Søk i nettsamfunnet

Fellesferien er over, og det er på tide å starte skisesongen 2005/2006. Søndag morgen kjørte jeg til Trollstigen i håp om fortsatt bra skiføre. Parkerte på ca. 850 m. Etter tilsammen 10 minutter skibæring, hvorav de 6 første på sammenhengende barmark, var det klart for skitur fra omlag 900 m. Det blei 3 timer på ski, inkludert diverse pauser og omveier. Turen gikk til Alnestindens sørøstlige utløper og hovedtopp (1610 og 1665 moh). Ned igjen kunne jeg nyte omlag 700 høgdemeter flott skikjøring

Intro Mye lavt skydekke på NV-landet i forrige uke. Svein kunne rapportere om "Blue sky" over 8-900 m i Sunnmørsalpane på lørdag. Jeg kunne avse noen timer til tur søndag formiddag, og siden Svein fortsatt mangla juli-skituren valgte vi å ta oss en tur til Trollstigen, som normalt kan by på skiføre godt utover sommeren. I posisjon For å kunne starte tidlig søndag kjørte jeg til Trollstigen lørdag kveld. Fant en flekk til vindsekk, liggeunderlag og sovepose på Alnesreset, høyeste pkt. på Trollstigveien. Tidlig søndag morgen kom Svein kjørende opp Valldalen. Han kunne rapportere om fint vær fra den kanten, men oppe på Alnesreset lå tåka tett. Oppturen Noen hundre meter nord for Alnesreset, på ca. 800 m kunne vi sette på oss skia i vegkanten. Vi fulgte ei smal snøstripe langs elva. Vi måtte av med skia 10 meter forbi en foss, og deretter gikk vi ikke lenge før tåka lå under oss. Nok en gang blei det 10-15 meter bæring, før snøen tok fullstendig overhånd Raskeste veg til Alnestinden (1665) er en sammenhengende snøbakke på 8-900 høydemeter. For å få en litt lengre tur, valgte vi å skrå inn på sørsida av Søndre Finnanbre, og opp i skaret mellom Alnestind og Finnan. Vi konstaterte at ryggen mot Finnan hadde gitt slipp på skiføret, og fortsatte deretter ryggen mot Alnestinden. Fint skiføre, men opp den bratte delen av Alnestindens nordrygg måtte vi ta skia på sekken et kvarters tid. Deretter var det skiføre like til toppen. Fin utsikt På toppen nøyt vi utsikten mot Sunnmørs- og Romsdalsfjell. Kjente profiler blei pekt ut og fotografert. Sørover var det lite tåke i dalene, men nordover lå tåketeppet, og bare topper over 900-1000 meter stakk opp. Etter ei god pause rant vi den snaue kilometeren bort til Alnestindens SØ-topp. Her er fin utsikt mot øverste del av Valldalen. Returen Vi gikk opp igjen til hovedtoppen, før vi kunne nyte utforkjøringa ned til veien. Litt navigasjonsproblemer i tåka som nå hadde trekt litt høyere opp, men snart var vi nede ved bilene. Fin fast sommersnø, men noe ujamn overflate, da det danner seg "smeltegroper" i snøen gjennom sommeren.

En litt lang video fra fredagen's tur.

På årets hittil varmeste dag på NV-landet, 5. juli reiste vi på skitur til Trollstigen. På denne tida av året er det normalt vestsida av veien (Alnestinden og Finnan) som egner seg til skiturer. Med årets store snømengder, tenkte vi oss heller østover mot kanten av Romsdalen. Breitinden og Trollryggen var toppene vi hadde i tankene. Litt av og på med skia helt i starten, men innover Stigbotn var det mer en nok snø å ta av. En til tider sjenerende vind tok av for varmen. Vi traff et følge med fotturister. Så også en del andre fotspor, men ingen skispor, til tross for at mye av terrenget var snødekt. På veg mot kanten av stupet fikk vi øye på Stabben, en av tindenålene i Trolltindane. Vi la ruta mot toppen av Trollryggen rett under Stabben. Fin og litt utsatt klyving førte oss til topps på Stabben. Om jeg ikke husker feil, var Stabben det første utsprangstedet for basehopping i Trolltindane. Etterpå fortsatte vi til toppen av Trollryggen, der Arne Randers Heen og Ralph Høibakk kom opp en dag i 1958, etter å funnet ruta opp fra Romsdalen.. Etter ei fin og kort nedkjøring, fortsatte vi mot Breitinden og dennes sørvestlige fortopp. Fin nedkjøring i snørenne på Breitindens vestside.

Som åsted for årets ”guttetur” hadde vi valgt Romsdalen med Kvanndalstind (”the steepest in Europe”, ifølge Slingsby) som første prioritet ettersom det var den av stortoppene i området som ingen av oss hadde vært på. Nå ble vær og værmeldinger av en slik art at planene måtte omarbeides for hver dag. Å ligge i telt i Vengedalen når regnet silte ned var ikke så fristende, så vi valgte hytte på Isfjorden camping som base. Men på tur måtte vi selv om tåka lå tykk om tindene. I slikt vær er det gjerne slik at veien blir til mens du går. Fra innerst i Grøvdalen gikk vi mot Svartvassbu hvor vi tittet inn døra til en liten, men velordnet hytte. Den hadde tydeligvis hatt overnatting siste natt for ovnen var fortsatt varm. Tåka hevet seg noe slik at vi tok sikte mot Helvetestind. Kommet opp på Søndre Gråfjell stanget vi i tåka som innhyllet vårt tenkte mål. Dermed retur ned lange snøbakker og snarvei utover langs bredden av Svartvatnet som var helt isdekket. Neste dag var været det samme. Dermed var fortsatt Kvanndalstind uaktuell, for her ville vi ha tørt og fint vær, først og fremst av hensyn til turopplevelsen. Skarven på nordsiden av Isfjorden var klar av tåka så vi la i vei mot denne. Mens vi satt på denne, dukket den atskillig høyere Søndre Klauva opp i tåka og vi fortsatte dit hvor vi spiste og koste oss i et øyeblikks solskinn. Nå hadde vi fått blod på tann og da selve Klauva på over 1500 m åpenbarte seg, så dette ut til å bli en riktig fin tur. Scrambling bratt ned mot skaret og videre lett opp steinur mot toppen. Denne toppen ble jo ”oppdaget” som flott klatretopp for ca 25 år siden med sin flotte sydvegg ut mot Hestebotnen. I topp-boka kunne vi lese om diverse ruter klatrere hadde gått (Festivalruta var tydeligvis populær), til og med spanjoler som mente at de måtte være de første spanjoler som hadde vært på denne toppen. Tåka kom og gikk, men i perioder kunne vi se ut mot Molde og med blotte øyet så vi hotellet Seilet som ruver godt i byen. Nå så traversen rundt Hestebotnen videre mot Kyrkjetaket morsom ut, men vi visste ikke vanskelighetsgraden og ikke hadde vi tatt med tauet. Tårn og spir skjulte mye av ruta så vi valgte å returnere til skaret vi kom fra. Derfra glissader ned bratte snøbakker til Hestebotnen. Da jeg i etterkant studerte ”litteraturen”, så jeg at vi godt kunne ha gått traversen da den var gradert til toer. Neste dag måtte en av oss nå ettermiddagstoget til Oslo grunnet viktige ting på jobben, så det ble en kortere tur innover Nesaksla til toppen av Mjelvafjell. Ryggen videre mot Blånebba så morsom ut, men vi hadde ikke tid. Romsdalshorn skal ta seg flott ut herfra, men tåka hadde bitt seg fast rundt Hornet, så det etterlengtede bildet uteble. Vi tok ryggen ut mot Isfjorden på fine snøbakker, og da vi kom ned til turiststien, tok jeg denne tilbake til Nesaksla og Åndalsnes for å hente bilen. Fra tidligere turer på Store Trolltind hadde jeg iakttatt området rundt Adelsbreen som interessant. Jeg foreslo derfor som siste dags tur opp i dette området. Det går sti opp fra hyttecampen (Trollstigen camping) ved inngangen til Isterdalen. Tåka hevet seg i takt med oppstigningen. Kommet opp på Norafjellet åpenbarte en mektig arena seg med Adelsbreen omkranset av Nordre Trolltind, mektige Store Trolltind, øksehoggene i vestryggen, Lavskar og Høgskar, og de utrolige pinakklene Trollklørne. Etter lunsjpause like under breen fortsatte vi i venstre kant av breen hvor den stuver mot en morenerygg og dermed er trygg (vi hadde ikke tatt med tau). Morsom scrambling med innslag av punkter med toerklyving opp på Nordre Trolltind. Dette er ekstremt luftige omgivelser. Store Trolltind ruver som en slank søyle rett over våre hoder. Bare unntaksvis fikk vi glimt gjennom tåka av rekken av tårn og spir som omkranser Trollveggen. Og vi kan spytte ned i Romsdalen hundrevis av meter under oss. I ca ti sekunder fikk vi et glimt av Kvanndalstind og det var alt vi fikk se av denne toppen på vår Romsdalsekspedisjon. Både i Tony Howard's praktiske lille ”Walks and Climbs in Romsdalen, Norway” og Iver Gjelstenli’s ”Fra topp til topp i Romsdal” står Nordre Trolltind oppført med en høyde på 1618 m. Dette kan ikke være riktig. Vi målte den til en god del lavere. Det står ikke høyde på kartet. Terrenget er så bratt at kotene ikke lar seg telle. Selv om tau og klatreutstyr ble liggende ubrukt på hytta, syntes vi at dagene i Romsdal hadde gitt oss mange flotte turopplevelser.