Søk i nettsamfunnet

Jeg har lyst til å gå trekanten en gang de neste ukene, men har ikke bil. Noen som har erfaringer med å gå fra Oppdal til Gjevilvasshytta? Er det greie forhold? Planlegger å sove i telt, så da blir det kanskje 4 overnattinger, tenkte 1) Raudøra, 2) Gammelseterdalen/Langfjellet, 3) Trollheimshytta/Mellomfjellet og 4) se hvor langt østover Gjevillvatnet jeg kommer. Kanskje får man telta på strand i sørøst-enden av vannet? Utover det, noen tanker om å gå denne ruten så sent? Setter pris på alle innspill:)

Hvilke telt er best? klarer ikke se mye forskjell, samt siden deres sin info blurb er så vague halvparten kunne vært nok. Hjelper ikke lese generel info på XXL heller! Vurderer å kjøpe 3p Telt! Men har ikke peil på hvilke telt som er best for Skandinaviakse forhold, å så mange sesonger som mulig! (se ser veldig like ut på bilder. Så bare lurer på hva forskjellen er)

Bestigning av pinaklene Tande og Rebekka ved Hovsnebba, Sunndal kommune på søndag 19.september 2021. Og en snartur bort til toppen av Hovsnebba 1554 moh Turen ned til og opp på pinaklene krever sikring. Mye løse steiner og eksponert terreng. Men når man har med en stødig guide fra Jotunheimen Arrangement AS og kommer til dekket bord er man trygg Tusen takk for turen Christian, Maxim, Kjetil og Einar og en kongedag i Sunndalsfjellet

Har regnet mye i det siste, så utendørsaktiviteten har vært minimal. Men da jeg så temperaturene rundt omkring i nærliggende fjellområder fant jeg motivasjonen til å komme meg ut, det var nemmelig nysnø på fjelltoppene! Planen var å gå opp på Dronningkrona (1816m) da snøgrensa muligens lå på ca 1500m. Håpet var at jeg skulle finne noe tørr snø helt på toppen av Krona. Men da jeg kom ned i Sunndalen å så opp på Vinnufjellene lå nysnøen dyp helt ned til 1000m! Å gå i såpass mye nysnø i over 800 høydemeter fristet plutselig litt mindre å jeg revurderte og fant ut at jeg kunne gå opp på Snøfjellet (1579m) for å se om fjellet lever opp til navnet sitt. Gikk fra Dalen og fulgte veien innover mot Innerdalshytta opp til veiens høyeste punkt på 460m. Så bars det rett opp til Urabotnen hvor snøgrensa lå. Nok av vann i bekker og elver for tiden. Fra Urabotnen brattnet det til, og med all nysnøen var det såpeglatt så tiden gikk uten at distansen gjorde det. Fra 1200/1300m var snøen relativt tørr så snøfokk hadde bygd opp snøfonner og fylt renner med opp til halvmeteren nysnø. Toppen ble nådd, ikke noe utsikt å skryte av som forventet, så skreiv meg inn i boka, og gjorde umiddelbar retrett ned fjellet. Nedturen gikk heller ikke særlig effektivt. Det lå alt ifra 5-50cm snø, så jeg falt i i gjennom steiner annahvert skritt jeg tok. Fikk rusjet ned ett par renner som var snøfylt, men konsekvensen av det var 7 blåmerker i lår å ræv. På toppen av Snøfjellet. Rusjende ned fra Snøfjellet. Fikk ett lite solgløtt mellom bygene, her er Skarfjellet (1700m) Innerdalstårnet viste seg fram i noen minutter.

Har vurdert Dronningkrona (1816m) flere ganger tidligere og nå var endelig forholdene perfekt for å bestige Trollheimens og Sunndalens mest kjente toppturfjell! Med start fra Dalen valgte jeg å ta en annen rute opp en normalruta som går fra Sanden lengre nede i Viromdalen. Ruta gikk opp fra Dalen og fulgte egentlig normalruta til Kongskrona helt inn i Botnen før jeg gikk rett øst mot breen under Sandvikhaugen. Viromsetra (615m) med Nebba (1583m) og Tunga (1422m) i bakgrunnen (bildet ble tatt på en treningstur dagen før toppturen til Dronningkrona) Var -3c da jeg startet og måtte gå 500m til fots over åkrene ved Dalen (260m) før jeg kunne ta på skia. Snøen smelter fort her nede så dette er kanskje siste helga man kan gå på ski helt fra dalbunnen av. Opp på Viromsetra gikk det fra skareføre over i pudder. Og pudder var det mye av helt til toppen av Dronninga. Svært mye folk som skulle til Kongskrona, men ingen gikk opp ruta jeg valgte. Opp sluket under Hesten før jeg gikk over på breen var det noe utsatt med tanke på snøras, men var bare å holde seg litt ut fra veggen så gikk det greit. Gikk flere slushskred ned og stoppet noen timetringer fra meg, de fleste var såpass små at de stanset med en gang de traff flatere partier. Innover Botnen med Hesten til høyre og Vinnufjellene i front. I Botnen. Skisporene går opp mot Kongskrona mens jeg tok av her og gikk opp mot Sandvikhaugen helt til høyre i bildet. Sporsnø ned fra Kongskrona. Kongskrona har krympet i Statens Kartverk's siste offisielle målinger slik at Dronningkrona nå er Vinnufjellets høyeste med 130cm over Kongskrona. Slushrasene kom tett og nært under Hesten. Det gikk fra 5cm pudder ved Viromsetra til rundt 15-20cm pudder fra 800m og hele veien opp til toppen. Kom inn på normalruta til Dronningkrona da jeg kom opp på Søre Sandvikhaugen og jeg tipper at det må ha vært flere hundre på toppen av Dronninga i løpet av dagen og gårdagen. Gikk kun iført netting opp i solsteiken, men ble noe kaldere mot toppen så det kom på mer klær her. Nedkjøringa var som ryktene skal ha det til storslagent. Over 1600 høydemetre fra topp til bil, det meste i pudder, resten i slusj da morgenskaren i nedre del hadde blitt varma opp iløpet av dagen. I øvre parti av Vinnubreen. Fra toppen av Dronninga. Utsikt mot Romsdalsfjell. Innerdalstårnet Gubben under Skarfjellet Nordre (1800m) og Store Trolla (1850m) Global oppvarming har tatt seg opp på krona! Kart over ruta jeg gikk.

Turrapport og bilder ligger her: http://peakbook.org/tour/21571/Bl%C3%A5h%C3%B8a.html Min kjære skulle feire sin 30-årsdag, og hva er vel da bedre enn å feire i fjellheimen? Valget hennes falt på Blåhøa i Trollheimen, og hun fikk samlet en fin gjeng på 8 stykker. Natt til lørdag ble tilbragt på Granmo camping på Oppdal, og vi våknet til frost og knallblå himmel. En perfekt start på bursdagen! Vi kjørte opp til Gjevillvasshytta (50 kr bom) og parkerte 1 km etter hytta. Herfra går en veldig bra sti innover i retning Trollheimshytta. Dette er forøvrig en del av den berømte "Trekanten". Etter en snau kilometer kommer vi inn i Trollheimen landskapsvernområde, og her starter også stigninga. Vi var godt kledd på denne kjølige høstdagen, og vi rakk å bli skikkelig varme før vi kom opp på ca 1000 moh der synet av Blåhøas stupbratte sørøstvegg møtte oss. Etter å ha kryssa Gravbekken går stien vestover mot Kamtjønnin. Her er det veldig lettgått og fint terreng, men med en del myrer her og der. De fleste var nå spente på hvordan selve oppstigninga ville bli...det såg nemlig veldig bratt ut oppover. Litt før det nedre av de to Kamtjønnin tok vi ei matpause før vi forlot stien og gikk rett på sak. Det vil si rett opp. Dette partiet var det vel bare Ami, den eneste firbeinte i turfølget, som satte pris på. Men det gikk da greit, og alle kom seg opp. Vi tok det rolig videre oppover, og utsikta ble bedre og bedre...noe som hjelper stort på motivasjonen. Ved ca 1600 moh flater det ut, og her ligger et lite vann og også en liten breklump. Herfra såg vi toppen, og stemninga i gjengen steg til nye høyder. De siste 70 høydemeterne gikk lett, selv om det meste her var dekket av snø. Oppe på toppen nøt vi en fantastisk utsikt videre innover Trollheimen, sørover mot Snøhetta, nordover til Trondheim og tilbake til Gjevillvatnet der vi hadde parkert. Sylan og Rondane var også synlige. På toppen serverte bursdagsbarnet en nydelig brownieskake, noe som slo godt an både blant vårt turfølge og andre som hadde tatt turen til toppen på denne fantastiske høstdagen!

Så var tiden inne for vinterturen til "Geriatrisk Turlag"(Nytt navn etter at vi oppdaget at det snart ikke er noen under 50 igjen). Vi var hele 16 stykker som alle hadde husket at Dovreekspressen skulle gå fra Trondheim i retning Oppdal og noen uvesentlige områder litt lenger unna fredag morgen kl. 8:25. Og under over alle undre - alle hadde husket ski og staver og til og med skisko Etter en behagelig tur med NSB kom vi til Oppdal hvor en maxi-taxi sto klar for å kjøre oss opp i Vangslia. Undertegnede hadde omsider innsett at de gamle skiskoene var ubrukelige med lekkasjer både her og der så nye skisko ble innkjøpt med tilhørende smørefrie fjellski og sto bare og kjedet meg mens alle de andre drev på med universalklister, sprayklister og en og annen boks med blåswix. Skoene hadde jeg bare så vidt prøvd i butikken før jeg gikk ut døra heime, og det må innrømmes at jeg var en smule spent på om gnagsårdjevelen ville slå til. Men det var ingen grunn til bekymring, i likhet med en del andre på forumet som har kjøpt skisko i det siste kom jeg gjennom turen uten antydning til gnagsår - hurra for flinke skofabrikker Men et en del om og men - og uten den minste gjenglemte gjenstand - gikk turen i retning Gjevilvasshytta. Værmeldingen tydet på regn ut over dagen så vi holdt brukbar fart med bare et par korte raster. Vi berget uten regn, bare litt sludd de siste kilometrene, men en fullstendig udramatisk tur uten mye kliving eller bratte nedkjøringer. Men pilsen på Gjevilvasshytta smakte like godt som om vi hadde slitt oss frem. Det var mye folk på hytta så 10 av oss ble plassert i selvbetjeningshytta - litt spesiell opplevelse å ligge i 4-manns senger Dagen etter skulle vi gå til Jøldalshytta, og det ble diskutert alternative ruter gjennom Minilldalen dersom vinden skulle bli for kraftig. Litt grått og disig opp gjennom bjørkeskogen oppover mot Høghøa, men flotte forhold for skigåing. En rast rett fremom Høghøa ble litt vindfull, så den ble ikke lang. Men derfra og nedover mot Minilla var det flotte forhold og tilløp til modig kjøring i nysnøen oppå skaren. Sola tittet fram og verden var deilig. Men så snudde skjebnen; I nedkjøringen fra turens høyeste punkt på Skrikhø falt en av deltakerne stygt og armen brakk høyt oppe. Det var heldigvis mobildekning og vi fikk varslet Røde Kors med gps-koordinater og god stedbeskrivelse. Røde Kors gjorde som vanlig en kjempejobb og var hos oss etter ca. 2 timer. Den skadede ble fraktet ned til Jøldalshytta og videre med ambulanse fra Jølhaugen. De av oss som hadde vært hos den skadde helt til Røde Kors kom var passe nedkjølte og nølte ikke på turen ned til hytta. Flott silkeføre oppå skaren og de smørefri hadde ingen merkbar gliulempe på dette føret i alle fall. På Jøldalshytta var det som vanlig topp service og det var også her mange gjester slik av vi ble igjen plassert i selvhusholdet - men her fikk vi hver vår seng Søndagen opprant med strålende sol, og mektig utsikt mot de forskjellige Hettene. Vi hadde planlagt å gå helt ned til Rindal, men enkelte begynte å få gnagsår og andre skavanker slik at disse planla å gå litt kortere ned til Resdalen. Men vi skulle holde følge frem til Rindvatnet for så å skille lag der. Men sola skein og rasten ved Rindvatnet ble lenger enn planlagt og det ble til at alle skulle gå ned til Resdalen. Og været holdt seg fantastisk. En tur opp til toppvarden på Raudfjellet ble vurdert, men forkastet til fordel til en lang lunsjpause på tørrabbene mot sør. Skikkelig påskestemning og tilløp til solbrenthet Resten av turen ble enkel og maxi-taxien ventet på oss da vi kom ned til Resvatnet, alt blir enkelt når organiseringen klaffer. Der var som vanlig en flott tur i godt lag, med bare en sky - armbruddet, men vi forsøker igjen neste år.

Fredag morgen var yr.no det førset som ble sjekket. Problemet var bare at det stort sett var sol "overalt", og det dermde plutselig ble vanskelig å bestemme seg for hvor man skulle dra. Snota var et alternativ, men var litt usikker. Utstyr ble pakket inn i bilen, og vi satte kursen sørover mot Oppdal & Trollheimen. Hvor, det var ennå uklart. Vi kom oss ikke avgårde før ca 10, og svingte inn på MX Sport ca 11:30. Der ble kartsamlingen utvida, og jeg fikk et godt tips fra en av gutta i butikken. Jeg hadde sett for meg vassendsætra som mål, men var litt usikker på hvor jeg skulle starte. Jeg ble anbefalt å kjøre inn til Bårdsgården, og gå derfra og over til Gjevillvatnet og Vassendsætra. Det skulle være en fin tur med god utsikt både mot Innerdalen og Gjevilvasskamman. Ca klokka 13:30 var pulken lastet opp med det man trenger, og "ikke trenger", og vi satte kursen oppover. Phil, labradoren min, hadde brukt ventetida flittig, og sjarmert ei elghundtispe i knestående før vi dro. Været var strålende, og alt lå til rette for en skikkelig kosetur i sola. Fellene var klar til innsats, og de fikk jobba bra oppover fra Bårdsgården. Det gikk ganske bratt oppover hele tida, men det var utrolig vakkert. Ikke et eneset vindpust, og sola bokstavelig talt stekte bak på ryggen. Lua, votter, jakke fikk vile seg på pulken, og det var deilig å kunne "spasere" kun i undertrøya, og bukse. På vei oppover så vi flere ryper som tok av, og etterhvert som vi kom stadig høyere så vi Storsalen bade seg i sola, sammen Innerdalsfjella og en hel del andre fjell i det fjerne. Vakkert var det i allefall. Som alltid hadde jeg med meg mer enn nok, og skjønte ganske raskt at her var det bare å ta det med ro. Vi hadde all verdesn tid, og skulle tross alt bare gå drøyt 5 km. Hadde jeg hatt shortsen med, ville nok den ha blitt brukt. Ca halveis kom vi til "toppen" og fulgte derfra scootersporene ned mot Gjevillvatnet og etterhvert Vassendsætra. Med Okla på høyre side, og Gjevillvasskamman rett i mot oss, var det et flott syn på vei nedover. Føret var flott, og det var rett og slettt ingenting å sette fingeren på, foruten at batteriet i kameraet lå igjen til lading hjemme...så mobilen måtte brukes. Ca klokka 15 var vi fremme på Vassendsætra, og der traff vi et par som hadde med seg ei labradortipse som het Frida. Phil falt pladask for Frida, og bruket de neset 2 timene på henne. det var helt ok, for da fikk jeg sette opp teltet i fred...noe som er mye enklere enn å få hjelp av en labrador, som ikke kan vente med å hoppe inn i innerteltet mens jeg fester det. Da alt var rigget, ble det tid for middag, og som vanlig stod Real Chicken Sweet & Sour på menyen. Middagen ble inntatt i solveggen på sætra, og ettermiddagsola varmet skikkelig. Etter middagen tok vi oss en bitteliten lur,før vi gjorde oss klar til en kveldstur. Målet var å gå opp mot Hyttbekkdalen, som ligger mellom Gjevilvasskamman og Hyttdalskammen. Derfra kunne vi kanskej få øye på Neådalsnota og evt andre flotte fjell i kveldsola. Turen oppover var litt brattere enn først antatt, men fellene kom nok en gang til sin rett, og vi gikk til vi kom til Hyttdalstjønnin. Derfra kunne vi nyte synet av en hel haug med fjell som badet seg i kveldsola. Da vi skulle gå tilbake, ble fellene tatt av, og til tross for at det var litt hard, ble det en fin nedkjøring med mange svinger. Ikke så vi snurten av andre spor heller, så det var flott å se sporene da vi kom et stykke ned. Vel fremme ved teltet, fikk vi med oss de siste solstrålene før sola forsvant ca 2030. Okla og Hovannshytten, holdt vel ut lengst, før sola ble borte. Månen hadde vært oppe en stund, og eterhvert som det ble mørkere, lyste den opp ganske så bra. Himmelen var fylt med stjerner, og uten så mye som et snev av vind, ble det en utrolig vakker kveld. Det lå i kortene at det kom til å bli kaldt om natta, men det bekymret meg lite. Kuldegropa var forlengst etablert, ogmed teltet fullt av liggeunderlag(2stk HelsportJerven, 1 stk reinskinn og 1 stk Therm a-rest Toughskin, pluss en Helsport Raudfjordenpose, så jeg ingen grunn til bekymring. Phil la seg på dunjakka mi, og utenfor hørte vi rypene som "tuslet rundt og sang" i nærheten. Neset morgen våknet vi ca 730. Tempen i teltet var ikke all verden, og ute var det ganske kaldt. Jeg hadde glemt igejn en 1.5liter pepsimax i forteltet, og den var gjennomfrosset. På innsiden av ytterteltet var kondensen spekt. Jeg fyrte opp primuslampa, og det gikk ikke lange tiden før temppen i teltet steg betraktelig. Evt kondens/rim forsvant kjapt, og vi var klare for frokost. Som seg hør og bør på bble det som vanlig panekaker, med bøåbærsyltetøy og bacon...mmmmm. Ute var det overskyet, og sola prøvde å presse seg gjennom...uten at den lyktes med det. det var fortsatt vindstille, og tempen var såpass høy at det var ikke nødvendig med dunjakka lengere. Vi besetmte oss for å pakke sammen og sette kursen tilbake mot Bårdsgården igjen. Vi fylte ut nødvendige papirer inne på sætra, og sa farvel til Frida m/familie. Turen tilbake var mye lettere å gå, men det ble en frisk nedkjøring mot Bårdsgården. Til tross for at vi hadde spist og drukket godt, fikk pulken ganske så stor fart, og lå bak å pressa på hele veien. Underlaget var ganskle hard, men ikke skarete, så lårene fikk kjørt seg ganske bra. Uten nevneverdige uhell, var vi tilbake på Bårdsgården fikk laset alt inn i bilen, før vi satte kursen hjemover igjen. Turen var flott fra ende til annen, og et godt bevis på at man ikke på død og liv trenger å gå så langt for å få flotte opplevelser, og at jeg nok en gang fikk erfare at mye av det som var i pulken kunne ha vært igjen i bilen. Neset helg ligger det an til at vi legger turen til Innerdalen.

Prolog Med slekt i Meldal er nordre del av Trollheimen et naturlig utgangspunkt for langturer. Målet var Finse, og jeg hadde faktisk gjort klar kart helt til Kongsberg i tilfelle tid, vær og lyst skulle være på min side. Hadde togbillett tirsdag før palmesøndag og skulle starte skituren på onsdag, men så ble jeg innkalt til jobbintervju fredag før palmesøndag. Iofs bra, men de 590 kronene for ny togbillett var ikke hva en fattig eks-student trengte. At skituren ble fire dager forsinket var egentlig en bagatell. Samme dag som intervjuet ble jeg innkalt til et annet intervju fredag ETTER påske, og plutselig var en tre-ukers drømmetur redusert til 11 dager. Nuvel: det var bare å slenge seg rundt og legge nye planer. Trollheimen – Lillehammer er jo også en anstendig tur, så jeg satt halve fredagskvelden og printet ut kart fra Hjerkinn till Hamar. Dag 1 Ble kjørt til Jølhaugen, fem km fra Jøldalshytta. Været var ok, men grått. Over fjellet var det tett tåke, men fine skiforhold med et lite lag nysne. Ned mot Gjevilvattnet hadde nedbøren kommet som regn og senere hadde det blitt kaldt så skaren var farlig hard/glatt, men jeg klarte meg bra. Dag 2 - Glemsomhet Planen for dagen var å gå på ski langs Gjevilvatnet og senere langs veien ned til riksveien. Der skulle jeg ta skiene på sekken og gå til fots nesten til Lønset, og der krysse Driva for så å gå på ski opp til Dindalshytta. Litt før riksveien gikk det skiløype i riktig retning og jeg stoppet for å se på kartet om jeg skulle/kunne ta den. INGEN KART! Tømte sekken og gikk gjennom alt, men kartene var og ble borte. Sansynligvis ble de igjen på Gjevilvasshytta og jeg vurderte om jeg skulle gå tilbake, men det hadde tross alt blitt to mil ekstra uten garanti for at jeg skulle finne dem igjen. Det er mange muligheter for å skaffe kart underveis: kjøpe på betjente hytter, kjøpe av de som går motsatt retning, tegne egne kart ved å se på andres kart, gå sammen med noen som har kart... I tillegg skulle jeg følge kvistet løype nesten hele tiden og jeg har faktisk gått hele veien tidligere, riktignok i motsatt retning og for en del år siden. OG jeg regner meg nesten som kjentmann i områdene rundt Snøhetta etter diverse rensjakter der. OG jeg var orienteringsløper i 20 år. Altså gikk jeg videre. Fordelen med forsvarets M77 som skistøvler er etapper som denne med 7-8 km langs en asfaltert riksvei. Alt gikk smertefritt til jeg hadde krysset Driva og skulle på med skiene igjen. Den første kilometern ble ikke morsom med 50 cm råtten sne under skare som bare nesten bar... Kom meg etterhvert opp på fastere grunn og inn på scooterløype mot Dindalshytta. Vel fremme traff jeg to jenter som var på vei i motsatt retning. Det kom snart frem at jeg var uten kart, og tilbudet kom umiddelbart om å få deres Dovre 1:100000 kart som går helt til Grimsdalshytta. Jeg fikk også vite at merkingen til Åmotsdalshytta først ble ferdig samme dag- to dager etter at den skulle vært ferdig, og at merkingen Åmotsdalshytta-Reinheim var kraftig omlagt. Ingenting av dette var nevnt på DNT/UT.no’s sider over oppdatert kvistinfo. Hvorfor ikke heller legge ned enn å feilinformere? Det snedde hele kvelden, men utpå natten kom månen frem. Dag 3 - Feilberegning (Åmotsdalen- Norges dyrehave, nattorientering i verdensklasse) Kom meg ut før 10 og møtte solen etter bare noen minutter. Dette ble turens høydepunkt med silkeføre og sol fra skyfri himmel. Nordvestover mot Dindalshytta Etterhvert som jeg klatret oppover og innover mot Åmotsdalen ble det langsomt mer gråvær, men jeg kunne se det svarte lengst ned på Snøhetta. For å komme til Lillehammer på 11 dager måtte jeg ha noen dager der jeg gikk to hytter på en dag. Ved Pilbua var jeg over halveis til Åmotsdalshytta, været var ok og formen var fin, så jeg bestemte meg for å gå direkte til Reinheim. Forlot merkingen og satset på å krysse Åmotsdalen ved Væslsætertangen, for så å gå til jeg traff Åmotsdalshytta/Reinheim-merkingen. På turen gjennom dalen var det ryper overalt. Må ha sett 50-60 stykker på en time. Sikten ble dårligere og Snøhetta kunne ikke lenger skimtes. Jeg har vært i Åmotsdalen fire ganger tidliger og sett ren hver gang, men nå begynte jeg gi opp håpet om å bevare den fine statistikken. Dog vet jeg at jeg er av de bedre på å oppdage ren og ble derfor ikke spesielt overrasket da jeg fikk se en flokk på ca. 19 dyr i bakkene mellom Åmotsdalshytta og Snøhetta. Men jeg ble desto gladere og følelsen var litt ” No ser eg atter slike fjell og dalar som dei eg i min fyrste ungdom såg.” Jeg kunne følge dem lenge før de til slutt oppdaget meg og forsvant oppover mot toppen. Selv gikk jeg videre i en evighet før jeg traff på merket løype. Holdt egentlig på å gi opp og ”frigå” til Reinheim, men plutselig fant jeg merkingen. Normalt sett går merkingen mot Reinheim gjennom Leirpullskaret, 1550 moh, men pga av lite sne var den flyttet lenger syd til 1700 moh. Dette var en viktig del av min feilberegning og mens jeg nærmet meg høyeste punkt forstod jeg at dagslyset var på vei bort. Samtidig begynte det å blåse kraftig kuling. Samtidig gikk jeg også tom for vann, både i flaske og kropp... Jeg kunne fortsatt se 6-7 pinner forover og kjente at jeg hadde god tid, så jeg fant en stor sten og tok frem stormkjøkkenet. Nå var det virkelig kraftig vind og jeg gravde en mini-snehule (40x40x30 cm) der jeg satte in kjøkkenet og tente på- og ventet. Og ventet. Og ventet. Sneen føk overalt og fylte nesten åpningen til hulen. Jeg TROR kjelen hele tiden ble nedkjølt på utsiden og at det var derfor smeltingen gikk så sakte. Da jeg hadde 3 dl slush kunne jeg ikke vente lenger. Drakk/spiste resultatet og hev på meg sekken igjen. Nå var det bare én pinnes sikt, men jeg var heller ikke mer enn 10 minutter fra høyeste punkt. Begynte å skli nedover på andre siden, men snart var det bare en halv pinnes sikt. Snart så jeg dem ikke før jeg var 5 meter ifra, og ett eller annet sted svingte merkingen. Det gjorde ikke jeg... Jeg har som sagt vært i området ganske mye og visste sånn ca hvordan topografien skulle være. Skled sakte nedover i bomullen. Stener kunne jeg se, men konturene i sne/himmel var helt borte. To ganger traff jeg tilfeldigvis på merkingen og fikk bekreftet at jeg orienterte riktig. Ved et tilfelle lettet det noe og jeg kunne se den svarte veggen som er Leirpullskaret og fjellveggen som fortsetter østover fra den. Plutselig, det var som å se et bilde av Jesus som ser opp mot guds hånd, fikk jeg se et lys! Noen var på vei mot dassen på Reinheim. Takk til den personen som ga meg nytt mot, for nå var jeg veldig nærme det punktet der jeg fant en stor sten og tok frem vindsekk, sovepose og liggeunderlag. Riktignok blåste det kraftig, men det var bare 2-3 minus og jeg var godt utstyrt, så det hadde ikke blitt farlig. Ubekvemt hadde det nok derimot blitt... Det var selvfølgelig nå jeg skulle funnet frem kompasset og gått mot lyset på kompasskursen, men jeg mistet litt hodet og sprintet avgårde. Trodde bare det var 2-300 meter, men det må ha vært mye mer. Etter litt fikk jeg se fjellveggen igjen. På feil side! NÅ tok jeg frem kompasset og innså at jeg hadde snudd 180 grader og var på vei mot Åmotsdalen igjen! Nå var det igjen nære på at jeg bestemte meg for å sove der jeg var. (Like ved to enorme stener for de av dere som er kjent der inne)Bestemte meg for å prøve igjen og snudde atter en gang 180 grader. Det var nå jeg så det. ET DYR! Ikke ren, ikke røyskatt. Logikken sier vel at det var en rev, men den virket mye større enn en rev. Ikke oppførte den seg som en rev heller. Da var det kanskje en hund? Størrelsen stemte, men om det var en hund som hadde løpt seg bort så hadde den vel søkt seg til mennesket 50 meter bortenfor? Jeg gikk 200 meter og dyret fulgte meg på samme avstand. Jeg snakket til det og da trakk det seg langsomt bort og forsvant i mørket. Kan det ha vært en jerv??? Etter 10 minutter fikk jeg se en rød T og forstod igjen at jeg var på rett vei. Det jeg ikke var helt sikker på var om Reinheim lå foran meg eller om jeg hadde passert den og var på vei mot Kongsvoll. Behøvde ikke lure lenge, for like etterpå (Glory, Halleluja) fikk jeg se et hus med lys i vinduet. I det jeg nærmet meg kom det en til som skulle på dassen. Han lyste omkring seg, lyset traff meg, og så lyste han fremover igjen. Så ble det helt stille før han slengte lysstrålen tilbake til meg. Det var litt Disneytegnefilm-aktig faktisk. Han hadde nok ikke ventet noen så sent... Inne var det bare tre som ikke hadde lagt seg for klokken hadde faktisk rukket å bli 23. Jeg var sulten, tørst og sliten, men veeeldig glad for å være i hus! 13 timer, 1000 høydemeter og mange km hadde satt sine spor. Samtidig var jeg veldig lykkelig. Jeg hadde truffet mine venner – renen, og jeg hadde orientert bedre i nattemørket enn de aller, aller fleste noensinne kan prestere. Jeg må innrømme at en gang der oppe på 1600 moh tenkte jeg på om jeg skulle bli nødt til å spise opp mine uttalelser om de som må ha ha med seg GPS i fjellet, men nå er jeg rettroende igjen. GPS er for amatører, vi andre klarer oss uten. Dag 4 Denne dagen hadde jeg tenkt å gå til Grimsdalshytta, men da var det en forutsettning at jeg skulle starte tidlig. Valget om bare å gå til Hjerkinn var lett å ta. Siden det bare er en 4-5 timers tur tok jeg det med ro, snakket med de andre på Reinheim og spiste flere frokoster. Kl. 15 kom jeg meg ut i relativt kraftig motvind, men ellers var det slett ikke verst. Fulgte merket løype mot Kongsvoll og møtte 3-4 grupper på vei inn. Den ene besto av farfar på 75 som gikk sammen med sin sønn og 6 år gamle sønnesønn. Tøft av den lille, selv om han jo hadde medvind. Etterhvert ble føret tråere og jeg måtte skrape skiene flere ganger. Jeg tok av fra merket løype og rundet Kolla, det siste fjellet på høyre side, og gikk direkte mot Hjerkinn. Føret ble stadig dårligere etter som jeg kom lenger ned og jeg bestemte meg for å gå korteste vei til E6. Dette resulterte i 2½ km fottur langs veien samtidig som mørket kom . Vel fremme i ventesalen på stasjonen ble det deilig middag mens jeg tenkte gjennom morgendagen med viss angst for føret. Det ville ikke bli spesielt morsom å gå dit om temperaturen fortsatt skulle være 0 grader. Det kom to som skulle med nattoget mot Oslo. De hadde forsøkt å gå til Grimsdalen, men måtte gi opp fordi den ene hadde treski (!) og det klabbet visst mye. Dag 5 - KATASTROFEN I løpet av natten hadde det kommet 5 cm nysne, og jeg fryktet det verste da jeg satte på meg skiene rett utenfor døren. Frykten var ubegrunnet- det var silkeføre! Gikk mellom jernbanen og E6 og krysset etter hvert sistnevnte før jeg satte kurs mot Hageseter. Tidvis var det også sol og jeg var sikker på at dette var dagen for å gå helt til Dørålseter.Hadde kommet et stykke forbi Hageseter da skiene begynte å lugge litt, men ikke noe problem egentlig. I det jeg kom opp til det øverste punkt sett fra E6 kom det tåke, men jeg så 200 meter allikevel. Litt senere begynte det å sne igjen og etter en tid ble det tyngre å gå. Da jeg kom til høyeste punkt hadde det kommet så mye at jeg måtte bruke stavene i nedoverbakkene også. Lyset var ekstremt flatt. Jeg så 7-8 staker fremover, men det var også alt. 10 cm foran skituppenen var det bare hvitt og umulig å avgjøre hva som var sne og hva som var himmel. Kunne ikke se noen ujevnheter, bare det hvite teppe overalt... Jeg hadde håpet å møte noen som kunne tråkket spor for meg, men det var jeg som måtte tråkke i 10-15 cm nysne. Hele tiden. Det begynte å tære på kreftene og jeg avgjorde at det skulle bli overnattning på Grimsdalshytta. Endelig kom jeg dit hvor bakkene begynner ned mot Grimsdalen, og nå gikk skiene av seg selv. P.g.a. den dårlige sikten tok jeg det veldig forsiktig og ploget ganske mye for å ha kontroll. En gang jeg kjørte 3 meter til side for merkingen kunne jeg såvidt skimte en stor grop (2 meter dyp) bare 3-4 meter på den andre siden av meg. Hadde ikke hatt mulighet til å stoppe om jeg hadde kjørt rett mot den, og etter det satte jeg ned tempoet ytterligere. Men hva hjalp det???????? Sneskavlen var 60-70 cm høy, men ikke spesielt hard. Faktisk så løs at skiene forsvant rett inn i den. Jeg så INGENTING før skituppene plutselig forsvant inn i det hvite. Det bråstoppet selvfølgelig og jeg ble kastet i bakken. Landet i en stilling som Kongsbergknekk-fansen ville gitt 3x20 i stil. Scooterkjøreren fra Dombås Røde kors fortalte meg senere at han hadde ledd høyt da han så sporene mine. To hull etter skiene og en kropp som hadde brettet seg over skavlen. Selv fikk han stoppet p.g.a. mine spor, men han trodde ikke resultatet ved et treff hadde blitt annet enn et hopp. Den som IKKE lo var jeg! Kroppen bråstoppet, men armene må ha fortsatt farten og rotasjonen, og jeg kjente med en gang at det var noe i høyre skulder som gikk i stykker. Før svimmelheten kom rakk jeg å tenke på om det var sånn det kjennes å få skulderen ut av ledd. Deretter fulgte en tid der jeg sugde i meg oksygen og spiste sne for å holde meg klar. Konkluderte med at det var tre muligheter: skulder ut av ledd, brudd eller avrevet muskelfeste, og der og da visste jeg at turen var slutt. Jeg prøvde med en enhånds armheving for å komme meg på bena, men selv om jeg bare tok i med venstresidens muskler forplantet kraften seg til høyre side og det gjorde veldig vondt. Jeg hadde ikke sett et menneske på hele dagen og for alt det jeg visste kunne jeg bli liggende der til neste dag om jeg ikke gjorde noe selv. Kunne kanskje fått av sekken for å gjøre det lettere, men da hadde jeg nok ikke fått den på igjen. Og som vi alle vet: det siste man gjør i fjellet er å gå fra ryggsekken- den inneholder alt vi trenger for å overleve en krisesituasjon. Jeg var nå 3 km og 200 høydemeter fra Grimsdalshytta. På en eller annen måte kom jeg meg på bena og begynte sakte å ploge videre. Sakte. Jeg kunne knytte neven og bevege litt på underarmen, men overarmen hang bare slapt i en litt rar vinkel. Etter kort tid dukket hytta opp langt der nede. Så hendte det som ikke fikk hende. Høyre ski hektet seg fast i noe og jeg fikk rotasjon. Denne gangen forsto jeg hva som skulle hende, og jeg visste, visste, visste at det kom til å gjøre vondt. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg rakk å skrike NEI før jeg traff bakken med høyre skulder først, men det var overraskende mange... En ting vet jeg helt sikkert: tiden med å gråte p.g.a. fysisk smerte er så definitivt forbi. Har ikke hatt så vondt siden jeg kræsjet med MC’n i 100 km/h på Island for åtte år siden. Kom meg på bena igjen og denne gangen gikk jeg nedover på samme måte som man går oppover om man ikke går fiskeben. (Altså så sporene ut som: IIIIIIIIIIIIIII ) Etter en evighet kom jeg ned til skoggrensen og NÅ, endelig, turte jeg å ta av sekken. La meg bakover til jeg lå på den og vred av meg venstre rem. Høyre rem måtte jeg dele opp for det var umulig å få gjennom armen. Fikk omsider frem mobilen, men som jeg fryktet var det ingen dekning. Satte igjen sekken og en stav midt i sporet og gikk videre. Var tørst, men klarte ikke å få tak i sne. Først da jeg passerte en enerbusk med servering i knehøyde orket jeg med nød og neppe å få tak i litt. Vet ikke hvor lang tid det tok fra første fall til jeg var fremme ved Grimsdalshytta, men gjetter på 1½ time. Der fikk jeg drikke ,mat og en god stol. De kunne fortelle at Dombås røde kors var på vei for å kontrollere løypemerkingen, og de kom faktisk bare et kvarter etter at jeg var fremme. Røde kors-Bjørn (han var den eneste jeg oppfattet navnet på i løpet av hele dagen) hadde sett sekken min, men trodde jeg satt inne i skogen og var ”privat”, så han kjørte forbi den. Nå kjørte han opp igjen og hentet den før han kom inn på hytta og raskt stilte diagnosen om skulder ut av ledd. Så tok han kontakt med omverdenen og ba Folldal røde kors hente meg så jeg kunne få en mindre krevende transport langs veien i Grimsdalen. Etter 1½ time (?) kom de med tre personer for å hente meg. Jeg hadde visst flaks for de var med i et prøveprosjekt der de hadde med en ambulanse”lege” med tilatelse til å bruke morfin. Tror jeg fikk morfin til sammen tre ganger før vi var fremme ved bilvei. Det trengte jeg for det var ikke spesielt morsomt å riste i en time bakpå en scooterslede. Vel fremme ved veien fik vi vente i huset til et fjerde medlem i Folldal røde kors (med et fint bilde av Ståle Blæsterdalen på veggen) til ambulansen kom og kjørte meg i ytterligere en time til Tynset sykehus. 10 timer etter ulykken, kl. 23, var de ferdige med røntgen og diverse formalia og ga meg narkose. Våknet etter 20-25 minutter med armen i fatle (egentlig en enarmet tvangstrøye) og betydelig mindre smerter. Skjærtorsdag kveld: Overarm på feil plass Langfredag morgen: Overarm på riktig plass Epilog Neste dag fikk jeg mat og stell før et nytt røntgenbilde ga meg klarsignal til å reise hjem. Tvangstrøyen skulle sitte på kontinuerlig i 48 timer og det meste av tiden de neste 2 ukene. (Nå har det gått 12 dager og jeg har begynt og leve uten på dagtid. Skrive dette går bra, men å skjære brød gjør fortsatt vondt.Tør ikke sove uten den om natten fordi jeg er redd jeg skal vri skuldern ut av ledd igjen i søvne.) Tok sekken på venstre skulder og fikk hjelp til å feste hoftebeltet og gikk mot stasjonen. Turen ble nok offisielt avsluttet på Tynset stasjon da jeg forsøkte og hilse på en dame som kom inn i venterommet. Hun så bare rett frem... Hva har jeg lært? Det er viktig å være forsiktig når man går alene! Denne gangen var det skulderen midt i sporet, neste gang kan det være benbrudd kilometervis fra andre mennesker. Jeg kommer nok til å ha med meg en form for nødsamband (SPOT?) neste gang jeg er ute alene. Jeg fikk også bekreftet (under hele turen) at jeg klarer å tenke rasjonelt selv om verden er i mot meg. Både natten ved Snøhetta og turen etter fallet løste jeg på en bra måte. Problemet med å smelte sne var uforutsett og der må jeg komme på en bedre løsning til neste vintertur. TAKK Til slutt vil jeg takke alle som hjalp meg etter ulykken: Vertsfamilien på Grimsdalshytta, Dombås røde kors, Folldal røde kors, Folldal ambulanse, Tynset sykehus.

Da det fine været kom, dro fire personer fra den svært livskraftige fjellgruppa ved Blindern til Gjevilvasshytta for å gå den såkalte Trekanten, dvs. fra nevnte hytte til Jødalshytta og så til Trollheimshytta og derfra over Mellomfjellet og tilbake utgangspunktet. Mellom Jøldalshytta og Trollheimshytta er det to vanlige muligheter, gjennom Svartådalen eller over Trollhettamassivet. Vi syntes sistnevnte virket mest interessant. Lang tid skulle vi bruke, faktisk hele seks dager, og det på en tur som bare er fem, seks mil. At været var bra, hjalp oss til å realisere vår slappe målsetning. Først på programmet stod Svarthetta/1548, en liten kneik som hadde sin verdi i og med at vi ikke hadde vært på den før. Vi la oss strategisk ved foten av dette fjellet første kvelden. Neste morgen gikk vi opp på toppen, så ned igjen(!), spiste lunsj og dro så videre med alt pikkpakket vårt i retning Trollhetta/1614. Ettter en fem timer nådde vi nattens leirplass på Langfjellet. I løpet av disse timene hadde noen av oss rukket å bade i den grunne Svartå. En vidunderlig deilig dag ble avløst av en vel så deilig kveld. Månen var oppe og stjernene funklet drømmeaktig i det fjerne. Neste morgen la vi atter på vei, nå med Trollheimshytta som endelig mål, hvilket betød at selve Trollhettamassivet måtte forseres. For best å kunne gjøre det, inngav noen av turdeltagerne seg på en aldri så liten stund med yoga før avreise, den såkalte soløvelsen, som egentlig er et mislykket forsøk på å stupe kråke, og følgelig heter det kråkeyoga. Tidligere på turen hadde jeg ikke sett noe til denne sære formen for kroppsøvelser, men at den nå var en del av programmet, skjønte jeg etterhvert. Turen over Trollhetta kunne ikke vært bedre. Solen varmet og utsikten var av det dype slaget. Å komme frem til Trollheimshytta, var derimot en liten nedtur. Borte var utsikten, vekk var det tomme og øde. Her var det fullt av det man gjerne får for mye av – komfort, mennesker man ikke kjenner og utedo. Middagen var heldigvis av det bedre slaget, vi jugde på oss litt vegetarianerkredibilitet og fikk nyfisket, stekt ørret (altså ferdig stekt rett opp av sjøen!). Meget godt, særlig med øl til. Etter på sang vi stua, bl.a. Emilsanger, Bussanlull av Taube, og den slags. Vi la merke til at stua ble tom for gjester tidligere enn vanlig. Neste dag lå skydekket tungt og vått over oss. Vi benyttet anledningen til å plukke en mengde blåbær før vi dro over Mellomfjellet. De skulle vi lage syltetøy av til pannekakene. Et sted oppe på det nevnte fjell slo vi leir. Det var tåkete og kaldt, men vakkert og stille, som det jo så ofte er når man knapt kan se noe som helst. I teltet stekte vi pannekaker til den store gullmedaljen. Mette og småkvalme som vi var, ble det så som så med småpraten. Vi la oss heller til å sove. Neste morgen var en klar morgen. Finværet hadde kommet tilbake, varmen likeså. Vi benyttet anledningen til å gjøre alt langsomt. Vi spiste, slappet av og dro oss, dessuten hadde de østlig orienterte blant oss en oppvisning i hvordan hele tiden nesten stupe kråke. Hva gjør vel ikke en mislykket kollbøtte for trivselen! Klokken var rundt tre, halv fire da vi begav oss videre. På veien gikk vi oppom Blåhø/1671, som er Trollheimens høyeste fjell, og nøt utsikten derfra. Flott, flat topp med historisk sus, et sus som hadde form av en minneplate i jern (se bilde). Neste leir fant vi da vi bare var en seks, syv kilometer fra hvor vi startet, Gjevilvasshytta. Stedet hette Kamtjørnin. En merkelig kveld og natt fulgte. På kvelden begynte noen i turfølget å sprute vann på hverandre og undertegnede fikk den rare følelsen av å bli gitt rollen som støttekontakt (se bilde). Det var kvelden. På natten måtte undertegnede attpåtil flykte ut av teltet da en av ’pasientene’ fikk for seg å åpne munnen på vid gap og grynte og klynke om hverandre. Kanskje hun drømte om den slemme jenta som sprutet vann på henne? Det spiller egentlig ingen rolle hva hun drømte om, for faktumet var at jeg ikke fikk sove. Det hjalp ikke det grann at jeg prøvde å vekke henne, hun gikk umiddelbart tilbake i dyp søvn for å fortsette gryntekonserten. Jeg måtte legge meg ca. tyve meter fra teltet for å få fred (også det er det bilde av). Den siste morgenen bestod av en rask frokost etterfulgt av lynraskt bryting av leir og kjapp gange i retning bilen. Terrenget suste unna og jeg misunte ikke dem som var på vei i motsatt retning. Da vi kom frem til bilen, fant vi at understellet var blitt gjort til en delikatesse av en svolten sau (nok et bilde).

Etter lang tid med elendig vær og sykdom var det på tide å ta fram skia + kondisen igjen. Kombinasjonen var ikke bra til og begynne med, så det ble to turer, men svært korte turer til små topper mellom toppene med startpunkt fra Storlia i Storlidalen. Første tur ble en tur oppover dalen til Tovatna og etterhvert oppover mot Innerdalsporten. Elendig kondis, å seint ute å starte så d ble å snu ved topp ca. 1070m nord for Kringlehøa. Storsalen's bratte nordrygg sees bak. Imot Innerdalsporten og Tovatna. Over Tovatna (757m). Neddover Storlidalen. Skigåere etter løypa som går på nordsiden av Tovatna. Storsalen (1 720m) Vestover mot Tollhøtta (1 328m) og nærliggende fjell. På returen, Okla (1 580m) lyser opp. Tur to ble en litt kortere tur i et litt mer vrient terreng. Kommet mer snø, og det var et rent helvette å gå noen steder med vanlige langrennski. Tok faktisk av meg skia og gikk firbent oppover mot en liten topp kalt Kolla (973m). Startet alt forsent denne dagen også, klokka går fort fra 13.00 og ut dagen... Tohatten (1 444m) Hytte ved Lontjønna Storsomrungnebba (1 798m)

Innerdalen Litt før sju, mens sola ennå lå i skjul bak Renndalskammen, var jeg på tur oppover Innerdalen. Nede i dalsidene var det grønt og frodig, og videre opp mot Giklingdalen passerte stien flere gamle setertufter. Innerdalstårnet, 1454 moh Ved varden som markerer inngangen til Giklingdalen, tar bjørkeskogen slutt. Skarfjellet og Trolla virker, om mulig, enda mer imponerende herifra enn lenger ned i Innerdalen. Fra varden er det en kort tur til stidelet ved Storvatnet. Mens én sti følger vannkanten, stiger den andre bratt opp til venstre mot det trange skaret mellom Innerdalstårnet og Tårnfjellet. Litt over halvveis i denne lia passerer stien en bekk, og jeg benyttet denne anledningen til å drikke meg utørst og fylle vannflaskene. Det skulle bli det siste jeg så til vann på en stund. Vel oppe i Skaret begynner moroa. Det siste stykket mot Innerdalstårnet byr på lett klyving og klatring. Fjellveggen kan virke bratt, men den er delt opp i dype og tydelige terrasser. Noen har satt opp varder for å vise vei oppover, men så lenge sikten er god, behøver man ikke bry seg om dem. Jeg tok først litt ut til venstre og fulgte deretter terrassesystemet trinn for trinn. I den sørvendte helningen varmet fjellet mot håndflatene, og det var bare å nyte hver meter til toppen av Tårnet (09:00) og ned til skaret igjen. Tårnfjellet, 1521 moh Tilbake i skaret møtte jeg et hyggelig par som var på tur for å prøve ei klatrerute opp mot Tårnet. Jeg småsnakket litt med dem, stappet i meg noen brødskiver og studerte nordveggen av Tårnfjellet. Der oppe hadde jeg ikke vært før. Fjellsiden lå fortsatt i skyggen, og her nedenfra virket den mørk, sleip og truende. Etter en del fundering bestemte jeg meg for å prøve ei rute ganske langt ut mot venstre side, ut mot Innerdalen i øst altså. På avstand kan dette rutevalget virke litt utsatt, men jeg ville heller ha det luftig og tørt enn å rutsje ned de fuktige og mosekledde partiene lenger til høyre i nordveggen. Jo lenger opp jeg kom i fjellveggen, jo mer forbauset ble jeg over hvor lett det hele løste seg opp. Siktemerkene mine i det bratteste partiet var en flat steinhylle som stakk markant ut fra fjellveggen og en pinakkel, nærmest en naturlig varde, litt lenger opp. Begge disse postene bød på morsom småklatring idet jeg omgikk dem på venstre side, og etter at de var unnagjort, ble terrenget betydelig flatere. Jeg kom til noen mosekledte berghyller. Selv om det hadde vært tørt i flere dager nå, hadde mosen holdt på vannet som en svamp. Mosen fløyt oppå fjellet og glei hit og dit ved hver minste bevegelse. Hadde jeg støtt på denne vegetasjonen i selve bratthenget, ville det ha vært atskillig verre. Slik det var nå, kunne jeg kare meg oppover i måtelig stil, til dels på alle fire, for kort tid deretter å slippe ut et jubelrop ved synet av snøfonna oppe på topplatået. Mens noen fjelltopper er fascinerende spisse, er Tårnfjellet utrolig flatt. Under istiden må breene i dalen ha gjort en solid jobb med å slipe til denne ovale og vidstrakte flaten. I et landskap med tårn og tinder på alle kanter, og nye klatrepartier i vente, var det riktig koselig på oppe på dette hellebelagte taket. Jeg tok meg god tid over høyfjellssletta. Sola varmet godt, og det var ingen hast med å nå fram til toppvarden helt i sørenden av platået (11:00). Såtbakkollen, 1840 moh Fra toppen av Tårnfjellet strekker det seg en noe lavere fjellrygg i en bue mot Såtbakkollen, to kilometer lenger sør og 300 meter høyere opp. I Trollheimen er det bare Store Trolla (1850), på motsatt side av Giklingdalen, som rager høyere. Ifølge Statens kartverk heter Såtbakkollen egentlig Tåga. Dem om det. Med noen småhopp og litt enkel klyving kom jeg greit ned på fjellryggen. Ganske tidlig på ryggen møter man en kul, 50 meter høy mot nord, 25 mot sør. Artig å klyve over den. Det vanskeligste punktet langs ryggen var en fjellhammer like før oppstigningen mot Såtbakkollen. Denne hammeren kunne vel være 25 meter +/-. Klatreføreren for Innerdalen opplyser at det skal være mulig å omgå dette punktet. Det må i så fall være mot Giklingdalssida, for over mot Innerdalen gikk det et bratt stup mot en bre i dalbotnen. Selve hammeren vurderes i klatreføreren til grad 3. Fjellet var godt og varmt, og jeg kom meg raskt opp de første høydemeterne. Først helt mot slutten støtte jeg på et litt luftig parti med noe vertikal klatring. Dette partiet var imidlertid bare på noen få meter, og det var flere gode tak underveis. Fra hammeren og opp mot Såtbakkollen begynte ryggen å smalne av samtidig som den ble brattere enn før. Imidlertid var det ingen egentlige klatreutfordringer her, og jeg kunne gå og klyve ganske greit opp til topplatået. Idet jeg nærmet meg toppen (12:20), fikk jeg øye på en rekke avlange steiner som raget opp i lufta rundt toppvarden. Såtbakkollen var visst det rene Stonhenge. Noen har tydeligvis funnet mening i å sette de avlange steinhellene, som ligger strødd over hele kollen, opp på høykant. Kan dette være sporene etter en hittil hemmeligholdt religiøs sekt? Navarnebba, 1662 moh Ryggen videre mot Såtbakkollen 1774, et stykke lenger sør, er lett å gå. Mens jeg gikk bortover her, vandret blikket stadig i retning av Navarnebba. Selv om jeg hadde gått noen timer nå, var ikke klokka mer enn midt på dagen, og det burde da la seg gjøre å komme seg en tur dit opp også? Det eneste problemet med denne, ellers så utmerkede planen, var at den slake lia oppover Såtbakkollen gikk over i bratte stup mot Navardalen i nord. Et stykke lenger ut på ryggen begynte tingene imidlertid å se lysere ut, og jeg kunne begynne på nedstigningen uten alt for store problemer. Denne ruta ned fra Såtbakkollen mot Navardalen, som forsåvidt også er en mulig rute opp, har jeg ikke sett beskrevet før. Det var derfor med en viss spenning jeg begynte å jobbe meg ned brattlia, men det var overraskende enkelt å komme seg fram, og ganske snart (13:40) stod jeg i et dalføre på rundt 1350 meter. Fra dette punktet kunne jeg ha gått inn i Tverrådalen, litt lenger sør, for så å følge en av topprutene som klatreføreren anbefaler. Når jeg først stod her, var det imidlertid mye mer fristende å forsøke en mer direkte linje opp mot toppen. Stigningen var ikke på mer enn 300 meter, men jeg begynte å kjenne det i beina nå etter all klyvingen tidligere på dagen. Ruta jeg gikk mot toppen var veldig fin. Litt klyving de siste 20-30 meterne, men bare av det morsomme slaget. Terrenget ble litt mer blokklendt helt øverst, og jeg lurte et øyeblikk på om noen av steinene kunne løsne og falle over meg. Akkurat da den tanken for gjennom hodet, skvatt det opp ei fjellrype 20 cm fra høyrehånda, så jeg var nær ved å slippe det ellers så gode taket i kampesteinene. Toppen av Navarnebba (14:20) var kanskje det flotteste ved hele denne turen. Ikke minst fikk jeg et fantastisk utsyn herfra tilbake mot Såtbakkollen. Planen nå var å balansere videre bortover eggen til toppunktet på 1560 meter eller noe sånt lengst nordøst. Det jeg hadde trodd var en sammenhengende ryggtravers, viste seg imidlertid å være brutt opp på tvers av en rekke kløfter. Ingen vanskeligheter ut over grad 2, men mye klyving opp og ned. Om noen der ute samler Trollheimstopper med primærfaktor +5, må Navarnebba være et sant funn. Jeg for min del ønsket imidlertid å rekke middagen på Renndølsetra, og jeg fulgte derfor ikke denne ryggen like slavisk som tidligere på dagen. Noen steder var det, etter mitt skjønn, raskest å søke seg noen få meter til høyre ned i fjellsiden. Tverrådalen Fra den siste toppen av Navarnebba, som er godt synlig i hele Innerdalen, begynte jeg å jobbe meg ned mot Tverrådalen i sørøst. Landskapet i denne dalen veksler mellom idylliske gressletter og brutal steinur. Det ligger et vann her som bare forsvinner ned i ura før det plutselig dukker opp som et utspring (16:15) en km lenger ned. Jeg var takknemmelig for dette utspringet. Ettersom jeg hadde glemt igjen drikkeflaska i dalsøkket på den andre sida av Navarnebba, hadde jeg nemlig gått uten drikke noen timer nå. Stien videre ned mot Innerdalen er ikke spesielt godt synlig, og jeg rotet bort litt tid før jeg kom meg ned på turstien fra Storlidalen. Herfra var bare å gi full gass for å rekke et bad i fossen før rømmegrøten på Renndølsetra. Etter elleve og en halv timer på tur var det deilig å slippe seg ned i det iskalde vannet. GPS-klokka var slått på bare deler av turen, men jeg kan vel ha gått 23 km, og jeg vil anta at den samlede stigningen ble på 2350 meter. Jeg har drømt om denne turen i mange år nå. Endelig fant jeg den rette dagen til å gjennomføre den. Og for en dag!

To toppturer i to forskjellige land ble gjennomført i løpet av helga. 1 overnatting med tilhørende topptur i "Barnas naturverden" som ligger nord for Oppdal og øst for Nerskogen og en topptur i Sverige på søndag. Sönner-Tväråklumpen¨og Getryggen ikke langt fra Storlien ble da avlagt et besøk. Link til turbeskrivelser på ifriluft.net: Topptur i "Barnas naturverden" | Sönner-Tväråklumpen og Getryggen Turhilsen

Satt i går å så lengselfullt på nabofjella rett over dalen; Trollhetta, Snota, Blåhøa og Svarthetta. Det er bart og sommerfør, myrene nokså godt frosne, et fantastisk fotttur føre akkurat no, snø? - kun flekkvis, særlig i nordhelling, knallhard. Hadde jeg vært i ungdommens dager og ikke mørkredd, så hadde det blitt Svarthetta-tur i dag, sukk, derfor legger jeg ut bildet jeg hadde for auan i går te dokk istan, det er tatt oppå toppen av Gråfjellet på 1243 moh: Ut på fjelltur i Trollheimen folkens!

Jeg planlegger tur til Blåhø i Trollheimen med utgangspunkt i Gjevilvasshytta. Jeg har aldri vært der, og lurer derfor på om det er en tur som passer for en turvant 10-åring og hund?

Grytidlig start på tur til Tåga/Såtbakkollen da noen timer med sol skulle passere området rundt soloppgang. Senere på dagen skulle vinterens første store snøfall starte. Kjørte fra Trondheim kl 02.00 og gikk fra Fale Bru litt etter kl 04.00. De siste skyene var i ferd med å passere og stjernene kom fram. Temperaturen lå på rundt 10c så det ble en varm start de første 900m til to hytter som ligger under Smørklimpen. På litt over 1400m kom sola opp og jeg fikk en flott soloppgang mens jeg gikk opp mot Såtbakkollen's første topp. Turlengde: 9 timer | Distanse: 19.0km | Høydemeter: 1885m Start fra: Parkeringsplass under Fale Bru i Sunndalen Utsikt ned Sunndalen En pinakkel på Drivhjellhammaren som jeg har sett på i en årrekke nå Sollys på Dordinakkan og Kaldfonna Store Trolla og Østre Trolla Skardsfjellet Store Trolla, Skardsfjellet og nordvestover mot Tustna Tustna-topper med vindmøllene på Smøla bak Turen over Såtbakkollene gikk radig. Lettgått og med fin utsikt hele veien over eggen, mens det smalnet til mot det markante skaret ca. halveis. Skaret kunne by på ganske enkel men artig klyving på begge sider. Utsikten fra både eggen og spesielt toppen av Tåga var svært vid og imponerende. Selv om man ikke fåt ett like luftig bilde som fra Store Trolla ser man til gjengjeld omtrent alle små og store topper i hele Trollheimen herfra. I sør lå det skyer så Snøhetta var bare delvis synlig innimellom. På en klar dag her ser man Galdhøpiggen og Glittertinden lengst sør. Hadde vært fint å sovet under åpen himmel på den her enga Såtbakkryggen Ved V-skaret Skjorta mellom Store og Nordre Trolla Ett panorama fra toppen av Tåga Snøhetta såvidt synlig Den ene av de to flotte fossene man passerer i Navardalen Ruta jeg gikk vises i mørkerødt. Kartet er fra 1879. Copyright: Kartverket

Det er nesten en måned siden sist jeg var på fjelltur, så nå var det virkelig på tide med en tur igjen. Den gangen var jeg et par dager på Dovrefjell, i dag var målet Storbekkhø (1504 moh) på nordsiden av Storlidalen i Trollheimen. Denne toppen har en relativt beskjeden høyde i forhold til mange andre fjell i Trollheimen, men gir likevel på grunn av sin åpne og sentrale beliggenhet midt i området veldig god utsikt. Skiføret var slett ikke verst, solen skinte for det meste fra blå himmel...og det var ikke en gang bikkjekaldt! Nå utover i mars og april begynner det heldgivis å bli mulig og gå i fjellet uten å være i bevegelse hele tiden for å holde varmen. Ellers var det ganske mange mennesker i fjellet denne søndagen, også et par stykker til på Storbekkhøa. Dyreliv var det óg, i skogen skremte jeg opp en orrhane, lenger oppe en fjellrype, og jeg fikk også se en kongeørn sveve elegant oppe på himmelen. Ørnen er i grunnen en heldig skapning da den får være på fjellet også i morgen, og i over i morgen, osv....visse andre måtte kjøre den lange veien tilbake til Trondheim og begynne på studentlivet igjen.

Våknet 04.40 av meg selv natt til tirsdag, hvorfor? så inni granskauen rastlaus, fikk heller ikke sove mer. Det har bygget seg opp lenge, så nå måtte jeg få noe utav det. Vridde nøkkelen om på bilen presist kl 06.00 å kjørte til Oppdal i håp om at det det som kom som regn her i Trondheim på mandag hadde kommet som snø høyere oppe. Men på Oppdal var det omtrent snøfritt, for langt øst rett og slett. Da var valget enkelt, så for meg Fulånebba ved Sunndalsøra, kunne jeg håpe på 15cm pudder der? Parkerte ved Sanden (180moh) i Viromdalen. Måtte gå til fotts opp til 400m der det begynte å bli ett fast dekke. På rundt 500m lå det 10-15cm pudder, da jeg passerte 1000m lå det noen perfekte 20cm oppå den gamle harde snøsålen. Dessverre var det lite snø, selv på steder der det alltid ligger mye snø. Kunne konstatere at det måtte bli litt slalom i mellom storsteiene på neddoverturen. På 1200m bytta jeg om sko og brodder, kløyv først oppå nordtoppen som er 1m lavere enn hovedtoppen. Dette gikk ganske greit selv om det var mye is og glatt stein. I mellom de to tårnene er det en bratt V som må forseres, nederst her har du ei renne som går ned mot nordøst, en av rutene til toppen. For å komme ned her må du hoppe ned noen gode 3m, og uten tau er det ingen vei tilbake på vinteren, men jeg satsa på at det fantes en annen farbar rute ned. Luftig å fin topp, ble faktisk sittende ei stund å se på sola. Men den gamle varden på toppen så da så stusselig ut tenkte jeg, så jeg tok fram spaden å satte opp en 2m høy varde av snø, litt mer verdig fjellet! Før natta kom klatra jeg ned mot vest for å se om det var en mulig rute (litt kjedelig å fomle seg ned ett så utsatt fjell i mørket). Det gikk fint ned der, selv om jeg måtte nokså langt ned før jeg kunne krysse under stupene å så gå opp til 1200m hvor skiene sto. En time senere var det blitt svart, så det ble photoshoot i 2timer. Fikk faktisk nordlys å! Mye som matchet, var heller ikke ett minste vindpust på toppen og rundt -7c! Det ble seint på kveld før jeg var tilbake i bilen, etter en ganske så strabasiøs vei ned fra fjellet til skiene (den billige hodelykta gir ikke all verdens til lys!), var veldig mye hardpakka skare å evt. skli ned i Sunndalsfjorden på. Selve randoturen til bilen gikk flott, kunne ikke rase ned i all hast, men fikk tatt noen svinger uten å havne i steinene. Alt i alt, en av de aller fineste toppturene jeg har hatt! Nordryggen opp til nordtoppen. Utsikt over Sunndalsfjorden Sola går ned bak Søre Skjorta. Skjorte (1711m) sees til høyre. Den blå timen Litt zoom på Sunndalsøra Fabelaktig natteutsikt! Den nye toppvarden! Nordlyset mot nordvest Nordlyset sett på vei ned Ser tilbake på sporene

Er det noen som vet hvordan Trollheimshytta er tilrettelagt for hund? Er det egne rom hvor hunden kan være med inn, eller bare bur utenfor? Hvor store og sikre er i så fall burene. Jeg har tenkt å besøke den selvbetjente delen av hytta, siden resten er stengt nå på høsten.

Desværre kom jeg lidt sent af sted fra København ca. kl. 14 den 5/8. Vejrudsigten var lidt bedre for Trollheimen end resten af Norges Fjeldområder, så det blev desitinationen. Jeg sov lidt i bilen på en parkeringsplads ikke så langt fra Lillehammer og kørte videre 4-5 timere senere. Kl. 13 var jeg ved parkeringspladsen ca. 1½ km vest for Gjevillvasshytta og blev her klar til at gå ca. kl. 14, hvor det var fint vejr. Jeg har gået ture i Trollheimen 3 gange tidligere, men havde ikke tidligere gået Gjevillvasskamben, og her synes jeg, at den sydlige top af Midtre Gjevillvasskampen så interessant ud ved at kunne give en flot udsigt, og jeg blev ikke skuffet. Der var vej frem til Håmmårsætra og derfra videre på sti. Her valgte jeg at gå af stien på østsiden af Rensbekken op. Men det valg betød, at jeg måtte af med støvler og strømper for at komme over bekken lidt syd for Rensbekktjønna. Herefter gik jeg skråt op først frem og så noget tilbage for at komme op på den lave del af ryggen. Klokken var nu blevet 18, hvorefter jeg besluttede ikke at gå videre op mod nord, selvom det var meget fristende. Om jeg kunne have været tidligere af sted, så ville det være en god tur at forsætte og så f.eks. gå tilbage via Hemre Gjevillvasskampen. Det må blive en anden gang. Til gengæld kunne jeg bruge lidt tid på at nyde udsigten og fotografere lidt. Efterfølgende gik jeg denne gang næsten samme vej tilbage, dog på vestre side af Rensbekken, hvor stien også var lidt bedre. Om man er parat til at klyve mere, så gætter jeg på, at man også kan gå mere lige på mod 1412 efter, at man er kommet lidt op af den vestre sti og over trægrænsen. Men har ikke set rapporter om det. Der er lidt forskellige stavemåder: Gjevillvasskamben, Gjevilvasskam, Gjevilvasskammen Links til turbeskrivelser fra det område: http://www.fjellforu...net#entry174700 http://www.oppdal.co...Gjevilvasskam-/ http://privat.hihm.n...lvasskamman.htm Kort som viser tur. Fra tæt ved parkeringspladsen ses her fra venstre Indre, Midtre og Hemre Gjevillvasskampen. Midtre er ikke så tydelig på foto. Okla Midtre Gjevillvasskamben Første syn af Rensbekktjønna Rensbekktjønna og Hemre Gjevillvasskamben Næsten oppe på æggen og kik mod øst Glupbekktjønna Æggen mod nord til toppen af Midtre Gjevillvasskamben Udsigt mod øst fra sydlig kant De to hak på Hemre Gjevillvasskampen. Har set rapporter, som omtaler de to hak, hvor der klyves lidt et par luftige steder. Gætter på, at det er dem man ser her. Udsigt mod vest fra sydlig kant

Etter no tatt det som er av DNT hytter her på Sunnmøre, så er eg på utkikk etter nye områder og stier, gjerne fleirdagsturer mellom DNT hytter, da passende for min sønn på 4 år. Har kikket på det Ut.no kaller for Barnas naturverden i sør trøndelag, Trollheimen, og starter i Ulsvik eller tog til Berkåk. Ser at det ikkje er "skikkelige" hytter alle sammen, men det er ikkje så farlig. Noen som har gått denne ruta, og kan eventuelt gi meg gode råd? Eller andre tips om hytte til hytte for meg og en 4 åring?

Hvordan går jeg opp?? Har jo vært på Ytre mange ganger. Problemet er høydeskrekk og Husky. Jeg greier ikke å gå folkestien fra hhv Ytre Sula og Holtasetra. Jeg prøvd å gå fra Gråfjellet i nord, men da møtte jeg veggen for alvor. måtte bare snu Så ? går det an op fra Kvennsetdalen/ opp Litjbotnen? Og Blånebba --- går det an opp fra Botnvatnet?? Det samme gjelder Virumkjerringa, også en topp jeg muligens aldri får komme meg oppå. Folkstien via Ørsalsetra ble forferdlig, da jeg og voffen var kommet nesten til topps kom vi til et hakk i fjellet. Og måtte bare snu. Muligens fikk jeg samme skrekken som oppe i Indre Sula, går du fra Sultela er det jo fast fin sti til Indre. men ved ca 1200 moh er det et stygt hakk - der har jeg snudd to ganger, ble helt forferdlig

Skal på flere ukesturer etter hverandre i de aktuelle fjellområdene Jotunheimen Øst, filefjell, Dovrefjell, Trollheimen, Hardangervidda (Finse via Imingfjell-Blefjell-Kongsberg) i Februar og utover. Hvordan er føret for ski og pulk på nåværende tidspunkt i de aktuelle områdene, og evt hvordan isleggingen på vann er i områdene? Hvis noen har vært der nylig setter jeg pris på tilbakemeldingene og eventuelle erfaringer med føret. Trenger å vite om jeg må pakke i pulken eller sekken (eller ski/fjellstøvler for den slags skyld). Takker for alle svar!

Dessa var mina etapper. Kommentarer i senare inlägg. 1/8: Festa- Gjevilvasshytta (frukost)-Minnilldalen 2/8: Vinterleden mot Trollheimshytta, läger i Slettådalen 3/8: T-stigen mot Vassendsetra, Folldalen upp mot Spriklintjönnin 4/8: Förbi Falbekvatnet mot Lontjönn, runt Höa på 900m, T-stig mot Medskaret, läger där. 5/8: Renndalen till Innerdalshytta, Innerdalen upp mot Innerdalsporten, läger där. 6/8: T-stig till Storli, kulturstig och T-stig till Folldalen, upp tillbaka mot Fagerlitjönna, läger där. 7/8: T-stig till Gjevilvasshytta. Som synes inte helt lätt att få en riktigt logisk och väl avrundad tur, men de fem första dagarna var riktigt bra. Desto lättare var själva gåendet, mycket lättvandrad terräng, utom stenarna vid Langvatnet och den ohyggligt branta och hala stige4n ned mot Renndalssetra. Mer senare, som sagt.

Trollheimen innbød denne helgen til ”indian-summer” i oktoberfjellet med strålende vær og høy temperatur. Vi takket ja til invitasjonen og la turen til Gjevillvatnet for å bestige Gjevillvasskamban, og for å besøke den berømte Speilsalen ved foten av Blåhø. Se bilder fra turen og video fra Speilsalen på ifriluft.net Min første tur til Trollheimen gikk fra Gjevillvatnet via Kamtjønnkoia og til toppen av Blåhø. Siden jeg har et prinsipp om ikke å gå samme sted to ganger, var det derfor en god stund siden jeg hadde vært på tur i disse delene av Trollheimen. Værmeldingen for helgen var svært lovende. Mye sol og uvanlig høye temperaturer var varslet. Det var duket for en flott helg i oktoberfjellet. Hanne og jeg startet i mørket fra parkeringen ved Raudøra, ikke langt unna Gjevillvasshytta. Sekken var pakket for telting, men føltes overraskende lett på den lettgåtte stien oppover langs Gravbekken. Etter omlag 1,5 times gange, inkludert litt leting fant vi omsider en egnet leirplass i myrområdet vest for Gravbekken. Lørdagens plan var å gå til det høyeste punktet på Gjevillvasskamban via Hemre Gjevillvasskamben. Dette er en ganske lang rygg med noen luftige hamre ca. midtveis. Morgenen etter våknet vi til overskyet vær, men etter å ha brukt god tid på både frokost og morgenkaffe hadde det blitt skyfri himmel når vi la avgårde rett før klokken 1200. Vi tok fatt på bakken opp til Hemre Gjevillvasskamban. Terrenget øst for Blåhø og Gjevillvasskamban er slakt og avrundet. Kontrasten var derfor stor da vi kom oss opp på ryggen og fikk utsikten mot den alpine Midtre Gjevillvasskamben midt i mot. Det høyeste punktet på Gjevillvasskamban tok seg fint ut derfra. Ryggen på Hemre var lettgått frem til den første av 2 hamre. Hvis man kommer fra sør starter man med den minste først. En hammer som klyves greit rett på. Den andre hammeren er vesentlig større og vi forserte denne ved å starte litt ned til venstre for så å snirkle oss oppover via et hyllesystem. En utydelig sti kan skimtes stedvis selv i disse bratte partiene. Etter å ha forsert den største hammeren var det lett videre langs ryggen. Landemerket Snota ruvet i horisonten midt i mot. Så og si rett nordøst for vannet merket 1228 gikk vi av ryggen og skrånte ned mot dalen mellom de to ryggene (Hemre og Midtre). I bunnen av dalen satt vi oss ned for å spise lunsj i solskinnet. Det var nesten sommerlig i det herlige høstværet. Fra lunsjplassen observerte vi et stort dyr på fire bein nesten helt øverst på Midtre Gjevillvasskamben rett sørvest for vannet 1228. Hva kunne dette være? Det så ut som et reinsdyr, men dyret så mørkere ut enn det.. Vel, etter noen skiver å noe varmt å drikke startet vi på den siste stigningen mot toppen. Flere store rypeflokker som hadde trukket opp i nysnøen ble obeservert på vei opp. De siste meterne bort til toppvarden var nesten helt flatt. Fra toppen måtte jeg sjekke ut hvordan forholdene var langs ryggen sørover på Midtre Gjevillvasskamben. En ganske kvass rygg, men som så ut til å være uten de større vanskelighetene. Flott tinderanglingsterreng. Plutselig ble dyret som vi hadde sette lenger nede obeservert oppe på ryggen... En elg! Et ungdyr av en elg hadde forvillet seg opp på denne kvasse ryggen. En ekte topptur-elg med andre ord. Desverre flyttet elgen seg ned på andre siden av ryggkammen før jeg fikk opp kameraet for et bilde. En artig og spesiell naturopplevelse. Vi skrev oss inn i toppboka før vi startet på returen tilbake til teltet. Returen ble lagt via Riarskardet og langs den T-merkede stien forbi Kamtjønnin. Når vi var tilbake til teltet hadde skumringen lagt seg og det var lav kveldssol over fjellene øst for Oppdal. En flott dagstur var unnagjort via en artig rygg øst i Trollheimen. Speilsalen og Blåsalen Søndag morgen våknet vi til flott morgenstemning. Det lå tett tåke over Gjevillvatnet mens det over fjellene var lett dis som sammen med morgensola skapte en trollsk stemning. Trollheimen levde virkelig opp til navnet sitt. Dagens mål var opprinnelig en topptur til Blåhø med bestigning via ryggen fra nord, men det skulle etter hvert bli forandring i disse planene. Etter å ha spist frokost pakket vi sammen ustyret for å ta det med oss bort til den T-merkede stien ved Gravbekken litt lenger nord. Her la vi igjen storsekkene for å kun ta med oss dagstursekkene videre. Været var helt fantastisk. Praktisk talt vindstille og ypperlig t-skjorte vær. Det ble sågar observert turgåere i skjorts på vei inn til Kamtjønnin. Vi fortsatte innover mot Blåhøtjønna og opp langs Svarttjønnbekken. Svarttjønnbekken hadde heldigvis lav vannføring så kryssingen av denne gikk greit. Ved større vannmengder bør denne bekken krysses lenger nede ved Blåhøtjønna. Bekken har nemlig gravd en god kløft der den renner nedover fjellsiden. Jeg må innrømme at det var helt tilfeldig at dette ble en tur til Speilsalen. Jeg visste ikke på forhånd nøyaktig hvor Speilsalen befant seg i terrenget. Det eneste jeg visste var at den lå nord for Blåhø. Breen som danner Speilsalen er nemlig ikke markert på kartet. Overraskelsen var derfor stor når vi kom oss over fjellkanten og fikk øye på den lille breen i kanten av det lille vannet sør for Svarttjønnin. Samtidig hadde det samlet seg skyer som hadde lagt seg over toppen av Blåhø. Valget var derfor lett, og etter en liten fyrstekakestopp tok vi turen rundt det lille vannet og kom oss bort til inngangen til isgrotta. Snø- og issmeltingen har vært stor i sommer og det var ikke mye av Speilsalen som stod igjen. Derimot var det lett å komme seg inn i isgrotta via den nesten nedsmeltede Blåsalen. Blåsalen er den søndre delen av tunnelen igjennom isen. Det var artig å oppleve denne attraksjonen med egne øyne. Det er ikke mange stedene slike ismasser så lett kan studeres fra innsiden. Speilsalen har krympet betraktelig de siste årene og det var nå knappe 100 meter med istunnel som stod igjen. Kanskje det er nest siste sommer der Speilsalen eksisterer? Det får i så fall tiden vise. Speilsalen overlever antagelig denne sommeren og høsten. Vi får håpe på en snørik vinter som kan tilføre nytt liv til denne spesielle attraksjonen. Etter at vi hadde studert Speilsalen tok vi lunsj i kanten av det lille isvannet før vi satte kursen tilbake til sekkene ved Gravbekken. Herfra var den en knapp times gange i nedoverbakke tilbake til parkeringen ved Raudøra.