Søk i nettsamfunnet

Bestigning av pinaklene Tande og Rebekka ved Hovsnebba, Sunndal kommune på søndag 19.september 2021. Og en snartur bort til toppen av Hovsnebba 1554 moh Turen ned til og opp på pinaklene krever sikring. Mye løse steiner og eksponert terreng. Men når man har med en stødig guide fra Jotunheimen Arrangement AS og kommer til dekket bord er man trygg Tusen takk for turen Christian, Maxim, Kjetil og Einar og en kongedag i Sunndalsfjellet

Rapport med bilder, kart og GPX-fil fra turen: http://peakbook.org/tour/22401/Lang+dagstur+til+Storskrymten.html Det bød seg en mulighet for langtur med Sondre siden han kun hadde planer om dagstur denne helga av hensyn til søsterens 18-årsdag. Jeg på min side hadde sjauejobb på hytta å se fram til på søndagen, men har i år vært av den opportunistiske typen som griper sjansen til å henge seg på andres planer. En stortopp som ikke krevde annet enn slit og utholdenhet var dermed innen rekkevidde for oss begge hvis vi var effektive. Så her var det bare å henge i! Det ble vel litt over midnatt før vi var framme ved Skamsdalsætrin. Frigg var også med, og det var en utfordring å rote fram skift fra sekken og romstere med matposer siden diverse godsaker vekket biskens interesse. Men etter hvert kunne vi alle falle til ro og fikk oss ei god natts søvn i bilen. Lørdagen opprant med nydelig høstvær. Det tok oss ikke lang tid å være i godt driv innover Skamsdalen. Med sol som skinte fra tilnærmet skyfri himmel var det en estetisk opplevelse å gå stien opp til Lesjøen. Frigg boltret seg over myrer og gjennom kratt, og praten gikk lett som vanlig. Vi glemte å følge med på stien, og måtte etterhvert krysse elva på et verre sted enn nødvendig. Men det løste seg greit. Etterhvert dukka store fjell fram i nær horisont, men det var nok snarere Drugshøe enn Svånåtindmassivet som lå der til høyre i første omgang. Mistanken ble styrka da Storskrymten og Litlskrymten dukka opp i det relativt fjerne. Sistnevnte ser ut som en villere utgave av Suletind spør du meg. Drugshøe er en flott 1900-meter jeg gjerne besøker, det ble faktisk en del prat om den. Etterhvert kom 2000-metringene til syne, og jammen er topper på 2000 og 2200 pluss ekstremt mye høyere enn 18-1900-metringer! Skulle tru de var 5-600 meter høyere faktisk. Østre Langvasstind var selve juvelen med sin spisse form, mens Snøhetta med sine kolossale dimensjoner virka som en slags uferdig Styggedalsrygg. Storstygge Svånåtind lokket så det holdt, jeg blir faktisk sjuk av å tenke på den! Det var mye å tenke på og mye flott å hvile øya på, og terrenget var stort sett lettgått. Endelig var jeg på Dovrefjell, Skrymtheimen er utvilsomt en del av vårt trauste “nasjonalområde”. Her har jeg mine store planer, og håper virkelig at det ikke går lange tida før det vanker en legendarisk 2k-tur på meg i dette området! Innimellom tenkte jeg nok litt for mye på 2k-prosjekter, for plutselig stupte jeg utrolig klønete i steinura. Faen så vondt! Stein er jaggu harde saker… Jeg kunne berolige Sondre med at det bare var vanlig smerte i et forslått kne pluss oppskrapet håndflate. Gidder ikke å mase mer med at jeg har dårlig motorikk (hvis vi ser bort fra nedstigning i steinur da), den er nok ikke så dårlig som jeg skal ha det til, alle kan stupe i steinura når konsentrasjonen ikke er på topp. Vi fikk etter hvert øye på folk som hadde leir ved et idyllisk vann, men strenet forbi på ærbødig avstand. Det bratnet etterhvert til for alvor nå, og snart var det velkjente 5. giret i gang. Ei stund gikk vi side om side, men som vanlig dro Sondre omsider ifra. Helt i orden det! Jeg ga det jeg hadde og gledet meg til å slappe av ved toppvarden samtidig som jeg lot meg imponere over hans form. Det så jo så enkelt ut for han oppover der. Utrolig nok hadde han bare venta snaue 2 minutter da jeg kom til topps. Vi hadde brukt ca 4 timer og 40 minutter fra bilen. Her var det vid utsikt! For første gang i livet så jeg nå Trollheimen med egne øyne. Spesielt Skarfjellet utpekte seg. Dovres stortopper var blikkfang nummer én med de dimensjonene de oppviste. Dessverre hadde en kjedelig gråværsfront kommet fra nordvest før vi nådde toppen. Dette var meldt, men like kjedelig er det hver gang. Uansett så snakker jeg sant når jeg hevder at dette kanskje er min beste gråværstur. Og mange ”ukritiske” røster ville fortsatt kalt dette for knallvær. Det var iallfall en god del sol og blå himmel i sør og øst. Etter litt mat og drikke ved toppvarden måtte vi avlegge øststupet et besøk, og det var det jammen verdt, for her stuper det nok ca 400 meter ned. Sondre så til sin begeistring at fjellet så fast og fint ut, kanskje ligger det ei klatreutfordring og venter om en stund. Det holdt til en større rovfugl nedi stupet, sannsynligvis en falk. Ravnens tilstedeværelse var jo obligatorisk, de flyr alltid der nede og lurer på om noen av oss skal være uheldige og ende opp som mat for dem. Frigg var iallfall engstelig og turte ikke å komme helt bort til oss, i stedet underholdt hun oss med sine komiske lyder. Det var på tide å vende nesa nedover igjen, men ikke uten en aldri så liten omvei. Sondre ville få med seg en 1800-metring, og jeg var ikke vond å be. Dermed bar det ned i verre steinur enn normalruta, ja jeg fantaserte nesten litt om ura oppunder Trolltinden, men heldigvis inntraff ingen uhell. Snart var vi i gang med stigninga opp til Salhøa. Vi fant oss noen bratte sva hvor spesielt Sondre fikk boltret seg, jeg valgte en mindre direkte variant, men mange kunne sikkert få litt småhøydeskrekk her også. På toppen av 1853 (altså én meter høyere enn selveste Vengetind!) fant Sondre ut at kameraet ikke var med lenger. Vi hadde jo hatt ei lita foto- og matpause rett før svaene, og Sondres GPS viste sånn ca hvor den hadde vært, så han småjogga nedover ved relativt godt mot for å prøve å finne kameraet. Jeg koste meg med å se på utsikten, nå så jeg Grøvudalen for første gang også. Frigg måtte trøstes så lenge Sondre var borte, men han kom selvsagt forholdsvis fort tilbake, og heldigvis fant han kameraet også. Nedover fra denne toppen gikk det stort sett veldig greit. I perioder minnet den litt om ryggen rett før riksgrensa når man er på vei mot Stekenjokktraktene fra Jetnamsklumpen. Skyene som hadde hengt tunge og dystre over oss begynte nå å gi fra seg litt regn. Godt de klarte å vente helt til nå iallfall! Snart var vi nede i ”lavlandet” igjen, og atter var terrenget lettgått. Men det var langt å gå, så skumringen begynte så smått å innhente oss. I det fjerne så vi en stor flokk med villrein. Artig det, her i området finnes jo ekte villrein, i motsetning til reinsdyrstammen på Hardangervidda. Denne gangen fant vi rette vei over elva, og var snart tilbake ved Lesjøen. Nå mørknet det for alvor, og vi gikk i godt driv nedover. Noe sa oss at det var lurt å være føre var og ta på hodelyktene før vi rakk å tryne og slå oss. Frigg forsvant i perioder, men ved en anledning begynte plutselig lyngen rett ved sida av meg å leve, og det var selvsagt bisken det ja. Spreke bikkja gadd ikke å vente til vi nådde gjerdet ved brua ved parkeringsplassen og kunne åpne for henne, hun hoppet likegodt over på egenhånd. Da vi kom til gjerdet så vi det lyste i to bikkjeøyne rett ved bilen. Da var det bare å takke for en fin tur som kom på ca 41,5 km, det vil si for Sondre siden han fikk en ekstratur omkring Salhøa. Men jeg gikk nok mine 4 mil jeg også. Nå gjensto turens mest risikable del, nattkjøringa gjennom Gudbrandsdalen. Men det gikk bra det også. Takk for flott tur!

Endelig var tiden kommet for å gå vesteggen på Neådalssnota. Dette er en tur jeg har gått og tenkt på i hele sommer, men som har blitt utsatt og utsatt til fordel for andre fjellturer. Jeg hadde nesten slått meg til ro med at denne måtte utsettes til neste år, men med de siste par ukers finvær, og spesielt de siste dagene med landvind og over 20ºC nede i bygda hadde feid all tvil og snø til side. Det var ikke meldt kjempevær denne dagen men jeg og en kompis startet med friskt mot fra Kårvatn kl 0900. Vi fulgte turistlinja mellom Kårvatn og Trollheimshytta inn til Naustådalsvatnet, der tok vi av til høyre (sør) og brøt oss opp knappe 600 høydemeter med bratt motbakke (mest ur og litt grasskledde skråninger, bilde 4). Når vi kom opp på eggen (1397 moh, bilde 5) fikk vi værmeldinga til yr rimelig midt i fleisen, frisk bris fra sørøst, på med jakke, lue og hansker. Ble lite actionbilder fra selve eggen grunnet meget kalde fingre og meget frisk bris. Et par punkt som var litt friske, hvertfall med såpass mye vind, spesielt der eggen er så skarp at man aker seg fram med en rompeball i neådalen og en i naustådalen (satt litt på spissen!). Ellers er det litt klyving her og der før man kommer seg til topps. Ble litt spising og fotografering i ly av varden på toppen (1621 moh), men det var ikke noe blivende sted så vi satte snuten mot Snotvatnet (1191 moh) og Naustådalen. Sparer sikkert en time (minst) på nedturen om man går eggen ned igjen også, men det frista ikke spesielt mye i vindkastene. Vi traska bort til nødbua i Naustådalen og fikk i oss litt næring før vi fulgte turistlinja tilbake til Kårvatn i fint høstvær (i sterk kontrast til været på toppen). Selv med mye vind ble det en super tur, regnværet kunne sees både til nord, sør, øst og vest men det glimret heldigvis med sitt fravær.

Vi hadde planlagt denne turen lenge, og endelig kom sommerværet til Nordvestlandet. Vi var oppe tidlig, kjørte inn i Todalen og startet turen på 50 moh., opp ei bratt li som vanlig er på våre kanter. Etter ca. en time var vi oppe ved seterstølene som ligger flott til ca 500 moh. der skogen slutter. Litt myrlendt og vått en times tid til, og vi var oppe ved foten av dagens turmål Viromkjerringa, som er et grensefjell mellom kommunene Surnadal og Sunndal. Yrende fugleliv på denne strekningen, opphavet hadde en stri jobb med lokke oss vekk fra nyklekte unger. Bratt opp til venstre og etter 1 – 2 timer med mange drikkestopp under vegs, var vi på den innerste toppen 1333 moh. Her står det en varde som ser ut til å skulle ramle ut for stupet når som helst, den står på kanten mot Virumdalen 1200 m. rett ned. Helt vindstille og varmt på toppen, vi tok en lang pause i solskinnet og nøt utsikten som er et eventyr her oppe. Trollheimen mot nordøst, med Neådalssnota som den dominerende toppen fra denne vinkelen. Ellers et utall av andre topper, både besøkte og enkelte som står for tur. Skjerdingfjellet og Snøfjellet på hver side av ruta over Bjøråskaret er nabotoppene våre i dag. Langvatnet mot Innerdalen ser ut til å være islagt enda, videre har vi flott utsikt mot Tårnfjellet og Innerdalstårnet, så Såtbakkollen (Tåga) og det massive Skarfjellet med Trolla bak Herfra ser vi også fint mot Kongens og Dronningens krone. Sunndalsfjell, Eikesdalsfjell og Romsdalsfjell neste, før vi til slutt havner uti havet med Tustnastabban. Nesten synd å bryte opp, men vi er langt ifra i ”mål”. Herfra er det bare 40 høgdemeter stigning til hovedtoppen på 1374 moh., men det er denne strekningen vi har gledet (les: grudd litt) til. For å komme til hovedtoppen må vi forsere en egg som til tider er ganske luftig og til dels litt utsatt, de 40 høydemetrene blir nok mange flere da eggen består av flere ”småtopper” som vi må komme oss over. Jeg bestemte meg før turen at jeg skulle være nøye på å ikke gå opp noe sted der jeg ikke turde å gå ned igjen, dette for å kunne snu hvis ruta ble for tøff for meg. ”Haren” i følget på 4 rekognoserte litt foran og hadde det tydelig moro, slitne lår ble som nye igjen bortover eggen. En kombinasjon av mye fast fjell, tørt underlag og nye fjellsko med god friksjon gjorde ”ranglingen” til en lek og etter ¾ - 1 time sto vi trygt på hovedtoppen. I ettertid må jeg innrømme at det jeg lovte meg selv før turen ble glemt, det var nok enkelte partier jeg er glad jeg slipper å gå ned igjen. Det er rart med det, når en blir ivrig og konsentrerer seg om å se OPP og å finne gode tak, hender det at man klyver opp på steder som kan være vel utsatt – men morsomt var det og greit at hele turfølget ligger på omtrent samme ”nivå”. Fin tur ned igjen, der vi kortet ned returen på ei lang snøfonn. Siste lia ned kjentes i beina, men det skal bare mangle etter en tur som tok oss 8 ½ time. Etter en halv times kjøring var vi hjemme til en god dusj, samt en bedre middag med noe godt i glasset! Håper været holder seg, vi har mange turer ”i skuffen”. haldis

Hejsan, här är lite bilder fra en tur jag gjorde för två veckor sedan. Bergen söder om Sunndalen, närmare bestämt fale - vangshaugen - gammelsetra - gjöra. Det är svårt att misslyckas med en tur i dessa fantastiska omgivelser! Turen blev väl kort, men jag tog nog rättt beslut som kortade ned turen, dagen efter skulle det bli 12 minus på fjellet og mye vind. Hade inte så stor lust med det! Fler bilder fra turen finns på www.denhoganord.se/sunndalsfjella08/sunndalsfjella08.html Trevlig helg på er!

Hei, jeg har veldig lyst til å gå i sunndalsfjella, men er usikker på når det går an å gå der. Tenker å gå på Litjkalken (1389) og Furunebba (1516) i løpet av sommeren. Ser det er meldt fint vær neste uke. Vil det være for mye snø/vått til at det er OK å gå disse turene? Er det greie turer for ei som har gått fjellturer på Nordmøre, men ikke er vant til bre/tinderangling (har ikke fått inntrykk av at det er noe av det på disse turene). Har også lyst til å gå på Fruhøtta (1435) i Vinddøldalen i Surnadal. Når på sommeren kan jeg regne med at det er greit å gå dit? Og bør jeg ligge i telt et stykke på vei for å korte ned lengden? :- )

Hei! Jeg er ny til dette forumet og har ikke peiling på om dette er rett sted å spørre, men jeg gir det et forsøk Jeg har i de siste årene drømt om å dra til det vakre vestlandet, nærmere bestemt Møre og Romsdal, på telttur med en kompis. Nå som jeg er blitt myndig å har førerkort er det blitt mulig å reise dit (jeg er selv fra Namsos, Nord-Trøndelag). Vi har planer om å reise nå i midten av juli og tenker å tilbringe omtrent 2 netter i telt. Problemet er at jeg selv har lite erfaring med teltturer i dette fylket og finner svært lite informasjon om det på nett. Drømmen min er å finne et fjell med fantastisk utsikt, helst ved kysten og gjerne 1000-1500 meter høyt, men det har vist seg å være vanskelig da slike fjell sjeldent er særlig egnet for telt. Spørsmålet mitt er derfor om noen her har noen tips til destinasjoner eller turer som dere kan anbefale? *et alternativ er å ligge nedenfor toppen. For eksempel et "platå" et par hundre meter lengre ned som er bedre egnet for et telt*. Reisekameraten er ikke særlig bil-glad og vil ikke reise lengre enn 7 timer i bil. Det vil si at Rauma egentlig blir den sørlige grensen langs kysten. Jeg har lest mye om både fjell i Rauma og lengre nordover mot Sunndalsfjella og omegn, men finner som sagt lite informasjon. Setter utrolig stor pris på svar

Hei, er ny på både forumet og fjellet. Har vært på Snøhetta og Galdhøpiggen i ung alder, men ikke noe annet. Fikk litt fjell-dilla da jeg kom hjem fra en tur i Himalaya tidligere i år og derfor har jeg tatt en del dagsturer til en del topper i Trøndelag eller i nærheten av i sommer. Uten særlig research tok jeg en tur opp Hareimadalen i Sunndalen i tidlig juli, og fulgte stien via ei tyskerhytte så langt jeg så den gikk. Fortsatte i rettning Langrabbpiken på østsiden av Hårstadnebba (mye snø å gå over) og så for meg toppen (1 550m) utenfor selve Hårstadnebba (vet ikke om toppen har noe offisielt navn?). Måtte krysse et passe bratt/rasfarlig område for å komme meg dit, men turen var ganske enkel. Sinsyk utsikt i alle rettninger fra toppen, spesielt rett ned i Litldalen! Etter en times pause på toppen gikk jeg tilbake og tok turen innom Litlkallkinn (1 389m) hvor du får heftig utsikt over selve Sunndalsøra, Vinnufjellet og Sunndalen et stykke østover. Etter å ha sett på kartet da jeg kom hjem angrer jeg litt på at jeg ikke tok turen oppom Hårstadnebba på turen tilbake fra 1 550m toppen til Litlkalkinn, men trøster meg med at da har jeg en god grunn til å ta turen tilbake en gang i fremtiden! Tok meg god tid med mange pauser så hele turen tok ca. 10 timer. Et lite kart over ruta jeg tok opp fra der jeg parkerte nede i Sunndalen. Ruinene av ei Tyskerhytte hvor stien deler seg i to rettninger. Morgentåke nede i dalen. Utsikt mot Storkalkinn (1880m). Langrabbpiken (1 506m) To Hercules militærfly passerte veggene ned til Litldalen. De siste metrene før toppen. Endelig på toppen av 1 550m toppen, utsikten mot Hårstadnebba. Mer eller mindre 1 500m så å si rett ned i Litldalen. Juratind (1 712m) Sunndalsøra sett fra Litlkalkinn. Grøvelnebba og ned til Oppdalstrøa.

Grøvelnebba. 2 Juli 2009. Idag skulle turen gå til Grøvelnebba (sunndal kommune). Etter at Oppdølstranda ble stengt og vi må ta båt fra sunndalsøra til ålvundeid, er det nok flere enn meg som titter opp på dette flotte spiret som rager over sunndalsfjorden. Himmelen var skyfri og jeg startet turen fra dalsbø i virumdalen kl 08.00. Oppe i Sandvikdalen tok jeg en liten rast før jeg gikk opp på mohaugen, ura opp på Mohaugen er veldig grei å gå, forholdsvis liten stein så det er nesten som å gå i trapper (nesten).Snøen oppe på ryggen var nå blitt steinhard så det var plankekjøring å traske bort til foten av grøvelnebba. Siste biten som er nokså luftig på denne turen tok litt lengre tid en jeg trodde, Grøvelnebba har to topper, så for å komme ut til hovedtoppen på den ruta jeg gikk, så må man klatre ned fra den første og så opp igjen på hovedtoppen. ble litt spekulering på hvor jeg skulle klatre ned men det åpenbarte seg til slutt! Så kl 12.05 sto jeg på toppen og fikk nyte den fenomenale utsikten Grøvelnebba har å by på Turen ned var fort unnagjort, fra Mohaugen og ned i Sandvikdalen skled jeg på snøbreen så å si hele vegen, deretter var det bare å snuble seg ned Sandviklia og tilbake til bilen, klokka var da ca 14.00. Toppen er ikke så voldsomt høy samenlignet med andre topper i området, men til gjengjeld så ser du 1428 meter direkte ned i sunndalsfjorden. http://www.facebook.com/home.php?#/photo.php?pid=3511804&id=645400730

Lørdag 17. September ble det en aldri så liten tur Sunndalen igjen. Dette så ut som å bli en av årets flotteste dager så tok med en arbeidskolega på stuntet, en som vist nok var fjellvant, men hadde aldri besteget et fjell over 960m! Anbefalte Hårstadnebba like sør-øst for Sunndalsøra, en god del høydemetre på en dag, men ikke mye luftig klyving og med en spektakulært topp! Med mye skryt fra vedkommende om å være godt trent på 3T fant han ut at dette krever en helt annen form for trening og utholdenhet. Kolegaen var nesten helt utslitt ikke lenge etter at vi hadde vært på toppen så tilbaketuren ble lang og dryg. Brukte faktisk 14 timer totalt på en tur som burde ha tatt 7 timer! Men karen ble bergtatt han! Ikke rart når fjellet viser seg fra sin aller flotteste side! Tok en hel del bilder så det blir litt lasting for dere med lave hastigheter. Til gjengjeld, kvelitet. Morgensola står opp over Hoåsnebba (høyre) og Vinnufjellet (midt på, bak). Opp Hareima mot Storkalkinn (1880m). Utsikt fra ca. 600m over Sunndalen og fjellene nord for dalen. Se Panorama i stor størrelse: http://img32.imageshack.us/img32/9585/hrstadnebbapanorama1x80.jpg Innover Hareimadalen mot Storkalkinn. Snølandskap ved 1100m. Utsikt mot Kaldfonna (1849m) og Dordinakkan (1819m) Zoom inn mot Sunndalen. Storkalkinn og Langrabbpiken (1 506m) til høyre. Storkalkin, Langrabbpiken of Hårstadnebba (1550m) helt til høyre. Se Panorama i stor størrelse: http://img59.imageshack.us/img59/9646/hrstadnebbapanorama3x80.jpg Utsiktsbilder fra toppen. Dalavatnet i Litjdalen. Gjuratind (1 712m) mellom Isfjorden of Eikesdalen. Så og si rett 1550m rett ned til Litjdalen. Panorama fra toppen. Se Panorama i stor størrelse: http://img838.imageshack.us/img838/514/hrstadnebbapanorama2x80.jpg Fjellet i kvelds-sola. Zoom på Vinnufossen. Vinnufossen og Trolla (1 860m). Se Panorama i stor størrelse: http://img35.imageshack.us/img35/6818/hrstadnebbapanorama5x80.jpg Se Panorama i stor størrelse: http://img716.imageshack.us/img716/1339/hrstadnebbapanorama4x80.jpg Og til slutt noen halv-dårlige kvalitetsbilder tatt i mørket.

Pga. nachspiel til langt utpå Lørdagsmorgenen 30 Juli og ingen søvn deretter var det lett å sovne 18.00 på Lørdags ettermiddag. Voknet så opp 01.05 natt til Søndag og følte meg svært så energisk. Passet godt, for værvarselet for Trolla, Trollheimens høyeste fjell lovet nesten for godt vær. Så jeg kjørte sørover og gikk fra veien ved Hoåsbrekka 05.30. Det lå tåke godt oppåver sidene i Sunndalen og tok en time lang pause da jeg nådde toppen av første oppåverbakke ved 900m i håp om at sola skulle komme frem. Det gjorde den å turen gikk så videre opp i Fossbotnin under selve fjellet hvor siste oppstigning begynner. Gikk standard-ruta opp som ikke krever sikring men som blir ganske luftig etter hvert. En del løs stein, og litt småfuktig underlag her og der selv om sola grillet godt på veggen. Nådde toppen i solsteiken med tåke liggende i dalene opp til 1000m. Forstår at dette kalles Trollheimens mest spektakulære fjell, kult fjell! "Dagen derpå" må jeg si at det kjentes med så mye motbakk så det kan anbefales andre å ta med telt å ta basecamp på noen flotte gress-flater på rundt 900-1000m under selve toppen. Tåkebilder fra den evig-varende oppåverbakken fra Hoåsbrekka. Flere tåkelag. Tåka trekker seg tilbake og fjellet kommer til syne. Fra Fossbotnin, fjellet ser ikke spesielt brutal ut herfra. Utsikt fra ca. 1400m. Utsikt ned fra ca. 1600m. Østlige topper og Trollatraversen. En av flere liksom-topper for selve toppen. Mot toppen med to stk. sprekinger allerede på toppen! Utsikt fra toppen. Epic view!

Grytidlig start på tur til Tåga/Såtbakkollen da noen timer med sol skulle passere området rundt soloppgang. Senere på dagen skulle vinterens første store snøfall starte. Kjørte fra Trondheim kl 02.00 og gikk fra Fale Bru litt etter kl 04.00. De siste skyene var i ferd med å passere og stjernene kom fram. Temperaturen lå på rundt 10c så det ble en varm start de første 900m til to hytter som ligger under Smørklimpen. På litt over 1400m kom sola opp og jeg fikk en flott soloppgang mens jeg gikk opp mot Såtbakkollen's første topp. Turlengde: 9 timer | Distanse: 19.0km | Høydemeter: 1885m Start fra: Parkeringsplass under Fale Bru i Sunndalen Utsikt ned Sunndalen En pinakkel på Drivhjellhammaren som jeg har sett på i en årrekke nå Sollys på Dordinakkan og Kaldfonna Store Trolla og Østre Trolla Skardsfjellet Store Trolla, Skardsfjellet og nordvestover mot Tustna Tustna-topper med vindmøllene på Smøla bak Turen over Såtbakkollene gikk radig. Lettgått og med fin utsikt hele veien over eggen, mens det smalnet til mot det markante skaret ca. halveis. Skaret kunne by på ganske enkel men artig klyving på begge sider. Utsikten fra både eggen og spesielt toppen av Tåga var svært vid og imponerende. Selv om man ikke fåt ett like luftig bilde som fra Store Trolla ser man til gjengjeld omtrent alle små og store topper i hele Trollheimen herfra. I sør lå det skyer så Snøhetta var bare delvis synlig innimellom. På en klar dag her ser man Galdhøpiggen og Glittertinden lengst sør. Hadde vært fint å sovet under åpen himmel på den her enga Såtbakkryggen Ved V-skaret Skjorta mellom Store og Nordre Trolla Ett panorama fra toppen av Tåga Snøhetta såvidt synlig Den ene av de to flotte fossene man passerer i Navardalen Ruta jeg gikk vises i mørkerødt. Kartet er fra 1879. Copyright: Kartverket

Tenkte å ta en fjelltur i Sunndalen denne uken, og har for så vidt blinket ut Dordinakkan som et aktuelt mål. Kjører opp Litjdalen og starter turen fra Grønnsteinen. Er det noen som har vært der inne som kan bidra med rutevalg ( og gode fiskevann )?

Våknet 04.40 av meg selv natt til tirsdag, hvorfor? så inni granskauen rastlaus, fikk heller ikke sove mer. Det har bygget seg opp lenge, så nå måtte jeg få noe utav det. Vridde nøkkelen om på bilen presist kl 06.00 å kjørte til Oppdal i håp om at det det som kom som regn her i Trondheim på mandag hadde kommet som snø høyere oppe. Men på Oppdal var det omtrent snøfritt, for langt øst rett og slett. Da var valget enkelt, så for meg Fulånebba ved Sunndalsøra, kunne jeg håpe på 15cm pudder der? Parkerte ved Sanden (180moh) i Viromdalen. Måtte gå til fotts opp til 400m der det begynte å bli ett fast dekke. På rundt 500m lå det 10-15cm pudder, da jeg passerte 1000m lå det noen perfekte 20cm oppå den gamle harde snøsålen. Dessverre var det lite snø, selv på steder der det alltid ligger mye snø. Kunne konstatere at det måtte bli litt slalom i mellom storsteiene på neddoverturen. På 1200m bytta jeg om sko og brodder, kløyv først oppå nordtoppen som er 1m lavere enn hovedtoppen. Dette gikk ganske greit selv om det var mye is og glatt stein. I mellom de to tårnene er det en bratt V som må forseres, nederst her har du ei renne som går ned mot nordøst, en av rutene til toppen. For å komme ned her må du hoppe ned noen gode 3m, og uten tau er det ingen vei tilbake på vinteren, men jeg satsa på at det fantes en annen farbar rute ned. Luftig å fin topp, ble faktisk sittende ei stund å se på sola. Men den gamle varden på toppen så da så stusselig ut tenkte jeg, så jeg tok fram spaden å satte opp en 2m høy varde av snø, litt mer verdig fjellet! Før natta kom klatra jeg ned mot vest for å se om det var en mulig rute (litt kjedelig å fomle seg ned ett så utsatt fjell i mørket). Det gikk fint ned der, selv om jeg måtte nokså langt ned før jeg kunne krysse under stupene å så gå opp til 1200m hvor skiene sto. En time senere var det blitt svart, så det ble photoshoot i 2timer. Fikk faktisk nordlys å! Mye som matchet, var heller ikke ett minste vindpust på toppen og rundt -7c! Det ble seint på kveld før jeg var tilbake i bilen, etter en ganske så strabasiøs vei ned fra fjellet til skiene (den billige hodelykta gir ikke all verdens til lys!), var veldig mye hardpakka skare å evt. skli ned i Sunndalsfjorden på. Selve randoturen til bilen gikk flott, kunne ikke rase ned i all hast, men fikk tatt noen svinger uten å havne i steinene. Alt i alt, en av de aller fineste toppturene jeg har hatt! Nordryggen opp til nordtoppen. Utsikt over Sunndalsfjorden Sola går ned bak Søre Skjorta. Skjorte (1711m) sees til høyre. Den blå timen Litt zoom på Sunndalsøra Fabelaktig natteutsikt! Den nye toppvarden! Nordlyset mot nordvest Nordlyset sett på vei ned Ser tilbake på sporene

Påskedag gjekk eg på skitur til Stortuva, som ligg mellom Ålvundeid og Ålvundfjord i Sunndal. Meir om den kan du lese i bloggen min: http://ladyingunn.blogspot.no/2018/04/turblogg-debutant-pa-toppskitur.html

Tenkte å prøve meg på den gamle normalruta opp til Hovsnebba, nemlig det som blir kalt for Tjuvstigen/Tjuvstien. Etter å ha snakket med gårdseier ved Furu om å få parkert der fikk jeg noen beskrivelser på ruta. Han sa også, slik som jeg hadde lest i andre turrapporter at det ikke finnes noen sti lenger, og nederst er skogen så tett at det er relativt utrivelig der! Grov rutebeskrivelse av Tjuvstigen (bildet har jeg tatt ved en tidligere anledning) Får å unngå skogen tenkte jeg å prøve meg på ei litt anna rute forby skogen, så jeg fulgte en gammel vei fra krigens dager fram til en tysk bunkers på Oreima hvor snørasene fra Kufonna lander. Her var det ikke skog, men mange klipper og bratte svaberg for å komme seg opp på selve Tjuvstigen. Det gikk greit å komme seg opp her, mange alternative ruter for å unngå klatring i stupene. Kom meg opp i Tjuvstigen og fortsatte forby ett lett klyvepungt før jeg kom opp til ei hule ved ett nytt kort og enkelt klyvepunkt. Fra avstand, eller fra Sunndalen ser disse tre klyvepungtene meget utsatt og bratt ut, men det viste seg at de var nokså enkel å passere, nesten litt for enkelt, da det ikke gav meg noen utfordringer! Det gjaldt også det øverste klyvepartiet, som var ca 30 høydemetre med bratt gange på ett ødelagt svaberge. Etter det fulgte enda ei stor bratt gress-slette før jeg måtte opp på Høgslåa (1000-1300m). Her ble det synlig sti ett stykke, men den forsvant ned mot Bjønnalauvet og normalruta til Hovsnebba. Fortsatte oppover, men i stedet for å følge ruta markert på kart fikk jeg rett på ei renne og kom ganske enkelt opp på ryggen mellom V1 og V2. Herfra å opp til toppen var det glassert is over alle steiner, så jeg løp ikke opp! Retur samme vei, men ettersom det blir så mørkt i disse dager prøvde jeg meg på skogen mot Furuveita, da det er vanskelig å finne ei rute ned stupene i Kufonna i mørket. Fikk konstanter at den her skogen var av verste sort, type ugjennomtrengelig kratt på 2-3m høyde, nesten så ille som noe av krattet som møtte oss i Alaska i fjor. Trærene lå selvsagt på skrått, så å bevege seg langs var vanskelig. Jeg kom meg litt ned mot stupene hvor trærene var høyere og snart kunne jeg krype/treklatre meg langs mot Furutveita. Sendte ned endel steiner hele veien for å sjekke hvor langt unna stupene jeg var. Flott med sonar! Det funka fint å jeg peila meg inn på Furutveita og kom meg ned til bilen igjen.

Innerdalstårnet og Innerdalen er godt kjent blant fjellfolk og fjellklatrere. De fleste tar imidlertid normalveien opp. Denne ruta krever ikke sikringsutstyr, bare fortrinnsvis tørre forhold. Vi tok derimot sikte på en klatrerute opp vestveggen. En rute som i føreren ble gradert til 4+. Det ble en flott, men lang høstdag i fjellet. 12 timer viste klokka når vi returnerte til teltplassen i skumringen. Se bilder og video fra turen på ifriluft.net Asfalten var våt da vi rullet nedover Sunndalen med kurs mot Innerdalen. Tvilen bredde seg sporadisk blant turdeltakerne. Hadde internettmeldingen lurt oss igjen? Heldigvis tittet stjernehimmelen frem fra skyene når vi omsider tok fatt på oppoverbakkene langs veien inn til Renndølsetra og Innerdalshytta. Dette lovet godt for morgendagen. Temperaturen var svært behagelig der vi svettet oss oppover. T-skjorte fungerte utmerket. Fra parkeringen er det ca. 4 km inn til enden av veien ved Innerdalshytta. En avstand som var mer enn lang nok når tålmodigheten ikke akkurat var på topp. Sekkene var nedlesset med sikringsmidler, slynger, tau og telt. Teltplass er ikke alltid like lett å finne med kun lyset fra små hodelykter som hjelp. Vi fant en plass like ved elva som renner ut i Innerdalsvatna. Ola sitt ”fancy” North Face telt var med denne gangen. Selv om klokka viste godt over midnatt ble det tid til en kaffekopp pluss noen skiver før vi tok kvelden. Vi våknet klokka 0700 til et strålende høstvær. Sola kastet sine første solstråler på toppen av Skarsfjellet, og til disse vakre omgivelsene var det ikke vanskelig å få søvnen ut av kroppen. Det er sjelden jeg stresser om morgenen når jeg befinner meg i fjellheimen. Stressing ble det ikke denne gangen heller. En god frokost pluss et par kopper god morgenkaffe ble inntatt i behagelig tempo før vi omsider la i vei mot Tårnet klokken 0900. Selv om det var siste dag i september var det svært varmt i lia opp til Storvatnet. Svetten silte der jeg prøvde å holde følge med tempoet til Ola. Den høyeste toppen i Trollheimen, Store Trolla viste seg for alvor når vi kom opp på flata inn til Storvatnet. En alpin og majestetisk topp. En traversering av disse toppene står på ønskelista, gjerne med start på en klatrerute opp til Skarsfjellet. Vi tok fatt på stigningen opp til innsteget på klatreruta litt til venstre for Litltårnet. Vi fulgte den bratte renna som går opp mellom Lille og Store Innerdalstårnet. En ganske løs renne som krevde stor forsiktighet for ikke å løse ut farlige steinsprang på turkameratene lenger ned. Etter litt problemer ved et ”skjær” i renna kom vi oss opp til den gressbevokste hylla der Vestveggen-ruta starter. I føreren stod det at ruta starter ”noe til venstre” for en rygg som krysser hylla. Fjellformasjonene er veldig like i denne delen av veggen, så en nøyaktig plassering av innsteget var så å si umulig. Vi startet derfor klatringen på et sted vi syntes så egnet ut. I ettertid skulle dette vise seg å være for langt til venstre for den tidligere omtalte ryggen. Vestveggen Første taulengde startet bra, men etter noen litt dårlige kileplasseringer ble taudraget stort. I tillegg prøvde jeg å spare tid ved å gå ut 50 meter på den første taulengden. Dette fungerte etter litt funderinger på vei oppover veggen. Standplass ble satt på en gressbevokst hylle etter om lag 50 meters klatring. I og med at vi klatret i vestveggen ble det dårlig med direkte sollys denne dagen. Veggen la stort sett i skyggen hele dagen. Dette gjorde imidlertid ingen ting p.g.a. den høye temperaturen. Svetten silte under jakka der jeg forserte meg oppover. På andre taulengde møtte jeg på noen gamle bankebolter, som indikerte tidligere klatreaktivitet på ruta. Bankeboltene var satt på et markert crux på denne taulengden. Et crux som vi mener lå et godt stykke inn på 5-tallet. Etter dette cruxet med de to bankeboltene traverserte jeg noen meter horisontalt via en stor løs blokk før jeg kunne sette standplass på en stor bevokst hylle (se bilde). Hylla var svært løs og tauet løste ut flere mindre steiner. Taulengden ble på ca 35 meter. Ola og Steffen fulgte etter på hvert sitt halvtau. En kile satt svært godt, så Ola fikk en litt dårlig start på denne taulengden. Tredje taulengde så finere ut enn de to første. Dette stemte godt når jeg klatret meg oppover. Et fint riss halvveis var artig å forsere. Denne taulengden ble p.g.a taudrag litt kortere enn jeg hadde tenkt. Standplass ble satt på en hylle litt til høyre for en større hylle som vendte ut mot Tårnets nordvestegg. Dette indikerte samtidig at vi var langt utenfor den beskrevne ruta. Dagen hadde gått fort etter mye fundering underveis, og vi hadde ikke mye ”ekstra” tid å ta av. Vi ønsket å ha litt dagslys igjen til returen via normalveien. Jeg startet derfor raskt på fjerde taulengde. På denne taulengden traff jeg også på noen gamle bankebolter ved et markert crux. Denne siste taulengden var ganske dårlig sikret, så det ble en ganske lang ”run-out” etter cruxet før jeg fikk satt en siste sikring etter et delvis mosebelagt sva. Standplass ble satt i noen blokker noen få meter unna toppvarden. Det var godt å stå på toppen. Jeg var dyktig sliten etter 4 taulengders leding. Når Ola og Steffen stod på toppen var klokka blitt 1830. Det hadde begynt å skumre, så noe langt opphold på toppen ble det ikke. Litt fotografering og litt påfyll av mat var det vi rakk før vi satte kursen ned nedover langs normalveien. Denne veien byr ikke på større problemer på tørt føre, og nedstigningen gikk derfor greit. Mørket hadde nesten falt helt på når vi var tilbake ved teltet slitne etter dagens innholdsrike tur. Ola lanserte ideen om å rive leir for å dra videre til Venjedalen for bestigning av Romsdalshorn på søndag, men dette ble (heldigvis) nedstemt. Resten av kveldstimene ble brukt til å fyre bål, spise en halv grilla kylling og drikke noen ekstra gode kopper med kaffe. Bålfyringa var ikke akkurat noen suksess. Det var dårlig tilgang på ved, og den veden vi fant var av det fuktige slaget. Grå og fuktig søndag Søndag morgen hang skydekket tungt, og den gode værmeldingen fra dagen før var plutselig snudd på hodet. Det var imidlertid godt å tenke på at vi ikke hadde tatt oss sørover til Isfjorden og Venjedalen for å ligge ”værfast” ved foten av Romsdalshorn. Det var ikke mye vi kunne få klatremessig ut av denne dagen. Heldigvis for oss var det en skoleklasse på tur til Innerdalen denne uka. De hadde fått satt opp en taubane over elva like ved teltplassen vår. Her så vi en mulighet til å få oppleve noe nytt og spennende selv denne grå søndagen. Etter at vi hadde vært så heldige å få slengt oss med på skoleklassens opplegg hjalp vi til med å kveile sammen de to 200 meter lange tauene som var spent opp over elva. Jeg må innrømme at man blir ganske lang i armene etter en slik jobb… Som takk for hjelpen fikk vi en kald halvliter av det hyggelige vertskapet på Innerdalshytta før vi igjen satt kursen hjemover mot Trondheim. En verdig avslutning på en innholdsrik helg i Innerdalen.

Det var knallblå himmel, vindstille, noen få minusgrader, nysnø og 9 skiløpere som hadde som plan å bestige Grøvelnebba. Grøvelnebba er den vestlige naboen til den langt mer kjente Dronningkrona. Dagen ble fullendt med tinderangling i luftige og storslagne omgivelser og med en spennende nedkjøring. Turen til Grøvelnebba kommer nok langt opp på lista når årets flotteste turer skal rangeres i desember. Les mer, se bilder og kart på ifriluft.net Turhilsen

Planen var å ta en siste randotur til Okla, håpet var at det fortsatt lå snø i bekkedalene ned mot Storlidalen, men nei da, der var det smaltet helt opp til 900m. Etter å ha sett på kartet i noen sekunder å vurdert Sandåhøa kjørte jeg ned i Sunndalen, bestemte meg i å prøve meg på Klingfjellet til fotts. Men i farta nedover dalen ble det fattet en besluttning på å ta en retur til Hovsnebba å prøve å utforske litt mer av de småtoppene/hamrene vest for hovedtoppen. Tok 4 timer å gå/klyve opp til den første fortoppen vest for hovedtoppen, derfra ble det luftig klyving over ei egg til V3-toppen før det ble enda luftigere klyving ned til to 6-7m høye pinakkler som henger nedenfor (pinakklene Tande og Rebekka). Den øverste (Tande) av de to trengs heftigere klatreerfaring enn det jeg har + sikring, men den nederste hamren (Rebekka) passet meg perfekt! Etterpå ble det en halvtimes pause på toppen av Hovsnebba i solsteiken før returen ned til bilen. Utrolig lite snø ned her, omtrent det samme som da jeg gikk opp 20 mai 2013. Sunndalsøra sett fra 580m Posering på pinakkelen Rebekka Panorama fra Hovsnebbas høyeste topp, 1554m. Lite folk å se, men de med vinger trivdes i mitt selskap!

Da er nok ei fin helg i Giklingdalen over. Ingen Store sprell denne gangen, men vi fikk to litt utradisjonelle turer i beltet. Snøen hadde meldt sin ankomst på toppene og det var litt uvisst hva vi skulle finne på, vinterutrustninga lå igjen hjemme... Vi bestemte oss derfor for å drikke opp mesteparten av drikkevarene første kvelden, og at vi skulle tømme dassen på Tindeklubhytta neste formiddag. Håpet var at sola skulle tine bort noe av snøen og isen fra veggene i mellomtida. Både drikkinga og dasstømminga gikk fint, men isen og snøfeltene flytta seg ikke en milimeter utover formiddagen. Det var bare å racke opp og se hvor langt vi kunne komme, om det skulle bli full stopp så kunne vi cragge i Sydvestveggen eller noe i den dur. Vi traska opp Tårnlia for å ta de enklere rutene på Innerdalstårnet i nærmere øyesyn. Når vi nærma oss Tårnskaret så hadde landvinden begynt å tine de bratteste veggene, is og snø klasket kontinuerlig ned i sidene og vi bestemte oss for å drite i Tårnet. Tårnfjell var mindre soleksponert og var dermed mer innbydende for vår del. Vi var ikke akkurat skodd for vinterscrambling, men føret opp rennesystemene til Tårnfjell var veldig bra. Etter å ha krafsa oss opp til ca 100m under toppen ble klippeopptakene såpass bratte at tauene ble tatt frem fra sekkene. Jeg knytte meg inn i den skarpe enden av tauet, spytta på tuppen av mine viking gummistøvler og starta ledinga opp det første diederet Gummistøvler er virkelig et undervurdert fottøy, friksjonen er ikke så dårlig som mange vil ha det til. Veien videre besto av en serie av korte opptak og hyller, etter å ha gått ut tauene satte jeg standplass ca 30-40m under toppen. Siste stigninga var slakkere og vi pakka utstyret ned i sekkene igjen. Det er ganske kult å titte ned på Innerdalstårnet fra denne vinkelen, meget stilig og fotogent. Toppen var nådd. Returen kunne vi ha gjort lettvint ved å suse ned i Tårnskaret igjen, skli ned normalvegen og innta sofaen på hytta, men Gamlefar liker ikke lettvinte løsninger. Han begynte å traske bortetter ryggen mot Såtbakkollen, så det var bare å henge seg på for Synne og meg. Klokka hadde begynt å få fart på seg så det ble ikke noe fullstendig travers over til Såtbakkollen. Vi brøt ut av eggen nede i et skar og tok oss ned til Mangbekkdalen mellom Tårnfjell og Såtbakkollen. Tempen hadde fallt og vi dro nytte av godt føre på tur ned. Resten av returen foregikk på ringbåndene som vender ut mot Innerdalen, forbi Tårnfjell, kryssing av Østrenna, Tårnet og til slutt Litj-tårnet. Sirkelen ble avslutta vel tilbake i Tårnlia og vi gikk normalvegen ned til hytta i Giklingdalen. Absolutt en verdig tur med tanke på at vi var fulle kvelden i forvegen og hadde tømt en dass først. Neste dag ville vi ned til lavlandet og klatre tørre klipper. Vi gikk derfor ned til Innerdalen og klatra "Rapern" (6-) på Renndalskamman. Vi var 4 stk og delte oss i to lag. Ikke akkurat den mest repeterte ruta her oppe de siste åra vil jeg tro. Fikk tidenes utpsyking på første taulengde i et overheng som antagelig har endra seg siden føreren ble tegna, Gamlefar mente at noe måtte ha rast ut. Jeg kom meg forbi ved å traversere til sides for henget. Resten av ruta gikk greit, men jeg må inrømme at bladboltene på cruxet ble besudlet av mine hender, det er for lite karakter ute og går. Og med det kan sommersesongen sies å være over for vår del oppe i Innerdalen og Giklingdalen, tror jeg..

Ble storeslem i helga, til meg å være etter en to uker lang og grov forkjølelse! Kjørte direkte fra jobb ned til Verma noe som tok 6 timer pga. rushtraffikken som virkelig har blitt forverret nå etter sommeren her i Trondheim. Ble en stjerneklar natt i teltet ved Mardalsvatnet før turen gikk mot Hauduken på Lørdag. Gikk opp til Indre Haudukvatnet, så opp mellom Hauduken og Rangåtinden før jeg gikk rett opp ura til Hauduken. Fin utsikt fra toppen, Breidfonntinden's profil ser veldig flott ut, hadde gjort seg om den var tusen meter høyere! Gikk så traversen over til 1719m toppen, som bydde på luftig klatring ned på østsiden før jeg måtte opp og over på vestsiden for å komme meg videre nord til 1719m toppen. Eggen over til Breidfonntinden var fin å gå på, men kan lett bli glatt da det var en del mose her. Noen luftige partier her og der, men disse klyves greit over. Den siste klyvinga opp til Breidfonntinden var også mye lettere enn det det potensielt så ut som fra litt avstand. Totalt ble denne turen på 21km fordelt på 8 timers gåing/klyving/usikkerhet og pauser! Men dette var ikke nok, yr meldte om stor sol også på søndag så da gikk turen opp på Store Trolla. Brukte vel 9 timer på tur/returen inkluder to pauser på 45min ved postkassa på 900m og på toppen. Og Store Trolla var like luftig som forrige tur, desidert den luftigste toppen her i området! Toppers helg, men fikk tilbake forkjølelsa på mandag, som pr. idag har utviklet seg til en bihulebetennelse! Utsikt fra Breidfonntinden, se større bilde her! Eikesdal sett fra Breidfonntinden Ekorn på topptur, bilde tatt i Sunndalen På vei opp Store Trolla, snart opp på toppen Episk utsikt i alle retninger fra toppen! Her mot nord, vest og sør. Se stort bilde!

Skarfjell er og blir et av de flotteste fjella jeg vet om. Hver gang jeg kommer hjem og kjører oppover Virumdalen så får jeg hjertebank når denne mastodonten reiser seg i åsynet. Den bratte Nordveggen med sin barske utstråling bringer tankene over på ruta som går opp her. Kanskje en dag… Vi var et bra følge som skulle samles denne helga, tre todalinger, to oppdalinger, Gamlefar og meg selv. Gjeldnes som var troppfører for Todalingene tenker jeg kommer ut med en egen beretning fra denne helga? Jeg gikk opp til Innerdalen på torsdag for å få med meg en liten fest oppe på Renndølsetra. Dagen derpå klatra jeg, en kompis og ei av kjøkkenjentene ”Jungelstien” på Renndalskamman. Etterpå så traska jeg opp til hytta i Giklingdalen for å gjøre klart og lage litt mat til resten av folket skulle komme. Lørdag ble dagen for støting. Jeg og Gamlefar skulle klatre Sydveggen direkte på Skarfjell om været var noenlunde bra. Været holdt og vi trasket opp til innsteget tidlig om morgenen. Sydveggen er en høg og bratt sak som satte i gang nervene mine. Når jeg racka opp kunne jeg tydelig se vannsig langt ned i veggen og nervene ble ikke noe bedre, som kjent så har det regna jævlig mye i sommer. Jeg leda de to første beskrevne taulengdene i et strekk ved å gå ut tauene maks. Neste taulengde som fører opp til stand under cruxet var Gamlefar sin jobb, 5`er klatring med noen småstygge runouts, men fast og fint fjell. Cruxet hadde tatt fra meg nattesøvnen og nå sto jeg endelig her. Dette punktet som opprinnelig ble gått teknisk holder graden 6+ i fri, og reduseres til 5+ A0 ved å benytte seg av bankebolten som ble slått inn en gang i tida. Målet var å klatre det i fri, men det skulle vise seg å bli for krevende for meg. Det er tung og bratt klatring samtidig som at det var vannsig i rissene, bankebolten ble redninga og jeg forserte cruxet ganske greit, det klissvåte 5`er diederet opp til neste standplass opplevde jeg som mer krevende, vått/glatt fjell og ingen gode sikringer før jeg kom langt opp i diederet fikk meg til psyke litt. De neste to taulengdene skriver seg inn som de fineste jeg har klatra i Innerdalen. Her er det bratt, vedvarende, fast, god friksjon og utrolig luftig i den steile veggen. Alle kriterier for kvalitetsklatring er til stede. Fra 8 til 11 taulengde er det som regel veldig vått pga snøsmelt på Sydtoppen. Det rant selvfølgelig rimelig friskt så vi traverserte ut til 15m hammeren på Sydøsthjørnet og toppa ut via de siste taulengdene på denne ruta. I praksis så har vi ikke gått Sydveggen Direkte, men de første 8 taulengdene. Det var utrolig flott å breie seg ut på Sydtoppen og hvile støle muskler, for en utrolig fin dag i en av Innerdalens desidert fineste klatreruter. Flere bilder finnes her: https://picasaweb.google.com/110310170031937090540