Søk i nettsamfunnet

Jeg trasker en tur gjennom Trøsken, de indre gemakker av skogene ved Skiptvedt i Østfold. I løpet av fire timer rekker jeg å lære litt om både kroppen og sjelen og naturen. Og jeg får et par lærepenger. 1. Ikke legg ut på tur uten kart og kompass. Spesielt ikke hvis kroppen er ute av vinkel. Da kan det nemlig bli ekstra slitsomt å spasere i feil retning. En lei prolaps gjør at jeg stavrer meg fremover under trekronene. Ryggen rykker til som en buestreng med ujevne mellomrom, men det er ikke synd på meg. For pokker! Det er så vakkert her! Etter å ha loffet bortover skogsveien en kilometers tid, får jeg øye på en liten sti. Jeg dukker inn under en gammel gran, krysser et lite bekkefar. Så bukter stien seg oppover en åsside, og om litt faller den sammen med et tråkk som er merket med orienteringsposter. Lenge følger jeg denne løypa, men da den svinger nedover igjen et lite stykke før toppen, klarer jeg ikke dy meg. Jeg baner min egen vei opp det siste stykket. Jeg tar opp telefonen. Kikker på gps-en, og ser at det er et vann som ligger og lokker over mot nordvest. I høyre hånd holder jeg en fiskestang. Hvis jeg krysser hele åskammen kan jeg altså prøve noen kast. Jeg bestemmer meg for å gå over toppen på langs. Skogen er duggvåt og irrgrønn. Den dufter vår. Det blir en deilig spasertur i passe lettgått terreng. Det er først da jeg begynner å gå nedover igjen, at skjønner jeg at kart og kompass skulle vært med. Saftig tåkedis velter nedover trærne, og den forbannede telefon-gps-en har plutselig sluttet å funke. Ute av dekning. Og i denne trolske skogen er det ikke lett å se hvor man er. Alt er likt. Jeg kan jo snu. Men dette vannet … Fremad! Med krokete rygg stavrer jeg meg nedover lia. Og dessverre: Med et konstant drag mot høyre. Resultatet er at jeg havner ute av lei, og dermed er det klart for en ny lærepenge: 2. Ikke kryss våtmark hvis helsen halter. Gå heller tilbake og sjekk om det finnes en annen vei over. For det gjør det. Etter en times tid flater terrenget ut, før en bergvegg dukker opp på motsatt side av en liten åskam. Sammen danner de nærmest en slags trakt. Nederst har det samlet seg en del vann. Buskaset stikker opp imellom myrpyttene. Det lukter gjørme. På et eller annet vis må jeg komme meg over. Det er en skam å snu i tide. Jeg lirker meg rundt de første pyttene, men må stanse før jeg kan ta den neste. Tåler ryggen et hopp på én og en halv meter? Jeg lander med høyrefoten i den grønne mosen. Og går rett gjennom! Det er som om bakken bader på et lite lag av is, for det knaser idet fjellstøvelen treffer. Issørpen står til over låret, og beinet rykkes opp i ren refleks. Jeg spretter over de neste meterne, og gauler som en elg. Faen, det gjør dritvondt! På trygg grunn halter jeg fremover. Og etter bare noen minutter oppdager jeg det: Kryssingen ville blitt smertefri hvis jeg bare hadde tatt meg bryet med å gå hundre meter tilbake den veien jeg kom. Og så ser jeg … en orienteringspost! Jeg er endelig tilbake på sporet. 3. Åååå, det er et yrende fugleliv i disse skogene! Det kakler og skvetter og uler. Jo lengre inn i skogen jeg kommer, dess mer intens blir opplevelsen. Småfuglene kvitrer mellom kvistene, mens to grågjess sveiper rett over og forbi meg. Gakakakagak! Og hakkespetten driller og driller. Og hører jeg ugler? Midt på lyse dagen?! 4. Ja, det spilles opp til dans på våren, men det er ikke bare fugler i orkesteret. Langt om lenge har jeg krysset denne åsen. Jeg må halte det siste stykket gjennom tett kratt før jeg endelig er ved målet. Vannet ligger der, som urørt. Stien går av en eller annen grunn rett forbi et stykke bortenfor. Jeg puster ut litt. Heller en kaffeskvett fra termosen. Det er da jeg hører et kvekk, rett i nærheten. Det høres ut som en and. Jeg er musestille. Kikker utover vannet. Hvor har den gjort av seg? Der er det igjen. Kvekk. Og om litt; flere på en gang. Men fortsatt ikke spor etter fugl. Jeg sitter skjult bak noen høye strå, og stirrer utover vannet. Så ser jeg en liten krusning i overflaten. To øyne dupper opp av vannet. Og der er to til. Og to til, og to til. Haha, det er en hel froskekoloni, hundrevis av dem. Og nå stemmer de i. Selveste froskekoret! Jeg er betatt. Opplevelsen er utrolig fascinerende. Jeg blir sittende slik å kikke, lenge, tør nesten ikke puste. Men nistepakken blir spist og jeg slurper i meg kaffe, så stille som mus. 5. Fisket er heller labert i disse traktene. Det vil si: Det er ikke en krusning på vannflaten. Og selv om vårfluene klekkes, ser jeg ikke et eneste vak. Jeg prøver fiskestanga en liten halvtime, men merker ikke antydning til napp. Noe sier meg at vannet i hvert fall er tomt for ørret. Kanskje ligger gjedda og lurer bak sivet, kanskje en og annen abbor. Dette må jeg finne ut av senere. 6. Det bor bever her! På veien tilbake gjennom krattskogen må jeg klatre over et nedfallstre. Og dét er ikke en lett sak når prolapsen får ryggen til å bombarderes med små lynnedslag. Så jeg bruker litt tid på øvelsen. Og jeg strever akkurat lenge nok, for mens jeg står der og skrever, får jeg øye på noen kutt der stammen er brukket i to. Like bortenfor står et par større trær, de har også digre kutt nederst på stammen. En stund lurer jeg på om sårene kan være menneskeskapt. Det ser ut som om en eller annen begynte på vedhogsten, men ikke orket å holde på helt til trærne deiset i bakken. Men på nært hold ser jeg de små riflene som er merker etter tenner. Dette er beverens verk. Og kuttene virker ganske nye, så dyret er trolig ikke særlig langt unna. Dette er enda et dypt fascinerende syn. Sånt har jeg bare sett på museum før. Ekte beverhogst gjør meg rett og slett litt lykkelig. 7. Ryggtrøbbel er ille, men ikke nødvendigvis så vondt at det ikke er godt for noe. Det var nemlig kiropraktoren som sendte meg ut på turen i første omgang. Jeg tusler hjemover på skogsveien og kjenner at kroppen er varmere, ryggen er mykere og sinnet er rikere enn på lenge, Hakkespetten driller en fanfare. Uglen som kanskje ikke er en ugle uler en trudelutt. Jeg tørker svetten av pannen. Og ønsker at øyeblikket kan vare bare en bitteliten stund til.