Søk i nettsamfunnet

Da Finnmarksturen utgikk denne vinteren (foreløpig), så ble det en tur til alltid like vakre Senja. Var framme ganske sent på kvelden, og hadde egentlig tenkt å leie ei hytte, men siden jeg selvsagt var for sent ute, var det opptatt. Derfor ble det telting ved utløpet av Ånderelva i Tranøybotn, sør på Senja. Det ble ei rimelig kald natt, og på morgenen viste gradestokken -18. Kaldt på fingrene før teltet var pakket i bilen. Men vakkert! Kjørte til parkeringa ved hyttekroa, og der ble det ompakking av pulk, før vi var klare til å gå innover. Fulgte sommermerkinga, så måtte av med skiene for å klare å komme oss både opp og ned de lengste og bratteste kneikene. Har skjønt i ettertid at det er lurt å heller ta vinterløypa, så vi valgte den veien ned. Det ble kupert nok den veien også, og noen pulkvelt. Men greit med litt utfordringer. Det tok ca 2,5 timer før vi var kommet til Åndervannet, og det er vel ca 6 kilometer. På Ånderbu, statsskog si hytte traff jeg ei hyggelig dame som holdt på å fyre i ovnen. Siden hun hadde glemt maten fikset jeg det, og hun fikset kaffen. Trivelig å møte andre turfolk. Jeg bestemte meg for å bli på hytta den neste natta, og ettermiddagen og kvelden gikk til fyring i ovnen, lesing i hytteboka og rett og slett ingenting. Ganske deilig det! Været var helt magisk. Helt stille, stjerneklart, måneskinn og nordlys. Neste morgen våknet jeg til samme været, og det er ikke noe selvfølge her i nord. Men januar og februar har denne vinteren vært helt utrolig. Denne morgenen viser måleren på hytteveggen 23-. Sola skinner, og snøen har den herlige kalde vinterknirkinga. Vi pakker og rydder oss ut av hytta, og tenker å prøve isfisket. Jeg er rimelig ny i dette gamet. Men det er spennende å prøve. Det nye isboret fungerer superbra, og det går kjemperaskt å bore hull. Isen er utrolig tykk, og det er bare så vidt boret er langt nok. Men det går. Jeg har gruet meg for denne maggoten, så jeg er kjempeglad for at han ikke har tålt kulda. Da får jeg øvd meg på den i død tilstand. Det er godt jeg ikke har basert meg på fisk som næring denne turen, fangsten blir mager. En mikrorøye, og et napp er alt denne dagen. Jeg vet at et par stykker har overnattet i gammen denne natta, så det er greit å komme dit uten at det er iskaldt. Her skal vi ta inn for natta Aluq og jeg. Denne gammen er vel rundt hundre år, og ble satt i stand av flinke folk i 2014. En plass med sjel som jeg setter stor pris på å kunne få lov å benytte. Etter et par timer på isen er det godt å trekke seg inn i gammen, fyre, koke kaffe og lage seg litt mat. Når det begynner å mørkne tar jeg på skiene og vi tar oss en trimrunde rundt vannet. Aluq springer lykkelig etter alle mulige dyrespor han finner, så vi suser avgårde på kryss og tvers. Det er helt stille i verden, bare oss to. Når vi kommer tilbake er det bare å fyre og kose seg med andres beretninger om fine stunder i dalen. Jeg fyller på ved i ovnen gjennom hele natta, slik at det ikke blir iskaldt. Neste dag er det litt mildere, eller litt mindre kaldt. Så jeg pakker sammen, og rydder og ordner i gammen før vi setter kursen ned til vannet. Jeg tenker jeg skal prøve fiskelykken i dag også. Det blir ikke noe fisk i dag heller, enda jeg prøver med litt ekte smør sammen med den døde maggoten! Jeg tar det ikke så tungt med den manglende fangsten, det er så flott å bare få nyte det å være ute i sånne omgivelser. Den fiskinga må jeg nok øve på. Utpå formiddagen begynner vi å gå ned mot Tranøybotn, og jeg valgte som sagt vinterruta denne gangen. Det går stort sett greit, med noen litt for bratte kneiker ned. Det tar rundt et par timer før vi er ved parkeringa. Strålende fornøyd med turen, både jeg og Aluq.

I adventstida er det fint å se tilbake på gamle turer. Gjenoppleve øyeblikket da storørreten tok kroken, huske smaken av rypebryst stekt på primusen, minnes følelsen av å få den første laksen og tenke tilbake på kjølige høstnetter med nordlyset dansende over teltet. Mitt adventbidrag til Fjellforums lesere i år er litt helgelektyre fra en sesong med villmarksliv i nord. En liten smakebit av de mulighetene som venter nord for polarsirkelen. Gjennom året blir det mange turer, og gode måltider av årets fangs. Måltider på primusen, og på middagsbordet hjemme. Likevel er det i adventstida det virkelige høydepunktet kommer. Da skal fangsten foredles til smakfulle godbiter på mørke kvelder. Men la oss starte på våren. La oss, for eksempel, finne frem fiskestanga etter en lang vinter på ski, og se om sjøørreten er på plass i fjorden. Sjøørretfiske med kilosgaranti En gang i slutten av april eller starten av mai begynner fjordene i Troms å fylles med sjøørret. Først noen streifere, så mer og mer fisk. I mai og juni er fjordene fulle av stor blank sjøørret. Du er nesten garantert å få oppleve drømmefiske, så lenge du er på rett sted til rett tid. En varm dag i slutten av mai fikk jeg endelig overtalt Cato til å bli med ned til fjorden. Cato er den andre læreren ved leirskolen der jeg jobber, og han hadde aldri fisket etter sjøørret før. Så jeg lovet grundig innføring i sjøørretfiskets gleder og hemmeligheter, og la like godt på kilosgaranti. Heldigvis visste jeg akkurat hvor vi skulle dra for at jeg skulle ha mine ord i behold. Vel fremme på godplassen lette jeg litt i slukboksen. Med snøsmelting i fjellet var vannet litt grumsete i fjorden, så jeg plukket frem en 25 grams hvit og rosa atomsild fra slukboksen. En godt synlig sluk i uklart vann, og tung nok til å rekke ut dit fisken vaket. Det tok ikke lang tid før Cato hadde fisk på atomsilda. En vilter sjøørret som ble kjørt rolig inn til land. Med et stort glis kunne Cato løfte opp en blank sjøørret på nøyaktig 1 kilo. Jeg er ikke sikker på hvem som var mest fornøyd. Cato med sin første sjøørret, eller meg selv siden han fikk kilosfisken jeg hadde lovet. Etter en kaffekopp og en liten pause fortsatte vi fisket. Det endte med at vi fikk hver vår sjøørret på 1,2 kilo, før jeg fikk en på 2 kilo. Fredagstaco med sjøørret var sikret. Sjøørreten på 2 kilo ble filetert og lagt i fryseren for å få en tur i røykeovnen når det nærmet seg jul. Røykelaks hører også med i jula, men først måtte laksen fiskes. Jeg skulle bare ut med søpla Det renner en elv forbi der jeg bor. Ikke en hvilken som helst elv. 2 minutter rolig gåtur fra leiligheten flyter den velkjente Målselva forbi. Søppeldunkene står langs turen ned til elva, så jeg tok som vanlig med fluestanga når jeg skulle ut med søppelposen. Jeg er ingen erfaren laksefisker. Før laksesesongen startet i år hadde jeg aldri fått en laks. Men optimist er jeg, så det første kastet er alltid like spennende. Det ble selvsagt ikke fisk på første kastet. Eller det andre. Så helt uten forvarsel så jeg en skygge glefse over flua akkurat da jeg skulle løfte den opp av vannet etter nok et kast. Jeg rakk akkurat å ta bedre grep i stanga da fisken dro med seg snøret ut fra land. Snart lå en fin liten laks på 2,1 kilo på land. Min andre laks for sesongen. Jeg fileterte laksen og la den i fryseren sammen med sjøørreten som skulle ende i røykeovnen før jul. Det var imidlertid lenge til jul, og isen hadde gått på fjellet i Indre Troms. Endelig kunne jeg pakke teltet i sekken og stikke på fjellet. Fiske og villmarksliv i Troms Det er enkelt å være fjellfant med fiskestang i Troms og Nordland. Store fjellområder med uendelig mange gode fiskevann. Hvert år bruker jeg å finne et nytt område i Troms jeg enda ikke har besøkt. I år valgte jeg et område helt nord i Troms. På grensa mellom Kvænangen kommune og Finnmark var det noen blå flekker på kartet som fristet. Etter et par dager på vandring kunne jeg sette meg i teltåpningen med en kopp kaffe. Jeg hadde knapt fylt kaffekoppen før vinden roet seg og vannet lå blikkstille foran beina mine. Snart dukket den første vakringen opp. Det ble en kort pause. Raskt plukket jeg opp fiskestanga, og puttet slukboksen i lomma. Med rolige steg snek jeg meg nesten ned til vannkanten og kastet ut sluken. Allerede på andre kastet lot en feit røye på knappe halvkiloen seg lure. Litt etter så jeg en større fisk vake helt inne ved land. Det var tid for å smyge seg på kastehold. Forsiktig lot jeg sluken lande litt utenfor vakringen, og sveivet inn. Etter 3-4 kast hadde ikke røya brydd seg om sluken. Den vaket uforstyrret, så jeg byttet til en liten svart Panter Martin spinner. Spinneren ble for mye for røya. Med glupsk appetitt kastet den seg over kroken, og startet et hissig utras. Den hadde imidlertid vært bestemt når den tok, så alle tre krokene satt godt plantet i fisken. En noe sen middag var sikret så jeg gikk tilbake til teltet. Sommeren hadde gått fort i nord. Lyse sommernetter med Midnattssol nærmet seg slutten, og snart ventet høstnetter med nordlys. Med magen full av nystekt røye lente jeg meg tilbake på liggeunderlaget, og begynte å drømme om rypejakta. Da skulle årets rypemiddag sikres. Etter fjellrypa i Indre Troms I noen uker på høsten byr naturen på sin overflod til oss som er glade i fjellet. Rypene skvatrer i fjellsidene og på myra er multene modne. Det er mange godbiter som venter for den som liker å høste av naturen. Før jakta klekket jeg ut en slu taktikk. Jeg valgte et område så langt inne på fjellet at en jeger ikke rekker dit på en dagstur. Langt inn og høyt oppe på fjellet i Indre Troms fant jeg en teltplass ved et lite vann. På nesten 1000 meters høyde kunne jeg legge meg med nordlyset dansende over teltet i en stille og klar høstnatt. Neste morgen hadde jeg fjellet for meg selv. Gjennom tett morgentåke skimtet jeg sola da kursen ble satt opp mot den første fjelltoppen. På de små tjernene lå isen, og på noen snøflekker fra uka før viste rypespor at jeg var på rett kurs. Snart var jeg på vei mot en liten topp, og skremte opp en enslig rype. Den fikk fly videre uten at jeg løsnet skudd. 50 meter senere gikk jeg på det første kullet. 7 ryper tok til vingene, og en ble liggende igjen. Etter å ha tatt opp to nye kull, og skutt en rype fra hvert satte jeg kursen tilbake til teltet for en god lunsj. Den ene rypa ble flådd, og bryststykkene lagt på panna. Saftige rypebryst, stekt i godt med meierismør. Etter en god lunsjpause gikk jeg opp på en ny topp. Like under toppen lettet en enslig rype og fløy 50 meter. ”Kanskje sitter det flere der”, tenkte jeg, og la sekken på bakken. Med to ekstra patroner i lomma gikk jeg forsiktig etter rypa.Brått så jeg fire ryper sitte mellom meg og der den første landet. Og rundt meg i steinene så jeg plutselig rype på alle kanter. Hagla fant veien opp i skuldra, og i det første skuddet gikk lettet 20-30 ryper rundt meg. På andre skuddet gikk enda en rype i bakken, mens resten landet oppe i fjellsiden. Med to ryper i hånda lot jeg som om resten greide å gjemme seg i steinura. Jeg hadde nok fugl til årets rypemiddag når det nærmet seg jul. Det var tid for å pakke teltet og tenke på veien ned fra fjellet. Røyking av fisk Villmarksliv i nord byr på mange smakfulle godbiter fra naturen. Vi er heldige som kan høste av naturens overskudd. Matauk er det ikke, men en viktig del av den gode turopplevelsen. Når jula nærmer seg er det tid for å foredle noe av fangsten til smakfulle godbiter i adventstida. Først er det sjøørret fra fjordene i Troms og laks fra Målselva som skal en tur i røykovnen. Fisken har ligget vakumpakket i fryseren siden den ble fanget, og i slutten av november blir den funnet frem. Røykingen skal skje hos Onkel Hans og Tante Solveig på Nord-Vestlandet. Røykovnen har Hans bygd selv av materialrester. To kasser av tre, en til å henge fisken i og en til røykovnen. Mellom kassene er det et rør, og et termometer på kassen til å henge fisken i kontrollerer at temperaturen ikke kommer over 25 grader. Røykovnen i den minste kassen er fra Jula, og fisken skal røykes med klosser av frukttre og einer. Før fisken røykes ble den gjort klar. Oppskriften fra Solveig er enkel og grov. Det går på øyemål. Et passe dryss med salt, og et lite dryss med sukker (et par t-skjeer). Så skal fisken stå ca. 1 døgn. Kortere for liten fisk, og lengre for større fisk. Saltet skylles av og fisken tørkes før den får stå til tørk i kjøleskapet 1 døgn. To døgn etter at fisken ble saltet var det tid for røyking. Fiskesidene ble hengt opp i røykkassa med hver sin krok, før ovnen ble fyrt opp. Så kunne vi sette oss med en kaffekopp, mens vi jevnlig sjekket at temperaturen var grei i kassa. Med jevne mellomrom la vi på mer einer og biter av frukttre, slik at det hele tiden var godt med røyk i kassa med fisken. 5 timer etter at fisken ble hengt opp var den ferdig røkt og klar for prøvesmaking. Bare en liten bit fra hver fisk, for den var ikke ferdig før den hadde hengt kjølig et par dager for å tørke og la smaken sette seg skikkelig. Resultatet smakte så godt, at jeg måtte ta mål av røykovnen for å kunne bygge en selv neste år. Speking av rypebryst Erfaringen med å røyke fisk var så gode at jeg ble motivert til å lese mer om å ta vare på fangsten. I bokhylla stod en gammel bok med tittelen ”Når viltet er skutt” av Helge Hagen. Der fant jeg oppskrift på å speke rype. I boka var det to oppskrifter. En hurtigmetode som skulle ta 3-4 dager, og en mer tradisjonell metode der rypene skulle henge to uker. Jeg fant frem to ryper fra fryseren for å prøve begge metodene. Først ble rypene flådd og bryststykkene skjært ut. På to av rypebrystene drysset jeg en krydderblanding av einer, pepper og sukker. De to andre ble speket naturell. Når rypebrystene var klar for speking dekket jeg et fat med grovt havsalt, og la brystene på saltet. Så ble de dekt med et nytt lag salt på oversiden. Etter 4 timer i romtemperatur børstet jeg av saltet på to rypebryst, og pakket kjøttet inn i et bommullsklede. Så skulle de stå 3-4 dager før de var ferdige. Den mer tradisjonelle metoden gikk ut på å la kjøttet ligge i salt i ca. 15 timer. Så neste morgen tok jeg opp de to siste bryststykkene og skylde saltet godt av. Så ble rypebrystene tørket med papir, og med en nål tredde jeg en hyssing gjennom hvert bryststykke. Så skulle de henge kjølig i 2-3 uker. Godbiter i adventstida Tre og en halv dag med tålmodig venting senere var jeg spent på å smake rypene som var speket etter hurtigmetoden. Med en skarp kniv skar jeg av tynne skiver, og serverte sammen med litt flatbrød. Kjøttet både luktet og hadde konsistens som spekemat av god kvalitet. Smaken skuffet ikke. En tydelig smak av vilt og passe salt spekemat. Skikkelig fjellsnacks, så tre dager senere måtte jeg smake på resten av det ene spekede rypebrystet. Det hadde bare blitt bedre av å ligge noen dager til i kjøleskapet. I mens hang det to siste rypebrystene og gjorde seg klare. Det var lange dager å vente på å finne ut om resultatet stod til forventningene. Så endelig viste kalenderen at det hadde gått to uker. På ny var det frem med kniven for å skjære av noen tynne skiver. Rypene som hadde hengt to uker hadde fått litt salt på utsiden, og kjøttet smakte mer salt enn de som ble speket i kortere tid. Kanskje jeg burde lagt de litt i vann i stedet for bare å skylle av saltet. Smaken var det imidlertid ikke noe å utsette på. Litt salt, men tydelig smak av vilt og spekemat. Endelig kunne jeg finne frem flatbrød og servere røkt sjøørret, røykelaks og speket rype av egen produksjon. Smakfulle godbiter i adventstida, og en god anledning til å mimre tilbake på villmarkslivet i nord. Mer villmarksliv i nord Mitt lille adventbidrag til Fjellforums lesere er litt helgelektyre fra en sesong med villmarksliv i nord. En liten smakebit av de mulighetene som venter nord for polarsirkelen. Jeg håper utdraget frister, og inspirerer til å planlegge neste års turer. Med eller uten hagle og fiskestang. I nord eller sør. For spesielt interesserte som vil ha enda mer lesestoff i adventstida har jeg laget en liten samling med artikler fra nord på bloggen. God adventstid og god jul ønskes til alle lesere.

Selv om jeg i over 25 år har tilbragt helger og ferier hos svigers i Senjahopen har jeg vært på forbausende få fjelltopper i området. Enten har man hatt andre ting å gjøre (kaker å spise) eller så har skodda hengt sid i fjellveggene. Men lørdag klaffet endelig alt og vi satte kursen mot sjefen sjølv innerst i Senjahopen, Roalden (862moh). Stien starter inne ved kirkegården og etter et par hundre meter med bortovermyr starter vegen oppover. Først intenst bratt, deretter bare bratt. Fram til 400 moh er føret preget av det som best kan beskrives som brattmyr: Blaut og sleip mose løselig festet på flåg. Roalden er en del av Midt-Troms friluftsråds TellTur-kampanje og stien er godt merket med blått. Det viser seg å være lurt å følge merkinga heller enn "den brede sti" på tur ned, ellers risikerer du plutselig å stå på kanten av et sted det er litt vanskelig å klyve opp og enda verre å komme seg ned... Opp til høyeste piggen skal vi. Lett skydekke, 10 grader i lufta og vindstille nede ved havet. Stigning ca 30 grader. Første bananpause etter en time. Senjahopen med Medfjorden og Nordlandet. Det er nok best å gå rundt for å komme til toppen. Lett å se hvordan isen har jobbet. Lagdelinga i fjellet er stort sett vertikal. Dette skapte store problemer under bygginga av tunnelen r gjennom Roalden som binder sammen Senjahopen og Ersfjordne. Arbeiderne støtte stadig på sjakter med råttfjell. Her har vi kommet oss opp Middagsskardet og har krysset bort til stien som kommer fra Bergsbotn. Studenten blei med på tur i dag og bærer kaffevann for sin mor. Fra venstre ser vi Burstindsvatnet, Lomvatnet og Indre Hestevatnet. Snart framme? Familien har en regel om at turen ikke har begynt på ordentlig så lenge man fortsatt ser bilen. Der nede ser vi kirkegården, parkeringsplassen og ... dritt, dette kommer til å bli en lang dag! Bortover egga mot Roalden. I et område stort sett befolket av fiskerbønder kan man la seg fascinere av deres fokus på husdyr når det kommer til å navngi fjell. Vi kan i bakgrunnern skimte Bratthesten, Litjehesten, Storehesten, Hestpiken, Innhesten og ikke minst Hesten. Snur vi oss mot høyre vil vi kunne se minst tre Purker. Endelig på toppen! Ingen sprell rundt toppvarden, for her går det beint ned på tre sider. Mellom "piggtoppen" og toppvarden er det ei stilig renne. Setter du utfor her ender du i fjæra. Stor toppvarde på trigonometrisk punkt. Varde og postkasse på "piggtoppen" litt bak. På toppen var det litt sniktrekk, men i dag var fjelldukene med. Siden herrene bar tungt blei det både Drytec-lunsj, sjokolade og kaffe med utsikt over Roaldsvatnet og heile fjellrekka. @TerjeH var også med og leder an nedigjennom bakkene. Bildet greier ikke å få fram hvor bratt det egentlig var. Vel tilbake på "Lodgen" blei vi møtt med nystekte anguskarbonader og kakebord. Helt grei dag. Knappe 4 km en vei, 900 høydemetre og 2,5 time oppover.

Hvordan kan du slite ut en Nordlending? Flytt ham til Østlandet eller et annet sted med stabilt godvær. På slutten av dag fem vil du finne ham besvimt i en haug av tursekker, badetøy, fiskestenger, engangsgriller og badmintonracketer - totalt utkjørt av å ha Utnyttet Godværet. Mandag midt i september og nydelig høstvær. På slutten av arbeidsdagen kommer det tikkende inn melding fra @TerjeH: "Hvor skal vi på tur?" Det er bare å skynde seg heim, hive i seg middagen og komme seg i bilen. Vi bestemmer oss for en tur til Sollidalsaksla, et av de få bynære fjellene vi ikke har besøkt. Turen er godt beskrevet på ut.no. Startstedet er selvfølgelig midt i anleggsområdet på Solligården så vi ender med å kjøre litt rundt i tull. Til slutt slenger vi bilen bak en grushaug, vasser gjennom et bringebærkjerr og finner etterhvert stien. Stien er bratt, men god. Det er tydelig at den brukes av terrengsyklister som drar opp Fjellheisen, sykler over Bønntuva og ned her. Det er imidlertid langt mindre terrengslitasje her enn på stiene rundt Fløya, både fra folk og syklister.Terrenget varierer fra granplantefelt via fin bjørkeskog til nydelig lyngmark over tregrensa. De første 150 høydemetrene er det satt ut benker med jamne mellomrom, så det er gode muligheter for både gammel og ung og ta seg en tur. Det bør være trygt å drikke av vannet også. Rett oppfor skoggrensa på ca 400 moh. Artig å se Tromsø fra denne vinkelen. Kvaløya bak, Grindøya til venstre. Det begynner å flate ut innover Sollidalen. Fortsatt så varmt at man må ha full lufting i buksa. En dryg kilometer blei tilbragt i skyggenes dal. På med meir klær. Ikke lenge til solnedgang. Tromsdalstinden er blyg i dag og har dratt kalotten ned over panna. Djupdalen med gruvene og Pikevatnet i front. Her måtte vi forlate den breie fine stien og begynne å leite oss meir fram i ura. Fortsatt godt terreng. En annen gang skal vi ta bussen til Solligården, gå opp her og fortsette ned via Bønntuva og Fjellheisen eller Rødekorshytta og Tromsdalen. Vi rakk akkurat opp til solnedgang. Rya og Rystraumen midt i bildet. Senjafjellene i horisonten. Hoffotografen i sving. "Prøv å ikkje se ut som om du frys så fælt!" Det var sur trekk på toppen (788 moh) så vi trakk raskt nedover i ura før vi satte oss og delte en kaffekjeft og en neve gifler. Det er bare å innse at det er blitt høst og at sommersekken med nødfolie, fleecegenser og sommervotter bør byttes ut med vintersekk med fjellduk, dunjakke og tresesongsvotter. Nedturen blei foretatt etter prinsippet kompasskurs mot byen og raka vegen nedover. Etterhvert fant vi sti her også. Kom oss heldigvis inn på hovedstien før det blei så skjømt at hodelykta måtte fram. Utrolig fint kveldslys for tida. Det viste seg at noen har hengt opp reflekser med ujevne mellomrom langs stien gjennom skogen. Sikkert for å assistere skikjørerne som kommer styrtende nedover om vinteren. Refleksene var et sammensurium av tilfeldige reklamereflekser, så vi endte opp som småunger med å leite opp og sjekke hvor neste refleks kom fra. Nede i granskauen begynte vi i tillegg å fantasere om hvordan vi kom til å reagere dersom Otto Jespersen kom stormende inn fra venstre og brøle "Troll!!!", så vi avsluttet likegodt kvelden med å dra heim og steike vafler til kvelds. Det er forresten meldt finvær i morra også... Nøyaktig 10 kilometer, 800 høydemetre og 3,5 timer.

Hei! Etter flere år med masing for å få folk med meg på telttur har jeg innsett att jeg blir en solo camper. Desverre har jeg ikke like mye erfaring som jeg like å tru att jeg har og lurte på om det er noen som har litt peiling og tips til hvilken telt som er brukbar. Jeg bor i Troms og så mye av teltingen blir å foregå hær men blir sikkert også å ta turen opp til Finnmark og ned til Nordland. Jeg her på utkikk etter ett tomanstelt som tåler litt regn. Helst ikke noe som koster så alt for mye- for proff telter e eg ikke😂 Om noen også har noen tips og triks til en som skal telte alene så e eg åpne ører🐙

Hei! Jeg har virkelig fått øynene opp for klatring på vinteren, men har egentlig ikke peiling på hva det innebærer. I den forbindelse er jeg på utkikk etter en klatrepartner/mentor/læremester eller lignende som kunne tenkt seg å lære bort kunsten å klatre på is og alpine ruter. Diverse kurs har kræsjet med jobben hver gang. Har litt erfaring fra trad- og sportsklartning, men vil ikke kalle meg verken erfaren eller dreven. Ivrig og lærevillig, derimot, vil jeg påstå at jeg er! Alt av tips og triks om how to get started tas imot med stor takknemlighet. -Petter

Vestre Langdalstinden er den laveste og vanskligste(?) av de tre toppene fra Langdalstindane på listen. Med en del klyving, 5-6 taulengder med løpende mellomforankringer på nedturen i ei 370 høydemeters renne med med 45-50 graders stigning og generelt bratt de siste 800 høydemeterne fra Ellendalsvannet. Kjøreturen fra Tromsø til startstedet Slettmo noen km fra Lakselvbukt tar ca 1 time. Parkering finnes ved et grustak som ligger rett forbi brua over Ellenelva. De første ca 2.5 kilometerne av innmarsjen er etter en traktorvei, før man følger stien som går langs Ellenelva inn Ellendalen. Gå ca 4.5 km inn Ellendalen før du svinger opp mot Ellendalsvatnet (ca 500 moh). Fra Ellendalsvatnet gikk vi rett opp mot en morenerygg, når vi kom til moreneryggen på ca 700 moh så vi renna vi fulgte fra 830 moh og opp på ryggen på ca 1200 moh. Renna var bratt, fra rundt 40 grader i starten og opp mot 50 grader etterhvert. På returen valgte vi å sikre med løpende mellomforankringer, mens vi gikk opp med stegjern og isøks. Fra ryggen traverserte vi langs vestsiden før vi gikk ryggen på sørsiden opp til toppen. Der var det noen litt vanskelige partier med litt klyving, men det kunne vært ungått om vi gikk ned noen flere høydemeter før vi startet på ryggen på sørsiden opp mot toppen. På toppen var det ingen varde, det burde være nok stein her til å bygge varde, så det har sansynligvis ikke vært noen besøk sommertid her ihvertfall, kanskje førstebestigning? Flere bilde og turbeskrivelse http://kugo.no/2010/02/vestre-langdalstinden-1302-moh/ Turen gikk i ca 7 minus, med mye vind. SNødde litt på tur opp og var snøstorm i renna på tur opp til ryggen på 1200 moh, derfra var det blå himmel og vind resten av turen. Brukte litt over 5 timer opp og ca 3 timer ned.

Blåbærtinden er et fantastisk skifjell i Tamokdalen, uten innmarsj og det er mulig å komme seg ned de 1230 høyemeterne fra toppen til Olsrud uten et eneste stavtak. Blåbærtinden er imidlertid rasutsatt, noe den spede vegetasjonen i området under renna du bruker for å gå opp mot 800 moh. De bratteste partiene er godt over 30 grader, så man må være obs på forholdene før du legger ut på tur til Blåbærtinden vinterstid. På grunn av moderat rasfare holdt jeg meg unna Lyngsalpene og de bratteste toppene denne helgen. Turen til Blåbærtinden gikk i fantatsisk vær, var 28 blå når jeg startet å gå. Men etter noen få minutt kom solen, da ble det straks litt bedre temperatur. Skiføret var helt fantastisk, og tiltross for sykdom kom jeg meg opp og ned de ca 1230 høydemeterne på like over 3 timer. Flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/03/blabartinden-1442-moh-2/

Flere bilder og rute: http://kugo.no/2011/08/kvaenangstindan-s%C3%B8r%C3%B8stre-topp-1160-moh/ Kvænangstindan er noe av det ypperste Nord-Troms har å by på av toppturer. Lang anmarsj gjør at toppene ikke får så mange besøk som de fortjener. Heldigvis er det bare 2 av toppene der som er på listen min med topper over 1000 moh med p.f 100. Kvænangstindan gikk jeg under mine 4 døgn på kommunegrensa mellom Nordreisa og Kvænangen. Her er turbeskrivelsen fra anmarsjen på min første tur i området under turen. Fra startstedet ved basecamp Trolldalen er det ca 1 mil anmarsj i et terreng som byr på mange muligheter for ekstra høydemeter på turen inn mot Kvænangstindan. Fra vår basecamp er det beste å gå opp mot punkt 455 på den lange ryggen til Trolldalstinden. På turen til gikk vi lavere og havnet i en tett rasskog som ikke var noe særlig til start på en anmarsj på ca 10 kilometer. Om man går den øvre ruta har man sti deler av veien som går i viddeterreng med noen små bakker. Før man runder Corrovarri er man nede på like over 200 moh før det er slak stigning opp mot Storvatnet. Fra man runder Corrovarri er det drøye 3 flate kilometer inn før man starter stigningen opp mot Kvænangstindan. Etter å ha passert Storvatnet begynner stigningen sånn smått med 400 slake høydemeter opp mot 700 moh, der det virkelig begynner å bli bratt. Da jeg dagen før på min rekognoseringstur på Trolldalstinden hadde sett en tilsynelatende “enkel” rute til topps på den sørøstre toppen, fant jeg ut det var greit å starte med den sannsynligvis enkeleste toppen, med et håp om å finne en vei til toppen av Store Kvænangstinden. Fra 700 moh begynte jeg å ta høyde i en renne med mye løs stein og grus, i de partiene det lot seg gjøre gikk jeg en del etter ryggene på sidene av renna. Etter et stykke i renna byttet jeg til en renne som gikk litt lengre øst. Etter en løs tur med ikke så alt for mange vanskligheter utenom litt lett klyving kom jeg opp i et lite skard mellom de to toppene på den sørøstre toppen. Etter litt klyving for å komme meg over skardet var jeg på topplatået til Kvænangstindens sørøstre topp. Det var en liten varde på toppen og en fantastisk utsikt i alle retningene minus de få meterne Store Kvænangstinden dekte. GPS målte toppen til 1161 moh, noe som nok stemmer bra i forhold til høydekotene på toppen. Gikk samme rute ned fra toppen. Uten de store problemene var jeg nede på ca 800 moh, derfra begynte jeg å traversere i den bratte sørsiden på Kvænangstindan. Etter å ha måtte gå litt lengre ned enn ønskelig var jeg på ca 750 moh klar for å begynne å ta høyde igjen. I starten av turen mot Store Kvænangstinden gikk jeg rett opp mot skardet mellom Sørøstre og Store Kvænangstinden. De første ca 100 høydemeterne kom greit, men veien videre mot toppen fra skardet så rimelig håpløs ut, så måtte begynne å traversere vestover via noen bratte renner og rygger. De virket som de fleste rennene på Store Kvænangstinden endte i stup eller i særdeles bratte svapartier, så mye av turen måtte gåes i bratt terreng mellom rennene. Opp mot 1000 moh gikk det relativt greit å komme seg opp med litt klyving. Fra 1000 moh til 1130 moh var det rettogslett skikkelig bratt! Fra 1000 moh måtte jeg lage noen små varder og se etter kjennetegn i fjellet for å se hvor jeg skulle gå når jeg skulle ned igjen. Var en del åling inntil bratte sider og klyving i bratt terreng før jeg kom inn på vestryggen som går opp mot toppen. Delen på ryggen egner seg vel særdeles dårlig for folk med høydeskrekk, da det var skikkelig bratt og langt ned på sidene. Oppe på topplatået var det en spasertur på noen hundre meter til varden. På toppen var det lat ut gjestebok fra en tur ca 3 uker før mitt besøk og en varde som ikke så ut til å tåle så alt for mange vintre. Fra toppen var det helt fantastisk utsikt med nesten 1000 høydemeter rett ned på nordøstsiden. Man ser mye av Lyngen, Øksfjordjøkelen og øyene i området. Brukte lang tid på toppen på å spise en tørr brødskive mens jeg gruet meg til å gå ned.. I starten av returen fulgte jeg ryggen helt til det var bom stopp i ett stup på 5 meter, hadde ikke sett noen egnede plasser for å gå av ryggen, men så at jeg definitivt ikke hadde kommet opp denne veien. Så en av “vardene” mine fra ryggen og gikk opp ca 30 høydemeter , etterhvert fant jeg en renne jeg måtte ha kommet opp, men det var såpass bratt at jeg ikke ville tenkt at det var en egnet plass til å gå ned mens jeg fulgte ryggen. Fikk etter litt knoting kommet meg ned i renna og fulgte de vardene og kjennetegnene i fjellet på returen. Mellom 7 og 800 moh var det bratt der jeg kom ned ca rett under skardet mellom 1122 og Store Kvænangstinden, her burde man vel gå litt lengre nord på returen. Nede på 700 moh var jeg fornøyd med dagens to spennende topper, og klar for de ca 9 kilometerne til teltet. Brukte ca 11 timer på turen på ca 20 kilometer og ca 2000 høydemeter. Konklusjon: Store Kvænangstinden er skikkelig bratt og neppe kommer til å bli en ti på topptur, mens sørøstre som ikke tenner like mange er en forholdsvis grei topptur tiltross for sitt grimme utseende.

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/19235/Hasardi%C3%B8s+lang+tur+p%C3%A5+vidda.html Jeg og Kent Hugo våknet til gromvær utenfor teltet ved Bilto i Reisadalen. I dag var det klart for en virkelig lang tur på godt over fire mil på vidda, selve «gullrekka» skulle erobres; Sieidenjunni, Salbmecohkka og Beahcegealhaldi! Vi parkerte der vi så at det gikk en sti oppover i sida nord for Geagujohka, i ettetid viste det seg at den virkelige stien starter enda nærmere elva, der det er en stor plass for å parkere (med tallmerkede trær i skogen). Den stien vi startet å følge forsvant bort i intet, så vi bushet oss nærmere elva og kom innpå den egentlige stien. Men også denne svant hen etter få meter. Dermed ble det til at vi gikk «off-piste» det meste av veien opp dalskråningen på høyre side av elva. Etter drøyt 400 høydemeter begynte det å flate ut og vidda stod for dør. Ifølge Jarle som Kent Hugo kjenner skulle «jobben være gjort» når vi var kommet opp på vidda, men i virkeligheten var det nå jobben begynte! Vi langet ut opp mot vann 817 der vi for første gang fikk se gullrekka vår, ohoi, dette var distanser ja. Nesten godt at vi skulle på to topper før Beahcegealhaldi, slik at vi fikk noe å hvile øyet på som lå nærmere... Vi bestemte oss for å prøve å være positive hele turen, ikke ett negativt ord skulle ytres. Kent Hugo var i storslag og smilte fra øre til øre mens han jevnlig rapporterte fra GPSen hvor langt det var igjen til første topp – Sieidenjunni. Heldigvis for oss var terrenget her oppe særs lettgått og vi holdt en fart på drøye 5 km/t på flatene. Flere steder møtte vi på reinsdyr, artig! Da vi skulle forsere elva Sieidejohka måtte vi av med skoene og vasse. Fint med en liten frisk fotvask før vi fortsatte. Tok en matbit før den drøye stigningen til toppen tok til. Livet var i grunn herlig her inne på vidda. Disse toppene ligger temmerlig øde til og med det klare seinsommerværet ble stemningen ordentlig idyllisk. Kunne godt tenke meg å ligge i telt her inne et par dager, men ikke for lenge, da blir jeg fort rastløs. Fra Sieidenjunni fikk vi god utsikt mot diverse fjellområder. I det fjerne ante vi Lyngentopper, Kent Hugo kjente igjen Kveita og Jiehkevarri. Lenger nord kunne vi ikke ta feil av Øksfjordjøkelen der vi var dagen før. Selv om været stort sett holdt seg bra så vi noen truende tåkeskyer som flakset rundt de to toppene vi skulle på senere, vi håpet at de ville ligge unna når vi nærmet oss. Etter å ha gått over den fryktinngytende nordryggen på Sieidenjunni bar det opp i ura til Salbmecohkka. Her var det ingen varde, så vi bygget en. Kent Hugo fant en del av et reinsdyrsgevir som vi brukte som pynt på toppen. Er vel ikke en veldig frekventert topp sommerstid dette... Nå gjenstod kun den siste delen til Kvænangens tak – Beahcegealhaldi. Denne toppen er ganske dominerende her på den flate vidda, husker godt at den skilte seg ut på turen til Mollejus i våres. I starten måtte vi en god del høydemeter ned mot vann 904 før vi tok fatt på de drøye 400 høydemeterne opp til toppen. Merket på slutten at jeg hadde spist generelt lite i dag, så når vi endelig kom opp tok vi en god lunsjpause mens vi nøt den vide utsikten. Det gjorde nesten vondt å tenke på at vi nå bare var passert halvveis, ganske så langt tilbake ja. GPSen viste drøyt 17 km i luftlinje i bilen, og siden bena våres føltes overraskende spreke var vi så tøffe at vi navigerte GPSen mot bilen med det samme vi begynte på returen. Sakte mens sikkert ble gjenværende distanse redusert. Det var fint å traske i vegetasjonen ned og langs Giebajohka. På veien tittet vi opp mot Giebarassa og spøkte med at vi skulle stikke oppom den og, men vi lo det vekk for den hadde vel ikke 100 meter i primærfaktor. I ettertid viste det seg at den dessverre HADDE det! Så Kent Hugo som samler på 1000-metringer i Troms har en fin tur på 33 km i vente, men tviler på om den prioriteres høyt blant de førstkommende turene... Like før vi nok en gang krysset Sieidejohka så jeg en brukt burn boks ligge midt i veien. At enkelte folk er så hensynsløse og kaster fra seg skrapmetall i naturen er for meg en gåte, men jeg tok den nå med for å senere kaste den i en søppelcontainer. Siste biten tilbake i bilen var det bare å gå og motivere seg selv ved å være positiv, på denne måten kom vi, med tiden til hjelp, tilbake til vakre Reisadalen. Nå ventet et herlig nakenbad i Reisaelva før en stor pizza samt crême brulée ble inntatt i en jafs på Bios på Storslett! På kvelden kjørte vi ut mot Skjervøy der vi slo opp teltet for natten. 11t 45min 2345 hm 44 km

Rapport med bilder og kart: http://peakbook.org/tour/19290/L%C3%B8s+stein+og+luftige+egger+p%C3%A5+Soltindan.html Etter tre dager på tur med Kent Hugo måtte han hjem igjen for å passe datteren Nathalie i helgen. Jeg hadde i utgangspunktet planlagt å ta noen turer med utgangspunkt fra Laksvatn, men raus som han var tilbød han seg å låne bort bilen sin hele helgen til meg! Det var veldig snilt gjort, så nå kunne jeg uten problemer få tatt et par utilgjengelige kommunetopper som er vriene å nå fra Bardufoss (skal dit i militæret neste år). Kjørte på fredagen opp til Tromsø der jeg overnattet og på lørdags morgen dro jeg opp til Ringvassøya for å gå på Soltindan, den høyeste i Karlsøy kommune. Startet fra Nordre Åborsneset der det stod skiltet til Soltinden. Stien går riktignok ikke opp til 1051-toppen, men til 1000-toppen i Soltindan, også kalt «Rema 1000». Fint merket opp langs med elva i Åborsdalen, etter hvert så dreier den til høyre og opp i urterreng langs ryggen til toppen av Rema 1000. Jeg hadde først tenkt til å traversere bort til skaret mellom 1005 og 1000, men da måtte jeg en god del ned før jeg måtte opp. Fant ut at jeg like gjerne kunne bestige Rema 1000 for så å følge sørvestegga ned til skaret. Enkelt opp til toppen, men sørvestegga var ikke bare bare. Prøvde å følge eggen direkte, men fjellet var litt glatt og SVÆRT løst. Flere passasjer var det temmerlig utsatt, og jeg måtte prøveteste alle tak jeg tok i. Dette brukte jeg lang tid på, men med veloverveide bevegelser kom jeg til slutt ned i skaret. Nå var det bare å finne beste rute mot 1051-toppen. Breen opp mot vestegga så bratt ut på avstand, og siden jeg ikke hadde med stegjern tenkte jeg at nordøstegga ville være et ok alternativ. Den så ganske fryktinngytende ut på avstand, men jeg håpet at det ville løse seg opp når jeg kom nærmere. Det verste var nesten traversen bort til egga i vestura på 1005-toppen. Utrolig løst og skummelt her!! Jeg følte nesten at hvert eneste steg ville utløse et enormt steinskred. Jeg hadde flaks idet jeg unnslapp å få en diger stein over foten min, den var stor og veide sikkert et tonn. Med hjertet i halsen kom jeg til slutt over ura og bort til eggen. Nå var jeg spent! Egga var stort sett grei å følge, ikke spesielt luftig, men enkelte passasjer var temmerlig spenstige. Kun korte hakk og klyvepartier i veldig løst fjell. Jeg klarte å forsere de fleste passasjene, men på et punkt kom en tre meter smal og loddrett hammer som jeg ikke ville prøve å klatre. Et fall her, og du vet hvor det ender... Heldigvis fant jeg en omgåelse ut til høyre, men jeg liker meg ikke når fjellet er løst. Da er det fort objektivt farlig. Siste biten gikk litt lettere og jeg må innrømme at jeg var litt lettet da jeg så varden på toppen. Hadde brukt lang tid, men stresset ikke med å korte inn den fortjente matpausen jeg tok ved varden. På vei tilbake gikk jeg ned vestegga til laveste punkt. Måtte ned et litt ekkelt sva for å komme ned på sadelen. Deretter klatret jeg meg 5-10 meter ned til breen som ikke var så bratt som jeg trodde. Hoppet over et par sprekker i øvre del, men ellers var den ganske trygg. For å unngå den bratteste delen av lausura vest for 1005-toppen måtte jeg nesten helt ned til Brevatnet før jeg kunne gå opp igjen til skaret mellom 1005 og 1000. Her fant jeg partier med gress, deilig å slippe den løse ura. Nå håpet jeg at det verste var unnagjort, men siste delen ble heller ingen dans på roser. Ned til 400-vannet og stien var det mye drittur og småkupert terreng som var tidkrevende. Sparte litt tid på noen snøfonner som jeg traff undervegs, men generelt ble dette en lenger tur enn forventet. Det var godt å komme ned i skogen der jeg slukte i meg en haug med blåbær før jeg tuslet ned til bilen.

Hei, Var en tur på Nona lørdag 19/11. Det var enda ikke kommet mye snø i Troms. Toppen er høyest på Grytøya, like utenfor Harstad. Det er viktig å gå rett vei på denne toppen, det gjorde jeg ikke i juni 2007 og kom da heller ikke opp. Det er fint på denne tiden like før sola går for vinteren. Jeg legger ved noen bilder. Flere bilder og fullstendig rapport på http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/1000mtn/nona.html Hilsen Petter

7.5 timer, ca 16 km og 1265 høydemeter i minus 17 grader fra startstedet i Lakselvdalen( ca 60 moh), ca 1 times kjøretur fra Tromsø. Durmålstinden/Spiidnegáisá er et av mange spennende, men relativt overkommelige fjell på Lyngenhalvøya, så lenge du gidder litt innmarsj. Man ser toppen fra veien i Lakselvdalen, og som du kan se på det første bildet, den ser bra ut. Hele turen gikk med truger på skare/avblåst lyng på noen av de bratte partiene. Så jeg venter enda på sesongens første skitur. Innmarsjen på ca 6 km og litt over 200 høydemeter tok ca 2 timer i moderat tempo, i litt kuppert terreng i starten, men de siste 4 kilometerne gikk greit tiltross for at den nedsnødde stien var vanskelig å finne. Brukte ca av 2 timer på de 1000 gjennstående høydemeterne, før vi sto på toppen å beundret utsikten mot mange spennende Lyngenfjell. Var kaldt på toppen, så jeg tror at det ikke blir flere turer i så kaldt vær før jeg får mine Scarpa Inverno. For flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2009/12/durmalstinden-1265-moh-2/

Tverrfjellet er fjell med lite besøk ved Gjømmerdalsbreen på kommunegrensen mellom Balsfjord og Tromsø kommune. Vi startet fra Laksvatn på ca 20 moh, ca 35 minutter langs E8 fra Tromsø. Parkering finnes ved Laksvatn skole. Gå over fotballbanen ved skolen, du kommer inn på lysløypa med en gang, følg den noen hundre meter oppover over korselva. Derfra er det hogd god sti de ca 2 km før du kommer til Gjømmerdalen. Vi planla å gå “stien” hele veien opp til breen, å gå toppen via breen. Men når vi kom nærmere Tverrfjellet så vi at det var mulig å komme oss opp til en renne som førte til ryggen av fjellet på litt over 1100 moh. Se inntegnet rute lenger ned. Vår alternative rute var ganske grei å gå på god snø tiltross for at det var bratt, var ca 35 grader opp det meste av renna, med noen kortere partier på opp mot ca 45 grader. Gikk 630 høydemeter på litt over 1 km i luftlinje. Ryggen var grei å følge de ca 400 meterne mot toppen, bortsett ett kort parti like før toppen der vi måtte gå av ryggen, først på høyresiden, så på venstresiden for å komme oss helt til topps, var litt klyving begge gangene vi var av ryggen. Var en liten varde på toppen. Vi hadde planlagt å ta noen av de andre toppene i området, men siden det var overskyet var det lite lys, og vi bestemte oss for å komme oss ned fortest mulig, så vi kunne følge sporene våre ned fra Tverrfjellet til Gjømmerdalen. Turen tok litt under 6 timer med truger/stegjern. Vi gikk i -14 grader og overskyet vær, så det ble lite dagslys.. For turbeskrivelse og flere bilder: http://kugo.no/2009/12/tverrfjellet-1132-moh-2/

Massiv V av Gjømmerdalsbreen er en av mange navneløse topper på listen i området rundt Gjømmerdalsbreen. Massiv V av Gjømmerdalsbreen er en krevende topp med ca 9 km marsj, bratt på slutten og en smal egg deler av veien opp mot toppen. Er vel en topp med veldig få besøkende, som de fleste andre toppene i området. Eneste muligheten for å se den fra “sivilasjonen” er i noen hundre meter fra Lavangsdalen ved den gamle brøytestasjonen. Etter fadesen igår da jeg ble jaget fra Tamokdalen av en utrolig hissig lokal gamling som desverre bodde i det eneste huset i umiddelbarhet av gårdagens turmål, bestemte jeg meg for å ta en topp der jeg kunne gå fra hjemplassen min. At jeg spurte om å få parkere i avkjøringen hans var tydligvis litt i overkant, ble truet med juling og hutet bort… hehe Starten går fra Laksvtan, ca 35 minutters kjøretur fra Tromsø. Starten av turen går langs lysløypa på Laksvatn, og er merket av på turkartene. Det er godt hugd sti til du kommer til Gjømmerdalen, derfra følger du Gjømmerdalen. Om sommeren ser du stien hele veien. På de første 4-5 km av stien kommer du deg bare opp 400 høydemeter, derfra blir det litt brattere de ca 2 km til du kommer til starten av Gjømmerdalsbreen på rundt 800 moh. Vi krysset stortsett rett over Gjømmerdalsbreen, som er en relativt sikker isbre, før i tiden når bygda hadde aktive skiløpere og skiskyttere brukte de å trene i på Gjømmerdalsbreen på sommeren. Vi så noen sprekker litt mer inn på midten av breen, men ingenting i nærheten av der vi krysset breen. Fra ca 1000 meter begynte det å bli brattere, å vi siktet oss inn på ryggen på ca 1100 moh, se inntegnet rute lengre ned. Derfra fulgte vi ryggen til topps, måtte ut av ryggen noen ganger på siden ned mot Gjømmerdalsbreen, var såpass bratt ned mot breen at vi lot skiene stå igjen der vi kom inn på ryggen. Fra toppen har du fin utsikt i alle retninger, og du ser sinnsykt mange spennende fjelltopper i alle retningene. Turen tok ca 5 timer og ble gjennomført i ca 20 cm nysnø i 16 kuldegrader fra startstedet på ca 25 moh. Flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/01/massiv-v-av-gj%C3%B8mmerdalsbreen-1174-moh-2/

Etter en vinter med rasfare og uvær fikk jeg endelig årets første Lyngentopp. Med en turkamerat som samler på toppene på Lyngenhalvøya ble det et litt utradisjonelt valg med Nallancohkka. Nallancohkka er ganske langt unna Lyngens mest besøkte topp. Den enkleste måten å komme seg på Nallancohkka på er å gå via Steindalsbreen og gå den i snøbakker fra vest, denne turen blir noen kilometer lengre i tillegg til at Steindalsbreen krever bruk av breutstur på en såpass snøfattig vinter som i år. Her er et eksempel fra i fjor. http://www.tv2nyhetene.no/innenriks/her-blir-klatreren-reddet-opp-av-bresprekken-3241421.html Anmarsjen er på ca 7 kilometer i slakt terreng opp den fantastiske Steindalen med utsikt mot Lyngenklassikere som Steindalstindene, Gaskascohkka og Sfinxen, før det blir brattere opp mot renna . Renna starter på ca 700 moh, og ender opp litt øst for toppen på ca 1260 moh. P.g.a en del is i starten av renna satt vi igjen skiene ved innsteget, men renna var bred og ikke brattere en 35 grader i starten, så det ville absolutt vært mulig å gått deler av renna med ski på beina på den gode snøen som var under turen vår. Etterhvert blir renna smalere og brattere, den siste biten var ca 50 grader før vi kom opp på den i Lyngenmålestokk brede ryggen. Fra toppen av Nallancohkka er det fantastisk utsikt mot Steindalstindene, Imagaisi, Kveita, Nallagaisi, Gaskascohkka osv. Vi gikk turen i fantastisk vær, noen varmegrader i sola og meget gode snøforhold. Turkameraten min som har en del flere Lyngentopper av meg gikk renna uten stegjern.. Flere Bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2011/03/nallancohkka-1328-moh-2/

Som fersk bruker av Turrapporter tenkte jeg å legge ut noen bilder/beskrivelser/linker fra toppturer jeg har gått. Turene kommer i tilfeldig rekkefølge, men jeg tenkte å begynne ytterst i Lofoten. Til Andstabben (514 moh) kommer man ved å starte fra parkeringsplassen ved veis ende på Å. Følg stien langs Ågvatnet, og drei opp der terrenget tilsier det. Dårlig med sti og litt rotete terreng. Relativt bratt men greit fremkommelig. Fra toppen er det fin utsikt mot Lofotodden, Mosken og Værøy. http://www.movescount.com/moves/move15222587

Isfisketur i varierende vær dag 1 Tidlig morgen 17.mai la jeg og Runar Danielsen ut på det som ble en flott, men strabasiøs tur. Vi skulle gå til Bukkvatnet/Geitvatnet i Ballangen kommune, og løypevalg og vær gjorde turen til ei tøff utfordring. Det er flere ruter man kan velge opp til Bukkevatnet og etter mye fram og tilbake valgte vi å ta den korteste ruta som er fra Råndalen. Minuset med å velge denne løypa er at starten på turen er veldig tøff og man stiger nesten 700 meter rett opp. Vi hadde tunge sekker og en del utstyr i pulkene og visste at det kom til å bli hardt, men tok det som ei fin utfordring. Turkameratene klare for nye utfordringer Starten på turen ble særdeles tung i og med at det ikke var snø de første 200-300 høydemetrene. Dette gjorde at vi måtte dra pulkene i gress og grus underlag. Det var så tungt at vi måtte ha oss pauser hver 20-30 meter. Det var nok ei stund hvor vi vurderte om vi egentlig hadde valgt feil rute. Et slit med tung sekk og pulk Etter at vi hadde slitt ei god stund og var kommet opp til ca 200 meters høyde tok vi en skikkelig pause og laget bål. Vi fikk i oss et godt måltid og tok oss en kopp kaffe. Det hjalp godt på 2 slitne kropper. Gutten i røyken:) Etter pausen satte vi kursen videre oppover og nå var det heldigvis snø på bakken slik at pulkene gled litt bedre. Problemet etterhvert var at det ble så mye snø at vi gikk til knees i snøen og det var for bratt til å ta på skiene. Uansett var dette bedre enn å dra pulkene i gress og grus. Bratte partier i djupsnøen Da vi hadde passert tregrensen tok vi en ny pause og gjorde klar skiene. Det var fortsatt bratt og vi var avhengig av å ha godt feste. Runar tok på klikkfellene, mens jeg brukte det gamle trikset med sportstape under skiene. Selv om det fortsatt var bratt var det en befrielse å få på skiene slik at man slapp å traske i djupsnøen. Nå hadde vi i tillegg en flott utsikt å nyte på veien opp. Flott utsikt utover Råndalen Etters 5 timer med blodslit var vi endelig oppe på toppen. Vi valgte da å gå et stykke til og slå leir ved et lite vann. Vi var slitne og bestemte oss for å feire nasjonaldagen og ta første natten der. Vi var veldig klar for fersk fiskemiddag på nasjonaldagen, så det første vi gjorde var å gå ned på isen og borre noen hull slik at vi fikk ut isfiskestengene. Været var flott, det var et lite slør på himmelen, men sola varmet godt likevel. Været var flott og vi kunne fiske i bar overkropp på vannet. Vannet viste seg å være et godt fiskevann for det gikk ikke lang tid før middagen var berget. I løpet av en halvtime hadde vi fått fem flotte ørretter. Fine ørretter Vi valgte å koke ørretten til middag og det smakte helt fantastisk. Vi hadde mer enn nok med mat og spiste oss stappmette begge to. Etter middagen var det duket for dessert av ypperste klasse. XO cognac, kaffe og tørket reinkjøtt:) Nasjonaldagen feires med flagg og edle dråper:) Resten av dagen slappet vi bare av med cognac og kaffe, mens vi fortalte gode røverhistorier:). Vi satt ute så lenge det var oppholdsvær, men utpå kvelden da regnet kom trakk vi innendørs i teltet. 17. mai boligen Vi var begge trøtte og slitne etter en strabasiøs marsj opp fjellet så det gikk ikke lang tid før vi lå vannrett i soveposen. Allerede halv 11 var vi i drømmeland og hvilte ut... Resten av turen og flere bilder og turer finner du på http://turopplevelser.blogg.no/

Høsttur til Storeggvatnet I fjor høst dro jeg på fisketur til Storeggvatnet sammen med Runar og hans kjære Anne Berit. Storeggvatnet ligger i Ballangen kommune. Letteste rute til Storeggvatnet er å kjøre innerst i Råndalen og gå derfra. Det er ikke så langt å gå dit, men det er bratt og krevende. Storeggvatnet Runar og Anne Berit dro opp kvelden før meg, og når jeg kom opp hadde de allerede fått flott ørret i vannet. Jeg var da ikke sein med å få fram fiskeutstyret og etter noen timers fisking hadde jeg også fått flere flotte ørretter. Ørrettene ble tilberedt til middag, og rød og fin som de var i kjøttet smakte de fantastisk. Bedre mat enn det får du ikke på all verdens restauranter. Middagen Resten av kvelden koste vi oss med god XO drikke og det ble fortalt skrønehistorier langt ut i de seine nattetimer. Når det ble tomt i flaska tok vi veien inn i teltet og sovnet raskt alle mann og kvinner. Runar & Anne Berit er varme og gode i høstkulda:) Dagen etter våknet vi til et flott høstvær og vi bestemte oss for å ta en tur innover fjellet. Vi pakket i sekkene å satte avgårde innover fjellheimen. Første stopp hadde vi da vi kom til Isvatnet. Det var et flott skue med Frostisen i bakgrunnen. Turkameratene, Isvatnet og Frostisen. Vi fortsatte videre til Straumvatnet hvor vi prøvde fisket litt. Det var desverre ikke fisk å få, men vi koste oss med pannekaker til lunch, så bra hadde vi det uansett. Etter ei stund valgte Runar og Anne Berit å gå tilbake, mens jeg fortsatte mot Nordre Bukkevatn hvor jeg planla å fiske i elva som kommer fra Straumvatnet. Isvatnet, Straumvatnet og Nordre Bukkevatn Jeg hadde knapt kommer fram og kommet i gang med fisket da tåka plutselig kom sigende. Det gikk ikke lang tid før den lå tett og sikten var plutselig ikke nå særlig. Heldigvis hadde jeg med meg GPS og kunne dermed navigere meg trygt tilbake til Storeggvatnet. Runar hadde også GPS og han og Anne Berit kom også trygt fram til Storeggvatnet. Der hadde vi oss et bedre måltid før satte kursen hjemover. Dermed var en flott tur i et fantastisk flott område over.. Flere bilder fra turen samt andre turhistorier finnes på http://turopplevelser.blogg.no/

http://www.lyngen.na...sjufjellet.html

Hei, jeg om min far hadde tenkt oss på en en ukers tur oppå fjellene. Vi er begge vant til å være en uke på fjellet på hytte og tak over hodet. Men denne gangen vil vi prøve på noe litt mer ekstremt og nytt. Vi hadde tenkt oss på en mini ekspedisjon. Men vi finner ikke ut hvor vi kan dra. Har du tips? Her er litt du bør vite: -Nord-Norge (Finnmark eller Troms, helst Finnmark) -Fiskevann på veien -Ca 7 dager for å gå fra A-B -Ikke for bratte fjell (høydeskrekk) -Vi tenkte å gå i Juli -Har ikke med hund -Minst mulig fuktige gåterreng. Håper på svar

Etter noen "kjedelige" topper i det siste tenkte jeg det var på sin plass med en turrapport igjen siden Høglikka er en av fylkets 51 1500metringer. Høglikka er ikke akkurat krevende i form av kjempebratte bakker, men det er en bit å gå. Høglikka ligger i Rostadalen, litt i underkant av 2 timers kjøring fra Tromsø, den siste biten gikk etter en vei som i bestefall kan karakteriseres som elendig, kjørte meg bom fast, men heldigvis hadde turkameraten min 4x4 mens jeg stilte med slepetau... Med turkamerat fra Senja ble vi enige om å møtes ca på halvveien etter endt arbeidsdag, og etter en dårlig skiopplevelse i en sørvendt topp dagen før valgte vi en nordvestvendt topp etter mye research og mitt ønske om en 1500 meterstopp, litt spenstig med 1350 høydemeter og ca 18 km som en ettermiddagstur etter jobb, men med de lange dagene vi har nå klarte jeg å overbevise turkameraten om at det var mulig å klare Høglikka på ca 4 timer... Fra 150 moh til ca 1000 moh er det slakt oppover før vi valgte en litt brattere varriant opp til ryggen for å slippe unna noen ekstra kilometer. Siden vi gikk opp var 30 grader pluss, men pga litt vindpåvirket snø i siden og en fortopp vi ikke giddet å gå opp på returen valgte vi å kjøre ned den slakeste veien ned dalen. Der var snøforholdene himmelsk. Turen gikk i sol, ca 0 grader og vindstille, perfekte forhold m.a.o. Snøen var helt fantastisk hele veien. Vi brukte ganske nøyaktig 4 timer på turen. Med primærfaktor på ca 880 meter var utsikten godt over middels. Flere bilder og mer detaljert turbeskrivelse: http://kugo.no/2010/04/hglikka-1503-moh/

Nallangaisi er en av Lyngens kremtopper, og en av de vanskligste toppene over 1500 moh i fylket. Nallangaisi er en krevende topptur, både i form av lang anmarsj og bratte bakker, og er nok til nå den vanskligste toppen jeg har vært på. Nallangaisi er med sitt brutale utseende en av de mest kjente toppene i Lyngen. Vi valgte å bruke ruten i vestsiden fra Lyngen.name, som ble klatret første gang i 1983 av Geir Jenssen og Bjørn Arntzen. De siste 700 høydemeterne går i terreng som er mye brattere en 30 grader, så en bestigning av Nallangaisi krever gode snøforhold. Startstedet i Holmbukta ligger ca 1 times kjøretur fra Tromsø. Det er noen parkeringsplasser ved veien, vi parkerte på en parkeringsplass ved på en skogsvei noen hundre meter nord or brua. Vi fulgte skogsveien så langt den gikk på venstresiden av elva. Etterhvert gikk vi langs elva inn til Goverposten, en av Ullsfjord SK sine trimkasser i området. Vi fulgte Goverdalen ca 10 km inn mot Rundvatnet. De første 5-6 kilometerne går i veldig flatt terreng, før man begynner å ta litt høyde når man kommer på linje med Titinden sitt høyeste punkt. Vi holdt retning mot Rundvatnet der vi hadde en velfortjent lunsj etter ca 3 timer inn Goverdalen. Vi gikk rett mot Sfinxen til vi rundet nordveggen på Nallangaisi, når man går under vestveggen på Nallangaisi ser man renna man kan følge opp mot toppen. Det var gått mange ras fra vestveggen til Nallangaisi, noe som ikke er unaturlig da det er bratt og mye sol i veggen. Så man må vurdere forholdene nøye før man legger ut på en tur til Nallangaisi. Vi krysset opp mot innsteget til renna over noen ferske ras i den 30-35 grader bratte siden opp mot ca 1000 moh og starten av renna. I starten var renna i overkant av 35 grader og bred, men på ca 1200 moh ble det brattere og smalere et lite parti, kanskje opp mot 45 grader, før renna ble bredere igjen opp mot ca 1420 moh, der vi gikk ut av renna og opp mot eggen. Når du kommer opp til punktet der vi gikk av eggen lå det en stor stein midt i renna like over der vi svingte ut mot høyre og du ser at man er har kortest mulig vei opp mot eggen. Biten opp mot eggen var bratt, kanskje bortimot 60 grader, men det så ikke så ille ut å ramle ned i den brede snørenna så det gikk greit. Vi havnet på en smal hylle like under eggen med mye luft under oss når vi kom oss opp den bratte renna, herfra til eggen var det desidert vanskligste punktet på turen. Det stakk litt fjell ut av snøen, og det var ikke noe tak i snøen for isøksene våre, vi måtte virkelig arbeide for å finne tak til stegjernene. Vi måtte sikre rundt en stein og hadde standplass i en 45 grader smal bakke mens førstemann gikk opp cruxet på ruta, når førstemann var oppe på eggen mer eller mindre trakk han opp andremann med tauet. Vi brukte godt over timen på de ca 5 høydemeterne før vi var på eggen. Vi fulgte eggen ca 35 høydemeter fra vi kom inn på eggen før vi møtte på et stort bratt fjell i eggen på ca 1480 moh, der måtte vi traversere ut i sørveggen forbi hindringen før vi gikk inn på eggen igjen. Vi fulgte eggen videre helt mot toppen. Toppen er luftig, og det er fantastisk utsikt mot toppene på Lyngenhalvøya. Nallangaisi har vært min drømmetopp siden et besøk på Imbodentinden i påska i 2009, så det var utrulig godt å endelig stå på toppen av Nallangaisi som er et av de råeste fjellene utseendemessig i Lyngen.. Nedturen gikk etter samme rute som oppturen, ned cruxet klatret førstemann med stramt tau, mens andremann hadde sikring i samme steinen som på oppturen. Vi var griseheldige som fikk medvind på skaren i Goverdalen, så vi brukte under en time på de 10 kilometerne fra skiparkeringen vår ved starten av renna og ned til bilen. Flere bilder: http://kugo.no/2010/05/nallangaisi-1595-moh-3/

Jeg fortsetter trenden med effektive topper i nærområdet av Tromsøi mørketiden. Idag var jeg på Kvannfjellet som ligger på Malangshalvøya, ca 1.5 timers kjøretur fra Tromsø sentrum. Kvannfjellet er vel en klassisk "husmortopp", men den er over 1000 meter.... Så da må jeg ta den:) Det er kort innmarsj og ikke veldig bratt, bortsett fra 100 høydemeter, men de kunne jeg unngått ved en litt lengre rute, noe som utgikk. Det er bare 5 1000 meterstopper på Malangshalvøya, og 3 av de andre ligger helt på andre siden av halvøya, så det var fin utsikt tiltross for lav høyde. Turen gikk i klarvær og 3 minus. For det meste gikk jeg på hard snø, noe som gjorde at jeg fikk unnagjort de litt over 800 høydemeterne opp og ned på under 2.5 time. Flere bilder og turbeskrivelse: http://kugo.no/2009/12/kvannfjellet-1011-moh-2/