Søk i nettsamfunnet

Jeg og samboeren har akkurat kommet hjem fra en 3 dagers fjelltur. Turen startet og sluttet ved Sørbekksæter i Sør-Aurdal, da vi har hytte der. Turen var ment som en skikkelig kosetur da samboeren ikke har mange teltnetter på CVen. Derfor pakket vi med vin, brus, masse snop, ordentlig mat osv osv. Altså latterlig mye luksus, men det var litt av poenget. Jeg ville at det skulle bli en så bra opplevelse som mulig, og det ble veldig vellykket! En ny tur blir det allerede om 6-7 dager Den første dagen gikk vi til Fjellvatnet. Et lite, men flott fjellvann, kun 7km fra start. Her fikk vi hele dagen i strålende vær, og 2 ørreter bet på kroken også! Det ble mye god mat og bålkos utover kvelden. Vi sløvet og hadde god tid morgenen etter. Først ved 15 tiden var leirplassen ryddet og alt pikkpakket i sekkene. Turen gikk videre ned i vassfaret. Stien ned er utrolig bratt og med 30kg på ryggen ble det god trening for lårmusklaturen. Vi fulgte Nevlingen oppover mot Suluvatnet hvor vi egentlig tenkte å slå camp for natten. Her fant vi ikke helt den teltplassen vi hadde sett for oss, så vi fortsatte inn i sumpen/mygghølet oppover Strøselven. Her var det helt uaktuelt å slå leir pga all myggen. Etter en kjapp titt på kartet, krysset jeg fingerene for at fossefallet ved Høgfossen kunne redde oss fra å bli myggmat. Det viste seg at jeg hadde rett. Ved Høgfoss er det ganske åpent og luftig, så det var minimalt med mygg. Eneste problemet var at de gode leirplassena var på andre siden av stryket. Da var det bare å kle av seg buksa og vade over, og vi kom oss begge helskinnet over med tørr bagasje. På denne siden av elva var det svaberg og flott. Vi badet i elven, lagde ørret til forrett, viltgryte til hovedrett, snop til dessert og vin i koppene. Først klokken 02:00 krøp vi inn i soveposene og sovnet. Nok en gang pakket vi campen langt utpå dagen og tok oss videre på ferden. Vi gikk opp til Strøsdammen og derifra opp til Slasætra som ligger på ca 1000 meters høyde. Så kom utfordringen. Vi bommet på stien vi skulle gå videre. Vi skjønte at vi gikk feil retning, så da var det opp med kartet og prøve å finne ut hvor vi var. Kompasskursen ble staket ut og jeg sa: ”rett frem skal vi…” og fikk til svar: ”…og rett frem går vi!”. Det ble 3-4km i tungt myrterreng før vi kom inn på den riktige stien. Derifra var det plankekjøring i lett terreng tilbake til hytta. Oppsummert var det en kjempetur med noen slitsomme partier, men det var verdt det! Og samboeren er ikke lenger skeptisk til telt, og ny tur blir det om en knapp uke!