Søk i nettsamfunnet

To uker i Syd-Tirol i september Hvorfor Syd/Tirol i september? Mye roligere fordi feriene er forbi og som regel mer stabilt vær uten torden. Ulempen er at allerede rundt 20 september stenger de første hyttene. Stelvio Nasjonalpark / Ortler-området i de Italienske østalpene. For dem som ikke kjenner området en kort generell beskrivelse. Området ligger mellom Bolzano og Merano i øst og Bormio i vest. I nord er det avgrenset av Val Venosta / Vinschgau og i syd av Val di Sole. Den letteste ankomstruten nordfra er vel Brenner-motorveien. For en runde rundt hele området må man over tre pass: Stelvio, Gavia og Tonale. Stelvio i nordvest er høyest, 2757, og meget kjent blant motorsyklister og syklister. Jeg har ikke telt hvor mange det var, men det virker som bilene var i mindretall. Det er en skikkelig utfordring å sykle opp fra f.eks. Prato allo Stelvio på ca. 900 meter og helt opp til passet. Ikke mindre enn 48 nummererte (så vet man hvor langt det er igjen) hårnålsvinger opp til passet og 36 på Bormio-siden. Alle tre passene er også fine utgangspunkter for turer. Inn i området går det tre daler fra nord til nordøst, to fra vest og to fra syd. For å krysse området til fots fra øst til vest eller nord til syd, er det relativt få muligheter (pass) som ofte innebærer brepassering. Det er gode overnattingsmuligheter i alle dalene og selv helt op til over 3000 m. Generelt prisnivå er ca. 45 euro for halvpensjon med plass på rom (”lager” litt billigere). Mulighetene for fjellfolk, vandrere og alpinister, er enorme. Det er ca. 130 topper over 3000 meter i alle slags kategorier. Høyeste fjell er Ortler (3905), men etter min mening er Gran Zebru / Königsspitze (3851) det absolutt flotteste. Det tredje høyeste, Monte Cevedale, har en atskillig lettere adgang enn de to andre via en bre. Ellers er det mange mange fjell som kan karakteriseres som greie. Ofte med gode stier et godt stykke oppover, f.eks. til et pass, og merking videre til toppen. I og med at området ligger syd for hovedkammen av Alpene, er det som regel mindre utsatt for nord-föhn og varmere. En siste ting å ta hensyn til er at sånn omtrent diagonalt fra nordvest til sydøst går språk – og kulturgrensen. I nordøst er det m.a.o. tysk (østerrisk) og i syd og vest italiensk. Kart over området har både Kompass og Tabacco (1:25.000). Martelldalen 3-5 september. De første dagene hadde jeg planlagt i Martelltal i nordøst. Jeg hadde vært oppe på noen topper rundt denne dalen før og visste at det var mer enn nok av nye muligheter. Hintere Rotspitze (3347) og Hintere Schranspitze (3357) 3. september var værmeldingen OK. Sent på middagen var værforandring ventet, men det burde være nok godvær for en skikkelig topptur. Utgangspunktet var Gasthof Schönblick (ca. 2070): et sted med god mat men totalt uten sjarme. Ellers kan man bo i Enzian hytten ret ved siden av eller en del høyere i Zufall hytta. Jeg fulgte veien videre et par hundre meter til stien, merket nummer 12 retning Sallen-joch, begynte. Den var grei nok, men ved et stiskille var jeg litt for rask (er også dårlig angitt) og tok feil sti. Man må der gå til høyre. Oppdaget feilen heldigvis raskt og kom meg opp gjennom skogen til den riktige stien igjen. Stien kommer opp til en hengedal med en liten bro over en bekk. Herfra går det temmelig bratt og slitsomt ca. 500 hm oppover. Deretter litt slakere over litt ur opp til passet på 2965. Første målet mitt i dag var (Hintere) Rotspitze. Fra passet følger man den ca. 1,5 km lange ryggen litt opp og ned sydvestover mot toppen. Til å begynne med er det helt greit. Kun på det siste stykket horosontalt før den siste stigningen er det et et par litt vanskeligere punkter som lettest kan passeres på høyre (nordvest) siden. Etter presis 4 timer er (Hintere) Rotspitze (3347) nådd. Nok energi til en topp til. Kammen videre vestover mot neste topp ser grei ut og viser seg å være det også. Tre kvarter senere står jeg på toppen av Hintere Schranspitze (3357). Under meg ligger Careser-breen. Etter kartet burde dette være en gigantisk bre, men en temmelig stor del er smeltet vekk. Synd å se hvor fort dette går. Fra den andre enden av den lange toppen ser jeg rett ned på Schranbreen vertikalt under meg. Ingen brukbar vei ned der. Videre bortover ser jeg de tre Venezia-toppene og Köllkuppe ligge på rekke og rad. Disse har jeg vært på tidligere. Her er muligheter for en skikkelig fin, og enkel, travers av seks topper på over 3000 på en dag. Riktignok med brepassering hvis man vil ta en runde. Det begynner å skye til temmelig fort nå. Ikke ovenfra, men sånne skumle skyer som kommer lynraskt opp fra dalene. Det er visst på tide å snu. Jeg vurderer en annen rute tilbake med en travers til Vordere Rotspitze. Ser brukbart ut, men jeg kan ikke se hele kammen og det ville være ille hvis jeg måtte snu halvveis med værforandring på gang. En annen gang kanskje. Tilbake finner jeg en litt kjappere rute. I stedet for å følge kammen helt tilbake til Sallentjoch, går jeg det siste stykket under kammen langs Gramsenbreen. Det sparer meg litt berg og dalbane over noen hauger. Ser lengseltfullt opp mot Innere Gramsenspitze, men bestemmer meg for å være fornuftig i dag. Kommer inn på stien litt under Sallentjoch og skynder meg litt tilbake. Så vidt kommet meg innenfor døren før det begynner å regne og deretter ..... SNE. Og det var begynnelsen på et angrep fra en skikkelig nordföhn. De neste to dagene var sure (vind) og kalde. Heldigvis ble det meste av sneen hengende lenger nordover. Lyfispitze (3352) 4 september var det spådd sne helt ned til 1500 meter. Heldigvis var det ikke kommet så mye enda, så jeg regnet med at en lett tur med merking burde være mulig. Jeg satset på Lyfispitze på den motsatte siden av dalen: skrått overfor Rotspitze. I begynnelsen følger man en vei med merking 6/8 til Lyfialm. Der er det en servering som ser koselig ut. Verten ser meg komme forbi og lurer på hva målet er. Jeg blir advart mot is oppover mot toppen. Rett bak Lyfialm begynner sti nummer 10. Den går i fine svinger oppover gjennom skogen til den kommer ut på en alm med et hus og et stiskille. Videre over nummer 10. Høyere ble det stadig vanskeligere å finne markeringene p.g.a. sneen. Heldigvis var ruten ganske logisk. Ruten går mot NV et stykke overfor en liten innsjø på 2970 rett under et bratt parti. Her er det eneste stykket undervies med litt løs ur. Etter dette stykket dreier ruten til høyre (nordøst) og går oppover hellingen til sydryggen som følges greit til topps (3 timer15 min.). Heldigvis er det kun sne og nesten ingen is. Utsikt er det dessverre nesten ikke. Ser kun det neste toppunktet (3343) som er navnløst. Nok av sjanser for kreative navngivere i Alpnene. Jeg blir på toppen en god stund og håper stadig på en mulighet for et par bilder, men skyene og sneen ødelegger moroa. Kaldt er det også: under 0. I kjapt tempo ned til Lyfialm for en velfortjent lunsj. Forøvrig garantert en flott og meget enkel tur i godvær. Vordere Rotspitze (3033) og Kalfanwand (3061) For 5 september er værmeldingen enda dårligere. Det kan bli stormkast og enda mere sne. Jeg satser på forsøk på en kort tur til Vordere Rotspitze. Kun ca. 3 km og visstnok fin sti (no 31). Dette stemmer heldigvis også. Underveis er det et par kraftige vindkast, men det går bra. Rett under toppen er det et stykke med faste tau. Vanligvis (tørt vær) fullstendig overflødig, men på en dag med is sikkert greit. Toppen er nådd etter 2 timer og 10 min. Og jeg er nede igjen etter 3.45. Hva skal jeg da gjøre resten av dagen? I hvert fall ikke sitte i den kjedelige pensjonen. Jeg bestemmer meg for en tur på den andre siden av dalen: Kalfanwand. Det er ikke akkurat så smart m.h.t. høydemetere, men vel m.h.t. sikkerhet. Også til denne toppen er det nemlig en fin, forholdsvis kort, enkel og merket sti nummer 39. Igjen er problemene kun kulden og sneen. Ruten er igjen veldig grei. Toppen, nådd etter 2.10, er en del an ev kam som går videre opp til Aus. Pedersp. (3408). Jeg tar en tur ned i skaret for å sjekke PF. Måler denne til ca. 40 meter. Det er et pass videre oppover som muligens har en høyere PF, men med glattheten i dag blir det ikke noen ville klatringer videre. Ned igjen for å pakke for neste etappe.