Søk i nettsamfunnet

Djupevatn ligger ved den kjente Tomannsbu som er STF sin hytte. Jeg tok den samme ruta innover som de som skal til hytta bruker og traff folk både på hjem og på vei inn. Denne gangen ble det ikke noe hytteovernatting da teltet ble pakket med istedenfor. Turen innover starter veldig bratt og flater så utover for å gå ned og opp igjen noen fanger før du er fremme. Jeg brukte 2 timer en vei uten pause, har du med barn bør du beregne en time ekstra. Vel fremme satte jeg opp teltet ikke så langt unna Tomannsbu og jeg så at det kom en del folk innover utover dagen/kvelden. Veien innover var veldig gjørmete nå, sen smelting av snø og is samt kaldt vær har ikke hjulpet noe her dessverre. Fikk ellers anledning til å ta meg en liten tur til det nærliggende vannet Langevatn og på vei tilbake dit til teltplassen skremte jeg opp en gigantisk Hubro, den må ha hatt et vingespenn på minst 2 meter. Så ellers også falk (eller var det en Våk?) ved Breievatn. Multer var det ikke mye av og det lille som var var enda umodent. Kan også nevne at det blei kaldt på natta, kun 3 plussgrader så anbefaler å ta med en varm sovepose for de som skal ligge ute i telt Her er link til turen God stigning helt fra start Tilbakeblikk ned til Hunnedalen og p-plassen Litle Øyevatn Store Øyevatn Djupevatn skimtes STF hytta Tomannsbu Enkelt utstyr men fin kilosfisk alikevel

Jeg og en kamerat padlet denne turen som spede frilufts-amatører med en helt ny Ally i slutten av mai 2009. Så jeg skal ikke gjøre de store litterære krumspring i denne turrapporten. Jeg ser også at mine foto-egenskaper ikke står til sammenligning med de produkter jeg leverer i dag. Men det er en svært fin tur som jeg ser tilbake på med gode minner, og som andre kanskje vil få lyst til å gjennomføre etter oss. Vi ble kjørt opp til Gravatn/Langvatn av kjæresten til kompisen min, og vi lempet Allyen ut bakluka ved kanalen som forbinder de to vannene. Padlingen over Gravatnet gikk lett, og vi ankom enden hvor bæringen begynte. Her gjorde vi egentlig en stor blemme og begynte å bære tingene våre med en gang. Men vi opplevde senere at bekken som kommer ned er såpass flat nederst at kanoen kan dras med tau et langt stykke innover. Men det ble god trening da. Vi padlet forbi det vi antar er en tunnel til vannkraft. Det var andre rutiner med opprydning i gamle dager... Vel oppe ved Store Øyevatn satte vi kanoen utpå og padlet til andre siden for teltleir. Det regnet en del. Men vi våknet til opphold igjen neste dag. Vi dro inn til Tomannsbu på dagstur for å la armene og ryggene hvile fra padlingen. Vi var jo ikke kondisjonert for padling og en del muskler var vel støle. Vel fremme laget vi mat og snudde forsåvidt tilbake til teltet igjen. Regn og surt. Dette var vel i slutten av mai så all snøen var heller ikke smeltet bort. Det ble ingen fisk i Store Øyevatn, og heller ingenting i vannet nedenfor Tomannsbu. Tilbake til teltet så pakket vi sammen og forflyttet oss ned til neste vann, Litle Øyevatn. Heller ikke her bet fisken. Padleturen var ikke noe å skrive hjem om. Vi satte opp teltet i en liten skråning, som viste seg å være heller fuktig. Det ble en miserabel natt. Tredje dagen våknet vi til opphold, og etterhvert ble det strålende solskinn. Begge Stigesvatna ble padlet i solskinn, men uten at fisken bet på. Videre kanoferd nedover langs elva gav oss en bra bæring nedenfor fjellet Kjerringhalsen. På et tidspunkt fant vi også godt med tørt vierkratt som vi fylte kanoen med. Dette brukte vi til å steke pannekaker. Og pannekaker smurt med honning fra Tomannsbu smakte noe så utrolig utmerket i lunsjpausen! Fra Heinshølen og nedover padlet vi strykene og det var en svært begivenhetsrik opplevelse for oss ferske kanopadlere. Som bildet viser så brukte vi lunsjpausen i solskinnet til å tørke både telt og annet utstyr. Vi slo oss til ute på øya i Litla Myravatnet og min gode venn dro endelig opp en brunørret fra vannet. Denne bar kraftig preg av aldring da den var full av arr og skrukker. Men tynn som et slips. Mat ble den. Vi tok også frem pilsflaskene vi har unnlatt å unne oss i alle disse dagene. Stemningen med solnedgangen var virkelig verdt regnværsdagene. Fjerde og siste dag kastet vi loss og gav oss til på hjemturen over Stora Myravatnet. En distanse på rundt kanskje en mil med innsjø skulle forseres. På dette tidspunktet husker jeg at jeg sang Eddie Murphy sin "I want McDonalds, i want McDonalds" fra Raw eller Delerious filmene. Også husker jeg at da vi kom inn under granittklippene på Myrfjell så følte jeg meg utrolig liten. Det regnet litt, og regnvannet fosset nedover fjellsiden. Det gjorde et sterkt inntrykk å være i en liten båt under et slikt et massivt fjell. Selv om man i dag har vært på betydelig større fjell lenger nord i landet, så sitter minnene fast. Da vi kom mot slutten så så vi en grotte oppe i fjellsiden. Jeg har tidligere spurt på grotteforumet og det har vært folk oppom og sondert grotta etterpå. Men det krever klatretau og litt ekspertise for å komme seg opp. Kanskje noe for en Fjellforum ekspedisjon å sjekke ut? Vel fremme så gjenstod det en bæring på mange kilometer langs asfalt ned til bommen hvor vi skulle bli hentet. Men det var heldigvis en grunneier med en kassebil oppe ved demningen, og han gav oss skyss helt tilbake til Oltedalstunet hvor en stor elgburger ventet oss begge. Så da ble ventetiden til skyssen hjem ankom betraktelig kjekkere. Jeg er usikker på om minnene fra denne turen hadde vært like gode om vi hadde måttet bære alt utstyret ned til bommen i mange vendinger. Jeg fant dette kartutsnittet i samme mappe som bildene. Litt usikker hva pilene betyr, men ruta er i hvert fall inntegnet.

Det er lenge siden jeg har vært på lengre turer. Veldig lenge siden. Faktisk er dette den aller første teltturen på 10 år. 3 barn, sambo(ex) og livet generelt har vært unskyldninger for den berømte dørstokkmila. Men, nå er barna større, sambo har blitt ex, og på merkverdigvis har jeg plutselig mye mer tid. Begynte å planlegge turen i mars, og pga jeg viste jeg hadde 4 uker til rådighet var planen en lang tur. En SignaTur rett og slett. Haukeli til Kvitlen. 16 hytter, 215km, 7113 høydemetre. Men. Helt slik gikk det ikke😂🤦‍♂️ For det første, kroppen var noenlunde utrent, den er dessuten blitt merkbart eldre. Jeg startet friskt, med full sekk på 31kg fra parkeringsplassen ved Eikebrekka. Solen skinte og optimismen og gleden var stor over å endelig være i gang med eventyret. Turen inn til Kvitlen fra Eikebrekka gikk greit, lettgått terreng, og hadde ikke sekkvekten allerede begynt å plage meg kunne jeg gjerne ha kost meg litt også. Fått med meg mer av omgivelsene. Men etter 3 timer var menisken i venstre kne begynt å klage, og reimene på sekken føltes som den skulle rive skuldrene ut av ledd😂 Men jeg kunne vel ikke gi opp nå? Mobildekning var der heller ikke, så derfor bestemte jeg bare for å trøkke på. Vondt skal vondt fordrives og smerte er bare svakhet som forlater kroppen os osv… en time senere, og nå har det begynt å verke i menisken i høyre fot også. Fokuserer bare på bakken foran meg. En fot om gangen. Stadig er skritt nærmere målet. En time til går, smerten i venstre har nå forduftet. Det går litt lettere. Solen skinner, optimismen øker. Avgang eikebrekka kl 13:30, framme kl 19:00. Så 5 og en halv time. Det er ikke særlig fort. Sånn går det når man overvurderer egne evner og undervurderer terreng. Fant meg en fin plass bak hytta og fikk opp telt og fikk av sko. Kokt opp vann og en av lars monsen nesten utgått på dato frystetørka middager stod på menyen. De smaker ikke best, men 40kr stk for 5-700kcal? Det går ned:) Sovner som en stein til lyden av en klukkende bekk og fugler og den forsikrige vinden i trærene. Frihet!:) Våkner grytidlig neste morgen. Ca 6, det er blå himmel og sol og du bare vet at dette blir en fantastisk sommerdag. Vannet koker. Første bud er kaffen, deretter helles riktig porsjonert vann mengde over i skåla med havregryna i, rører litt og lar der svelle noen minutter mens man får dagens første kaffekopp i kroppen. Spiser kjapt, og pakker sammen det hele og er avgårde like over kl 7. Dagen begynner bra, ingenting verker, og terrenget er lettgått og viser seg fra sin aller beste side. Det er tørt da der har vært en lengre periode med bra vær. Når jeg nærmer meg Sløle verker det i begge menisker igjen, har gjort en stund. Har lyst å gi opp. Finner ingen tørrskodd vei over elva og ender med å vade over, barføtt fordi jeg hadde selvsagt glemt å ta med crocsene. Det går fint, vannstanden var lav, såvidt over anklene, og strømmen var nærmest ikke merkbar. Oppe ved hytta kl 12, og møter her et reisefølge av 2 ungdommer, ene fra Italia og den andre fra Danmark. De var i full sving med å filme seg selv med et gopro i over en halv time mens de tøyet og bøyet muskler jeg ikke ante eksisterte engang. Jeg kokte opp en kopp kaffe, og smørte meg et par knekkebrød mens jeg så på denne seansen. Når de var ferdig hadde vi en hyggelig samtale, og det viste seg at de også skulle videre til tommansbu, som meg. Når de skulle gå var de litt uenige om hvor stien gikk, så jeg gav dem litt starthjelp med å peke ut hvor de var, og hvor stien gikk videre og ønsket dem god tur. Selv så plukket jeg ut en liter flaske med bensin og satte igjen på hytta med lapp om at den er gratis for den som vil ha den. Da ble sekken iallefall noe over er kilo lettere. Deretter lagde jeg ennå en kopp kaffe, og satte meg i solen for å nyte stillheten og utsikten nedover dalen, og for å la kroppen hvile litt. Begge meniskene streika, selv uten sekken på, så var det smertefullt å gå. Særlig nedover og kuppert. Føttene verket, skuldrene verket. Men gi opp? Snu i tide? Spare på kreftene og søke ly i tide? Neida, på med sekken og trasket videre. Turen begynner lettgått, flatt eller svakt oppover dalføret. Pausen hjalp, smerten er mindre nå. Men så blir terrenget brått litt mer bratt. Fortsatt egentlig lettgått, men i oppover bakke går det ikke lenge før knærene igjen skriker og ber. Stopp, slutt! Jeg setter på litt musikk fra min eldgamle musems gjenstand av en musikk spiller. Ipod touch 4tg gen. Fantastisk batteri kapasitet(5-6 timer om dagen x 3 på hver lading) og lav vekt. Går videre, glemmer smerten litt mens jeg fokuserer på å gå, og nyter pink floyd’s, the wall. Terrenget flater ut igjen, og jeg skimter de to ungdommene. De sitter ved elven et par hundre meter oppover forbi det skiltede stidele, i retning skreådalen. Jeg går bort og slår av en prat. Det viser seg at de igjen var litt uenig om rutevalget, så jeg tilbydde dem hjelp igjen, og de takket og bukket siden de var på vei til å gå mot Skreå men skulle til tommansbu. Jeg benyttet sjansen til å hvile litt selv, før jeg skulle gå løs på noen relativt bratte 300 høydemetre. Litt nøtter og sjokolade senere er jeg på vei oppover. Puster og peser. Knærene verker, det går trått. Venstre foten fram. Så høyre. Et skritt av gangen. Er skritt nærmere målet. På toppen blir jeg belønnet, en fantastisk utsikt nedover dalen jeg kom fra og framover i dalen jeg skal passere. Men jeg ser på gpsen, regner ut den gjenstående avstanden og erklærer for meg selv at nok er nok, første aktuelle teltplass skal velges. Og det tar ikke lang tid å finne en kjempe finn plass like ved stien mellom et koselig lite vann, blåfjelltjødn og et litt større, ytra skreåvatnet. Klokken er nå blitt 1700, og får slått opp teltet og kokt opp vannet. Lars monsens Bolognese. Det spises fort. Utsikten nytes. Leser litt i en bok. Har lyst å fiske, men knærene striker fullstendig, så det blir med utsikten. Det vaker, en hel del. Kvelden lir på, og jeg sover helt til 8. Åpner teltet og bare ligger i åpningen og nyter utsikten over et speilblankt vann. Spiser grøt, og tar sekken på ryggen. Den er for tung. Tar den av, og tenker litt. Finner ut at jeg ikke trenger å bære 4 kilo havregryn på en slik tur, der kan jo kjøpes på «alle» hyttene. Så jeg heller ut 3 kilo med havre. Sekken føles lettere, og turen mot tomannsbu kan begynne. Men terrenget er små kuppert og det tar ikke lang tid før knærene igjen skriker. Nå går det sakte. Ekstremt sakte. Korte forsiktige skritt, en fot, en støvel og en sko, 1,2… det går framover. Sakte. Det blir maange små pauser, annen hver stein stor nok til å sitte på og la sekken hvile på uten å måtte ta den av/på blir benyttet. Og sakte men sikkert kommer jeg nærmere og nærmere målet. Helt fullstendig tappet for all energi; livsgnist og motivasjon tramper jeg inn på tunet. Her er det fullt av folk. Slo av en hyggelig prat, og det viser seg at det skulle være dugnadshelg. Så flere var på vei, og jeg følte jeg bidratt. Men jeg var virkelig knust. Slo opp teltet, spiste middag, leste litt i soveposen og sovnet lenge før det var nødvendig med leselys inni teltet. Om morgenen var det noe mer skyer, men temperaturen var fortsatt fin. Jeg kunne høre dugnadsgjengen jobbe på en stund, før de begynte å forsvinne puljevis. Og før kl var blitt 15 var alle gått. Jeg orket ikke stå opp før en stund etter der var blitt helt stille. Lå bare å slappet av i soveposen, slumret litt og leste litt. Spiste middag og forsøkte fiskelykken. Og allerede på første kast hadde jeg napp. Mistet den, men gnisten ble tent. Alltid en god booster å ha kjenning med en fisk. På tredje kast satt den, og etter en kort kamp(ultra light utstyr), lå en 300 grammer å sprellet i lyngen. Kakk. Fisker videre. Og 10-15 min senere biter det igjen, litt mindre denne gangen. 200g maks. Men det sløyes kjapt og kunne fornøyd konstatere at den «store» var rød og fin i kjøttet. Mens den lille var litt begynnende rosa. De gikk i panna og ble en herlig sprøstekt kveldsmat. Sovnet tidlig, og våkner av at regnet pisker mot teltet mens vinden river og sliter i bardunene. Jeg bestemmer meg kvikt for at det blir en til hviledag, og tar derfor med meg litt mat, bok og elektronikk(batteri bank osv) og trekker inn i hytta. Nyter stillheten, og lyden av styrtregn som trommer mot ruta. Legger kabal, mange, men bare er par gikk opp, som vanlig. Leste litt i gamle hyttebøker. Kjempe fint sted. Jeg synes dette er den koseligste hytta på denne etappen. Og siden den ligger såpass kort fra hunnedalen så kommer jeg nok til å dra med ungene hit på kortere helgeturer. Alle dingser er ferdig ladet, og like før jeg skal ut i teltet igjen for kvelden, så ramler det inn en familie. En bestemor og hennes datter, samt datterens 2 barn. De hadde gått inn fra hunnedalen i styrtregn og vind og var klissvåte til beinet. Så de fyrte i peisen og hang opp. Jeg ønsket dem god natt og gikk for å sove. Neste morgen var det opphold, men fortsatt overskyet av mørke gråe skyer og noe vind. Før jeg pakket sammen gikk jeg gjennom sekken og la ting over i en bærepose. En kniv(hadde 3), et belte, en teltlykt og ekstra batterier, samt en del andre småtterier som jeg ikke trengte. Kjente på posen, veide sikkert 2 kilo. Så gikk jeg gjennom maten, og flyttet havren over fra tung vanntett plastboks over i lynlås poser. Satte igjen 2 slike vanntette plastbokser som veide ca 500g hver, tomme i hytta. Gjemte posen med dill og dall i hytta, med en plan om å skulle hente denne igjen på en dagstur litt senere i sesongen. Sekken er nå merkbart mye lettere enn utgangspunktet, og turen begynner bra. Men når jeg skal begynne på nedstigningen ned mot hunnedalen, så begynner begge knærene og verke. Og verke. Og det er bratt nedover. En skritt av gangen. Halveis nede tar jeg av sekken, og da ser jeg at min trofaste bergans 90l sekk innkjøpt for rimelig nøyaktig 20 år siden er i ferd med å sprekke. Et stort stykke av sømmen er allerede sprukket og det er først da jeg bestemmer meg. Jeg må ringe, avslutte turen. Bli hentet i Hunndalen, istedenfor å gå til blåfjellenden. Glemte jeg å si at kort tid etter avgang fra tomannsbu begynte det å pøsregne igjen? Så stien var vått, og bergknausene var glatte og skoene dassvåte. Også var det noe tåke som kom og gikk på turens høyeste punkter. Men tilbake til nedstigningen til Hunnedalen. Jeg brukt ekstremt lang tid ned i dalen. Sakte men sinkert jobbet jeg meg nedover og forbannet meg selv for å ha pakket alt for tungt, og ikke hatt med staver. Vel nede i dalen slappet jeg av en times tid før jeg ble henta. Hjemme ble jeg møtt av xxl reklame, 50% på alt fra bergans. Sekken var jo begynt å flerre, så det passer jo ypperlig. Og jeg øyet meg ut en bergans trollhetta v5 95l, som på salg gikk for 1749kr. Denne var ikke på lager i butikk, men måtte sendes med post. Men det gjorde ingenting siden jeg bestemte meg for en uke hvile mens jeg planla turen videre. Målet var fortsatt haukeli, men pga hvileuke og hviledager måtte planen forandres noe. Så denne turen ble kun eikebrekka-kvitlen-støle-tomannsbu-hunnedalen. Men det er greit, jeg tar det som en seier. Og med dyrkjøpt erfaring så ble sekken for neste tur pakket og ompakket og gramjakten ble en liten besettelse. Jeg har fortsatt en del å gå på, men det blir noe mer kostbart. Som feks å bytte ut mitt 2.4kg 3manns telt med et lite og lett 1-1.2kgs telt. Men når alt var pakket og klart så veide sekken nå totalt 19kg. Og det er inkludert staver og fiskeutstyr og mat og alt. Mye mer behagelig. Ekstrem forskjell, og det gjorde min neste tur ble til en fantastisk opplevelse. Det får bli fortsettelse i en ny tråd, men kan raskt beskrive ruten: båt fra lauvvik til lysebotn, over kamsfjell til kamsdalen, og videre mot little aurådal, storsteinen, hovatn, vassdalstjønn, krossvatn, og målet om haukeli glapp i denne omgang. Mer om det i neste tråd:) Takk for at du har orket å lese helt hit😅 Vet noen en måte jeg kan komprimere bilder på en iphone? Prøvde legge med noen bilder fra turen, men maks totalstørrelse på 14.65mb gjør at jeg bare får lagt til et par bilder.. fisken fra vannet ved tomannsbu og bilde 2 er utsikten fra teltet når jeg lå ved ytra skreiåvatnet.