det bare å pakke sekken og gå det siste stykket mot Eldåbu. Jeg ankom da Eldåbu ca kl. 15.00. Når jeg kom inn da var det bare å finne sengeplass. Dansken var imidlertid ikke til å se, for han hadde valgt feil rute inn til Eldåbu. Han fortalte han hadde gått ned i juvet, og rullet ned snøen 2-3 meter. Jeg gikk også riktignok også ned i juvet, men jeg brukte en bro som ligger der til å komme meg over. Og så var det delvis traversering opp til hytta og gjennom skogen. Litt tungt, men jeg ville neppe brukt særlig mer ved å gå vinterløypa rundt hele juvet, likevel om det er anbefalt. Jeg burde kanskje valgt den veien istedenfor. Inne i hytta satt det også fire nederlendere som var ved godt mot! I tillegg var det to nordmenn der, som også var brødre. Disse hadde gått fra Mysusæter dagen før meg med 50 kg i pulken som de delte på - en time hver. Planen var at de skulle være en uke på fjellet. Men det viste seg at den ene av de hadde blitt helt utkjørt etter turen opp til Eldåbu. Røde Kors var kontaktet og de skulle bli fraktet ned med scooter senere på kvelden. Nettopp en slik hendelse minner meg på tråden om "Nordmenn gidder ikke gå ned fra fjellet selv". Ut fra hva jeg forstod hadde de heller ikke tatt noe særlig med pauser og mat under turen opp til Eldåbu, begge var slitne, og de hadde nok de samme forutsetningene, men det var kun den ene av dem som ble helt utmattet. Videre forstod jeg det også slik at han også hadde det vanskelig med å innta næring etter han ble helt utslitt fra turen. Likevel om de ble liggende inne på hytta hele dagen etter de gikk opp, var han fremdeles helt ødelagt. Ca halv 9 på kvelden kom røde kors med to scootere, og kjøre avgårde igjen mot Mysusæter. Hvor de skulle ligge over på Rondane Spa. Dansken må jeg si var sprek. Han feiret sin 58-års dag på Eldåbu, og løp som om noen var i hælene på ham. Han hadde startet ved høvringen, og skulle bruke fem dager på ski til Lillehammer sentrum. Nederlenderne var litt mer forberedt og virket som at de var godt rustet til tur i høyfjellet. De hadde vært her i Norge flere år for å gå på ski. Vi snakket om alt fra 22. juli, kart, vær og vind og utstyr. Som allerede nevnt fikk jeg et litt rart blikk når jeg kom med storsekken min. Etter hvert var det sengetid i 10-tiden ca, og vekkerklokken ble satt til 06.10. Da var det å fyre i ovnen, vaske opp etter seg, og forlate hytta. Når jeg kom til Eldåbu ble det ikke tatt mange bilder, men fikk da høre forskjellige historier Når jeg våknet snødde det ute, men ikke så mye. Det var heller ingen tåke når det lysnet, men denne kom etter hvert. Jeg spente på meg skiene ca halv 9, dansken var ute i løypa noen minutter før meg, og jeg fulgte ham, noe som skulle vise seg at jeg ikke burde ha gjort. Han hadde navigert feil og var på vei ned mot Eldåseter hvor en scooter hadde kjørt tidligere. Etter vi hadde kommet ned i skogen, fant vi ut at vi måtte gå tilbake. Han valgte å gå tilbake til Eldåbu, mens jeg valgte å navigere meg inn på trolløypa igjen fra der jeg var. Da slapp jeg også å ha et "press" på meg, og jeg var heller helt overlatt til meg selv. Noe som også viste seg å kanskje være det beste alternativet. Ut med GPSen, kart og kompass for å finne ut hvor jeg var hen. Så var det å se på høydekurver for å unngå å gå nedi et juv, så var det å stake ut kompasskursen og labbe i vei. Tilslutt så jeg trolløypa som var oppstikket, og jeg gikk inn på den. Heldigvis var det lagt seg halvveis skare 5 cm under topplaget med snø, og fjellskiene viste seg å holde utrolig godt. Det var kun få steder jeg gikk dypt gjennom. Men med tanke på navigasjonsrotet var dette min egen feil, og jeg har i hvert fall lært å ikke stole på andre å bare følge etter. I tillegg til alt rotet med navigasjon i begynnelsen kom også tåken, vind, snø, og utrolig flatt lys. Jeg hadde allerede tatt frem googlesene mine som gir et mer gulaktig skjær for å lettere se konturene i snøen. De hjalp faktisk en god det mot det flate lyset og snøen som pisket i ansiktet. Etter å ha kommet inn på trolløypa var det igrunn ren plankekjøring et godt stykke. Jeg gikk riktignok tregt pga. vekten på sekken, og dansken nådde meg fort igjen ettersom han var såpass lett på bena. Han fortsatte forbi meg, og det var igrunn like godt å gå for seg selv for da kunne jeg regulere mitt eget tempo istedenfor å bli presset av en annen person, som jeg heller ikke kjente. Etter å ha gått ca et par-tre timer satte jeg meg ned, hvor jeg da begynte å bli sulten. Frem med primusen, liggeunderlaget, og alt for å få i seg et godt varmt måltid med militærets stridsrasjon fra august 2001. Dette bildet tok jeg når jeg satte meg ned. Alt ettersom hvor jeg var, ville det vært umulig for min del å navigere dersom jeg ikke hadde hatt noen referansepunkter. Hadde det ikke vært for den oppstikkete løypa, jeg ikke hadde hatt GPS, og kun måtte ha navigert etter kart, måtte jeg rett og slett satt meg ned mer permanent i jervenduken/sovepose etc. enn å fortsette å gå. Noen ganger under den oppstikkete løypa var det bare hvitt rundt meg. Ikke engang skog i nærheten. Det ville vært helt umulig å fortsatt dersom jeg ikke hadde hatt med GPS. Etter jeg hadde pakket sammen sekken min igjen, og gått et lite stykke til møtte jeg på, antakeligvis en bestemor og barnebarn, langt inne på fjellet. Kun iført typisk treningsdress ala SWIX eller Dæhlie. Jenta var sikkert ikke mer enn 7-8 år gammel. Og inn dit var det langt fra spidsbergseter. Sprek jente må jeg si! De skulle riktignok ikke gå stort lenger, og det var heller ikke langt fra oppkjørt løype ned til Spidsbergseter. Når jeg da kom til indre Uksan, startet løypene igjen, og dette var den tyngste biten på turen. Løypene var helt forferdelig, skiene begynte å klabbe på Spidsbergseter, og begynte å ise på Venabu. Så den siste biten ned mot Trabelia gikk jeg rett og slett på trass. Så var det rett inn på en hytte, og fikk servert øl og finnbiff med potetmos! Dét var en fin avslutning på turen! Når jeg kom inn i løypenettet i området rundt Spidsbergseter fikk jeg så utrolig mange blikk, sikkert mest pga. den store sekken jeg gikk med og ski-brillene. De som ellers gikk i løypene hadde på seg for det meste treningsklær og tynne pinneski. Lærdom av turen: Stol på deg selv og ikke følg etter pga evt "press". Og mtp. de to nordmennene som måtte bli hentet ned: Vit dine begrensninger.