Søk i nettsamfunnet

Torsdag så det ut til å bli knallvær, så Svein og jeg dro derfor avgårde til Sykkylven. Vi hadde et par turalternativer, men innen vi var på Brunstad hadde vi bestemt oss for å ta en nærmere kikk på egga nord for Brunstadhornet. Vi fulgte veien opp til Vellesetra. Litt innafor setra kryssa vi elva, og skrådde ut på nordryggen av Brunstadhornet, litt over punkt 699. Ryggen videre var lettgått, med et og annet klyveopptak. På 1100 m nådde vi toppen av Kjidalen, en bratt hengedal sørøstover mot Brunstaddalen. Denne skal være grei å ta seg opp. Vi tok sikte på den markerte toppen (1320) på nordenden av den takkete egga nord for Brunstadhornet. Artig småklyving som lett omgåes til venstre. Siste egga mot toppen så skarp ut, så vi tok fram tauet. Egga viste seg å være veldig grei, men med et par utsatte og til dels luftige opptak (3). Ingen hadde tatt seg bryet ved å bygge varde på denne toppen, og det gjorde ikke vi heller. På kartet blir denne toppen kalt Brunstadhornet. For å skille den fra selve Brunstadhornet (1524) sør på egga vil kanskje Nordre Brunstadhornet være et passende navn. Egga videre sørover er hakkete og består av mange småtopper. Etter velbrukt terminologi sto vi nå kanskje på Brunstadhornet, N-25, eller deromkring Vi kløyv ned noen meter mot sør, og ned i et lite hakk i egga. Ved å krype under ei blokk kom vi greitt ut i skråningen på østsida av egga. Dette er nok letteste veg til topps på 1320, og denne kan også nåes fra ryggen vi kom opp. Herifra runda vi bort i neste skar som utgjorde toppen av et vidt rennesystem ned mot Gullmordalen. Videre mot sør er det nok lettest å følge hyllesystem i østsida mot neste markerte toppunkt (ca 1360). Men vi tok oss ned renna mot Gullmordalen. Et par bratte passasjer i toppen, ellers greitt. I flotte omgivelser bar det videre ned Gullmorbrekka. Her tok toppen "vår" seg ut som en flott pyramide Deretter fant vi inn på stien som vi fulgte forbi setra og til bygds igjen.

Selv om kong vinter har meldt sin ankomst i fjellheimen, så kan fremdeles mange fine fot turer gjøres på "fjærestenene" her i nordvest. Søndag 10. oktober begynte med regn, men utpå formiddagen klarnet det opp til den vakreste blå himmel. Litt på sparket vart det avgjort å ta seg en fjelltur. Eggen langs Dravlausnyken vart plukket ut som turmål. Etter å kjørt gjennom to bomveier opp Straumsdalen, så vart bilen parkert ved enden av Langenesvatnet. Mye folk langs veien og med oppsatt turpost er vatnet tydeligvis et populært turmål, der det ligger idylisk til nedenfor de vakre Hammarsettindene. Siden klokken hadde rukket å bli over halv to alt, så var det bare å begynne å traske i vei. Starten gikk langs nord-øst siden av Langenesvatnet. Stien går over flere rasfelt fra fjellet over, men det er stort sett like enkelt å gå i strandsonen. Ved enden av vatnet er det slutt på sti og det er bare å labbe over myra i retning det laveste punktet på skaret imot (Koppen). Underveis endrer jeg retning og går mer direkte opp siden. Tung og våt mosekledd fjellside tærer godt på kondisen, så jeg er noe andpusten når jeg kommer over kanten. Vel oppe ser en ned i Velledalen, med mektige melisdekte sunnmørsalper i bakgrunnen. Merker at det er kjølig i høgden. Går i skugge og det slår seg dugg på ullskjorten.. Opp til Tretindene er det bredt og lite som minner om egg. Først når de er passert begynner det å smalne til. Opp til Dravlausnyken begynner det å bli luftig, men det er helt problemfritt å gå. Apropos Dravlausnyken. På kart er Dravlausnyken avmerket på det høyeste punktet (1056) på eggen, mens det fra turbeskrivelser og lokale folk, er en lavere topp (980) mellom Tretindene og 1056 som er omtalt som Dravlausnyken. Jeg velger å tro det siste. Oppe på toppen er jeg litt spent på fortsettelsen, siden jeg snakket med en som gav seg her. Han hadde snudd tilbake da han syntes det vart for bratt videre. Turen videre ser grei ut, en liten nedstiging før en fortsetter eggen. Solen har ikke klart å tørke opp etter nedbøren, så det er noe vått og sleipt. Herfra og videre mot 1056 er det flere steder smalt og luftig. Eggen er morsom å gå og stien/tråkket går ofte helt langs kanten mot Velledalen. Her og der må en også hjelpe til med hendene, men der er ingen vanskelige punkter. Men turen er likevel ikke å anbefale for folk med høydeproblem! Vel fremme ved 1056 får jeg selskap av en havørn som svever over toppen, det eneste tegnet til liv (bortsett fra noen troster) jeg har sett etter jeg begynte å gå fjellryggen. Fortsetter et stykke forbi 1056 og får utsøkt utsikt mot Straumshornet. Ser på klokken og finner ut at det kanskje er på tide å begynne å sette nasen nedover. Snur og går et stykke tilbake før jeg skråer nedover fjellsiden. Det går en "rygg" nedover på skrå som er enkel å gå og som ender et stykke innpå sør-vest siden av Langenesvatnet. Her har tydeligvis rypen funnet et fristed. Støkker flere flokker og enkel fugl på veg ned. Like ubehagelig for hjertet hver gang... Kommer ned til vatnet med god margin før skumringen. Da er det bare å tusle mot bilen, fornøyd etter en flott fjelltur. Legger ved noen bilder

Den siste måneden har vi ikke akkurat vært bortskjemt med finevær på nordvestlandet. Sist mandag og tirsdag var det klarvær av beste type, så tirsdag 15.feb bar det til fjells. Planen var å gå på Høgenykjen/Blåtinden (1165), men da vi kom opp såg vi at det hadde gått skred ned fra Lafjellet. Hellingen i fjellsida er ca 30-35 grader så usikkerheten gjorde at Ausekaret ble målet. Søndag var siste snøfall med 10 cm, så det var håp om skikkelig føre. Vi parkerte på Fausaskiftet litt over kl. 9. Tempen viste 17 kalde, men sola varmet godt underveis. Vinden var så godt som fraværende. I de nedre delene var det skikkelig puddersnø, men lenger opp i fjellsida hadde det kommet en tynn frostskorpe. Heldigvs ikke så sterk at det påvirket føret noe. Verre var det i de øverste 300m, hvor vinden stort sett hadde blåst vekk nysnøen. Skarp luft og klar sikt, slik vi liker det Ausekaret er høyeste topp øst i Sykkylven og har vid og flott utsikt. Her i fra ser man det meste av Rånahalvøya. Også mot øst er utsikten av storformat. En enkel topptur som kan anbefales. Dette var mitt tredje vinterbesøk til toppen, og garantert ikke det siste. Har lagt ut en bildeserie på http://www.tinderangling.net/info/Bilder/Sunnmorsalpebilder.htm