Søk i nettsamfunnet

Det er nesten en måned siden sist jeg var på fjelltur, så nå var det virkelig på tide med en tur igjen. Den gangen var jeg et par dager på Dovrefjell, i dag var målet Storbekkhø (1504 moh) på nordsiden av Storlidalen i Trollheimen. Denne toppen har en relativt beskjeden høyde i forhold til mange andre fjell i Trollheimen, men gir likevel på grunn av sin åpne og sentrale beliggenhet midt i området veldig god utsikt. Skiføret var slett ikke verst, solen skinte for det meste fra blå himmel...og det var ikke en gang bikkjekaldt! Nå utover i mars og april begynner det heldgivis å bli mulig og gå i fjellet uten å være i bevegelse hele tiden for å holde varmen. Ellers var det ganske mange mennesker i fjellet denne søndagen, også et par stykker til på Storbekkhøa. Dyreliv var det óg, i skogen skremte jeg opp en orrhane, lenger oppe en fjellrype, og jeg fikk også se en kongeørn sveve elegant oppe på himmelen. Ørnen er i grunnen en heldig skapning da den får være på fjellet også i morgen, og i over i morgen, osv....visse andre måtte kjøre den lange veien tilbake til Trondheim og begynne på studentlivet igjen.

Kjæresten og jeg har vært i Storlidalen (Trollheimen) i helga. Firmahytta er ideell som base for toppturer, for toppene ligger på rekke og rad på begge sider av dalen. Det er tre år siden jeg var der for første gang, og jeg har «plukket» noen topper siden den gang, men Kråkvasstind (1700 moh, kalles Sandåhøa på nyere kart) var enda ubeseiret, så det var helgens store mål. Toppen sees fra stua på hytta, så jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sittet der med kaffekoppen og kikket opp på den. Værmeldingene viste at det skulle bli mye sol og varmt i helgen, så det måtte bli Kråkvasstind denne gangen. To ganger tidligere har vi forsøkt oss uten å lykkes. Første gangen var det en flomstor bekk i vårløsningen som stoppet oss, gangen etterpå hælbetennelsen min (som heldigvis er historie nå). Alle gode ting er tre, ikke sant? Lørdag opprant med skyfri himmel (iallefall ble det det når morgentåken forsvant). Varmt og vindstille var det også; en ideell dag for topptur med andre ord. Kvart på ti var vi i gang oppover lia fra Ångårdsvatnet. Omtrent samtidig med oss startet to karer som vi senere skulle finne ut også skulle på Kråkvasstind. Selv om vi bare gikk i t-skjorte silte svetten etter kort tid. Det var rene, skjære sommerværet i fjellet denne dagen. Bare fargene og solas høyde på himmelen avslørte at det ikke var midt i juli, men starten av september. Utsikt ned mot Storlidalen. Vi fulgte stien langs Sandåa til vi var over tregrensa og enda et godt stykke mot Sandåtjønna, før vi krysset bekken, og bega oss oppover i terrenget mot den østre flanken av Kråkvasstind. Det er flere muligheter mht. rutevalg på dette fjellet, men vi gikk for den slakeste varianten. Direkte slakt kan jeg vel ikke si at vårt rutevalg var heller, men slakere enn å gå «rett opp». På vår vei mot foten av den østre ryggen måtte vi krysse et parti med grov steinur, og senere møtte vi igjen steinur ved tjernet på høyde 1446, men stort sett var det veldig greit å gå. Steinura var forresten grei nok den og, siden den var såpass grov at steinene lå mye i ro. Vi tok det rolig på vei oppover. Nøt sommerværet og utsiktene som stadig endret seg. Det kjentes deilig når vi var kommet helt inn til ryggen av fjellet. Først da kjente jeg meg rimelig sikker på at jeg skulle komme til topps denne gangen. Kroppen funka fint og turen er en av de fineste jeg har gått i sommer med tanke på variasjon og skjønnhet. Ryggen opp til topplatået er bratt, men likevel lett å gå. Hvis man ikke er høyderedd, er det fint å gå helt ut mot kanten av ryggen der fjellet stuper ned mot bunnen. Topplatået på Kråkvasstind er stort og flatt. Jeg fikk litt assosiasjoner til Blåhø da jeg kom opp, og det kjentes utrolig deilig å bare kunne «surfe» innover mot varden og nyte utsikten 360 grader. Tre år etter at jeg kikket mot toppen av Kråkvasstind for første gang, sto jeg endelig på toppen. Det er topper, og det er topper, men Kråkvasstind er virkelig verdt alle høydemetrene som må forseres. Særlig på en så nydelig dag som dette var. Omkring oss var det fjell og bare fjell. Snøhetta var synlig i sør, og innover mot Innerdalen, Kårvatn og Gjevillvassdalen sto kjente og ukjente fjell på rekke og rad. Ikke så mye som er lite «melisdryss» på noen av dem, og selv snøfonner som ofte ligger på fjellene året rundt var nå smeltet. Det har virkelig vært en supersommer og det ser ikke ut til at den noen ende vil ta. Kråkvasstind – endelig Klokka var nå langt ut på ettermiddagen, men en lang pause på toppen tok vi oss likevel tid til. Utsikter som dette i slikt vær, må nytes lenge, og det var ingenting som hastet.Samtidig med oss på toppen var de to karene som startet samtidig med oss fra Ångårdsvatnet. Et par enslige damer kom og gikk mens vi satt der, men direkte folksomt i fjellet var det ikke akkurat. Merkelig på en så fantastisk flott dag som dette. De to karene vi møtte valgte å gå ned langs den vestre flanken, men kjæresten og jeg returnerte samme vei som vi kom opp. Ned i Sandådalen valgte vi en rute direkte mot Sandåtjønna der vi tok en liten pause ved vannet. Tror vel ikke at jeg kommer til å velge denne traséen en gang til, for det var ekkelt bratt ned mot hytta ved tjernet. Tror det er bedre å gå på skrå og treffe på stien i Sandådalen litt lenger ned mot Storlidalen. Fra Sandåtjønna la vi inn turbogiret og en drøy time senere var vi tilbake ved bilen. Sjelden har en iskald cider smakt bedre enn ved stuevinduet denne ettermiddagen. Endelig kunne jeg kikke opp mot Kråkvasstind og vite at jeg har vært der. Dette er definitivt en topp som skal besøkes igjen! Hvis knærne vil da… De har kranglet siden Sylanturen i juli, og har definitivt ikke blitt bedre når det går bratt nedover, og det gjør det jo ofte på toppturer. ------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------- Original bloggpost med flere bilder finnes her: http://stifinner.wordpress.com/2014/09/08/sommerhelg-i-hostfjellet-med-innlagt-topptur/

Randoneè-skia hadde stått ubrukt hittil i påsken. 1.påskedag var jeg på vei opp til Trondheim med tro om at det skulle forbli slik. Oppover Østerdalen oppdaget jeg tilfeldigvis en svært lovende værmelding for midt-norge 2.påskedag. Bilturen ble derfor isteden lagt til Oppdal og Storlidalen. Den kvelden la jeg meg i soveposen med en stemningsfull solnedgang i vest med håp om en strålende morgendag. Tidlig morgenen etter var jeg på vei nedover Storhaugen i silkeføre. Les mer, se bilder og kart på ifriluft.net Turhilsen