Søk i nettsamfunnet

Mandag 1. juni skulle vi ha en slapp-av-dag, og kursen ble satt mot Stryn sommerskisenter. Noen tror kanskje at vi skulle stå i bakken, men da må de tro om igjen altså. Vi hadde nemlig det mål for øye å avansere fra toppen av heisen videre til toppene rundt. Været var som vanlig varmt og vindstille, dog litt mer disig enn de to superdagene i helgen. På sommerskisenteret sto en rekke hippe folk klare til å ta heisen fatt mens vi tok på vårt bondske utstyr. Etter to dager med til sammen over 3000 høydemetere var det herlig å sitte i en heis og stige til værs fra 1050 til 1600 meter. Men 110 spenn for ett klipp?! Typisk distriktsbefolkningen å rane byfolk på tur. Kvitlenova (1898) Fra heisen går det i slake bakker til topps på denne enkle høyden. Etter slitet på Lodalskåpa og Ceciliekruna var det merkelig å stå på 1900 meter uten å være det minste sliten. Jeg trakk bare pusten et par ganger på vei opp. Utsikten herfra er formidabel ned mot Stryn, over mot Geiranger, mot Jotunheimen, Lodalskåpa og fjell langt øst. På toppen sto en busslast med finner klare til å kjøre ned et langt offpisteheng. Utstyret deres var så moderne at de forvandlet ski til snebrett – sykt…Mens de vinte ned mot øst vendte nesene våre ned mot Tystigbreen igjen. Topp 1805 På vei bortover mot Nuken gikk jeg oppom topp 1805, som er rund og fin og mer markant enn ”navnet” skulle tilsi. En slak nedkjøring brakte meg ned på flaten der oppstigningen til Nuken begynner (1670). Nuken (1833) med fortopp (1809) Nuken selv er en kjedelig breakul med et par pinglete steiner på toppen. En lang og slak bakke tok oss til toppen hvor vi ble møtt av en sjelden tåkedott. Det er fascinerende hvordan alt kan forvandles i løpet av noen sekunder. Vi hadde imidlertid lagt merke til fortoppen med tanke på returen. I motsetning til Nuken er fortoppen en flott rygg med stup mot nordvest. Vi tok oss ned over en snøskavl til skaret mot denne (1760). Derfra var det artig småklyving med skiene i hendene over en rygg/egg som var passe luftig, men aldri eksponert. Denne traversen anbefales sterkt for alle som er i området, for den setter en fin spiss på turen. Nedkjøringen Fra fortoppen fulgte vi spor som ender ved Gamle Strynefjellsvei to kilometer nedenfor skisenteret. Dette ble helgens feteste nedkjøring med nesten 900 høydemeter i strekk på stort sett herlig føre. Denne nedfarten anbefales helt klart fremfor å gå tilbake til selve skisenterbakken, selv om det er kjipt å traske opp til senteret igjen etterpå (15-20 minutter). Etterpå var vi enige om at det hadde vært en fin dag, og undertegnede brøt fartsgrensen konstant hjemover mot Østlandet. Antallet forbikjøringer var unevnelig.

2. Januar var det klart for årets første topptur. Og i den samanheng bestemte eg meg for å legge turen til Natakupa i Stryn, saman med min bror. Sidan min kjære sambuar kjem frå Hornindal så har eg sett mykje på denne toppen. Og no var det altså endeleg tid for å bestige den. Etter å ha køyrt frå Førde kom vi til Stryn Skisenter ca kl 11:30. Seint på dagen, men tidsnok for ein topptur. Vi starta med å ta heisen heilt til topps i Steindalen, noko som gjer toppturen til ein veldig smal sak for dei alle fleste. Og med ganskje djup tettpakka pudder mangen plassa var det eigentleg godt å kunne vere litt lat så tidleg på året! Frå toppen av heisen følg ein berre Steindalen oppover, opp på sjølve toppen er det best å gå på høgre side når du kjem nedanifrå. Kan og nevne at GPS en viste 1413moh, sjølv om kartet seier 1400moh. Mykje snø? Trur eg lar bilder beskrive resten av turen:

Gir noen korte referat fra fire turer jeg hadde i påsken: Holtafjellet (1479) 7. april Pappa og jeg kjørte til Garli ovenfor Mindresunde. Her var det bar bakke og grønt gress. Tydelig at mye snø har smeltet! Vi bærte skiene opp en traktorvei mot Skordalen et stykke før vi spente dem på oss. Etter hvert løsnet fellene mine for godt. Valget stod mellom å snu eller å kave seg opp 1000 høydemetre med null feste. Jeg tok siste alternativ! Det var nokså overskyet, og da vi passerte Skorsætra ble det skikkelig blindeføre. Plutselig gikk det opp og så gikk det ned en dump. Jeg byttet mellom skøyting, fiskeben og sidelengs gange opp de bratte bakkene mot toppen. Over 1000 moh ble det tørrsnøføre og de siste 150 høydemetrene tok vi av oss skiene. Et bittelitt kritisk punkt ble passert ( ) da vi kom opp til en luretopp før selve toppen. Skylaget var relativt høyt så sikten var god selv om sola uteble. Riktignok blåste det minst frisk bris på toppen, så trivelig var det ikke. Jeg ville gå litt mot nordsiden for å titte på passasjen fra Røyrhusnibba. Det så ut som en nokså luftig egg, men usikkert om det kreves sikring sommerstid. Noen som har prøvd det? Returen ble lagt samme vei som fram, og vi tok en lunsj i hytteveggen på Skorsætra. På slutten fulgte vi traktorveien som ender nedenfor Garli. Så vi måtte opp igjen 800 meter på grunn av det. Resultat: 5t 15min 15 km 1540 høydemetre Eidskyrkja/Kyrkjefjellet (1482) 8. april Jeg hadde hørt mye bra om denne toppen, spesielt som maitur. Pappa og jeg kjørte til Osdalssætra og fulgte en preparert løype inn til Grøndalsstølen. Vi tok igjen mange randonneekjørere på vei oppover. Jeg misunte dem den klossen på hælen i motbakkene, da sparer man seg for akillesstrekk og gnagsår. På vei opp fulgte vi skaren via Fantedalsvatnet. Sola tittet fram for alvor da vi ankom toppvarden. Vi var naturligvis ikke alene denne flotte dagen. Her hadde vi et fantastisk skue mot Nordjordalpene, havet og Sunnmørsalpene. Det blåste litt denne gangen også så vindsekken var god som levegg. Returen ble tatt om Jolgrødalen, som nesten ingen andre prøver. Vi prøvde å raske oss litt siden Stryn skisenter stengte klokken 17.00. Resultat: 3t 50min 13 km 1180 høydemetre Gryta (1032) 10. april Halvor, mamma, pappa, meg og hundene startet fra hytta vår på Bøasætra og fulgte skitrekkets løyper et stykke før vi skjærte opp til Bubergskaret. Herfra peilet vi oss rett opp til denne lette kremtoppen. Tempoet opp ble veldig rolig på grunn av mamma. Etter å ha skrevet oss inn i toppboka og spist litt sjokolade kjørte jeg i forveien ned til hytta. Jeg tror jeg ikke brukte mer enn 10-15 ned igjen! Etter dette bygde jeg meg et hopp for å prøve meg på salto og sprell ( ). Resultat: 2 timer 7,5 km 570 høydemetre Mislykket tur til Kvitegga (1717) 11. april Værmeldingen hadde svært usikre varsel, men de hadde lovet sol og sterk kuling på toppene. Jeg var så lysten på Kvitegga at jeg satte meg alene i bilen og dro til Tryggestad for å prøve meg. I starten bærte jeg skiene et stykke før jeg peiset på opp de bratte bakkene i Snødalen. På ca. 800 moh møtte jeg en randonneekjører på vei ned som fortalte at det blåste friskt på Kvanngrønibba og at han ikke gadd å prøve seg på hovedtoppen. Jeg fortsatte likevel i håp om at sola skulle titta fram, men været ble i stedet mye verre. Omsider stod jeg i skaret mellom Blåfjellet og Kvanngrønibba. Her blåste det kuling med regn, og nordover var det tåke på toppene. Jeg fikk øye på mitt mål der en så at det blåste kraftig. Nei, det var ikke verdt å dra til toppen bare for å skrive den ned på en liste. Jeg bestemte meg i stedet for å gå på Blåfjellet (1274) og deretter renne bort til Vardfjellet (1028). Opp til Vardfjellet prøvde jeg meg på den bratteste siden for å klatre litt. Til slutt rant jeg ned Snødalen og kjempet meg gjennom skogen på slutten før jeg ankom bilen. Jeg kommer tilbake! Resultat: 2t 45min 9,5 km 1080 høydemetre

Jeg forstiller mig at prøve en tur op Storskrefjellet og håber på din hjælp. På Norgeskartet er Storskredfjellet vist med højde 1742. Men jeg har forstået at den rigtige top her er ca. 1000 m længere mod øst og lidt over 1800 m. Er du enig? Jeg finder 3 turrapporter på Peakbook, der er gået fra Åning. Og en enkelt beskrevet mulighed via travers fra vest. Kontet synes også at vise en rute fra Meland og med en skovvej et stykke op. Kender du til at placere en bil her? Er turen her mindre attraktiv? Hvordan ser du på om at komme ned til Tyvareset og videre op til Strynaskåla?

Etter noen herlige dager i Romsdalen bar det videre til indre Nordfjord, nærmere bestemt Stryn. Finværsperioden som hadde pågått en drøy uke var fortsatt ikke slutt. Det var nesten skam å ta hviledag i lavlandet 18. august med skyfri himmel og varm temperatur! Neste dag så vi på værmeldinga at 19. august muligens skulle bli den siste finværsdagen. Den måtte utnyttes. Egentlig hadde vi planlagt å klatre Tindefjell, men siden vi var på hytta med onkel Halvor (som ikke liker luftig klatring) valgte vi å ta en tur alle kunne gjøre sammen. Dagens mål ble Rinddalshyrna, et fjell jeg lenge har sett fra hytta nedi bygda, men aldri har vært på! Vi kjørte inn til den vesle bygda Flo. Bakkene opp til Ångelsvatnet var som vanlig harde og svetten fossrant på alle unntatt Bjørn-Even som nesten aldri svetter av motbakker! Planen var å ta en avkjølende bad i vannet, men det viste seg at det nå hadde blitt drikkevann, dermed måtte badet utsettes til Rinddøla. Bjørn-Even var ikke helt i slaget på grunn av en nylig forkjølelse. Vi fant aldri stien opp bjørkeskogen fra Øvre Flo. Jeg mener bestemt å huske at det gikk en sti her da jeg og pappa var på Stolshyrna for noen år siden. Dermed ble det bushing og kratting oppover. Et sted fant vi en kulp jeg tok et deilig bad i. Videre var det bare å traske i vei. Jeg og Bjørn-Even hadde funnet oss noen gåstaver på hytta som vi benyttet oss av, greit å skåne knærne for fremtidige turer. Da vi ankom løsmassen oppe i flanken bestemte Bjørn-Even seg for å snu. Det er ikke moro å gå i motbakker når man er forkjølet. I stedet ville han utforske området rundt Flofjellet og ta det mer med ro. Jeg, Halvor og Maja (boxer) fortsatte oppover. Et sted møtte vi på en isete og speilblank isfonn som var umulig å forsere uten stegjern. Dermed måtte vi et stykke ned igjen for å komme forbi. Vi satte bikkja igjen i skaret mens jeg og Halvor trasket opp til toppen. Her var det enkel klyving, muligens noe verre enn Besseggen. Halvor syntes det i alle fall var spennende nok. Fra toppen hadde vi fantastisk utsikt og kveldssol! Kjente (og kjære) og mindre kjente fjell fantes i alle retninger. Ned igjen ville jeg unngå bjørkeskogen ved å runde Vasstekehyrna (1615) og følge Floåna ned til veien. Halvor var redd for potensielle sva- og klyvepartier ned mot Vasstekedalen og gikk samme veien tilbake. Ruta mi var kurant og jeg slapp krattinga vi hadde på vei opp. Selv om jeg gikk ganske raskt nedover kom jeg bare en halvtime før Halvor til bilen. Jeg brukte drøyt 6 timer på turen. Nå var det bare å dure tilbake og lage deilig tacos til middag.

Hei, Er det noen som vet om det er mulig å ta seg opp på Skålatårnet (fra Loen) til fots førstkommende helg? Skulle gjerne gått på rando, men følget har ikke den slags utstyr. Ser ut til at været kommer til å bli strålende. Mvh Eirik

Sommerferien 2005, nærmere bestemt 9. august hadde jeg og onkel et mål som vi hadde drømt om i lang tid. Hver gang vi syklet inn Oldedalen for å nyte Briksdalsbreens sprekker, passerte vi et vakkert fjell som heter Ceciliekruna/Sisiliekruna (1717 moh). Mektig stiger fjellet opp av Oldevatnet i Stryn kommune, ja dette måtte bestiges! Vi var litt i tvil om dette fjellet kunne bestiges uten brepassasje over Eidsbreen, eller om snøfonnene mellom Kruna og Storlogpikjen var uforsvarlig å gå på. Etter en prat med kjentmannen Halvard Muri var vi overbevist om at dette ville gå. På morgenen kjørte vi fra Bøasætra og på de svingete veiene helt til Hildastøylen i Innvikdalen. Vel, våre etterkommere vil sikkert le når de ser filmen vår fra veiene her i Indre Nordfjord? Vel framme ved Hildastøylen, etter å ha betalt litt bompenger satte vi i vei innover dalen og fulgte ryggen opp på pkt. 1274. Her skulle vi peile mot en stor stein i himmelranden i vest. En diger kampestein gikk vi mot, synes jeg huske. Det ble en del vandring på snø til vi var oppe på platået rundt pkt. 1582. Oppstigningen hit gikk meget greit for seg, det er bare å improvisere hvilken vei som er best å gå. For de med breerfaring er den letteste veien til topps om Eidsbreen. Bortover flatene mot Ceciliekruna skimtet vi en perle i sør, langt bak de lange snøviddene. Det var selveste Snønipa (1827 moh), rapport fra den turen kan man se på filmen vi har laget (les: på signaturen min). På toppen så vi nordover mot Sunnmørsalpene, innover Jostedalsbreen, vestover mot Ålfotbreen og Gjegnen og østover mot Meleinsnibba og Ramnefjellbreen. No ser eg atter slike fjell og dalar, tenkte jeg. På vei tilbake gikk vi ned ryggen fra Storlogpiken (1553 moh), men på veien dit passerte vi et stilig isvann som var blått som var på grensen til indigoblå. Ikke rart det kalles ”Blekkhuset”. Siden klokken var så mye rakk vi ikke å stikke nedom Veslelogpiken (1508 moh) også. På Storlogpiken fikk vi en nydelig solnedgang over Nordfjorden, og den fulgte oss nesten helt ned i Innvikdalen. Knærne fikk kjørt seg da vi småløp nedover mot bilen. Rett før bjørkeskogen begynte møtte vi på en morenerygg som gikk parallelt med dalen. Den førte oss nesten ned til bilen, og var veldig fin å følge! Det smakte godt med kylling og pommes frites da vi var kommet tilbake på hytta, fikk brent av noen kalorier der tenker jeg!