Søk i nettsamfunnet

Navn: Topptur med ski i Sunnmørsalpene Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-04-20 Innsendt av: Isak Knutsen Da er en ny video akkurat ute på den nylige opprettede Youtube-kanalen min (Norwegian Adventures). Denne gangen er jeg på topptur midt i Sunnmørsalpene. Jeg anbefaler å ta en titt på videoen over og abonner gjerne på kanalen. Topptur med ski i Sunnmørsalpene

Det skulle bli en lang dag med mange høydemetre i Sunnmørsalpane denne søndagen. Det ble alenetur, og primærmålet for turen var Nøvedalstinden (1244) og Lisjedalshornet (ca1300). Jeg startet på Standaleidet ca 08.15 for å ha god tid i fjellet. Mange ville nok startet i Bondalen for å gå disse toppene, men jeg valgte Standaleidet. Jeg sparer et par hundre høydemetre, men får litt lenger å gå. Jeg følger den dårlig merkede stien i retning Nøvedalen, og kommer meg etter hvert opp i dalen. Det er lave tåkeskyer over Hjørundfjorden, dekker opp til 3-400m, så jeg kommer knapt i berøring med den. Nøvedalen er drøy, litt opp og ned før jeg står på Høgreset. Ved vatna før oppstigningen til Høgreset får jeg et flott utsyn mot første toppen. Den skarpe tinden gjør at spenningen stiger… Nøvedalstinden (1244) Fra Høgreset går det bratt opp i første del, men ikke verre enn at jeg bruker hendene noen steder. Egga flater ut og den elegante tinden kommer til syne, det samme Grøtdalstindane – utrolig flotte fra denne kanten. Egga er lettgått i det flate partiet. Siste gode hundre meter til topps byr på klyving, vanskeligste partiet er faktisk helt nede – en tverrgående hammer med gode tak, 8-10m høy. Lenger opp veksler jeg mellom å følge egga, og til høyre-/venstre for. På toppen kikker jeg litt på andre adkomster, og fjerner ei slynge der noen tydeligvis har rappellert og gått egga i retning Grøtdalstindane. Etter litt mat tar jeg til på returen til Høgreset. Lisjedalshornet (ca1300) Jeg velger å gå bratta direkte, til høyre/sør for noen sva. 600 høydemetre merkes i låra, og etter en knapp time er jeg på toppegga. ”Mål for landskapsfotografar” står det i fottur-boka. Det er det lite tvil om, panorama mot… ja mot det meste: topper rundt Koppen og Kalvedalen, Norangsfjorden med topper rundt, Sæbø, toppene sør for Bondalen. Mange fotomotiver og to flotte varder på toppegga. Jeg leter etter en nedgang til Skondalen, for jeg hadde vurdert muligheten for en nedgang og legge returen over Dalagubben m.m. Jeg finner en rygg som går greit nedover, men ser ikke hvor den ender. Uten tau tar jeg ikke sjansen på å gå ned, det kan bli en lang (bom-) tur opp igjen – det gidder jeg ikke. Keipen (974) En liten fortopp med flott utsikt over Sæbø, jeg legger returen ned til denne. Navnet og høyden har jeg funnet i skitur-boka (lokal tale…), kartet har verken navn eller høyde. Her står jeg ved et veiskille, retur Høgreset eller forlenge turen med ca 2 timer – gå inn i Skondalen og over Dalagubben. Etter litt forhandlinger over mobiltelefon går jeg for Dalagubben. Etter å ha lest om og sett andres bilder fra toppen hadde jeg lyst på mitt andre besøk til toppen, september 2001 var første gangen. Og selvfølgelig tar jeg med meg navnløs topp 1305 nord for også når jeg først er der, det gjorde jeg ikke i 2001. Dalagubben (1344) Jeg går ned nord for Keipen, sklir delvis på et snøfelt, og går i sideskrått terreng østover. Jeg blir tvinget ganske langt ned av renner og tverrgående hammere, ned til ca 800-850m før jeg kommer meg inn i Skondalen. Det blir ei tung oppstigning med nye gode 500m før jeg når toppen. På vei opp treffer jeg for første gang folk på turen, det blir tid til en liten prat før jeg legger i vei de siste meterne mot toppen. Underveis tar jeg rikelig med bilder at to topper som gjenstår å ”ta”, Lynghalstinden og Holmshornet, samt ei lang egg mellom disse. Om det blir i år, gjenstår å se…. Fra toppen ser jeg tåka som siger inn Hjørundfjorden, lengst ute strekker den seg så høyt som ca 8-900m. Det blir fortgang – for så høy tåke her inne kan bli et problem, men først vil jeg nyte utsikten et par minutter. Topp 1305 N for Dalagubben Det blir rask klyving langs egga ned fra Dalagubben, i retning 1305-toppen. Det går for mye tid, så jeg holder meg heller ned i vestsida. 1305-toppen nås etter en liten halvtime, tåka holder seg fortsatt langt ute. Etter obligatorisk fotografering legger jeg i vei ned bratta til Nøvedalen, 700m tar på knærne. På vei ned slår det meg at dette er en flott topp på ski også, jevnt over ca 35 grader vil jeg tro. Returen går ned Nøvedalen og i det jeg kommer fram mot kanten mot Standaldalen ligger tåka grauttjukk over Standaleidet. 2 personer kommer gående opp mot meg, de har gitt opp å finne stien (nedre) som er eneste fornuftige retur gjennom et fuktig sva-parti. Vi slår oss sammen og går litt opp mot Nonshornets østrygg, her finner vi øvre-stien som leder oss ned tåkehavet. Stien forsvinner i buskaset, men vi er temmelig sikre på at sva-partiet er tilbakelagt. Da er det bare å gå nedover… og vi treffer veien – 200m fra bilene. En sliten tinderangler skifter på seg tørt og tar sikte på ferga kl.20. Sliten og dehydrert etter 11,5 timer og gode 2200 vertikale. Knærne har nå behov for noen dager i lavlandet Kart over ruta er vedlagt. BILDER

Fantastisk høstvær på nordvestlandet den siste uken måtte bare benyttes. Lørdag var målet å finne den høyeste av Hammarsettindane. "Fotturboka" kunne fortelle om klatring grad 3 i toppområdet, så jeg pakket med meg tauet i håp om at det skulle være tilstrekkelig for å nå toppen. På kartet hadde jeg på forhånd plukket ut 2 kandidater som kunne se ut som om var jevnhøye. Håndholdt nivelle ble derfor også med i sekken. Det var akkurat blitt lyst når jeg kjørte opp Skålholtvegen til Straumsdalen. Grinda videre opp Skålholten var åpen, så jeg sparte meg derfor et par km. Ruta gikk via Gimsdalen. Jeg passerte Gimsdalstinden og den nordlige Hammarsettinden, og gikk opp nordsida av Hammarsettindane. Noen svaberg, tverrgående hammere kombinert med is gjorde at det ble litt fram og tilbake på vei opp. Fra ca 1000m låg det ukesgammel nysnø. Jeg holdt mot øst i toppområdet, og kom over i den brede dalsida som går opp fra Grønevatna. På forhånd mente jeg at den nordligste av de to kandidatene som ligger akkurat hvor denne østlige utløperen går ut, var den høyeste. Nå var jeg mer usikker. Jeg prøvde først den nordlige. Sør på denne tinden ble det bratt klyving med gode tak et stykke oppover, før jeg møtte på et noe vanskeligere parti. Bratt og noe utsatt gjorde at jeg returnerte for å prøve lenger nord. Her var det slakere i nedre del før jeg ved et 2m høyt opptak drog meg oppå egga. Videre kom jeg meg ikke. Jeg sto nå 4-5m under høyeste punkt. Jeg brukte nivellen for å se på høyden i fohold til den sørlige. Med en god porsjon usikkerhet mener jeg at den sørlige var høyere. Jeg kløv derfor ned igjen, og rundet rundt denne for å finne mulige ruter mot toppen. Ingen pekte seg spesielt ut. Bratte opptak i sida mot vest kunne være beste mulighet. Men her måtte det da være vanskeligere enn grad 3....? slukøret konstaterte jeg at det ble for vanskelig uten bruk av skikkelig sikringsutstyr. Tauet forble derfor i sekken. Jeg fant meg en fin plass i sola og tok meg noe mat. Jeg hadde panorama mot siste del av turen: Grønevatna - Lafjellet - Blåtinden/Høgenykjen - Langfjella. Der jeg sitter kommer en 12-15 ryper flyvende rundt fjellkanten, bare 50m fra meg. Heldig for dem at jeg ikke hadde gunner på ryggen. Klokka er bare 11 enda, så jeg legger i vei ned til Grønevatna og sør til punkt 842. Videre opp langs sørryggen av Lafjellet. På vei opp her får jeg et bedre og bedre panorama mot hele den ville tinderekka fra Urfjellet til Gimsdalstinden. Fra toppen av Lafjellet er det bratt klyving nord/ned ca. 15-20m. Is og snø bidro til at det ble litt vanskeligere. Videre enkelt bort til Høgenykjen. De fleste kaller vel denne Blåtinden, men siden det finnes så mange Blåtinder velger jeg å bruke Høgenykjen. Dessuten er det jo et flott navn!! Tidligere hadde jeg gått ned ei bratt renne i vestsida her, og hadde nå lyst å klyve ned ryggen direkte ned i nordsida. Is og snø også her. Enkelt i øvre del. Midtveis nede den ca. 30-40m høye nedstigninga treffer jeg på et vanskeligere parti, hvor jeg blir presset ut i østsida. Jeg må følge en 30cm bred, bratt skrående hylle, i et parti på ca. 3-4m. Luftig. Etter dette går turen over høyeste punkt på Langfjella og videre nordover topp 1007. Jeg følger fjellsida bratt ned til Haugvatnet (611), og videre ned til Skålhoten igjen. En flott rundtur. Vel hjemme får jeg med meg hele fotballkampen Rosenborg-Stabæk. Synd VIF rota det vekk i går... Noen bilder:

Advarsel: Denne rapporten er også fra Sunnmørsalpane Mens østlendingene har fått smake grått høstvær i det siste; ja endog dro ei skypumpe gjennom hovedstaden på fredag, har vi her på Solkysten vært hjemsøkt av et nydelig høstvær de to siste ukene. Før helga lå det noen truende lavtrykk ute i Nordsjøen, men da metereologene på fredagskvelden sendte lavtrykka inn i Skagerak var det bare å pakke sekken igjen Det dukka opp noen ubesvarte spørsmål angående Hammarsettindane i forrige uke, se https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1952. Det lå dermed til rette for vår tillyste "måleekspedisjon". Det var fortsatt mørkt da jeg trilla ut av garasjen lørdagsmorgen. Det eneste som var å se var bikkjeluftere og avisbud. Noen lette skybanker dekte til stjernene. Ville været slå til ? Snart var dagen i emning, og en flott og skarp siluett av topper mot øst og sør fjerna de meste av tvil. Jeg møtte Svein på Magerholm fergekai og sammen drog vi videre mot Straumsdalen og inn til Skålholten. Etter Svein's retrett på de to høyeste Hammarsettindane forrige gang, fylte vi sekkene med tyngre "skyts". Et tau og litt sikringsutstyr ville gjøre susen. Ved ei gamme inne i Gimsdalen møtte vi to unge jegere. Etter å ha forsikra oss om at de kun ville skyte etter tobeinte med vinger, ønskte vi hverandre en god tur og en suksessrik dag. Vi fortsatte videre over frostdekt mark, gikk på oppsida av ei grov steinur og tok sikte på den østlige utløperen av Hammarsettindane. Anbefalingsverdig rute. I det ryggen blei slakere og vi møtte de første solstålene, dukka dagens mål opp. Vi fulgte ryggen videre over en liten topp (markert med 1120 kote på kartet). Her var flott utsikt til de nordlige Hammarsettindane. Så gikk turen bortunder østsida av den nordligste av 1180+ toppene. Med strålende sol og blikkstille var det duka for en matbit. Flott panoramautsikt østover. Vi tok på klatreutstyret og fulgte ei renne oppå sørvestryggen av toppen. Deretter avanserte vi raskt til topps. Noen utsatte passasjer, men ikke vanskelig (kanskje 3-) Svein tok fram nivella. Det var ikke mulig å påvise noen høydeforskjell i forhold til sørtoppen. Relativt greitt terreng så vi klatra ned igjen istedet for å rappelere. Rapell var heller ikke så fristende da hele toppen kun var en stor oppstabling av blokker. Svein antyda noe om LEGO (Duplo Max ). Vi fant en enda litt enklere variant ned igjen, og passerte kun et utsatt punkt (2+). Nå var sola virkelig begynt å varme, og vi fortsatte mot sørtoppen. På nord- og østsida var toppen virkelig steil, skyggefull og rimbelagt. Vi passerte et lite skar på sørsida, og kom utpå en lyngbakke på vestsida av toppen. Her reiste omlag 30 meter med bratt, solfylt og tørr klippe like til topps. Et lite høyfjellscrag Her var flott utsikt mot tindene vest for Velledalen. Over 13-1400 meter var det Kong vinter som regjerte. Nordover reiste nordlige Hammarsettinder seg. Maken til fengslende syn skal en lete lenge etter, selv i Sunnmørsalpane. Opp mot toppen var det bare å velge å vrake i fine klatrelinjer. Vi starta i et hjørne midt på veggen, og hadde 25 meter med bratt klatring på gode tak i fast fjell (3+), Molladalskvalitet Deretter noen meter klyving langs eggen til toppen. Herifra var det heller ingen mulighet til å påvise høydeforskjell i forhold til den andre toppen. Vi klatra litt ned igjen langs eggen, før en søt, liten rapell brakte oss ned på lyngmark igjen. Noen skyer lurte bak fjella i sørvest, og sola var på nedadgående. Vi rulsla ned botnen mot øst og fram igjen til bilen. Vi hadde noen flotte timer oppe i toppområdet i et fantastisk høstvær. Hvilke av "piggene" som er høyest fant vi ikke ut av. Så viktig er det ikke. Begge toppene er absolutt verdt et besøk. Den sørlige toppen synes jeg var den fineste, rett og slett en godbit av en tind Beregning av ferjeruter er en del av livet på Sunnmøre. Det blei litt Petter Solberg Light nedover mot Sykkylven. Svein er godt kjent, så heldigvis klarte han seg uten en ristende kartleser.......

Sola har så vidt stukket seg fram og lyser opp toppene i det jeg kjører langs Vartdalsstranda på vei til en ryggtravers jeg har hatt på ønskelista hele året. På Vartdalsfjorden trekker en liten bris, lufta er kald og skarp, sikten bør blir formidabel i fjellet i dag. Ute i havet ligger skyene tett, men over fastlandet er det blå, blå og atter blå himmel. Dagens første mål er Liadalsnipa, et landemerke der den ruver steilt over Liadal. Liadalsnipa (924) Jeg parkerer litt ovenfor småbruket på Halse, og følger traktorveien opp i retning nordryggen. En strategisk plassert malingsflekk gir meg et hint om at stien går bratt opp den tette skogen. Vel oppe ved Nakkevatnet stiger spenningen når jeg ser bratta som venter, jeg følger en overraskende godt trakket sti som bukter seg opp nordryggen. Noen luftige klyvepartier må passeres før stien forlater ryggen og går mer inn i den bratte nordsida. Det er litt isete noen steder i øvre del før jeg møter sola på toppen. Utsikten er luftig og vid, spesielt ut mot øyene ytterst på kysten. Bjørnastighornet (940) Neste topp er Bjørnastighornet, men først skal Liadalsnipas luftige østegg traverseres. Egga er lettgått i første del, luftig men lettgått. Litt luftig klyving midtveis, men ikke spesielt vanskelig. De vanskeligste partiene kommer i den østligste delen av egga, en kjetting er hengt ut ved en ca 5m høy loddrett hammer. Jeg firer meg ned langs kjettingen, og møter en ny hammer før jeg er nede i laveste skaret. Flirer litt når jeg ser en rusten jernstreng som noen tydeligvis har hengt ut som sikringshjelp. Jeg klyver ned uten å touche strengen. En bratt hammer ser jeg raskt at ikke går uten sikring, så jeg søker ned ei renne i sørsida. Med noen utsatte tak kommer jeg meg opp ei renne lenger øst, og har snart kommet forbi de vanskelige passasjene. Terrenget er nå enkelt ned langs sørsida av Nykkjavatnet og opp langs vestryggen til Bjørnastighornet. Jeg tar meg ei velfortjent matpause i ly for en litt kald vind. Sola varmer godt. Eggja (982) I nordsida av Bjørnastighornet er det enkelt å gå ned og opp igjen på Eggja. Fra 982-høyden ser jeg at høyeste punktet ligger ca 0,5km lenger øst. Det er lettgått terreng østover. For ei tid tilbake fikk jeg tips om at egga videre mot Hyningane var ”uframkommelig”, og regnet for så vidt med at det kunne bli vendereis fra denne toppen. Jeg får bekreftet at det må rapell og klatring til for å gå egga videre, ser ut til å være relativt vanskelig med en utoverhengende hammer i første del. Jeg går 50-100m tilbake og snuser på ei skråhylle i nordsida, denne viser seg å være enkel å klyve ned. Som sagt så gjort. Hyningane (1018) På kartet står det Stabben, men så vidt jeg har fått med meg er Hyningane det riktige navnet. I nordsida er der en del isete partier, men det går likevel greit å passere under den skarpe egga som nå er opp til høyre for meg. Jeg runder inn i vestsida av 1018-toppen og kommer meg opp på egga igjen sør for høyeste topp. Jeg sjekker egga som ble omgått før jeg går de siste meterne til topps. Toppegga er skarp og luftig, jeg følger den østover for å sjekke om det er mulig å gå videre til 925-toppen, også en del av Hyningane. Fra siste del av toppegga går en bratt rygg og ei bratt renne som ser farbar ut, jeg prøver. Hyningane (925) 925-toppen er utrolig fascinerende fra denne kanten, en smal fjellrygg med loddrette stup på begge sider. Jeg klyver ned den bratte østryggen, veksler mellom renna og ryggen. Det blir en del søking fram og tilbake, før jeg ender opp med å følge renna nesten helt ned. Det går mye tid, jeg bruker over en halvtime på de 100 høydemeterne før jeg kan traversere bort i skaret mot 925-toppen. Noen isete partier i renna ga meg problemer jeg slett ikke hadde lyst på. Videre mot 925 er litt småklyving og litt luftig, en flott rygg å følge. Jeg passerer toppartiet og klyver enkelt ned på motsatt side. Jeg følger egga videre mot Ørstamunnen før returen går ned igjen Liadalen, forbi Liadalssætra og ned langs traktorveien til bilen. 6,5 timer gikk med på turen. Legger ved noen bilder, resten ser du HER

Det var strålende meldinger også for søndagen, så jeg planla en ikke altfor lang tur pga et ørlite trøblete kne... Vurderte å slenge meg med Arnt mfl, men jeg fant ut at det var bedre å gå i eget tempo alt etter hvordan formen til leddet midt på venstre fot føltes. Siktet meg dermed inn på Lisjetinden (1239) ved Bondalseidet. Samtidig ville jeg også ta med 2 andre toppunkt på samme rygg, Eidstuva (782) og Grøthornet (1058). Enkelt terreng til Eidstuva fra Kvanndalssætra, litt einer og bjørkeskog underveis men ikke noe som voldet særlige problemer. Eidstuva har flott utsikt, og kan godt være et turmål i seg selv. Videre mot Grøthornet (1058) er det også bedagelig terreng. Jeg følger ryggen videre mot Lisjetinden, som nå ser ut som en liten pyramide - men den ruver ikke i terrenget pga de bakenforliggende toppene, bl.a Storetinden (1408). Enkelt til topps, må såvidt bruke hendene noen steder. På returen prøver jeg østryggen (jeg hadde studert kartet på forhånd, kotene sto ikke altfor tett..), det er såpass bratt nedover at jeg ser ikke mange meterne om gangen. Kort fortalt, en del mose, bratt, klatring grad 2-3 i de nedre delene lettere klyving i øvre del. En bør ha med seg en taustump på denne ruta... vurderte å gå opp igjen sørryggen (den såg enkel ut), men lot det være, det var nok høydemetere for kneet for denne gang. Litt luftig å gå egga videre sørover, men også denne enkel. Nydelig utsikt fra alle tre toppene, interessant terreng i nærområdet med mange spennende rutevalg Mer om turen på http://www.fjellinordvest.net/content/view/37/32/

Romedalstind var en av de morsomme topper i Sunnmørsalpene jeg ennå ikke hadde vært på. Dette ville jeg gjøre noe med i sommer. I "Fotturar på Sunnmøre" er ruta fra Litle Standal anbefalt. Denne ruta hadde jeg også tidligere studert fra en topp på ryggen som omkranser Kvanndalen. Bratt oppstigning fra Litlekoppen til sadelen mellom Romedalstind og Storkopptindane og morsom småklyving opp fra pinnaklen og på toppeggen. Nonshornet (eller Nøvedalshornet, litt forvirrende navnsetting i dette området) er også verd et besøk. Toppen gir flott utsikt, og litt småklyving kan den også by på. Siste bildet antyder planene for utbygging av Standalseidet. Det er ufattelig at lokale politikere lar pengegriske utbyggere rasere en naturperle. Dette er ren prostitusjon hvor de selger seg som horer. Og for å få kjøpere lokkes det med Cecilie Skog (all medlidenhet med henne etter tragedien på K2) som guide opp på toppene. Skal nå folk uten noe som helst forhold til fjell, dras opp på Kolåstind. Farvel Standalseidet.

Smørskredtinden var et lite plaster på såret for en skisesong som ikke har vært av de aller beste. Så langt. Altfor mye vær fra feil retninger, altfor mye vind, lite snø i fjellet osv. Noen høydepunkt har det selvfølgelig vært. Smørskredtinden (1631), nest høyest i Sunnmørsalpane, nabo til Slogen, primærfaktor 1306m, bare kalt "Tinden" lokalt. En topp mange har vært på og mange flere kunne tenkt seg å vært der. 7 år siden min forrige og eneste tur til toppen, 17 år siden "gi" sin. Andrereis for begge to med andre ord. Noen korte stikkord om turen: Start i Strandamoldskreddalen med 10 min skibæring. Gikk opp Tverrdalen til Allskredhornet og videre til Smørskredtinden. Et par ras i renna på vei opp kan godt legges på hylla merket "spooky", et oppvarmet lag nysnø fikk god fart og det skulle ingenting til for å løse det ut. På kartet måler jeg ganske nøyaktig 100m mellom 5 koter, 45 grader, hvor riktig dette er... Vi kom vel til i overkant av 40 på det bratteste som "opplevd" bratthet. Planen var også å gå over Nordre Smørskredtind, men tiden strakk ikke til. I tillegg til at de ekstra høydemeterne ville sittet langt inne for min del... Flere bilder og litt mer tekst Edit: Lagt til to nye bilder som gir grei oversikt.

Endelig! Jeg har vært på topp topptur tur på Sunnmøre med gode venner i helga. Det ble fire store fjell på fire dager: Kolåstind, Saudhornet, Randers Topp og Sylvkalven. Tror ikke det er noe spesielt med noe av det vi gjorde, men for en som vokste opp på Hedmarken er dette spesielt. Supre skifjell med fin og bratt kjøring, spektakulær utsikt og muligheter for rundturer o.l. Det var i seneste laget for Randers Topp og Saudhornet, for der ble vi gående i lyngen eller på vei til over tregrensa. For de andre to var det ski fra bilen og ned igjen. Vi bodde på Ytre Standal i hyttene til Kjetil Standal (anbefales), og hadde god tilgang til både fjell og fjord.

Det er mange fine fjell i Ørsta, at Vassdalstinden med sine 1277m er høyt der oppe er det ikke tvil om. Ikke mht utsikt, men å se på. Har du kjørt gjennom Vartdal og sett en spiss nærmest uoppnåelig tind øverst i Årsetdalen, da har du sett Vassdalstinden. Eller har du sett den fra fjell i sør, det er der den ser mest imponerende ut fra (første bildet under). I kompani med Saudehornet. Ikke at det er noe i veien med utsikten fra Vassdalstinden, det er bare at den må konkurrere med en rekke andre Ørstafjell med god utsikt. Som Jakta, Skårasalen, Dalegubben, Kolåstinden, Jønshornet, Slogen, Smørskredtinden, Otålhornet, Hornindalsrokken, Kvitegga osv osv. Det er ikke lett, det er nok den manglende fjordutsikten fra Vassdalstinden som gjør at den ikke får full pott. Var på Vassdalstinden sist lørdag. Gikk da opp fra Vallasætra. Kunne hatt med ski, for snøen var helt topp. Litt for fast til å gå på uten stegjern. Eller litt for bratt, alt ettersom. Det var bare fra 320moh til ca 750moh at det ikke var snøføre, fra 750moh til 1270moh var det mye moro. 500hm med over 35 grader i snitt, det får bli en annen gang. Legger også ved et bilde av Arnt som hadde med både stegjern og isøkser, her er han på vei opp mot bratteste partiet. Selv gikk jeg opp smeltekanten mot fjellet som delvis ses på bildet, hadde kun med isøks. I 2004 når jeg var der sist klyvde jeg opp langs ryggen uten å være inne i snørenna. Et par tak der syns jeg å huske var såpass at de nok var 3'er klatring. Eller litt klivring som folk i Ørsta gjerne kaller det Vassdalstinden Siden har oversiktskart, detaljkart, oversiktsbilder og bilder fra både turen i 2004 og nå på lørdag. Har du ikke vært på Vassdalstinden men har lyst på en topptur i Ørsta, jeg har overhodet ingen problemer med å anbefale denne turen. Første del av sommeren er turen mer alpin enn siste del av sommeren (evt høsten). Pga snørenna.

Den 7km lange fjellrekka mellom Romedalen og Langedalen på Ørstahalvøya i Sunnmørsalpane har vært et storprosjekt vi har planlagt og diskutert lenge, vi har kalt det "Romedalstraversen". Etter noen turbulente dager med storm og mye nedbør åpnet det seg den siste august-dagen et værvindu med sørlig frisk bris og godt vær. Jeg og Geir bestemte oss kvelden i forveien om at vi går for denne strabasiøse turen neste dag. Avreisen ble lagt slik at vi kl. 08.30 var klar til å begynne. Først hadde vi kjørt bilen helt inn på Steinstøylen, og syklet tilbake til Årsetsetra. Ei morsom ku skulle markere revir og nektet oss å passere på vei opp med bilen, men ved å vise respekt fikk vi passere Turplanen var Årsæterhornet, Kjerringa, Mannen, Søre- Midtre- og Nordre Raudfonndalstind, Svedalstinden, Høgehornet og muliges et par navnløse topper mellom Høgehornet og Ørstaskaret. Årsæterhornet (1047) Vi fant en sti som ble fulgt opp i koppen som er omkranset av Årsæterhornet, Kjerringa og Mannen. Østryggen er bratt, men antagelig grei å følge hvis det er opptørket. Vi tok sikte på et snøfelt lenger oppe. Det skulle vise seg at dette besto av mye isblokker, muligens ustabile, men uten stegjern ble vi tvunget til å prøve å gå inn på sva hvor snøfeltet ikke var for hard/bratt. Dette medførte en travers av dels våte sva, vi sikret passasjen og kom oss til slutt opp på østryggen. Sauetråkket langs østegga forteller oss at Sunnmørs-sauen også har sansen for tinderangling Egga smalner til mot slutten og blir litt luftig. Fra toppen åpner utsikten seg bl.a mot Vassdalstinden. Kjerringa (1130) Vi klyver langs egga nordover mot Kjerringa. Midtveis møter vi på noen bratte hammere som vi søker å unngå i vestsida. Rappellslyngene vil vi spare til senere, vi vet ikke hvor mange som må til. Vi støter på en sti som vil følger helt bort til toppen, og klyver opp i østsida. Bratt men med gode tak. Det blir matpause og klyving på toppblokkene. Utsikten mot Kolåstinden er formidabel langs hele turen. Mannen (1133) Vi går ned og videre mot nord, og møter raskt på en bratt hammer hvor det henger ei slynge. Det blir første rappell, en 15-20m som muligens kunne unngås ved å klyve ned ei bratt renne i østsida. Videre går ei flott, smal egg helt bort til foten av Mannen – knappe meteren bred mot slutten. En hammer grad 3-4 sikres i nedre del, deretter fin klyving mot toppen. Jeg tar bryet å gå ca 50m ned og sjekker ”normalruta” opp østegga, mens Geir går mot nord og planlegger neste rappell. Om oppgangen fra øst, ”her er lite ferdsel” står det i fotturboka, jeg finner et litt utsatt og luftig opptak fra fortoppen – ellers ei grei rute. Søre Raudfonndalstind (1049) Geir har gått i forveien og venter ved noe som kan tyde på rappell-terreng. Vi prøver likevel ned bratta langs egga, litt mot øst, et utsatt punkt lengst oppe – ellers enklere. Vi sparer rappellen. En bratt hammer lenger ned omgår vi i østsida. Videre mot Søre Raudfonndalstind er det greit terreng langs, også her ei smal egg. Toppen tårner seg fint opp i det vi går mot den. Midtre Raudfonndalstind (ca 1000) Vi følger ei hylle ned i vestsida og traverserer inn i ei bratt og utsatt grasrenne der ei isøks kunne vært greit å ha i tilfelle utglidning. Det går greit og vi får passert vanskeligste punktet. Videre er det grei klyving ned til laveste punkt på egga mot midt-toppen. Vi tar opptelling på veske og finner at det blir knapt. Jeg tar sikte på et snøfelt i vestsida og finner ei lita sildre ca 100m under egga. Etter vannfylling blir det retur egga som følges greit helt bort til foten av midt-toppen. Bratt men enkel oppstigning venter før vi står på toppen. Nordre Raudfonndalstind (1025) Vi klyver ned i nordsida av midt-toppen og går i retning nordtoppens sør-egg. Ei smal egg, gode tak hele veien opp til toppvarden. Svedalstinden (1042) Etter å ha klyvd ned i østsida av Nordre Raudfonndalstind, traverserer vi bort i neste skar. Videre går det enkelt også opp til denne toppen. På toppen får vi dagens største overraskelse, bratt egg hvor vi må rappellere for å komme videre. Egga er mildt sagt grumsete terreng med myyye våt/sleip mose, og høyden tilsier mer enn en 30m rappell. Finner vi rappellfeste lenger nede? Vi prøver, Geir rappellerer et stykke og får bedre sikt nedover, det ser såpass lovende ut at han fortsetter helt ned. Etter ei stund får jeg klarsignal og følger etter, det er akkurat 30m ned til ei fin hylle hvor vi setter nytt rappellfeste. Geir første også nå, med meg hakk i hæl. Det ble en 29m rappell, snakk om å være framsynt. På andre turer har 50m tau blitt med, i dag brukte vi 60m Høgehornet (1040) Det passer utmerket å avslutte eggtraversen med denne steile og flotte toppen. Vi klyver egga hele veien fra Svedalstinden bort til foten av Høgehornet. Egga følges også opp bratta, gode tak, men den smalner til og blir for utsatt mot slutten. Vi tar fram tauet og sikrer et ca 6-7m høyt parti med 3’er klatring. Til slutt klyver vi til topps og har dermed 8 nye topper hver denne dagen, så langt. Returen Det har gått mye tid, og fortsatt er det et stykke å traske. Vi aner at det blir mørkt før vi er nede igjen, så vi nøler ikke med å komme oss videre. Vi får en fin og luftig eggtravers i nordsida av Høgehornet og vi tar også med oss topp 967 og topp 968 på veien. Det er nå solnedgang og hele tinderekka så nærs som Årsæterhornet lyser i kveldssola. Et skue jeg ikke vil vært foruten Men vi haster videre og kommer ned i Ørstaskaret i skumringen. Det blir mørkere og mørkere etter hvert som vi kommer ned i Romedalen, klarer å krysse elva og finner etter hvert en sti som vi vekselsvis mister og finner igjen i mørket. Vi når Steinstøylen etter 14 timer, slitne. Det blir kveldsmat på Shell-stasjonen i Ørsta og september før vi er hjemme. Bilder kommer på web om 1-2 dager, legger ved kart og solnedgangsbilde som viser deler av tinderekka vi gikk.

Opptakten: Siste 10-12 dager har det vært strålende vær for skiturer i Sunnmørsalpane. Denne lørdagen var intet unntak! Litt planlegging og diskusjon på mail de siste par dager og turen var bestemt: Vestlige Velleseterhorn, så fikk vi se hva mer det var muligheter for. Foruten meg besto turfølget av Geir og Roger. Brunstad - Storbreskaret: Vi parkerte på Brunstad lørdag morgen, og var i gang ca kl. 09.00. Med skia på sekken traska vi opp setreveien til Vellesætra. Videre oppover Velleseterdalen var det godt skiføre på skareunderlag. 800 høydemetre lå for tur fra hytta til Storbreskaret, formiddagssola varmet mer enn hva som var ønskelig. Det går jevnt men ikke fort. I Storbreskaret ble det realt sceneskifte, fra alpine fjellvegger i øst til åpent landskap i vest. Delt turlag: Vi skled ned på de flate delene av Grøtdalsbreen. Geir hadde ymtet frampå et par ganger om å prøve på Svendtinden, men jeg var skeptisk til å prøve meg på de bratte rennene i vestsida av Velleseteregga Det ble fort enighet om at han prøvde seg på egenhånd, mens jeg og Roger heller tok et besøk til Bjønnatanna. Det ble liten halvtimes pause midtveis oppe på breen, mens vi prøvde å følge med Svendtind-forsøket. Det ble med prøvde, for etter at Geir forsvant opp nedre del av renna, såg vi han aldri igjen Bjønnatanna (1470): Vi fortsatte opp på Grøtdalsbreen og nærmet oss den elegante tinden som kneiser luftig over Langseterdalen. Vel oppe, like under toppen, såg vi Geir komme ned i. Tilbakemeldinga var at bestigninga av Svendtinden var vellykket. Vi kneppet på oss stegjerna og klyvde opp på "tanna". En deilig følelse. Noen hundre meter lenger vest ser vi den skarpe toppegga av Vestlige Velleseterhorn. Det blir neste topp. På returen ned fra "tanna" legger vi ut et tau for sikkerhetsskyld. Skispor bare en vei: På vei opp mot Bjønnatanna hadde vi lagt merke til skispor som bare gikk en vei, oppover. Disse gikk videre mot Midtre Velleseterhorn og.... vekk var de. Ingen spor på selve Velleseterhornet, heller ingen spor langs Velleseteregga i nordlig retning. En oppmerksom Geir fant skispor i renna mellom Bjønnatanna og Velleseterhornet.... Vestlige Velleseterhorn (1476): Vi sklir ned på de øvre delene av Grøtdalsbreen, og går vestover. Bjønnatanna ses nå fra kanskje sin flotteste vinkel. Vakkert! Vi setter skia igjen 30-40m under toppegga og stamper opp bratta. Den smale toppegga blir mer enn smal mot høyeste nabben... En rutsjetur verken ned i Grøtdalen eller Langseterdalen er å anbefale Etter å ha foreviget inntrykkene også fra denne toppen, rusler vi ned igjen til skiene. Klokka begynner å bli mye. Returen: Det går smått nedover den nord- og vestvendte breen. Vi synker noen cm ned i skaren, så det blir ikke rare farten nedover. Halveis nede får vi muligheten til å komme inn i sørvendt terreng og det blir straks lettere å sette svingene. Nede på Breflata tar vi på fellene og gyver løs på dei knappe 100m opp igjen til Storbreskaret. Ikke rare juicen igjen i beina. Sola varmer også altfor mye. Veskebalansen er forlengst bikket over. Fra Storbreskaret og ned igjen mot Velleseterdalen har slushen frosset til skorpe mange steder, og vi må et stykke ned før vi finner den gode følelsen. Nok en drømmedag i Sunnmørsalpane føres inn på kontoen for gode minner. BILDER

En smule våt september har gitt få turmuligheter. Men i dag var det klarvær og fønvind. Temperaturer på over 20 grader i lavlandet, men vindtett og lue var nødvendig på toppene. Frisk bris med økning til stiv kuling var siste varsel jeg hørte på morgenen. Det ble en tur i de indre delene av Sunnmørsalpane, fra Strandamoldskreddalen. Høstfargene har kommet for fullt, ei flott årstid. Jeg gikk fra Instesætra ca kl 09.00, fulgte østsida av elva. Stooor vannføring gjorde at det ble problem å krysse når jeg skulle ta av opp mot Svartdalskjeften. Men jeg fant et sted det gikk noen lunde an uten å måtte vade. På vei opp mot Svartdalskjeften ser jeg at nordryggen mot Vasshornet bør være grei, så jeg legger ruta opp der. Vått, fuktig og bratt, men det går greit. Videre mot Tverrfjellet bestemmer jeg meg for å ta en tur utom en navnløs topp før jeg returnerer og klyver opp nordegga til Tverrfjellet. En smule spent etter å ha lest at ”Nokre vil like tausikring..”. Egga er grei å følge, litt smalt og luftig et par steder, men ikke verre enn at det går greit. Jeg forkaster planer om å finne ei rute ned i sørsida og tar samme egg tilbake. Ved en varde (!), en beskjeden, nøytral men informativ varde skjønner jeg at det går an å gå ned mot Svartdalsvatnet. Og slik blir det Neste topp blir Litlehornet, fra toppen får jeg en positiv overraskelse: Hjørundfjordutsikt. Smørskredtindane panorama har jeg også videre mot Sikholfjellet. Vindkastene har nå økt på og jeg mister balansen et par ganger. På vei ned nordegga får jeg igjen ly for vinden, og tar også turen utom Tverrdalsnipa. Instesætra nås etter 7 timer sammenhengende gange, med lomma full av nye topper. Legger ved "kartbilag" BILDER

Årets første topptur uten ski ble gjennomført denne lørdagen. Dagens turmål var egentlig Hammarsettinden, fordi det årlig har vært tidlig snøfritt langs ruta via Gimsdalstinden. Et par forsøk på å finne turfølge kvelden i forveien bar ikke frukter, så denne dagen ble det bare meg og tindene. Jeg legger av gårde for å rekke 7-ferga til Sykkylven. Nysnø Jeg blir svært overrasket når jeg ser at det i løpet av natten har kommet litt nysnø på toppene over ca 800m, og jeg finner raskt at den vestvendte og bratte renna til Hammarsettinden sannsynligvis ikke er forsvarlig å prøve seg på i dag. Det blir forandring i planene. Fergeturen blir benyttet til å bestemme nytt turmål, valget blir Regndalen og Valljanykjen (1160). Jeg har hele vinteren tenkt på en skitur til denne toppen, men det har ikke blitt noe av. For et par uker siden såg jeg at sørryggen mot toppen (Vellenakken er et mer tidsriktig navn?) hadde begynt å få en del snøfrie flekker, så det burde kanskje være mulig med fottur... Heldigvis hadde jeg pakket gamasjer i sekken, så det burde gå greit å traske i litt snø også. En anbefaling Jeg kan like gjerne si det med en gang: Valljanykjen på ski er en kjempetur. Tidlig på vinteren når det er gode snøforhold i skogen og sola ikke tar så godt i sørsida, er dette en ypperlig tur. Skogen bør ikke by på problemer, og den sørvendte sida ned mot Regndalen gir super nedkjøring, ikke så veldig bratt, men med utsikt mot tinder som er svært typiske for Sunnmørsalpane: skarpe og spisse. Fra parkeringen er det ca 1100 vertikale opp til varden som står luftig til. Mot toppen Jeg finner stien gjennom skogen, og etter hvert opp i Regndalen. Elva har stor vannføring, våren er i anmarsj. (Regndalen er en liten og innesluttet hengedal der regndalsbreen henger i fjellsida under spisse tinder og skarpe egger) Fra Regndalen sikter jeg meg inn på de snøfrie områdene, og må slåss litt med småbjørk opp langs de nedre delene av sør-ryggen. Jeg vinner fort høyde, og koser meg med storslagen utsikt mot toppene som omkranser Regndalen. Fra ca 700m er det på med gamasjer, det skal bli en tung god time før jeg når toppen. Morgensola varmer godt, og jeg går mye til knes i snø. Det sliter på kreftene. Jeg burde hatt ski på beina.... I mot meg på vei opp har jeg hele tiden et spektakulært syn, Råna. Fra denne kanten er den noe av det flotteste av det flotte, og hvilken tind!! En tind som til de grader skifter fasong, alt etter hvilken himmelretning den ses fra!! Her i fra ser den så spiss og uangripelig ut at en knapt skulle tro at det var mulig å komme seg dit uten klatreutstyr. De som har vært der kjenner den som en enkel topp med et alt annet enn smalt toppområde…. Jeg har bare en gang tidligere vært på Valljanykjen, i sept –98. Da med en rundtur over Raudmolsegga og adkomst via Drivdalen. Jeg husker spesielt godt Rånaegga, og har siklet etter bedre bilder enn de jeg tok den gangen. I dag var det flott klarvær, med noen mindre tåkeskyer som kom og gikk. Vel oppe på toppen nyter jeg synet av toppene nordover mot Blåbretinden, og i sør ser jeg så vidt Brekketinden – min favoritt. Rett vest steiler Rånaegga med jevne byks opp i fullendt tindeform. Utsikten mot denne er alene verdt turen. Og vel så det!! Jeg klager heller ikke over bildene som ble til på turen. BILDER

Lite turrapporter fra Sunnmøre om dagen, så vi får prøve å gjøre noe med det.... Rognestøylstindane, eller Sledalstindane som de noe sjeldnere kalles, sto for turen denne dagen. Alle de som har gått til Skårasalen har nok sett disse toppene på motsatt side av Kvistaddalen. Jeg og Geir fikk en flott travers, inkludert klatring til den toppen i Sunnmørsalpane som er klatreteknisk vanskeligst å nå ad letteste vei? (ser vekk fra pinakler mv som ikke er selvstendige topper). Kan ikke komme på noe som er vanskeligere.... Vi startet ved Kvistadsætra og gikk rett på Kopphornet ad nordryggen, dernest videre til Klovtindens nordtopp. Litt klyving ned i skaret mot Klovtinden (1274) hvor det i følge litteratur er klatring grad 4-5 til Klovtinden. Vi setter standplass ved ei markert kløft og Geir skifter til svasko før han klatrer ei rute litt mot høyre/vest for skaret. Ei taulengde knappe 30m, vanskeligst første halvdel, deretter enklere klatring. Vi går ut av tauet like ved ei stor blokk som blir brukt som rappellfeste på returen. Det siste stykket mot toppen klyver vi usikret, et lite opptak like før toppen, ellers kurant. Etter en kjapp rappell ned igjen til skaret, pakker vi klatreutstyret i sekkene og klyver opp igjen til nordtoppen. Nå venter et par timer med super tinderangling langs en skarp og fin rygg nord til topp 1221 og Sakshornet, mye fin klyving. Greie passasjer til topp 1221, fra topp 1221 er det et bratt og luftig parti som må passeres for å komme videre, men det er gode tak og underlaget var knusktørt. Klyvinga fortsetter et stykke til før ryggen blir bredere og vi kommer bort til Sakshornet (1213). Årsethornet (1084) nås enkelt fra Sakshornet, og blir siste topp på denne rundturen. Mer tekst og noen bilder på http://www.fjellinordvest.net/content/view/39/32/

13.juni og en av årets første dager med 17-18 varmegrader. Jeg hadde lagt skiene på taket og egentlig planlagt en kveldsskitur, men ombestemte meg i det jeg satt på ferga mellom Solevågen-Festøya. En skitur langs fjellplatået vest for Fossholtinden ved Vartdal ble forandret til fottur på Heimste Kopphornet ved Standaleidet. Sist lørdag ble jeg tvunget til retrett, da jeg prøvde å komme meg opp på Bukkedalstinden (1000moh) fra Skorgedalen i Ørsta. Nysnø fra ca 800m gjorde det skikkelig sleipt opp langs vestryggen, risikoen ble for stor. ”Normalruta” opp i Bukkedalen var ikke tilrådelig pga kalvende snømasser nedover svaene. Bukkedalstinden fikk jeg erfare at er en utfordrende topp med 3 egger og bratte stup i nord- og østsida. To av eggene skal være greie alternativer for fjellvante, vest og søregga. Jeg avbrøt forsøket og gikk opp på ryggen nord for tinden, og fikk i det minste med meg utsikt mot Vassdalstinden. Men på denne mandagskvelden måtte jeg ha minst et beinbrudd for ikke å klare å komme meg til topps… Jeg kjørte innover langs Hjørundfjorden til Store Standal og opp på Standaleidet. Fant brua over elva et stykke nedenfor Myklebustsetra og kjørte opp langs dyrkamarka. Det ble fort varmt i skjorta på vei opp mot Kalvedalen. Jeg fulgte den enkle nordvestryggen helt opp til toppegga, og bare unntaksvis måtte jeg krysse snøfelter. På toppen ventet ei fabelaktig utsikt mot Kolåstinden og Sætretindane i nord, og Blåtindane og Grøtdalstindane i sør. Innerst i Nøvedalen reiser Nøvedalstinden seg, og jeg får studert ryggen langs østsida av Nøvedalen. I sør strekker Kalvdalsegga seg rundt Kalvedalen, med 1234-toppen som eggas desiderte høydepunkt. Jeg tilbringer en time på toppen, og returnerer deretter raskt på bratte snøfelter ned i Kalvedalen. En beskjeden topp hvor utsikten ikke står tilbake for noe. Legger ved noen bilder, resten blir å finne på web om noen dager.

Har alltid likt meg på turer i fjell og mark. Har alltid med meg fotoapparatet og etter hvert ble mange bilder liggende på harddisken. For å se på turene i ettertid ble bloggen til, Her er tips om diverse fjellturer med kart, startsted, tekst og mange bilder https://fjellogbilder.blogspot.com/

I dag startet ferien! Pakker bilen, har med utstyr til alt fra dagsturer til mange dager i fjellet. Begynner med å kjøre oppover mot Måløy, tenkte å gå Hornelen i morgen. Derfra går turen videre innover i Sunnmørsalpene. Jønshornet, Kolåstiden, Slogen, osv står på lista, men alt avhenger av vær og forhold. Jeg har en måned fri, så jeg kjører litt på vær og lyst. Så Innerdalstårnet, Besseggen osv er også mulig jeg kommer innom. Er det noen som har gått i områdene siste dagene? Er det stinn brakke med turister/fjellfolk på det mest populære plassene? eventuelt snø? Noen som har vært på skålatårnet? Har litt lyst å gå den nye Via Ferrata i Åndalsnes, men tipper her er stor pågang nå i begynnelsen? Vi sees i fjellet

Vi hadde planen klar, jeg og Geir, en ambisiøs tur til 3 topper i området rundt Gullmorbreen. Først var det topp 1432 NØ for store Brekketind, dernest Geithornet (1460) og til slutt Gullmorhornet (1333). Totalt ca 1900 vertikale med start på Brunstad, så en kan vel si det slik at jeg var spent på formen... Vi tok 06.20 ferga fra Magerholm og var klar til å gå litt over kl. 07.00 fra Brunstad. Skibæring til ca 20 min ovenfor Vellesetra. Fast og fin snø å gå på opp den skyggelagte dalen, de første solstrålene traff panneluggen i øvre del av Gullmorbrekka. Etter litt formiddagsmat gikk vi videre inn mot Gullmordalsvatnet der et stort flakskred hadde fylt den nordligste delen av vatnet. Vi fulgte vestsida av vannet (under Gullmorhornet), eller dvs der var vel knapt nok vann igjen. Videre gikk vi til Habostadbreen og mot dagens første toppmål, 1432-toppen, fra øst. Her får vi også Brekketinden steilt i mot. Fra 1432-toppen ser vi rett ned i Geitskaret med Slogen og Jakta bakenfor, og ikke minst ser vi neste mål: Geithornet, med ei bratt bretunge opp nord for høyeste topp. Geir har undersøkt rutevalg ned mot Gullmorbreen, og ei bratt snøside mot sørvest blir valgt. Nede under Geitskaret virker bretunga lenger nord en smule bratt og utsatt, samt at det såg ut til å ligge igjen et ekstra lag snø i øvre del (bruddkant fra flakskred) - så vi tar på fellene og går opp i Geitskaret for å vurdere adkomst fra sør. Den bratte og tverrgående hammeren i sørsida har et par renner i nedre del, men skavler (solpåvirkede) er usikre. Etter å ha fotografert Slogen returnerer vi til Gullmorbreen og sikter oss inn på den bratte bretunga. Når vi kommer nærmere innpå ser vi at den likevel er farbar uten vanskeligheter. Geir først og jeg etter. Midt i bakken møter jeg mildt sagt veggen... og bruker noe ekstra tid for å komme meg opp. I mellomtiden har Geir undersøkt mulighetene for å komme helt til topps. Jeg ber han bare om å ta toppen på egenhånd hvis han finner ei rute, mens jeg pøser på med veske, rosiner, sjokolade og tar meg et par grovbrødskiver. Etter en liten halvtime kommer han tilbake uten å ha nådd toppen. Bratte, tidkrevende og usikre rutevalg var utslagsgivende. Vi nøyer oss med høyeste punkt nord for Geithornet, toppen har 1400-kote og vi døper den til Geithornet N1 Og er enig om at dette er en flott skitopp med sammenhengende bra nedkjøring til Langesætra om en starter på Urke. Litt mer kronglete om man starter på Brunstad.. Bruddkanten vi trodde vi såg i øvre del, viste seg å være ei begynnende sprekk. Fjellsida ned mot Gullmorbreen har nå delvis blitt skyggelagt, føret varierer mellom slush og litt men ikke vanskelig frost. Vi trenger nå tiden på returen til Brunstad, så vi skipper Gullmorhornet. Vi går over høyeste punkt på Gullmorbreen og returnerer langs Gullmordalsvatnet samme vei som vi kom opp. Knappe 9 timer og 1700 høydemetere gikk med på turen. Hvis uttrykket vaskebjørn-look skal brukes, så er det i dag... Har laget kart over rutevalget, de første 3-4km fra Brunstad er ikke med. Bilder er selvfølgelig også en del av turen

I år slapp jeg heldigvis unna. Jeg hater tog, synging, søppel, skråling og svære folkemasser som later som om de koser seg. Jeg bestemte meg seint dagen før, litt for seint til å invitere andre. Jeg blei nok ensom i toget i år. Flosteinsnibba(1514) og Overvollshornet(1502) hadde jeg gjort et forsøk på tidligere i vinter, men når folk mister følelsen i føttene er det bare å snu. Jeg parkerte ved Røyr i Strandadalen, og la i vei oppover den glisne bjørkeskogen. Jeg tok ikke på meg skia før på 900 meter, enda snøen gikk ned til 700. Det var fast og fin skare, og det gikk raskt unna. Siden føret var så flott bestemte jeg meg for å ta med topp 1222 og Tårnet(1378) også, slik at det blei en rundtur av det. Oppover lia til 1222 nynnet jeg på de ukjente versene av nasjonalsangen, de som har litt trøkk og kraft. Det resulterte i at alt dyreliv i kilometers omkrets forsvant. En ørn, to ryper og ei bikkje forsvant ut av syne. Dyr har overhodet ikke sans for musikk. Bikkja kom heldigvis tilbake da den husket at jeg hadde maten . Tårnet består av to topper, og den ene av dem var en luftig snøegg. Nysnøen, som ellers var fast og fin, lå dyp i skyggesiden. Hadde det ikke vært for det hadde det vært håpløst å passere dette punktet uten isøks og stegjern, for ikke å snakke om med bikkje. På de fineste turene har man også flaks med forholda. Turen gikk videre over Flosteinsnibba og Overvollshornet. På andre siden av den irrgrønne Storfjorden dominerte Skårene(1700-1800) utsikten. På den andre siden av fjorden lå Oaldsbygda idyllisk til. Fra Tårnet så jeg også takene på Midtre Åkernes som ligger klemt inn til en bergvegg som verner mot skred. Mellom Midre Åkernes og meg ligger Åkernesrevna. Tror dessverre ikke plasseringen under bergveggen betyr så mye hvis den går. Sørover var det flott utsikt til fjellene i Stryn, og vestover var utsikten glimrende mot resten av Sunnmørsalpene. På nedturen hadde sola bløtt opp skaren, slik at det var fast og fin slush hele veien. Jeg falt ikke gjennom en eneste gang. Jeg er glad jeg valgte en solvendt side i steden for å satse på noen svinger i løssnøen i en skyggeside, med gjennomslagskare mesteparten av veien . Turen blei flottere enn jeg hadde forestillt meg. Det er ikke så ofte alt klaffer, men det gjorde det i dag. Disse toppene er lite besøkte, og det har sikkert ikke vært folk på dem tidligere i vinter. En uvanlig flott rundtur som anbefales på det varmeste. Overvollshornet har forresten en flott direkterute ned mot Røyr. Det var for lite snø der nå, men jeg kommer tilbake en annen gang. Noen bilder med varierende kvalitet .

Jeg har i flere år hatt lyst til å stå på toppen av Søre Sætretind ved Standaleidet, midt i hjertet av Sunnmørsalpane. Denne våren har den stått på turlista med store bokstaver, ”bare må ha den, bare må…”. Turen har av ulike årsaker drøyd utover våren, men nå skulle det være dagen. Den alpine toppen har ”4-meters-hammeren” på toppegga hvor tauet absolutt bør være med for å komme seg over. Det legges en plan der toppen skal være nummer en i rekken av 5-6-7 topper på en lang dag- og evt natt-tur, Geir er ”som vanlig” turfølge når utfordrende ruter står på tapetet. Etter halv arbeidsdag møtes vi på Solevågen, været er av ypperste kvalitet. Godværsskyene omkranser lett de nordligste Sunnmørsalpetindene, lenger sør er det helt skyfritt. Prognosene sier klarvær, klarvær og atter klarvær, men uten de helt store temperaturene. Heldigvis. Vi parkerer øst for Standalsætra og stropper skiene til sekken., tunge sekker kjennes det fortsatt på skuldrene, og vi tar fatt på den snøløse oppstigningen til Fladalen. Krysser elva på bru og følger den fuktige stien som slynger seg opp gjennom stedvis tett bjørkeskog. Kroppstemperaturen stiger raskt og svetten renner…. fluer…. etter hvert mange fluer. Og enda flere fluer. De blir med 1 times tid Geir plages ikke, så det må være min dyriske tiltrekningskraft... Skiføre På ca 600m finner vi fast og fint skiføre på smale snøfelter som strekker seg ned fjellsida, under buldrer snøsmeltinga. Vi må av og på med skiene et par ganger før vi går inn på den snødekkede Fladalsbreen. Søre Sætretind (1358) På vei opp breen ser vi et bratt snøfelt som strekker seg fra breen og opp på toppegga nord for toppen av Søre Sætretind. Det må være denne som skal følges til topps. Geir blir raskt oppmerksom på snørester som henger i svaene ovenfor innsteget til snøfeltet, det virker utsatt et lite stykke i nedre del. Sprekkene på breen har fortsatt ikke åpnet seg, men de er nok ikke langt unna. Etter ei kort matpause leter vi fram tau og seler, og går sikret over siste del av breen før vi stopper bak en hammer. Vi diskuterer et par rutealternativer, og går for den brede snørenna som tilsynelatende går strake veien opp på egga. Stegjerna spennes på og vi tar fatt på oppstigningen, i raskt tempo forserer vi på fast, fin snø de mest utsatte partiene. Midtveis blir vi overrasket over at snøfeltet er 2-delt. En loddrett bruddkant gjør at vi må prøve å komme oss rundt. Vi setter standplass og Geir prøver ut mot høyre/nord, får satt ei sikring før han prøver å runde skavelen. Vått og sleipt, litt utsatt, han returnerer usikker på mulighetene for å sette sikringer videre. Vi prøver på motsatt side, ei fuktig og bratt skråhylle går 10-15m opp før siste del av snøfeltet kan forseres. Gruffsete terreng står det i ”fottur-boka”, det skjønner vi godt. Stegjern på det sleipe fjellet gir bedre feste enn bar skosåle. Etter å ha klatret 4-5 m opp viser det seg å være for sleipt også opp der, så det blir ny retur. Nå returnerer vi helt ned til skiene, og ser på ei ny renne lenger nord. Denne kan gi muligheter til å komme opp forbi det vanskelige partiet vi allerede hadde gitt opp. Klokka går fort, vi har allerede ”rotet vekk” et par timer. Skal vi gjøre et siste forsøk? Eller skal vi være sikre på å rekke resten av turen? Mislykkes denne siste renna er det mulig at vi ikke heller får med oss alle de resterende toppene som er planlagt. Vi avbryter og går mot Nordre Sætretind, Søre blir gjevere på forsøk nr. 2 Nordre Sætretind (1365) De øvre delene av Fladalsbreen krysses i retning bandet øst for Nordre Sætretind. Over kanten åpner utsikten seg nordover, hvilket deilig syn... Selv om kameraet viste 90 bilder etter turen, glemte jeg å ta bilde akkurat der 4.juli 2001 var jeg også opp på Nordre Sætretind, men jeg kjente meg overhodet ikke igjen. Det må den snørike forsommeren ta skylden for… Snøbakken opp til toppområdet har sola holdt løs og fin. Siste 10m er bart og vi klyver opp med gode tak til toppvarden. Geir klyver også videre til høyeste punktet, telemarkskoene mine er lite egnet til slik klyving. Jeg har dessuten vært der før… Utsikten er formidabel. Dette påstås å være et av de beste utsiktspunktene mot Kolåstinden, det betviles ikke. Vi returnerer til skiene og setter noen svinger før vi står ned på ei stor snøflate hvor sekkene blir satt på vent. Nå venter Søre Snarhornet. Søre Snarhornet (1158) Ei fin snøegg strekker seg ned og ut mot denne toppen. Jeg gikk også denne i 2001, men da var den helt snøfri…. Skiene settes igjen under toppen, og vi når enkelt toppegga. Vi har nå god utsikt tilbake til både Søre- og Nordre Sætretind. Den vardeløse toppen er i boks, så vi returnerer opp til sekkene for å fortsette runden. Vi hadde sett at der ligger en topp rett NV ad Nordre Sætretind, ca 1240m, med ”irriterende” høy primærfaktor. Og med varde… Vi må bare opp dit også Topp ca 1240 Undersøkelser må til, om denne toppen har navn. Den har i alle fall fått varde, og tar seg flott ut fra flere retninger. Absolutt verdt å ta turen til topps, mest aktuelt som nå kanskje: -på en rundtur. Toppen nås enkelt, mot Kvanndalen stuper den loddrett ned. Neste blir Lissjehornet. Lissjehornet (1211) I mot oss kneiser en flott tind med ei rufsete egg i retning Kvanndalsskaret. Etter ei kort matpause tar vi sikte på toppen, ski i første del og til fots siste. Toppen smalner til mot slutten og vi sitter til slutt luftig til med panorama over den skyggelagte Kvanndalen. Det er godt skiføre også til Kolåstinden, også fra denne kanten tar den seg godt ut. Vi ser også en topp på egga mellom Lissjehornet og Kvanndalsskaret, denne ser overkommelig dersom man går opp fra Kvanndalsskaret. Nordre Snarhornet (1134) Etter å ha gått ned igjen fra Lissjehornet sklir vi raskt ned til foten av Nordre Snarhornet og går opp mot toppen. Toppen er dekket av en 2m høy snøskavel, varden står snøfritt til litt lenger nede på kanten mot ytrestandaldalen. Fra denne kanten har Nordre Sætretind kanskje sin flotteste profil, der den skyter til værs. I øst tårner Langenestinden seg opp omkranset av skarpe egger fra Ureggene, Høgenipa og Storhornet. En tur langs disse eggene håper vi også å få gjennomført om ikke lenge. Returen overrasker Sola har nå ikke lenge igjen før den tar dagen, skyggene har blitt lange. Vi kikker på klokka og finner ut at 00.20 ferga bør passe greit på returen. Fellene legges i sekken, i det vi nyter synet av Ureggene og Langenestinden. Det blir flere bilder av disse på vei ned dalen. Snøføret er skarpt med lett frossen sommersnø som vi lett setter svinger i. Nede ved Fladalsvatnet møter vi ei lita utfordring: Svære skavler går langs vatnet, vatnet er dels åpent langs kanten. Skavlene er på vei ut i vatnet, og det har åpnet seg sprekker. Vi prøver å gå langs toppen av skavelen, men den smalner av og ei skummel snøbru stopper oss. Det går mer eller mindre loddrett i vatnet på venstre side. Vi sklir heller ned og følger bratta langs vatnet, utsklidning i den bratte snøsida vil bety trøbbel, big-time. Etter et ca 50m langt utsatt parti kommer vi oss over skavelen, og sklir raskt ned på snøfeltene. Litt barmark-trasking mellom snøfeltene må til på vei ned Fladalen. Skiene festes til sekken, sola skinner så vidt på toppene… og etter hvert er også de for lave for sola. En vellykket topptur er tilbakelagt, til tross for at den gjeveste toppen ble stående igjen uten toppbesøk. BILDER

Etter mye trasking i fjellene vest for Hjørundfjorden denne sommeren, skulle det bli godt med et gjensyn med en av mine favoritttopper i Sykkylven: Gullmorhornet (1333). En enkel topp der fantastiske omgivelsene har trukket meg tilbake til området gang etter gang. Et planlagt turfølge på 4 blir redusert til 2 sent kvelden før, så jeg og Roger står dermed friere mht rutevalg opp/ned til toppen. Vi bestemmer oss også for å legge inn en avstikker til Geitskaret først, og forlenger dermed turen med et par timer. Sola blir med oss på hele turen Brunstad – Geitskaret Dette er første del av den klassiske overgangsruta mellom hytta på Vellesætra og Patchellhytta. Vi går i slak stigning inn til foten av Gullmorbrekka hvor det venter 300 høydemetre før vi kan følge steinura inn til Gullmordalsvatnet. Det er høy vannstand, så vi velger østsida av vatnet på vei mot Gullmorbreen. Før den skyggelagte bratta opp til breens høyeste punkt, leter vi fram stegjern og isøks. Mesteparten av breen er fortsatt snødekket, noen partier med blåis har begynt å komme fram. Jeg kjenner breen godt etter en rekke kryssinger på forskjellige årstider, så tauet ligger igjen hjemme. Langs den nordlige utløperen går vi i en bue mot venstre, og omgår de partiene det kommer fram noen mindre sprekker. Dette brepartiet kan unngås ved å klyve ryggen til høyre for oss. Videre krysser vi de flate, sprekkfrie partiene mot Geitskaret, og må opp en ca 40 grader bratt/30-40m høy snøbakke før vi kan nyte Slogens fullendte tindeform. Gullmorhornet (1333) Etter ei kort pause i Geitskaret returnerer vi over Gullmorbreen samme vei som vi kom, og trasker på løst underlag opp langs sørøstryggen av Gullmorhornet. Sidebratte, nordøstvendte snøfelter går så vidt greit å få fotfeste på uten å bruke stegjern, vi har isøksa som sikkerhet i tilfelle utglidning. Midtveis får jeg lyst å klyve en av pinaklene på Gullmoregga, og velger den flotteste og mest markerte. Med et par høye tak øverst går det greit å klyve opp. Roger har gått videre mot Gullmorhornet, så jeg returnerer ganske raskt og når han igjen like under toppen. Fra toppen nyter vi utsikten en liten halvtime før vi fortsetter videre langs vestegga. Jeg har gått den 2 ganger tidligere, men det begynner å bli noen år siden sist. Jeg roter fælt med rutevalget, og allerede i første del går vi feil. Vi går for langt ned, og jeg oppdager raskt at det blir vanskeligere og brattere enn hva det skal være langs denne ruta. Til slutt finner jeg den riktige veien mye høyere opp enn jeg trodde I nedre del av vestegga blir det mer rot når jeg leder an ned feil renne. Etter opp og ned også ei tredje renne finner jeg til slutt ruta som ender ned i skaret mot Velleseterhornet. Her i fra er det strake veien langs Barstadflåna til Gullmorbrekka og Velleseterdalen. BILDER Legger ved kart over ruta.

Gårdene på Skår med fjellet Skårasalen ovenfor sett fra Lekneset Var så heldig å få være fjellfører på Sunnmøre fire dager på rad da været var på sitt beste i slutten av september. Alle turene gikk til Store Brekketinden (1578m), ett fjell som ligger like ved den mye mer kjente Slogen øst for Hjørundfjorden. Sammenlignet med Slogen er Brekketinden ett mer krevende fjell. Mens selve turen opp til Slogen fra Øye egentlig ikke byr på så mye mer enn mange høydemeter til beina byr Brekketinden på både lang avstand, mange høydemeter, isbrekryssing, krevende klyving og litt enkel teknisk klatring. For min del ble dette en virkelig flott avslutning på førersesongen. Av rundt 30 førerturer til høyere fjell i Jotunheimen i juli, august og september gikk 25 av de i elendig vær. Siden jeg kom hjem fra Canada i juni hadde jeg fått brukt shortsen på kun en tur, fram til disse fire turene. Været var knallbra samtlige dager og jeg fikk trygt ført ti gjester til en topp som kan skryte på seg en av de bedre utsiktene i Sunnmørsalpene. Slogen sett fra Sæbø Kart over rutene jeg gikk Jeg brukte Langsæterdalen og Babostaddalen som start alle fire dagene. Ett annet alternativ er å gå fra Øye og opp til Patchellhytta, da blir turen kortere i avstand men med 400 høydemetre mer enn å starte fra de to andre dalene. Etter min mening er det finest å gå opp fra Langsæterdalen. Geithornet, Slogen, Vellesæterhornet og Brekketindene ser alle svært så spisse og spektakulære ut mens man går innover denne dalen. Å gå fra enten Habostadsætra eller Liasætra er to kilometer kortere, men byr ikke på slike spektakulære omgivelser som Langsæterdalen. Hver av turene var på fra 16.5-18.5km med rundt 1200 høydemeter. Det som er fint med turen opp Store Brekketinden er at den byr på mye variert fjell, man får god bekjentskap med type sti-i-dalen-vandring, stor ur, løs ur, isbre og spennende klyving i utsatt lende. På illustrasjonen nedenunder ser du detaljene videre mot selve toppen med de tre største utfordringene man møter fra man forlater breen og opp. Det ble brukt tau over breen da man forserer flere større sprekker som enda ikke hadde kommet helt frem. Det lå fortsatt mye snø på breen etter den kalde sommeren. Videre opp ble det brukt tau på tur opp og ned de tre utfordringene som du ser i illustrasjonen. Det ble også sikret med tau hele veien opp fra 2+ hammeren til toppen. Nysetvatnet med Store Brekketinden til høyre Slogen og Sørlige deler av Brekketinden Bildet ovenfor tok jeg fra en pinakkel (klatring grad 5/6) like sør for selve toppen. Store Brekketinden ligger til høyre i bildet. Normalruta opp til toppen går fra skaret og rett opp på venstre side. Fra skaret og opp er det ca 60 høydemeter til toppen, men det er her de største utfordringene ligger. Bildet under er tatt ved Skaret med utsikten nord og vestover. Pinakkelen bildet overnfor er tatt ifra ligger til venstre i bildet. Klyvinga og klatringa opp siste stykket Panorama fra toppen Slogen (1564m) og Jakta (1588m) bak. Folk på toppen av Slogen Stien til Patchellhytta i Langsæterdalen. Slogen til høyre.

Navn: Topptur i Sunnmørsalpene i strålende vær! Kategori: Medlemmenes egne videoer (friluftsliv) Dato lagt til: 2017-05-11 Innsendt av: Isak Knutsen For mer innhold, sjekk ut kanalen min "Norwegian Adventures" Topptur i Sunnmørsalpene i strålende vær!

Jeg fikk i dag unnagjort sesongens første Sunnmørsalpetur på ski. I år som i fjor ble det desembertur til Roaldshornet (1230) ved Stranda. Jeg startet på Ringstadsætra, bauta meg opp skogen til Meraftashornet (739), og fulgte sørøstsida av fjellet til toppen. Føret varierte fra lett fin skorpe på snøen under ca 700m, til pudder, skare og pakksnø i de øvre delene. Det begynner å bli noen dager siden siste snøfall, så annet var ikke å vente. Lite vind i de nedre delene, men på toppen blåste en kald østavind. Varden var god å stå bak når fellene ble dratt av skiene Det var ikke altfor mye snø, en god halvmeter. Men sålen for neste snøfall ligger klar Fra toppen kunne jeg nyte en fantastisk utsikt østover, topper på Ørskogfjellet og i Vaksvika, Stordal, Valldal, Eidsdal, Geiranger og Stranda. Et eldorado jeg har vært alt for lite i.... Vestover spilte den lave vintersola på Sunnmørsalpetoppene. Utsikten mot disse er ikke av den aller beste, fjellmassivet rundt Dalmannshornet sperrer for en del utsikt. MEN Smørskredtindane, Regndalstindene, Raudmolsegga til Blåbretinden, Hammarsettindane til Urfjellet m.fl fikk jeg se, alle med vinterdrakten på. Har lagt ut et panoramabilde, ca 150 grader - fra ca nordøst til ca sør, tatt fra litt sør for høyeste toppen (761kb). Det blåste så jæv... på høyeste at jeg trakk ned igjen ganske raskt Helt til venstre i bildet er vel Lauparen i sola, Storfjorden mot Tafjorden midt i bildet, Skorene høyest litt til høyre for midt i bildet, toppen til venstre for Skorene er Grøtet som jeg og Geir fikk en flott skitur til i mai i år, Strandadalen til høyre i bildet. En hel hau' me topper i dette panoramaet