Søk i nettsamfunnet

Har vært flere her inne som lurer på om det finnes fine fjell/turområder nede på østlandet, jeg er en av dem, så da tenkte jeg skulle sjekke ut det nærmeste meg, Skrimfjella. Jeg hadde ikke noe større planer for hvor jeg skulle gå, eneste jeg hadde i bakhodet var en tur opp på Styggemann. Dette er den høyeste toppen i disse traktene så det er jo et naturlig mål. Jeg la avgårde i en times breisladd gjennom indre Vestfold, men ikke før varmen kom snikenes inn i bilen måtte jeg bråstoppe (skli 2-300m) fordi jeg la merke til en elg koste seg med litt barkeknask i skaukanten. Måtte forevige øyeblikket før jeg dro videre. Jeg kjørte så videre opp til Omholtparkeringa (50kr i bom nå). Det var da jeg oppdaga at jeg hadde glemt kartet hjemme, GPS'en lå i bilen, men hadde ikke batterier for dem sto i laderen hjemme! Jeg ble oppgitt over meg selv, men så positivt på det, da var det bare å velge seg ut en retning å gå. Spente på meg trugene og la ut i den noe dype puddersnøen. Jeg fulgte etterhvert et skispor, nå så jeg også et skilt til Styggemann og da bestemte jeg meg for at jeg kunne følge sporet videre. Jeg gikk til Ivarsbu, så over Store Stølevann (kjedelig, men pent), deretter opp Lønstøldalen og opp til Styggemann på de såkalte Skrimfjella. Det var ikke en sky på himmelen mens jeg gikk nede i skauen, gledet meg litt til utsikten på toppen. Det tok litt tid å komme seg opp til toppen, jeg brukte nok over 3 timer fra parkeringa. Av disse var 15min på fjellet! Når jeg kom meg opp var det mye skyer på vei innover landet, men fikk en fin utsikt uansett. Det var gledelig å konstantere at sola endelig har begynt å varme igjen, men det var dog kaldt i lufta. Jeg nøt utsikten mot Gaustatoppen og ruta jeg nettop hadde gått. Jeg skulle ønske det var litt mer fjellaktig her på Skrim, det var vel litt skuffanes. Jeg satte utfor ned i skauen igjen (10-15m?), lurte litt på hvor jeg skulle gå, men bestemte meg for den litt kjedelige varianten ved å gå ca den samme veien tilbake. Det var litt lenger enn forventa opp og uten kart var jeg ikke klar for de store omveiene hjem igjen. Halveis tilbake var det blitt skyfritt igjen, trøkte ned en lunsj på 8 skiver i sola før ferden fortsatte. Da jeg skulle inn på skisporet ved Ivarsbu igjen klarte jeg å gå feil vei! Dette ble jo ikke klart for meg før etter at jeg møtte to på ski et par km i gal retning.. Nå begynte jeg for alvor å mislike dette stedet, hva f.. skulle være så spesiellt med detta da, kunne jo like gjerne tatt en tur på lokale åsen hjemme. I bilen tilbake tenkte jeg litt på disse fjella jeg hadde vært i akkurat og jeg bestemte meg vel for at dit gadd jeg ikke å dra mer vinterstid, det blei rett og slett for lite fjell for min smak. Nå må jakten fortsette et annet sted. Jeg vet ikke hvor langt jeg gikk, men gode 2 drøye mil blei det nok, en bra dagstur sådan. Det som er greia er at maks 500m var over tregrensa. Konklusjon: Fin tur i flott vær, men ikke nødvendig å kjøre en time for å ha en like fin dag ute.

Jeg og Tor Erik har lenge snakket om en rute fra Rauberflaket, en topp der Vestfold, Buskerud og Telemark møtes, til Styggemann på Skrim. Helgen 16-18. Oktober hadde begge mulighet og værmeldingen var strålende. Det måtte bli tur denne helgen! Fredag ettermiddag kommer vi oss oppover og har planlagt kun de to kilometerne til Rauberflaket for å tilbringe kvelden der og starte på turen Lørdag morgen. Vi tusler oppover den godt merkede stien, sola skinner fra skyfri himmel og bakken er faktisk litt frossen i skyggepartiene. På toppen tar vi den obligatoriske runden rundt varden for å være innom alle tre fylker før vi begynner å leite etter kveldens leir. Det eneste vi vet er at vi vil ha utsikt over Raudberen. Vi rusler derfor vestover gjennom skauen og plutselig åpenbarer det seg flott glissen furuskog og en vestvendt, flott hylle, akkurat med den utsikten vi ønsker. Kvelden nærmer seg og vi slår opp teltene. Innenfor en radius på 50 meter er det tørr furuved til å fyre i ukesvis. Vi samler sammen det vi trenger for kvelden og fyrer bålet. Kvelden tilbringes ved bålet og vi nyter klar, frisk høstluft og stjerneklar himmel. Klokka blir midnatt før vi finner soveposen. Bålet har en fantastisk avslappende effekt og tida flyr uten at man tenker eller bekymrer seg for noe som helst. Morgenen etter våkner vi til det samme flotte været. Tor-Erik er oppe tidlig og vekker meg i tide til soloppgangen. Vi tar det rolig, får med oss den flotte soloppgangen og litt frokost før leir brytes i 10-tida. Vi glemte begge å ta med noe særlig ekstra vann opp til toppen og er forholdsvis tørste. Vi rusler nedover fra Rauberflaket og gjør et stopp ved første bekk. Camelbak og flasker fylles opp og vi er klare for å starte på oppstigningen mot Pikstein, som vi håper skal være en fin topp før vi går innover mot Vindoren. Kartet viser sti mot toppen og vi prøver å finne denne. Tar ut kurs, men kommer aldri over noen sti. Antagelig er det en gammel "traktorvei" fra 60-70 tallet etter uttak av tømmer som er merket av på kartet, men denne er det få spor igjen av. Vi får en litt røff start på turen, med forholdsvis tett gammelskog, myrer og bratter. Følelsen er god når vi kommer oss over og ned mot Jomfruvassdalen hvor vi går skiløypa mot Vindoren. Det er mye myr og tungt å gå, men forholdsvis åpent og i skyggepartiene er det såvidt frosset til. Ved Trytetjern går vi på blåmerket sti og følger denne til toppen av Vindoren (651 moh). Ingen av oss har vært på Vindoren før, så det er fint å få med seg. Utsikten er bra og optimismen er stor om å nå litt inn på Omholtfjell før kvelden kommer. Ferden går videre og vi sikter på å komme litt vest for Darrebu for å kunne fortsette å følge "ryggen" innover. Det er et virrvarr av stier og merker i området og man skal holde tunga rett i munnen og følge godt med på retningen. Det er fort gjort å la seg lure av skiløype-merker og gamle tråkk. Vi klarer oss imidlertid bra og kommer til Fjellsetertjernet rundt fem. Leir etableres og ved sankes. Det merkes godt at dette er et forholdsvis populært område. Det meste av tørrved i nærheten er allerede sagd ned. Det er også kappet en del topper og greiner av friske trær. I tillegg er det fyrt bål både her og der, selv om det er etablert en fin bålplass. Slikt er unødvendig! Lag så få spor som mulig. Kvelden er fin, men kroppen er litt i ulage etter dagens etappe. Starten var nok litt i tøffeste laget for meg som ikke har gått særlig langt siden Hardangervidda i Juli. Tor-Erik tar imidlertid ansvar for middagen og etter et godt måltid kommer varmen og god-følelsen tilbake. Jeg er imidlertid forholdsvis trøtt og legger meg tidlig for å være klar til etappen over Styggemann. Sovner raskt og får mange timer i posen. Det gjør underverker for kroppen. Søndag morgen kjører vi på med egg og pølser til frokost. I 10-tida er vi igjen klare for avmarsj. Turen starter med lettgått terreng på blåmerket sti. Vi får med oss Fantefjell (700 moh) før vi ved Kongstjern finner ut at vi skal gå skiløypa på østsida istedet for blåmerket fra sør. Terrenget er forholdsvis tungt og mot toppen blir det forholdsvis bratt. Uansett morsomt å komme opp på toppen med storsekker fra den siden. Det er ikke mange andre storsekker å se blant de som er på toppen denne søndags ettermiddagen. Jeg har aldri vært på Styggemann før og var ikke klar over at utsikten var så flott! Her ser man blant annet Gaustatoppen, Lifjell og Blefjell. Tintin er ikke veldig glad i andre hannbikkjer og det blir et svare leven på toppen. Jeg spiser noen nøtter og tar noen bilder før jeg går litt i forveien nedover mot Sørmyr. Nedstigningen er litt bratt i starten og nedover bærer det preg av at dette er en populær rute. Det er godt nedtråkket og sølete. Tor-Erik tar meg igjen litt nede i lia og vi går til Sørmyr før vi legger videre sørover mot Mykle. Terrenget her er stort sett lettgått og de siste kilometerne tilbakelegges i godt tempo. Ved Mykle blir vi plukket opp og kan hvile bein og skuldre etter snaue 30 kilometer i svært variert terreng og flott vær! Flere bilder på bloggen: http://www.gjetrang.org/blog/tur-fra-rauberflaket-til-styggemann/